Gå direkte til innhold [access key = i] Gå direkte hovedmeny [access key = h] Gå direkte til kontaktinformasjon [access key = k]

Fonetisk perspektiv på sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden i norsk

Et språklig utviklingstrekk i norsk som har ført til stor opphisselse og mye diskusjon, er det pågående sammenfallet av sj-lyden og kj-lyden: Sj-lyden ser ut til å erstatte kj-lyden hos unge i de fleste større byene i landet. Når fenomenet diskuteres så heftig, er det naturligvis først og fremst på grunn av frykten for det språklige forfall det kunne innebære. Mange mener at språket her forfaller gjennom slurv, slapphet og slendrian, og når fonemer faller sammen, er faren for kommunikasjonssammenbrudd nær. Derfor må lærere og foreldre stå sammen for å hindre at dette får spre seg.

Som språkforskere har vi et annet perspektiv fordi det er spennende å få være vitne til en språkendring mens den skjer. Vi er dermed mer opptatt av sammenfallet enn av forfallet og synes at det er interessant å se nærmere på noen av årsakene til en slik endring.

Årsakssammenhengen her er utvilsomt sammensatt og har både språkstrukturelle, sosiolingvistiske og fonetiske aspekter. Sammenblandingen skjer i de store byene i hele landet og har vært registrert i Bergen, Stavanger, Kristiansand, Oslo og Trondheim, men detaljene i utviklingen vil nok se ulike ut på de forskjellige stedene ettersom språklydene varierer både i fordeling og frekvens i dialektene. Det er sannsynligvis heller ikke noe helt nytt fenomen. Allerede i 1940 ble sammenfall mellom sj og kj nevnt som et mulig problem for annenklassinger i osloskolen – men utviklingen ser ut til å ha gått mye hurtigere de siste 15–20 årene, slik at sammenblandingen nå er mer uttalt (sic!), og lettere å legge merke til.

Fonetiske årsaker

I vår forskning (Simonsen og Moen 2000 og 2004) har vi forsøkt å se nærmere på noen av de fonetiske årsakene til sammenblandingen og har konsentrert oss om østnorsk. Vi bruker ny teknologi som gjør det mulig å få nøyaktige målinger av det som skjer i munnhulen når lydene uttales. En kunstig gane av akryl med innmonterte elektroder gir et bilde av hvor i munnhulen tungen møter ganen, og elektroder festet langsmed tungen viser samtidig hvordan tungen beveger seg, og hvilken del av tungen som møter ganen. Elektrodene er koblet til datamaskiner som både gir nøyaktige og sammenlignbare utregninger, og som samtidig gir et godt visuelt bilde av artikulasjonen i munnen.

Vi undersøkte åtte personer med østnorsk språkbakgrunn i alderen 29– 61 år for å se hvordan de artikulerte sj- og kj-lyden. Alle personene vi undersøkte, skilte klart mellom de to språklydene når vi hørte dem snakke, og de var heller ikke i den aldersgruppen der sammenfall ser ut til å finne sted. Formålet med undersøkelsen var dermed ikke å se på hvordan sammenfalte lyder kan artikuleres, men å se etter mulige fonetiske forutsetninger for sammenblanding i østnorsk. Undersøkelsen viste at det var stor variasjon mellom personene når det gjaldt måten lydene ble uttalt på (artikulasjonen). Samtidig var det en god del overlapping i artikulasjon mellom sj- og kj-lyden, både hos hver enkelt person og mellom personene. Artikulasjonsmessig ligger altså lydene svært nær hverandre i munnhulen, og det bidrar til å forklare hvorfor de så lett kan blandes sammen.

Sjeldne lyder

På verdensbasis er det ganske få språk som skiller mellom disse to lydene, og det kan komme av at de faktisk ligger svært nær hverandre i uttale. Dermed blir det også vanskelig for utlendinger som skal lære norsk, å holde dem fra hverandre.

Akustisk skiller lydene seg klart fra hverandre hos de personene vi undersøkte. De akustiske målingene bekreftet altså det vi kunne oppfatte med øret. Allikevel er vår hypotese at disse lydene nærmer seg hverandre i uttale. Vi har ikke undersøkelser som viser hvordan sj- og kj-lyden ble uttalt tidligere, men vi kan i hvert fall ikke si at funnene våre avkrefter en slik hypotese. Det er dessuten flere andre faktorer som sammen kan bidra til et mulig sammenfall her.

For det første er det godt dokumentert at skillet mellom sj- og kj-lyden er noe av det siste som kommer i barns språkutvikling. Dette gjelder i alle de relativt få språkene som har disse to lydene. For det andre er det – spesielt i østnorsk – en svært skjev fordeling mellom disse to lydene både når det gjelder utbredelse og forankring i språksystemet. Mens kj-lyden forekommer i relativt få ord, og stort sett bare i fremlyd i disse ordene (for eksempel kjøre, kjære, kjøkken, kjole, kino, kylling), forekommer sj-lyden i langt flere ord, og i alle posisjoner i ordene (for eksempel skjære, skyte, forsiktig, dusje, vers, marsj). Slik blir kj-lyden i østnorsk sårbar, og det er naturlig at det er sj-lyden som «vinner» i et eventuelt sammenfall. De ordene som har kj-lyden, er imidlertid ganske mye brukt, og det kan være en av årsakene til at et sammenfall ikke har skjedd før.

For øvrig er det ingen grunn til å tro at kommunikasjonen vil bryte sammen om sj-lyden helt skulle overta for kj-lyden. I østnorsk er det ikke mer enn 22 ordpar der det bare er disse to lydene som skiller ordene fra hverandre – såkalte minimale par – av typen kjære–skjære og kylling–skylling (Torp 1999). I de aller fleste tilfellene vil konteksten avgjøre hvilket ord det siktes til.

Sosiale faktorer

Språkendring styres i stor grad også av sosiale faktorer, og dette språktrekket er naturligvis ikke noe unntak. I likhet med flere andre språktrekk ser denne sammenblandingen ut til å spre seg først fra by til by, og den ser fremdeles ut til å være et byfenomen. Den ser også ut til å være et ungdomsfenomen og kan godt være en måte ungdom markerer gruppetilhørighet på og avstand til foreldregenerasjonen. Den såkalte kebabnorsken – et ungdomsspråk eller en type slang fra multietniske miljøer, der ord og uttrykk fra blant annet urdu, arabisk og tyrkisk blandes inn – kan bidra til å forsterke denne tendensen. I denne språkformen brukes nemlig bare sj-lyden. Men hva som vil skje når dagens 20-åringer blir 40 – om de da bruker både sj- og kj-lyden eller fremdeles har sammenfall i sj-lyden – vil tiden vise. (Det ville også være interessant å vite om de som i dag ikke ser ut til å skille mellom lydene når de snakker, likevel hører forskjellen, men velger å ikke skille mellom dem i sin egen uttale.)

Oppkomst av nye lyder og sammenfall av lyder skjer i alle levende språk. Et eventuelt sammenfall av sj-lyden og kj-lyden ville ikke være den første, og heller ikke den siste endringen som skjer i norsk … Heldigvis! vil vi språkforskere si.

For foreldre og lærere er det naturligvis helt legitimt å påpeke at man synes at uttalen med bare sj-lyd er feil. Men vi tviler på om en slik påpekning vil ha noen effekt, for språk er ikke noe som læres og overføres gjennom normative regler fra generasjon til generasjon, men snarere noe som må gjenoppdages og gjenskapes av hvert individ, i samspill med sin generasjon.

Hvordan resultatet blir av denne endringsprosessen, vet vi altså ikke, og det ser ut til å være en stund til et fullstendig sammenfall eventuelt vil finne sted. Men for språkforskere er nettopp slike prosesser en flott kilde til å få vite mer om hvordan språk utvikler seg, og hva som påvirker slike endringsprosesser. Derfor synes vi det er viktig å få foretatt nærmere undersøkelser av dette fenomenet i de aldersgruppene det gjelder, nå mens prosessen foregår.

Hvis vi ikke klarer å styre språkutviklingen selv, og det er sannsynligvis verken riktig eller mulig, er det i alle fall interessant og viktig å vite hvilke fonetiske, kognitive og sosiale prosesser som styrer den!

Referanser

Christoffersen, Marit 1992. Kan man kjeske på bløtkake? Jostedalsrjupa. Festskrift til Gudlaug Nedrelid. Bergen: Eget forlag

Dalbakken, Liv Osnes 1996. Distinksjonen kje/sje i lydendringsperspektiv. En empirisk undersøkelse av barns og unges beherskelse av distinksjonen kje/sje i Trondheim. Hovedoppgave i nordisk – Universitetet i Oslo

Dalbakken, Liv Osnes 1997. Den ‘sjedelige’ kj-lyden. Sj-uttale av kj-lyden – slurv eller språkendring? Språklig samling: 5–10

Hegland, Karen M. 1992. Kor finne' du Kjell henne? I strandkanten? Mellomfagsoppgave i nordisk – Universitetet i Bergen

Johannessen, Stig Helge 1983. Om 'skjendisar' og 'chipsreiarar'. Bruken av sje-lyd og kje-lyd i bergensmålet. Talemål i Bergen nr. 1

Nesse, Agnete 1994. Kollektiv og individuell variasjon i bergensdialekten. Bergen: Målføresamlinga, Nordisk institutt, Universitetet i Bergen

Osnes, Liv 1992. Er det sjedelig å gå på sjino i Oslo? Mellomfagsoppgave i nordisk – Universitetet i Bergen

Papazian, Eric 1994. Om sje-lyden i norsk, og ombyttinga av den med kje-lyden. Norskrift nr. 83

Simonsen, Hanne Gram og Moen, Inger 2000. /∫æ:re ∫i∫ti/: om skillet mellom /∫/ og /ç/ i et fonetisk perspektiv. I Ø. Andersen, K. Fløttum og T. Kinn (red.): Menneske, språk og fellesskap. Oslo: Novus: 175–190

Simonsen, Hanne Gram og Moen, Inger 2004. On the distinction between /∫/ and /ç/ from a phonetic perspective. Clinical Linguistics and Phonetics 18: 105–620

Torp, Arne 1999. Skarre-r og «skjøttkaker» – barnespråk, talefeil eller språkforandring? Det Norske Vitenskapsakademi, Årbok: 334–358.

(Hanne Gram Simonsen er professor og instituttleiar ved Institutt for lingvistiske og nordiske studium, Universitetet i Oslo. Inger Moen er professor ved Institutt for lingvistiske og nordiske studium, Universitetet i Oslo. )

Hanne Gram Simonsen og Inger Moen 
Utviklet av Gazette