Begrepet klarspråk er godt kjent i Sverige og Danmark, og det er i ferd med å bli innarbeidet i Norge også. Det står i Tanums store rettskrivningsordbok, og det er nevnt flere ganger i Stortingsmelding 35 (2007-2008).
Når et adjektiv står til et substantiv, må adjektivet naturligvis følge substantivet i kjønn og tall (det kalles kongruens): en rød bil, et rødt hus, røde gardiner, klar tale, klart vann, klart språk.
Annerledes er det når vi lager nye ord, der adjektivet hektes på et substantiv. Tenk bare på ord som blåpapir, gråpapir, høysete, storfolk, råutkast, fjernsyn og blålys. Vi skriver jo ikke blåttpapir, gråttpapir, høytsete, stortfolk, råttutkast, fjerntsyn og blåttlys. I tilfellet klarspråk er det ikke snakk om å endre et ords grammatiske kjønn eller å gå vekk fra gamle grammatiske regler. Det er snakk om å sette sammen to ord til et nytt ord. Slik ordlaging har vi tradisjon for i norsk.
Det er altså ikke noe galt eller ugrammatisk ved ordet klarspråk. Det kan vi se av eksemplene over.