En ansatt i Norsk språkråd skrev for noen år siden fire «språkportretter» til en av våre publikasjoner. Vi synes portrettene fremdeles har livets rett og presenterer dem på nytt her. Artiklene ble skrevet anonymt og publiseres anonymt.
© Nina Korhonen / MIRA / Samfoto
Kjell P.
Namnet er Kjell P., og p-en står for propell. Då har vi skilt han ut frå andre Kjellar i området. Ei forveksling her kan nemleg vere litt ugrei, særleg for dei utan P. Ingen er heilt sikre på kvifor akkurat propell, sjølv om det ikkje skortar på forslag som snurr-snurr og snurrig og rundt går det og så vidare, og ingen meiner vel eigentleg noko vondt med det. Kjell P. er heilt normal. Øyra hans er passe store og ligg fint inntil kraniet. Dessutan har han eit eige lag med sjølvmeldinga. Gift er han òg. Det er berre det at Kjell P. skriv innlegg i avisa. Det er det jo fleire som gjer, men Kjell, han propellerer. Han målar si eiga sjuke mor på veggen, og ikkje veit han kvar haren hoppar før han har hatten på.
Når Kjell Propell har propellert, går nyheita rundt som – for å bruke Kjell sine eigne ord – varmt kveitebrød i tørt gras. Har du sett den siste propellen? seier vi til kvarandre og viftar med avisa. No har Kjell propellert att, seier vi. Høyr her: «Framlegget var i røynda ei såpeboble som viste seg å ha svake føter å stå på når ein føler ho på tennene.» Nokre hevdar at Kjell P. eigentleg er diktar og ikkje bankmann, og så kjem dei med noko om nyskapande biletbruk. Men det er vel mest på skjemt. Læraren her, han som underviser i norsk på vidaregåande og av og til propellerer litt sjølv, vil ha det til at Kjell er pedagogisk interessant. Kva er gale med «F 16-flya er rusta til tennene», spurde han elevane sine og fekk visstnok til svar at jo, F 16-flya blir sjølvsagt bygde av rustfri lettaluminium, og var det noko meir han lurte på? – Ja, sa læraren, kva skal det bli av dykk!
Men no har Kjell P. lagt seg ut med ordføraren og store delar av kommunstyret i debatten kring ein eventuelt ny skøytehall i Trongvika. «Medaljen har minst to negative baksider,» skriv han og viser til hekkeplassane for sjeldne trekkfuglar pluss eit mogleg kundetap for næringslivet i sentrum. «Det hastar ikkje med å gjere noko på ståande flekken. Politikarane skal akte seg for å gjere Breidsjø kommune ei bjørneteneste ved å fare opp som ei løve og falle ned som eit lam.»
Det uhøyrde her er at eit par av dei politikarane som ivrar mest for ny skøytehall, har i partiavisa byrja å kritisere språket til Kjell P. Språket, ja! Dei skjeller han huda full – og det har aldri nokon fått seg til å gjere før, korkje skriftleg eller munnleg. For teier Kjell P., kva skulle vi då ha å snakke om? Politikk då, liksom? Held denne svertinga fram slik at propellane forsvinn, må vi med tungt hjarte låne ord frå mannen sjølv: «Det er ein flaggpenn i Breidsjø som no har drege inn årene.»
«Bror din vil herse med deg, datafolk vil herse med deg. Du tek dei ved nasen.» (Gammalt jungelord)
– Mikroprosessorarkitektur, sa ho utan vidare, – og supportpækk og dataoverføringar i blokkmodus og jåddpeggkomprimering. Gje meg ein til!
Ho retta ut peikefingeren og bikka på det tomme glaset. Grøne negler, ring med stor, grøn stein. Glaset velta, trilla sakte over bardisken og blei knust i utslagsvasken på mi side. Eg miksa ein ny dobbel Lange-Jonny med mykje is:
– Vi stengjer om ti minutt.
– Du meiner du stengjer.
– Ok, eg stengjer. Om ti minutt.
– Heilt sprøtt, men eg skjøner meldinga. Eppspesifikasjonen omformar ein parallellport til ekspansjonsbuss! Det er liksom noko anna. Er du med? Peikefingeren sikta på meg medan eg henta fram det gløgge oppsynet. – Biosmodular, programeditor, interrøptførespurnad og konfigsys. Slik er det blitt no, at når eg høyrer nokon seier 'bakoverkompatibel' eller 'dåssapplikasjonar' og slikt, så berre slår eg av straumen og går. Det er nemleg noko i fjeset på desse nerdane som minner om bror min.
Enda ein! Eg har vore kelner i 15 år. I dei 12 første klaga folk på ektefellen og inntektsskatten, men no har det vakse fram ein heilt ny kundetype. Sjølv handterer eg berre lommereknar og kontantkort, likevel svarer eg ja eller nei på stort sett dei rette stadene. Omsetninga aukar jamt.
– Sederom, heldt ho fram, – med dobbeltspinn og kvatrospinn og hjernespinn. Før silikonalderen kjøpte eg ein bandspelar, spurde om han hadde innebygd batterieliminator, sånn for å vere heilt sikker på at reklamen ikkje bløffa. Ekspeditøren nikka ja, men det tok fleire år før eg skjønte kvifor det rykte i munnvika hans. 'Innebygd batterieliminator' tyder at spetakkelet går på vanleg straum. Slikt gjer inntrykk.
– Du er inne på noko der, sa eg på rein rutine. – Vi stengjer om 5 minutt.
Peikefingeren hennar lyfta seg rett til vêrs no, lang nagl:
– Eg har vakse opp med telefon og tv og alskens elektriske dippeduttar. Klarte meg heilt fint med orda 'knapp' og 'leidning' så lenge bror min heldt seg unna. Han var liksom ekspert på bilar. Men så slumpa eg til å seie 'hydraulisk bremsesystem' utan å raudne, og meir skulle ikkje til. Greitt?
– Å jau då.
– Såg du ikkje såpass gløgg ut, kunne ein trudd du berre jatta med. Eg skjønte eitt og anna då bror min fekk hakeslepp. Veit du at eg puggar fem nye datagloser kvar einaste dag inkludert offisielle høgtidsdagar! Eg noterer dei om morgonen og smugtittar i notisboka dagen lang. Håtetepe, efftepe, eiski, ansi, piff - pensum for onsdag, med tyding og skrivemåte i boks. Dessutan feikar eg terminaladressa mi når eg er på irk, og for tida heiter eg Heloise. På dei fleste kanalane, då. Bånski!
Der forsvann ein heil dobbel Lange-Jonny i eitt drag.
– Skål, svarte eg, rimeleg imponert. Ho tok på seg kåpa og gjekk, men snudde i døropninga:
– Kva trur du skjedde då eg varta opp med 'hydraulisk bremsesystem'? Jo, bror min seier ikkje lenger anna enn 'brems'!
Smuglere
P«Kark» Karlsen fikk tilgang på noe teknisk ildvann fra naturfagavdelinga på Blindern. Oppgjør for spillegjeld fra en svett professorfyr som virkelig satt hardt i det. Vi solgte varene videre og begynte å tjene bra mer penger enn på ullunderbuksene fra hærens overskuddslager. Direkteutsalg fra garasjen min. Snart kunne Kark kjøpe en mer driftssikker bruktbil, og jeg barberte et surt banklån.
Ingen kobler Kark og meg. All kontakt pr. brev i uskyldige ordelag, vi er ikke født i går. Men en dag skrev Kark noe rart: «Evaluerer prosedyren. Karlsen.» Han la åpenbart opp til ny kode, for ellers er kompanjongen min mildt sagt folkelig i språkveien. I neste brev stod det at «konseptet bør kunne optimaliseres. Strukturen ikke adekvat. Karlsen.» Jaha. Men så lenge Kark ordna varene, var det ett fett. Pussig likevel at kundene tok etter. De begynte å si adekvat og optimal og slikt for at jeg skulle åpne garasjedøra mi. Pluss i margen til Kark der, for effektiv kundebehandling. Vel, ingenting varer evig. Blindern-greia endte her: «Hodet mitt polarisert. En pol har eksplisitt innovert en forretningsidé om flesk fra Sverige. Den andre impliserer at vi dropper spriten. Hva tror du? Karlsen.» Jeg trodde det måtte være greit, for Kark har teft.
Svenskeflesk, digre kolli inn over grensa mot Aurskog og Kongsvinger – med visse startvansker. «Gjorde bort meg. Det gikk åt skogen. Karlsen.» Men Kark har teft, altså, og vi svingte oss opp som fleskebaroner. «Heftige greier, kompis, pampig opplegg. Sender en norsk skodis over på mandag. Karlsen.» Og skuespilleren kom, grundig kundebehandla av Kark, og handla til julebord for 150 personer. Han trodde garasjedøra mi måtte tilsnakkes på svensk. «Dags for flesk,» sa han, så låste jeg opp. – Kark kjøpte en enda stiligere bruktbil, Pontiac med soltak, og jeg innfridde resten av banklånet. Men svenskene skrev opp krona, flesketrafikken ble ulønnsom. Kark og jeg tok det, som han sa, lugnt en stund, inntil Pontiacen ble avskilta på E6 på grunn av nedslitte bremseklosser, nedslitt kløtsj, oljelekkasje og rusthull i lydpotta. Semre greier, mente Kark.
«Kvelerslanger, pitbull-valper, alligatorer. London. Skjønner? Karlsen.» Jeg skjønte ikke en meter, men stolte på Kark. Tre uker senere lå det en dorsk Boa Constrictor kveilet sammen bak parafintønna i garasjen min. En liten en på bare fire meter som hadde spist noen rotter i England rett før avreise og ikke trengte mer mat på lange tider. «Sjekk ut varen og gi feedback hvis den glefser. Varen kjenner seg komfortabel med minimum 15 celcius. Karlsen.» Vi solgte den til en tannlege i svart lær som bråbremsa motorsykkelen foran garasjedøra og innrømte at han gikk for reptiler og kinky gimmick. Tusenlappene begynte å hope seg opp igjen. Kark skrev på et slags engelsk. De kundebehandla kundene begynte å snakke engelsk til garasjedøra mi og endte opp med det ultimate alternativet de var dedikert til, for eksempel en dødsgiftig edderkopp. Kark skaffa seg BMW med cruise-kontroll og servostyring, 92-modell. – Men så ble en av kundene våre skambitt av en halvvoksen pitbull og trua med å tyste. Det var det.
Nå ligger vi lavt og selger stalltips på Bjerkebanen. Kark er blitt litt hestefaglig i kjeften, et naturtalent. Men de gamle kundene våre sliter med tunge senvirkninger. Kona til en av dem kom på Bjerke her om dagen og «anså at enn så lenge» hadde hun flesk så det holdt.
Se dette mennesket!
Ecce homo! Bar overkropp i sveipende laserlys, krummet rygg, godt aksentuert biceps og triceps. Mikrofonstativet over vippepunktet, låst i knyttneven. «Friend» rimer på «end» i elektronisk forsterket falsett. Ansiktet fordreid til det ugjenkjennelige – han ser ikke slik ut på omslagsbildet. Vått hår og svett hud. En dusj av spytt står ham ut av munnen. «It sucks». Er det en dødskamp vi er vitne til? Er det en slags engelskspråklig Yokio Mishima som forbereder direktesendt harakiri på japansk fjernsyn? Nei, nei, det er Ola Pottit som drar tittellåta fra den siste CD-en, Countdown, på NRK i beste sendetid. Han og resten av bandet har skrevet alle sangene selv under sterkt følt inspirasjon og gått i studio et hemmelig sted på Ringerike, for ikke å bli forstyrret av presse og fans i den siste kreative prosessen. Men nå er produktet der, de står inne for det hundreogti prosent, altså. «Spot the fury / Of red and angry Mercury,» synger Ola Pottit, som henvender seg til norske jordboere og syns at et salg på 2000 CD-er vil være brukbart, for da er utgiftene dekket. 5000 er bare mega. Stilig plassert i tv-studioets plysjsofa etter forestillingen, armene ikke akkurat selvfornektende ut til hver side på møbelets rygg, uttaler Ola Pottit som svar på et nesevist spørsmål fra programlederen, at «rock klinger bare bedre på engelsk, altså». Men programlederen gir seg ikke og spør hvorfor det klinger bedre på engelsk. «Sånn er det bare,» sier Ola Pottit, og han legger til at engelsk gir låtene «street credibility», og dessuten er ikke det der med norske tekster hans bag i det hele tatt. Men når han først blir spurt om det, kan han jo opplyse at engelsk er et mer nyansert språk som gir Ola Pottit flere uttrykksmuligheter. Flere ord, vet du, sier han. Ja, ta bare Shakespeare, som brukte 29 000 forskjellige ord til sammen, mens Ibsen bare brukte 10 000. Mener du da at Shakespeare litterært sett er 19 000 ord bedre enn Ibsen? spør programlederen, som tydeligvis er litt muggen i kveld. Næ ... sier Ola Pottit, jeg mener bare at engelsk har større muligheter for å uttrykke nyanser. Da trekker programlederen fram det nederdrektige faktum at Wergeland visstnok skal ha et vokabular på vel 58 000 ord, og Hamsun en 34 000. Og hva sier Ola Pottit til det? Nei, han syns nå likevel ikke han får uttrykt nyansene i sjelslivet sitt på norsk. Det er noe med at de norske ordene liksom ikke treffer den feelingen han har inni seg. Og det er veldig viktig for ham dette, at han får uttrykt nyansene i sjelslivet sitt. Slik er det nå engang med oss kunstnere. Og dessuten er verden i dag liksom så internasjonal at det gjelder å kommunisere over landegrensene. Det er sånn en motvirker krig. «Vi henvender oss til verdensvante nordmenn og legger ikke skjul på at vi har ambisjoner om å erobre de svenske folkeparkene,» sier Ola Pottit, som legger til at gruppa drar på turné med det første: Elverum, Snåsa, Fjellhamar, Hønefoss, Raufoss og kanskje Røros, hvis responsen så langt har vært bra og ingen i gruppa er blitt arrestert for besittelse av skytevåpen eller tung narkotika. Mener Ola Pottit at folk på Hønefoss skjønner det han synger om? «Rock 'n roll ain't a mind expander, it's a pants expander,» er svaret, og han plusser på at det viktigste med musikken er at den må ha «it». Skjønner programlederen det, eller! For øvrig er det første gang Ola Pottit er blitt stilt så til de grader teite spørsmål. Hele musikkpressen skjønner hva han mener, og hvis NRK ønsker å melde seg ut, så gjerne for Ola Pottit.