Minoritetsspråk og minoritetsspråkbrukere i Norge

AV LARS ANDERS KULBRANDSTAD

Det kan forsvares å betrakte et flertall av befolkningen i Norge som tospråklige. Bortsett fra de eldste har alle hatt engelskundervisning på skolen, og det blir stadig bedre muligheter for å bruke språket i praksis. Resultatet er at den jevne nordmann i dag forstår engelsk hverdagsspråk uten altfor store vanskeligheter og selv kan gjøre seg forstått på språket.

Det er likevel ikke majoritetsbefolkningens relativt gode engelskferdigheter vi vanligvis sikter til når vi snakker om tospråklige personer. Vi tenker på mennesker som i sitt dagligliv bruker et minoritetsspråk i tillegg til samfunnets fellesspråk, norsk. Antallet slike tospråklige personer har vokst betydelig de siste tiårene. Men minoritetstospråklighet er et fenomen som har eksistert siden langt tilbake i tiden.

Her vil jeg gi en oversikt over hovedgrupper av minoritetsspråkbrukere i Norge og anslå hvor mange det er i de forskjellige gruppene. Jeg vil også gjøre rede for hvilke rettigheter de har, både når det gjelder minoritetsspråket og norsk. Til slutt kommer jeg inn på spørsmålet om det skal kreves ferdigheter i norsk for å oppnå statsborgerskap.

Grupper av minoritetsspråkbrukere

Historisk, politisk og juridisk kan de som bruker minoritetsspråk i Norge, deles inn i det samiske urfolket, de andre nasjonale minoritetene og innvandrerne. De andre nasjonale minoritetene er mindretallsgrupper som har opprinnelig eller langvarig tilknytning til landet, men som ikke har urfolkstatus. Det gjelder jøder, kvener, rom (sigøynere), romanifolket (taterne/de reisende) og skogfinner. Språkene som disse minoritetene snakker, er for det første urfolksspråket samisk – med utgangspunkt i skriftnormalene eventuelt inndelt i nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk. De andre språkene er finsk/kvensk blant kvenene, norsk romani i romanifolket, romani (også kalt romanes) blant romene og jiddisk og moderne hebraisk blant jødene.

Innvandrerne tilhører mindretallsgrupper som er kommet til landet relativt nylig, og omfatter arbeidsinnvandrere, flyktninger, personer som har fått oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, og asylsøkere. Dessuten regnes barna deres som innvandrere, og det samme er tilfellet med ektefeller og slektninger som er kommet i forbindelse med familiegjenforening. I innvandrergruppene snakkes det til sammen anslagsvis 150 ulike språk.

Antall minoritetsspråkbrukere

Verken ved folketellinger eller annen liknende offentlig registrering av personer i Norge blir det spurt om hvilket eller hvilke språk innbyggerne bruker i sitt dagligliv. Vi har heller ikke bredt anlagt forskning som kan gi oss direkte opplysninger om slike forhold. Derfor må oppgaver om antall minoritetsspråkbrukere i de fleste tilfeller baseres på skjønn og på anslag med utgangspunkt i kilder som primært dreier seg om noe annet.

Det er vanskeligst å anslå antallet brukere av samisk og dem som snakker språkene i de andre nasjonale minoritetsgruppene. For det første er det problematisk å bedømme hvor store befolkningsgruppene er, for vi mangler klare holdepunkter for å bestemme hvem som skal regnes som medlemmer av gruppene. Alle har det vi kan kalle kjernemedlemmer – dvs. personer som har de sentrale egenskaper som er relevante for medlemskap i gruppa – men det finnes også mange mer marginale medlemmer. Og selv om å beherske og bruke minoritetsspråket ofte er et sentralt kriterium for gruppemedlemskap, betrakter mange som ikke taler språket, seg selv som medlemmer av gruppa, og blir ansett som det av andre.

Det er enklere å anslå tallet på dem som snakker minoritetsspråk i innvandrergruppene, men også her er det atskillige usikkerhetsmomenter. Vi har statistikk over hvor mange innbyggere som selv er født i utlandet, eller som har foreldre som begge er det. Vi vet også hvor de eller foreldrene kommer fra, og vi har kjennskap til språkforholdene i de fleste landene. En del har byttet språk, slik at de ikke lenger er minoritetsspråkbrukere. Det store flertallet av første- og andregenerasjonsinnvandrere behersker og bruker minoritetsspråkene.

På denne bakgrunnen presenterer jeg overslag over antall brukere av minoritetsspråk knyttet til gruppene urfolk, andre nasjonale minoriteter og innvandrete minoriteter.

Samisktalende i Norge

Anslagene varierer mellom 10 000 og 20 000. De fleste snakker nordsamisk. De lulesamisktalende er anslått til ca. 500. Sørsamisk snakkes av noen hundre personer til sammen i Norge og Sverige.

Brukere av minoritetsspråk knyttet til andre nasjonale minoriteter

• Finsk/kvensk
  Man antar at det finnes 10 000– 15 000 som regner seg som etterkommere etter finske innvandrere til Finnmark og Troms i eldre tid. Det er anslått at ca. 2 000 bruker kvensk/finsk som dagligspråk
• Norsk romani
  Tallet på personer som behersker norsk romani, varierer fra noen hundre til et par tusen.
• Romani (også kalt romanes)
  Folkegruppa rom (sigøynere) teller 300–400 personer i Norge. Anslagsvis 90 % snakker gruppas opprinnelige språk.
• Jiddisk og moderne hebraisk
  De mosaiske trossamfunnene i Norge har til sammen ca. 1 100 medlemmer. Blant dem er det trolig bare et fåtall eldre som snakker jiddisk. Noen hundre snakker moderne hebraisk.

Brukere av minoritetsspråk blant innvandrete minoriteter

Ifølge offisiell statistikk var det 1. januar 2001 ca. 297 700 personer i Norge som tilhørte det statistikerne kaller innvandrerbefolkningen. Den utgjorde da 6,6 % av hele befolkningen. I tillegg er det ca. 200 000 personer som har såkalt annen innvandringsbakgrunn, bl.a. ca. 150 000 personer som er født i Norge, og med én forelder som er født i utlandet. Også en del av dem bruker et minoritetsspråk. Til sammen bruker et sted mellom 300 000 og 350 000 personer bruker et språk som vi for korthets skyld kan kalle innvandrerspråk. De fleste snakker også norsk – i varierende grad alt etter bakgrunn og livssituasjon.

De største innvandrerspråkene

Statistisk sentralbyrås befolkningsstatistikk for 1. januar 2001 viser at mer enn 10 000 personer hadde sin bakgrunn i hvert av følgende land:

Pakistan 23 581
Irak 12 357
Sverige 23 010
Iran 11 016
Danmark 19 049
Storbritannia 10 925
Vietnam 15 880
Tyrkia 10 990
Jugoslavia 15 469
Sri Lanka 10 335
Bosnia-Hercegovina 12 944
Somalia 10 107
7 253 personer hadde sin bakgrunn i USA og 1 120 i Canada.

Det finnes altså over 20 000 panjabi-/ urdutalende i Norge i dag og omtrent like mange svensktalende. Ca. 20 000 er dansktalende, og et liknende antall er engelsktalende. Ca. 15 000 snakker vietnamesisk, og det er trolig at gruppene av personer som snakker bosnisk- serbisk-kroatisk og albansk, er av noenlunde samme størrelse. Men statistikken for Jugoslavia skiller ikke mellom albansktalende fra Kosovo og serbisktalende fra Serbia. Tallene fra Irak sondrer ikke mellom kurdisktalende og arabisktalende, så det er vanskelig å anslå hvor mange som snakker disse språkene. Men vi kan relativt sikkert regne med at persisk, tyrkisk, tamil og somali snakkes av ca. 10 000 talere hver.

Pr. 1. september 2001 var det registrert i alt ca. 40 000 minoritetsspråklige elever i grunnskolen. Følgende språk var registrert med mer enn 1000 elever:

Urdu 4 788
Albansk 2 468
Tyrkisk 1 940
Vietnamesisk 2 779
Somali 2 220
Bosnisk 1 811
Arabisk 2 682
Kurdisk 2 050
Tamil 1 510
Engelsk 2471
Spansk 1 981
Persisk 1 057

Minoritetsspråkbrukeres rettigheter

De som snakker samisk

Samisktalende har avgjort de sterkeste rettighetene som minoritetsspråkbrukere. I Grunnloven § 110 a heter det: «Det paaligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv.» Ifølge sameloven er samisk et likeverdig språk med norsk, og kapittel 3 i loven sikrer samisk en spesiell status. Det gjelder først og fremst i det såkalte forvaltningsområdet for samisk språk, som omfatter kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger, Tana og Kåfjord, men i visse sammenhenger også utenfor dette området. Retten til opplæring på samisk er ikke begrenset til disse kommunene.

I samiske distrikter har alle i grunnskolealder rett til opplæring i og på samisk. I kommuner utenfor slike områder har minst ti elever som ønsker opplæring i og på samisk, rett til slik opplæring så lenge det er minst seks elever igjen i gruppa. Det er utarbeidet en egen samisk versjon av Læreplan for den 10-årige grunnskolen L97. Samer i videregående skole har rett til opplæring i samisk.

Elever med samisk som førstespråk har rett til å få opplæring i et eget norskfag som kalles norsk for elever med samisk som førstespråk. De har likevel rett til å få opplæring etter læreplanen i faget norsk dersom de ønsker det.

De som snakker andre nasjonale minoritetsspråk

Norge har undertegnet Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter. Staten har forpliktet seg til å gi de nasjonale minoritetsgruppene vern mot diskriminering og mulighet til å bevare og utvikle sin egenart, språk og kultur. Det ligger imidlertid ingen direkte økonomiske forpliktelser i konvensjonen til å gi støtte til språkopplæring eller tilskudd til organisasjoner, men gruppene kan søke Kommunal- og regionaldepartementet om midler til slike og andre formål.

Kvenene har fått en spesiell stilling blant de nasjonale minoritetene, bl.a. på den måten at når minst tre elever med kvensk-finsk bakgrunn ved grunnskoler i Troms og Finnmark krever det, har de rett til opplæring i finsk. I videregående skole gir staten ekstra tilskudd til opplæring i finsk som andrespråk.

De som snakker innvandrerspråk

I opplæringsloven § 2–8 står det at departementet gir forskrifter om plikt for kommunene til å gi særlig opplæring for elever fra språklige minoriteter. Forskriftene har bestemmelser om morsmålsopplæring for minoritetselever i grunnskolen. Kommunen skal gi elever med annet morsmål enn norsk og samisk nødvendig morsmålsopplæring, tospråklig fagopplæring og særskilt norskopplæring til de har tilstrekkelige kunnskaper i norsk til å følge den vanlige opplæringen. Det er utarbeidet en egen læreplan for faget morsmål for språklige minoriteter.

Morsmålsundervisningen skal i hovedsak gi elever med begrensede norskkunnskaper den første lese- og skriveopplæringen på morsmålet, men planen gjelder for alle de sju årene på grunnskolens barnetrinn. Ut over dette kan morsmål gis som tilvalgsspråk på ungdomstrinnet. I tillegg kan elever få tospråklig fagundervisning inntil de har tilstrekkelig utbytte av undervisningen på norsk. Ca. 45 % av elevene fra språklige minoriteter i grunnskolen fikk morsmålsundervisning og/eller tospråklig fagopplæring skoleåret 2001–2002.

I videregående skole har minoritetselever anledning til å avlegge privatisteksamen i morsmålet sitt. Det finnes også tilskuddsordninger som kan benyttes til morsmålsundervisning.

I norskopplæringen har grunnskoleelever med et annet morsmål enn norsk og samisk rett til opplæring i samsvar med læreplanen i norsk som andrespråk for språklige minoriteter til de har tilstrekkelige kunnskaper til å følge den vanlige opplæringen i skolen. Det er eleven og hans foresatte som i samråd med skolen avgjør hvilken læreplan eleven skal følge. Det kan også gis tilleggsopplæring i norsk for dem som undervises etter læreplanen for faget norsk. I skoleåret 2001/ 2002 fikk 80,5 % av elevene fra språklige minoriteter enten opplæring i norsk som andrespråk for språklige minoriteter eller tilleggsopplæring i norsk.

Også i videregående skole kan minoritetselevene velge å følge læreplanen i norsk som andrespråk for språklige minoriteter i stedet for læreplanen i faget norsk. Elever som følger den sistnevnte læreplanen, kan søke om fritak for vurdering i skriftlig sidemål.

Norskopplæringen for voksne innvandrere faller inn under lov om voksenopplæring. Retningslinjer for undervisningen står i Opplæringsplan i norsk med samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Innvandrerne har i prinsippet rett til gratis opplæring inntil de når et visst ferdighetsnivå i norsk.

Norskkunnskaper og statsborgerskap

Det stilles ikke krav til norskkunnskaper for å oppnå norsk statsborgerskap. Spørsmålet om det bør innføres et slikt krav, er ofte framme i den offentlige debatten. I Norges offentlige utredninger (NOU): 2000: 32 Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap (statsborgerloven) blir temaet grundig drøftet. Konklusjonen fra et klart flertall i utvalget som stod for utredningen, er at man ikke vil foreslå noe språkkrav. Begrunnelsen er bl.a. at det ville være vanskelig å finne fram til ordninger for prøving av språkkunnskaper som ville virke rettferdig overfor alle de forskjellige grupper av personer som ønsker norsk statsborgerskap.

-- Lars Anders Kulbrandstad er førsteamanuensis i norsk ved Høgskolen i Hedmark.