Redaktørar: Helge Sandøy og Kjell Ivar Vannebo.
Redaksjonssekretær: Svein Nestor.
Signerte artiklar står for forfattaren sitt syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgåve).
ISSN 0333-3825 (prenta utgåve).
Årsmøtet i Norsk språkråd i februar var det siste i ein rådsperiode på fire år. Det vil seia at rådet skulle gjera vedtak i ei rad rettskrivingssaker som fagnemnda hadde gjort framlegg om gjennom fireårsperioden. Denne gongen var det store og omfattande framlegg i begge seksjonane. Det store talet på valfrie former, hovudformer og sideformer, i begge målformene har vore sett på som eit problem av mange, og fagnemnda hadde vorte pålagd å rydja opp i dette. I bokmål har ein teke ut ei rekkje "lite brukte former", fyrst og fremst tilnærmingsformer som haust, måndag, berr. I nynorsk har ein redusert talet på valfrie former innanfor læreboknormalen, slik at ein t.d. i staden for dei fire moglege partisippformene i mange verb, som t.d. (har) bede/bedi/bedd/bedt no står att med berre den fyrste, medan dei tre andre har fått klammeformstatus. Dei aller fleste framlegga frå fagnemnda fekk tilslutning av rådet, så fire års mødesamt arbeid var slett ikkje fåfengt.
I mellomtida har framlegga til endringar i nynorsknormalen vorte mykje debatterte og kritiserte, som rett og rimeleg er. Nynorskfolk er språkmedvetne og vakne og let seg ikkje by kva som helst. Kritikken har komme både frå høgnorskfolk, som vil halda på flest mogleg gamle, tradisjonelle former, og frå radikale målfolk, som vil ha størst mogleg rom for austnorske dialektformer. Og i ein del tilfelle har fagnemnda endra framlegga sine i samsvar med kritikk og merknader som har komme inn. Men det er sjølvsagt uråd å gjera alle til lags i målflokken, så det beste ein kan håpa på, er at kritikken frå begge hald er så nokolunde jamt fordelt. Røystingane på rådsmøtet viste da òg at fagnemnda i dei fleste tilfella hadde funne fram til ein rimeleg balanse mellom omsynet til tradisjonen og til talemåla.
Det er ingen grunn til å uroa seg for at dette skal gje enda meir rot og vakling i nynorsk rettskriving. Det som no har skjett, er det motsette at "tukling" med språket. Vi har fått ei strammare norm med færre valfrie former. Og vi reknar med at det vil gå lang tid før det blir fleire justeringar av norma. Vona er at dette på sikt kan føra til at nynorsk skriftspråk står fram med ei meir einskapleg og fast form. Dermed blir det lettare å hugsa den rette skrivemåten av orda. Skriftspråk lærer ein også gjennom auget.
Jan Terje Faarlund
LINDA EIDE
Det hender eg tenkjer på det før eg skal sova. I det siste har det nesten utsett beautysvevnen min med fleire timar. Når var det eigentleg det skjedde, grundar eg, og vrir meg. Når gjekk det så armeleg gale? Kom det med den rokken som dei skreiv med c? Kvifor mista me våre eigne ord? Og idet eg kjenner augo verta tyngre, kjem eit siste, men noko meir konstruktivt, spørsmål: Kan me på nokon som helst måte få dei att?
TA ORDA TILBAKE! Det er parolen eg ber i protesttoget som durar gjennom draumen når eg til sist kryp inn i koma light. Dig in, ta til deg. Dei ligg der, og kanskje vert 2000 og heile nulltalet ein renessanse for bakstrevarorda. Dei som ei stund berre lukta av flassa oljemaling frå eit nedslite husbankhus på bygda, eller eit umoderne sekstital i byen, men som no kan passera som ei naiv tilnærming til det urbane og moderne livet. Du er super! Du er berre toppen! Cool? Kul? For eit tåpeleg nittitalsord, Kul vert du fyrst når du ikkje seier cool, men til dømes heimen.
Det var Anne Marie som fekk hjernesvillene mine til å leggja seg klar for tankeskinnene. Anne Marie er 36 år, frå Bergen by, med sikker sans for Bygde-Noreg, blanda med latinamerikanske rytmar og ei analytisk tilnærming til livet og TV-dokumentarar.
– Det er nåkke på gang, vi driver å ironiserer over et eller annet. Eg sier jo ikkje til deg: "Kordan går det heme hos deg?" Eg sier heller "Kordan går det i heimen."
Dette gir meining og optimisme. Det gamle ordet "heimen" er no eit naivt og søtt ord, kult, men ikkje coolt, skjønar? Kan me spa opp liknande ord for å bakka sjølvaste engelsken over Atlanteren att? Tankane legg seg på skinnene. Me er på sporet! På sporet av den tapte snakkemåten! For kva var det Kristin sa?
– Det fins jo'kke no an't ord for det, gjørr det vel? Shopping ække det samme som å handle. Og en siår'ke at en ska på kjøbing. Vi har'ke noe norsk ord for shopping. Åffer æ det sånn?
– Handle er helt klart et ord som forbindes med en slags tvang, vi må handle melk og toalettpapir. Shopping derimot er underholdning, seier Ivar, som er over 40 og amanuensis på Nordisk institutt, han gir Kristin rett, men ikkje svar.
Kristin er ei intelligent og uvanleg ven jente frå nedst i landet. Men med berre 22 år bak øyra kan ein ikkje venta at ho hugsar attende til det uttrykket Anne Marie smakar seg fram til.
–Hmm mm shopping, å sjåppe. E'kje det det samme som det mødrene våre kalte "å gå i butikkar"?
"Å gå i butikkar"! Smak på det, putt det inn med teskjei og touch det så vidt med tungespissen. Tru meg, det tek berre sekundar før du stappar det ned og svelgjer det med hud og hår og gamle mødrehattar, oppstemt laurdagsiver og den glade kjensla av å fortena noko nytt, men kva? Lat oss gå i butikkar i dag!
Nostalgi, naivitet. Og dessutan er me ein generasjon av shopparar som kjenner den kvalme ettersmaken frå ordet. Som kjenner stikket av dårleg globalt samvit, der me tytande fulle av pengar kan gjera forbruk til underhaldning, medan storparten av verda ikkje veit kva det betyr å ha lommepengar eingong. "Å gå i butikkar" er fri for den typen negativt vedheng, og Ivar the expert veit kvifor.
– Uttrykket har på en måte gått ut av bruk, og nettopp derfor kan det trylles fram igjen. Det er slik de ofte gjør det på Island og på Færøyene, der de hele tiden omsetter importord med ord fra sitt eget språk. De må finne frem ord fra glemselen, slik at ingen forbinder noe annet med det ordet enn det fenomenet det nå skal være ord for, skjøner du? Spør ivrige Ivar, og ventar på neste utfordring. Og den kjem alt i neste avsnitt.
For språkmedvitne Kristin 22 har vanskar med eit anna ord også: date.
– Stevnemøte blir for pompøst, en date æ litt mindre alvorlig, samtidig som du signaliserer at det ligger romantikk i lufta, om du skjønner hva æ mener.
Språkmedvitne, men vestlandske Anne Marie er ikkje på nett her.
– Eg bruker date om det som ikkje e nåkken date. Når eg skal treffe deg eller Kjersti, sier eg at eg har en date med Linda eller Kjersti. Skal eg treffe en eg e interessert i, sier eg at eg har en avtale, tror eg ...
– Bare møte! ivrar Ivar. Men eg protesterer og hevdar at det må då vera eit altfor forretningsmessig ord til å dekka søt musikk og dådyrauge oppløyst i glede over det etterlengta spørsmålet "lyst på endå ein kopp (beisk og jævlig) krydderte?"
– Foretningsmøtene heter avtaler nå, møte er ledig for ny kontekst.
– ?
– Innhold. Nytt innhold (herregud da, er det ikke Språknytt du skriver for!). Om bare kort tid vil møte stå klar til å avløse date.
– Hmmm, men kva med timing, å tima. To dagar før den avgjerande finalen i old-girls-serien strakk eg leddbandet, snakk om dårleg timing!
Ivar vrir og vender vondt på seg. Me er ved kjerna til amerikahelvetet i morsmålet vårt. Fast word. Kjapp, kjappare kjappast. "Å treffa det rette tidspunktet" versus "å tima" 5–2, bortesiger.
– Engelske ord som er kalde faktaverb, må erstattast med eit like kort norsk ord om det skal vera håp i tynnslite ordforråd. At shopping elegant let seg konvertera til "å gå i butikkar", handlar om stemning. Ord som formidlar ei stemning, kan gå over til lengre norske utrykk.
Alt dette forklarer Ivar meg, medan Kristin snart skal fortelja meg om endå eit ord.
– Crøsh on!
–?
– Det betyr på en måde at en æ interessert i noen, men det æ'kke helt det heller. Mer en slags fascinasjon.
Eit stemningsord! Og kvar er avløysaren? Slå eit slag for det kule ucoole, for den nye språklege tilnærminga til livet! Eg lurar forresten på om ikkje svermeri står ledig for nytt innhald?
Me er irriterte og me er mange, og no vil me sova! Ta orda tilbake!*
På vegner av vanvittig mange,
Linda.Eide@nrk.no
* Og gi dei gjerne vidare til meg.
JAN TERJE FAARLUND
Kva skal vi med språk? Svaret på dette spørsmålet kan verka svært så opplagt. Vi bruker det sjølvsagt til å kommunisera med andre menneske gjennom tale eller skrift. Å kommunisera vil seia å formidla, overføra ein bodskap til eit anna menneske eller ei gruppe andre menneske. Denne bodskapen kan vera så mangt, ei melding, ein beskjed, eit ønskje, uttrykk for kjensler, osv. Ein slik bodskap er i alle fall uttrykt med språklege middel, ord og grammatiske konstruksjonar. For at ein slik kommunikasjon skal verka, for at altså bodskapen skal komma fram, lyt avsendaren og mottakaren ha eit felles språk.
Så langt verkar alt greitt; så lenge vi forstår språket åt kvarandre, kan vi snakka saman. Men dette er ikkje heile svaret på spørsmålet i innleiinga. For ved sida av den reint språklege bodskapen formidlar vi også mange andre bodskapar. Berre tenk på alt (du trur) du allereie veit om forfattaren av denne artikkelen. Han skriv på nynorsk, han skriv i eit blad som har språk som tema, han skriv om eit fagleg emne og bruker ein del framandord. Ut frå det kan du slutta deg til ein heil del. Noko av det er kanskje feil, men poenget er at målform og kontekst også formidlar ein bodskap. Den forma for nynorsk som eg nyttar her, er relativt nøytral, og ho held seg innanfor hovudformene av nynorsk (læreboknormalen), men hadde eg t.d. brukt endinga -i i bunden form hokjønn eintal (boki) og i inkjekjønn bunden form fleirtal(husi), eller særskilde austnorske former, hadde lesarane kunna slutta seg til enda meir om meg. I munnleg kommunikasjon blir slik tilleggsinformasjon enda meir rikhaldig og utfyllande. Da vil bruken av dialektformer, slanguttrykk, spesiell uttale av visse ord osv. røpa enda meir om avsendaren. Denne typen informasjon er også språkleg formidla, sjølv om han ikkje blir koda direkte i ord og grammatikk.
Slik ekstrainformasjon kan i somme tilfelle vera sjølvvald og dermed medveten frå talaren si side. I andre tilfelle kan talaren ønskja å undertrykkja denne informasjonen, utan å få det til. Men i begge tilfelle er det tale om å opplysa noko om sin eigen identitet. Språk er altså ikkje berre eit kommunikasjonsmiddel, det er også eit identitetsmerke. Det er noko vi alle stadig erfarer, at det gjeld ikkje berre kva vi seier, men òg korleis vi seier det. Da kjem det mellom anna an på kor mykje av oss sjølve vi vil stå fram med. Det å kunna vera seg sjølv i ulike situasjonar har med sjølvtillit å gjera. Det er naturlegvis ikkje noko mål å alltid skulle "vera seg sjølv". Det er òg ein føremon å kunna tilpassa seg situasjonar og medmenneske. Vi er trass alt ikkje eit folk av eremittar og holebuarar. Men det beste er jo at vi sjølve skal kunna vurdera når det er rett å tilpassa seg, og kor mykje. Visse språklege identitetsmerke greier vi normalt ikkje å leggja av oss, enda så gjerne vi ville. Det gjeld fyrst og fremst slikt som har med uttale å gjera. Om vi skiftar dialekt eller språk etter ein viss alder i tidleg pubertet, vil nesten alltid aksenten røpa kor vi kjem frå. Og har ein språkleg sjølvtillit, er det heller ingen grunn til å leggja bort lokale eller regionale språklege drag.
Dei språklege identitetsmarkørane seier ikkje berre noko om kvart einskilt individ, men òg noko om kva gruppe eit individ høyrer til. Språk er altså òg eit gruppefenomen, eit sosialt og kulturelt merke. Ein person som talar norsk i ein eller annan variant, signaliserer at ho/han høyrer til den norske nasjonen, og det er statistisk svært sannsynleg at vedkommande er fødd i Noreg og er norsk statsborgar. Derfor reknar dei fleste nasjonar språket som ein viktig del av sin kultur og nasjonale identitet.(Nasjon er i denne samanhengen ikkje det same som stat, ettersom så å seia alle statar i verda har fleire enn ei språkgruppe representert blant sine statsborgarar.) Det er mange tilfelle rundt om i verda av at folk gjer ein stor innsats for å ta vare på språket sitt, jamvel om det strengt teke ikkje trengst som reint kommunikasjonsmiddel. Eit nærliggjande døme er den sørsamiske folkegruppa. Så å seia alle sørsamar talar flytande norsk eller svensk, og bruker oftast eitt av desse språka i kommunikasjon seg i mellom. Men det sørsamiske språket er så viktig for dei at mange lærer seg det som vaksne, og dei sender barna sine på internatskolar så dei kan læra språket. Eit anna døme er sjølvsagt vår norske situasjon, der vi av kulturelle og historiske grunnar held på to målformer, enda dei er så like kvarandre at alle nordmenn forstår begge.
Norsk språk blir stort sett berre brukt i Noreg. Det er med andre ord vi her i landet som har ansvaret for norsk språk. Det er ein del av vår kultur. Men ettersom det ikkje blir brukt i andre land, er vi sjølvsagt avhengige av å kunna bruka eit anna språk når vi vil kommunisera med folk frå land utanfor Norden. Og da er det godt å kunna ty til engelsk. Etter kvart har engelsk vorte eit viktig språk for svært mange nordmenn, og mange bruker det så å seia dagleg dersom dei har mykje kontakt med utlendingar på jobben eller privat. I Noreg er altså engelsk eit viktig kommunikasjonsmiddel. Men for dei aller fleste nordmenn har ikkje engelsk noko med identitet å gjera. Likevel ser vi jo dagleg at engelsk blir brukt også når nordmenn skal kommunisera med andre nordmenn, særleg dersom føremålet er å selja noko til unge menneske. Det må tyda at de meiner at engelsk har visse verdiar som norsk ikkje har.
Språkvitskapen kan fortelja oss at ingen språk eller dialektar i seg sjølve er betre enn andre. Dersom eit språk eller ein dialekt blir rekna for betre, er det fordi den kulturen som språket representerer, blir rekna for betre. (Rett nok er det slik at visse språk har eit ordtilfang som eignar seg betre på visse saksfelt enn andre språk, nettopp fordi saksfeltet er knytt til den kulturen som språket høyrer til.) Når engelsk blir brukt i Noreg til kommunikasjon mellom nordmenn, ligg det under at engelskspråkleg kultur blir rekna for betre enn norsk. Dette er sjølvsagt ikkje nødvendigvis eit medvete resonnement frå forretningsfolk og andre som bruker engelsk, men det speglar, og framfor alt formidlar det, ei haldning som går ut på at norsk kultur ikkje er bra nok. Bruken av engelsk når en vender seg til norsktalande er altså eit utslag av ringeakt for vårt eige språk.
OLA HAUGEN
I Norsk språkråds strategiske plan for perioden 2000 til 2003 er det bestemt at Språkrådet nå skal arbeide mer aktivt og i større bredde med tiltak som tar sikte på å styrke norsk språk mot presset fra engelsk. Språkrådet har også tidligere vært opptatt av problemet og har iverksatt viktige tiltak i den forbindelse, men nå ønsker vi å arbeide mer systematisk med språkvern og sette inn flere ressurser. Det som først og fremst bekymrer Språkrådet, er ikke at stadig flere engelske ord og utrykk tas i bruk i norsk , selv om det også er en side ved saken som vi bør forholde oss aktivt til. Den grunnleggende bekymring er at engelsk foretrekkes fremfor norsk i stadig flere sammenhenger der morsmålet tidligere var selvskrevent og enerådende. Vi kan ane de første sporene av språklig domenetap: Morsmålet skyves ut av viktige funksjonsområder og sosiale sammenhenger til fordel for et annet språk. Språkrådets nye strategiplan må ikke forstås som en alarm om en nær forestående kulturkatastrofe, men vi mener at den utviklingen vi har sett de siste årene, kan utgjøre en alvorlig trussel mot norsk språk på lang sikt. Når en slik begrunnet frykt eksisterer, vil det være uklokt og uansvarlig ikke å legge til grunn et "føre var"-prinsipp. Dersom en negativ utvikling har fått festne seg og domenetap er i ferd med å skje, vil det antakelig være for sent å snu utviklingen. Selv om vi må se problemet i minst et hundreårsperspektiv, må vi handle i dag. Parallellen til miljøvernarbeidet er nærliggende. Problemet er alvorlig for både bokmål og nynorsk, men fordi nynorsken er under press også fra bokmål, vil nynorsk være mest utsatt og vil trenge særlig oppmerksomhet.
Det er også viktig i denne sammenheng å understreke at vern mot engelsk påvirkning har fått en offisiell posisjon gjennom Stortingsmelding 13 (1997–98) og er på denne måten blitt en sentral språkpolitisk oppgave og en viktig del av Norsk språkråds arbeid, klarere og mer konkret formulert enn i lov om Norsk språkråd fra 1971. Og Språkrådet skal være regjeringens sentrale instrument i språkvernet. Språkrådet tok selv initiativ til å klargjøre dette gjennom et notat om Norsk språkråds fremtidige arbeidsoppgaver og organisasjonsform.
Denne korte artikkelen skal først og fremst redegjøre for hvordan Språkrådet planlegger å arbeide for å styrke norsk overfor engelsk, den tar ikke sikte på å være en utdypende begrunnelse for hvorfor det er en viktig oppgave. Men det vil være enkelt å gi vektige språklige, språk-sosiologiske og kulturelle begrunnelser for det.
Påvirkere og påvirkede
Språkrådet peker ut to hovedmålgrupper i språkvernarbeidet: påvirkerne og de som blir påvirket. Innenfor den første gruppen vil vi være opptatt av norske bedrifter med internasjonale eiere eller med bred internasjonal kontakt ellers, og dessuten mediebedrifter, reklamebyråer, produsenter og distributører av massekultur, og ikke minst informasjons- og kommunikasjonsindustrien. Også universitetene og høyskolene hører hjemme i "påvirkergruppen", og likeledes visse deler av EØS-systemet. I den andre gruppen finner vi for så vidt alle norske språkbrukere, men særlig barn, ungdom og studenter vil være viktige. Overfor begge hovedmålgruppene blir det rent generelt viktig å sette i verk holdningsskapende tiltak, informasjonstiltak og rådgivning. Dessuten vil forskning og kartlegging være nødvendig, både for å vurdere behov, utviklingstendenser og utviklingshastighet, og for å evaluere effekten av de tiltak som iverksettes. Det viktigste virkemiddelet blir også et selvstendig mål for arbeidet: å skape et sterkt språklig engasjement og en høy språklig bevissthet hos de fleste med norsk som morsmål. Språkrådet bør også vurdere om norsk språk og språkbruk bør gis et lovfestet vern.
Språkteknologiavdeling
I fireårsplanen, i virksomhetsplanen for inneværende år og i budsjettet for 2001 beskrives konkrete tiltak som tar sikte på å realisere de mer generelle målene som er nevnt ovenfor. Det mest omfattende tiltaket er etableringen av en egen avdeling i sekretariatet som skal arbeide for å styrke og sikre bruken av norsk språk i språkteknologi og i informasjons- og kommunikasjonsteknologi ellers. Det er bevilget en million kroner ekstra på årets budsjett for
dette formålet, og to nye stillinger vil bli opprettet i løpet av første halvår. Den første oppgaven til denne IKT-avdelingen blir å lage en handlingsplan for å sikre gode språkverktøy og informasjonstjenester på norsk, både bokmål og nynorsk. Avdelingen vil få et bredt spekter av oppgaver. Den skal være et nasjonalt bindeledd som knytter språkteknologisk næringsliv sammen med næringslivet ellers, og med relevante forsknings- og undervisningsinstitusjoner.
Den skal gjennom konferanser, informasjonsseminarer og opplysningstjeneste binde sammen og sørge for informasjonsflyt mellom brukere, produsenter og tjenestetilbydere på IKT-området. Den skal være en pådriver overfor IKT-industrien, brukerne og myndighetene. Den skal være et nasjonalt knutepunkt for forsknings- og utviklingsprogram, faglig samarbeid i Norden og samarbeid i EU-regi når det gjelder språkteknologi og informasjonsteknologi ellers. Dersom det etableres en norsk språkbank for å sikre språkressurser til å utvikle norsk språkteknologi, vil det kunne være aktuelt at Språkrådet påtar seg sentrale administrative og koordinerende oppgaver i den forbindelse. Siden Stortinget opprinnelig hadde tiltenkt denne virksomheten tre millioner kroner årlig, er det grunn til å tro at bevilgningene kan økes i takt med dokumenterte behov, ellers vil to nye stillinger monne lite. Det virker i dag som om IKT er det første området der vi kan oppleve et alvorlig domenetap for norsk. Økningen i bruk av digitale medier og IKT for kommunikasjon og informasjon er eksplosjonsartet, og norsk kan få svært vanskelige vilkår på dette området i fremtiden.
Barn og ungdom
Barn og ungdom er en viktig målgruppe. Gjennom film, fjernsyn, video, popmusikkk og Internett er engelsk blitt det språket som formidler den mest populære og prestisjefylte delen av deres kultur. Aldri har den angloamerikanske massekulturen hatt mulighet til å påvirke norske barn og ungdommer så sterkt, og gjennom holdningsskapende og bevisstgjørende tiltak, blant annet rettet mot skolen, vil det være viktig å bidra til at norsk ikke oppleves som et mindreverdig språk nettopp i den perioden av livet da viktige holdninger skapes og festnes. Språkrådet tar sikte på å stimulere lærerne til å ta språkvernoppgaven alvorlig og vil hjelpe dem med relevant og motiverende informasjons- og arbeidsmateriell. Det er også planer om å etablere en arbeidsgruppe med lærere som skal utvikle forskjellige språkverntiltak rettet mot barn og unge.
Innenfor høyere utdanning brer engelsk seg i mange fag gjennom både lærebøker og undervisning og skyver norsk til side. Det er viktig både av språklige og pedagogiske grunner å sikre at studentene i grunnutdanningen får faget formidlet på norsk. Det sikrer en bedre faglig forståelse, en mer effektiv opplæringssituasjon, og det vil også bidra til å utvikle og styrke norsk fagterminologi. Norske lærebøker i grunnutdanningen sikrer at norsk virkelighet og norske eksempler blir formidlet der det er særlig viktig. For det norske fagmiljøet og for norsk skriftkultur vil det også være viktig å opprettholde en norskspråklig lærebokproduksjon for høyere utdanning. Norsk språkråd har sammen med blant annet Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening vært med på en foreløpig kartlegging av læreboksituasjonen, og det nedslående resultatet av den har fått Kirke-, undervisnings- og forskningsdepartementet til å sette i gang en bredt anlagt undersøkelse. På bakgrunn av den vil nye tiltak bli vurdert.
Terminologi
Arbeidsplassene våre representerer et viktig språkbrukermiljø for svært mange personer, og i mange virksomheter med internasjonale eiere eller med bred internasjonal kontaktflate er engelsk etablert som arbeidsspråk på visse administrative nivåer og i visse sammenhenger. Det er ikke uproblematisk, og Språkrådet ønsker i år å kartlegge omfanget og effekten av dette forholdet. Kartleggingen vil gi oss et grunnlag for å følge utviklingen i årene som kommer, og for å vurdere om det er aktuelt å iverksette tiltak. Mange virksomheter har også stor språklig påvirkningskraft på miljøet utenfor bedriften, særlig gjelder det massemediene, og engelsk brukes i stadig større omfang. Et ferskt eksempel er SAS, som bare bruker engelsk når de henvender seg til sine kunder via Internett. I fireårsperioden vil Språkrådet sette i verk målrettede språkverntiltak overfor flest mulig av disse målgruppene: reklamebedrifter, aviser, blader, etermedier, film- og videobransjen. Det vil kunne dreie seg om rådgivning og holdningsskapende tiltak.
Terminologiarbeidet er også en viktig del av språkvernet siden svært mye terminologi kommer til oss i engelsk språkdrakt og har en tendens til å beholde den. Språkrådet skal utarbeide lister over tilrådd terminologi på fagområder som har mye å si for allmennspråket, og vil tilby seg å administrere prosjekter for å utvikle norsk terminologi på slike områder. Engelske importord kan vurderes som språklig ugress mer enn som en trussel, men når omfanget synes å øke kraftig, kan det være et symptom på begynnende domenetap, og omfattende bruk av engelske ord og uttrykk bidrar til en oppfatning om at norsk ikke strekker til. Det er derfor et viktig språkverntiltak å finne norske avløserord for engelske importord så raskt som mulig. Språkrådet etablerer i disse dager en diskusjonsside på Internett, "Ordsmia", der i første omgang inviterte deltakere skal bidra med og diskutere forslag til norske avløserord. Språkrådet vil for øvrig fortsette med å dele ut diplom for godt norsk navnevett til bedrifter som med gode og spenstige norske firmanavn bidrar til å styrke norsk språks posisjon på dette feltet, ikke minst hos ungdom.
Om de tiltakene som er nevnt ovenfor, vil være de riktige og de mest effektive, vet vi ikke i dag. Men vi må være villige til å prøve og feile, og vi skal lære av våre erfaringer. Skal vi lykkes med språkvernarbeidet, må Språkrådet utvikle og forbedre sin kompetanse på området, blant annet i samarbeid med tilsvarende organisasjoner i andre land som opplever det samme presset fra engelsk. Slikt samarbeid er allerede etablert, både i Norden og i Europa ellers.
INGRID KRISTINE HASUND
Debatten om engelske lånord i norsk pågår stadig, og et sentralt tema er spørsmålet om ungdommers bruk av engelsk i norsk slang. Dette er også ett av temaene for forskningsprosjektet Språkkontakt og Ungdomsspråk i Norden (UNO), der man bl.a. undersøker påvirkning fra engelsk i nordiske ungdommers slangspråk. Man har gjennomført en omfattende skriftlig slangspråkundersøkelse blant elever i ungdomsskoler og videregående skoler i sosialt og regionalt spredte områder i en rekke byer i Norge, Sverige, Danmark og de svensktalende områdene i Finland.
I Norge ble slangundersøkelsen gjennomført i 1997–1998 i Oslo, Bergen og Tromsø. I alt åtte skoler deltok (fire ungdomsskoler og fire videregående skoler), og i alt 418 elever fylte ut et spørreskjema i løpet av en norsktime. I spørreskjemaet ble det oppgitt 55 bydeord, som jente, penger og stygg, og ungdommene ble bedt om å angi så mange slangord de kunne komme på for disse ordene. Bydeordene ble valgt ut for å representere betydningsområder der slangord er vanlige i ungdomsspråket, som personbetegnende og evaluerende ord, ord for lyster og laster, kroppsdeler, penger og bruk av penger, ulike aktiviteter, samt utropsord og skjellsord. Elevene fikk også legge til så mange andre slangord som de kunne komme på. I tillegg ble elevene bedt om å gi opplysninger om alder, kjønn, bosted, morsmålsbakgrunn, hvilke(t) språk de snakket hjemme o.l.
Alt materialet er nå skrevet inn i en database, men analysen er langt fra ferdig. I Sverige, Danmark og Finland er det satt i gang forskning på slangmaterialet fra ulike perspektiver, men ikke i Norge. I denne artikkelen presenterer jeg derfor bare noen svært foreløpige iakttakelser fra det norske materialet, som inneholder totalt 21 937 svarord. Mange av ordene er oppgitt av flere elever, og det totale antall ulike ord er derfor mindre. Anslagsvis kan det dreie seg om så lite som ti prosent av det totale antall innkomne ord, dvs. at det forekommer omtrent 2 200 ulike ord.
Strategier for staving av engelske ord
En skriftlig slangundersøkelse viser selvsagt ikke hvor ofte eller i hvilke sammenhenger ungdommer bruker slangord, eller om de i det hele tatt bruker dem aktivt. Det er likevel rimelig å anta at de slangordene som nevnes av mange informanter, er velkjente, og forholdsvis frekvente i ungdomsspråk. En del av ordene er også etablert i dagligspråket, og en del kan knapt kalles slang i det hele tatt. En skriftlig undersøkelse gir heller ikke noe direkte svar på hvordan slangordene uttales, selv om stavemåten ofte gjenspeiler uttalen. Men den reiser en hel del spørsmål om hvordan ungdommer forholder seg til bruken av engelsk i norsk: I hvilken grad avspeiler stavemåten at et engelsk lånord oppfattes og behandles som et ikke-integrert, delvis integrert eller fullstendig integrert ord i norsk? I hvilken grad utnytter ungdommene det norske språksystemets muligheter kreativt, ekspressivt, og kanskje også humoristisk, i stavingen av engelske lånord?
En foreløpig gjennomgang av de norske dataene viser to hovedstrategier når det gjelder staving. Den første og mest utbredte strategien er å skrive engelske lånord med korrekt engelsk form (som f.eks. boring "kjedelig"). Den andre strategien er å forsøke å fornorske stavemåten etter den engelske uttalen (f.eks. båring). Kun noen ganske få stavingsvarianter unndrar seg forklaring ut fra en av disse strategiene. Dette gjelder først og fremst varianter som vanskelig kan forklares som fornorskingsforsøk, og som ser ut til å skyldes direkte feilstaving av engelske ord (f.eks. boaring).
Noen eksempler fra UNO-materialet
Ulla-Britt Kotsinas ved Stockholms Universitet har funnet at ca. 15 prosent av svarordene i den svenske slangundersøkelsen (20 000 av totalt 130 000 innkomne ord) er av mer eller mindre tydelig engelsk opprinnelse. En foreløpig opptelling av engelske ord i det norske materialet viser at prosentandelen er den samme som for det svenske materialet, dvs. om lag 15 prosent (3 225 av 21 937 ord). Mange av de mest frekvente engelske ordene i det norske materialet er dessuten akkurat de samme som i det svenske, som party "fest", nerd "rar, uinteressant person", crazy "gal, rar", happy "glad, lykkelig", cash "penger", money "penger", babe "jente", bitch "jente" (nedsettende), ugly "stygg", boring "kjedelig", hip "moderne", fatso "tykk person", sure "sikkert" og gay "homoseksuell mann".
I både den norske og den svenske databasen er substantivet party det desidert mest frekvente engelske ordet. Det utgjør 7,9 prosent av alle engelske ord i det svenske materialet og 8,6 prosent i det norske. I det norske materialet forekommer ordet 277 ganger med til sammen tolv ulike stavingsmåter, hvorav den korrekte engelske formen party er den mest vanlige (tallet etter hvert ord viser det totalte antall forekomster av varianten):
- Party: party 250, partay 10, partai 4, partey 4, parti 2, parthy 1, par-tey 1, partaia 1, partaii 1, pardeh 1, pathy 1, pærti 1
I det svenske materialet forekommer ordet party (og varianter av det) 1 574 ganger. Også her er den engelske formen party mest vanlig, med hele 1 230 belegg. På andreplass kommer formen partaj (252 belegg) og deretter variantene parti, pardy, partay, partai, partajj, partei, partajo, partas og parre, med til sammen 92 belegg.
I tillegg til å være det mest frekvente engelske ordet er party også det ordet som forekommer i flest ulike stavingsvarianter i det norske materialet. Som nevnt ovenfor er det skrevet på til sammen tolv ulike måter. På andreplass kommer ordet crazy, som finnes i elleve ulike varianter. Også når det gjelder andre av de mest frekvente engelske ordene, er det til dels stor variasjon i stavemåten. Det må likevel påpekes at ord med avvikende staving har relativt få belegg hver, hvilket går frem av følgende liste over noen av de vanligste engelske svarordene:
- Nerd (totalt 218): nerd 189, nørd 25, nærd 3, neård 1
- Crazy (totalt 90): crazy 74, kreisi 3, kræisi 3, crasy 2, krazy 2, crayzy 1, crazii 1, cræizi 1, krasi 1, kraysey 1, kraysy 1
- Happy (totalt 120): happy 110, hæppi 5, hæppy 3, happi 1, heppy 1
- Cash (totalt 102): cash 91, kasj 4, kæsj 2, kash 2, kæsh 1, casj 1 og casch 1
- Money (totalt 34): money 34
- Babe (totalt 96): babe 89, beib 6, bæib 1
- Bitch (totalt 80): bitch 76, bitsj 2, bich 1, beach 1
- Ugly (totalt 69): ugly 55, øgly 11, øgli 2, uggly 1
- Boring (totalt 62): boring 59, båring 2, boaring 1
Hvis vi legger til tallene for ordet party, ser vi at hele 89 prosent av de vanligste ordene staves på korrekt engelsk. Legg merke til ordet money: Av 34 belegg er samtlige stavet riktig. Dette gjelder riktignok bare de mest frekvente ordene, og prosentandelen for rettstaving synker til rundt 75 prosent hvis man inkluderer samtlige engelske ord, dvs. også de som bare har ett eller noen få belegg.
Hvis vi så ser nærmere på de ordene som ikke er stavet på korrekt engelsk, synes de fleste å være bevisste (og til dels svært kreative og humoristiske) forsøk på norsk stavemåte av den engelske uttalen. En informant har for eksempel opplyst på spørreskjemaet: "En del av ordene har jeg skrevet sånn de uttales." Andre har tilføyd korrekt engelsk staving i parentes for å vise at det er fornorsking det dreier seg om, og ikke mangel på kunnskap om engelske stavemåter:
- feis (egentlig ’face’)
- kreisi (egentlig ’crazy’)
- sjær (egentlig ’sure’)
- øgli (fra ordet ’ugly’)
- dåont ker (’don’t care’)
Mens de aller fleste ungdommene ser ut til å velge korrekt engelsk staving eller bevisst fornorsket staving, forekommer det også som nevnt noen enkeltstående tilfeller der den avvikende stavingen ser ut til å skyldes mangel på kunnskap om engelsk staving. Variantene boaring (boring "kjedelig"), weardou (weirdo "rar, spesiell person") og goodlucking (good-looking "pen") kan for eksempel neppe begrunnes med tilpasning til norsk stavemåte og er vel snarere eksempler på "hyperanglifisering". Det samme gjelder sannsynligvis variantene beach og cheek for bitch og chick (begge nedlatende ord for) "jente", men her har man i tillegg den sannsynligvis utilsiktede og ufrivillig komiske effekten at meningen endres: Beach betyr "strand", og cheek betyr "kinn". Hvis det stemmer at strategien i disse tilfellene har vært å stave på korrekt engelsk, må den kunne sies å være mislykket.
Engelsk i norsk slang – en trussel mot det norske språket?
Som nevnt ovenfor viser ikke en skriftlig slangundersøkelse om informantene selv aktivt bruker ordene de oppgir, hvor ofte eller i hvilke sammenhenger de eventuelt bruker dem, eller hvordan ordene uttales. For å få svar på slike spørsmål må man ha tilgang på naturlig talespråk. I tillegg til slangundersøkelsen har man derfor innenfor UNO-prosjektet samlet inn et stort talespråksmateriale i form av båndopptak og transkripsjoner av spontane samtaler mellom tenåringer. Innspillingene er gjort på ulike steder i Norge, Danmark, Sverige og de svensktalende områdene i Finland, og forskning på dette materialet er påbegynt i flere land.
Den skriftlige slangundersøkelsen kan uansett gi oss en pekepinn om hvor utbredt engelske lånord er i ungdomsspråket, og tallene for Norge og Sverige peker i samme retning: Nyere engelske lånord utgjør ca. 15 prosent av slangvokabularet. Nye lånord fra andre fremmedspråk som spansk, arabisk og panjabi utgjør bare et par prosent av slangordene i begge land. I det norske materialet er de aller fleste svarordene norske, en del til og med så etablerte eller dialektale at de knapt kan kalles slangord. For eksempel utgjør ordene dame, rype, berte, skreppe og kjerring til sammen hele 51 prosent av de nær 900 svarordene som ble gitt for "jente" i den norske undersøkelsen. Selv om engelsk helt klart er det språket som forsyner norsk med flest nye slangord, må man likevel kunne si at frykten for at norske ungdommer snart bare snakker engelsk, ser ut til å være betydelig overdrevet.
SVEIN NESTOR
Én ting er helt sikker når det skjer forandringer i skriftspråket – og det er heftige protester mot dem. De fleste av oss er nok temmelig bokstavtro og liker ikke at det kommer noe nytt inn og forstyrrer vårt tilvante syn på skriftspråket. Kanskje skyldes det delvis en ubevisst reaksjon mot at noe undergraver kunnskaper som vi har brukt mye energi på å skaffe oss? Dessuten er ikke alle rettskrivningsendringer like fornuftige, så det er nyttig med debatt.
Mange av oss kan være enige i protestene mot endringer i vårt eget skriftspråk, men like forståelsesfulle er vi neppe overfor protester mot slike forandringer i andre land og til andre tider. Ja, protestene kan faktisk av og til virke komiske, særlig når det som det strides om, er reformer som vi selv for lengst har vært igjennom.
Tysk rettskrivningsreform
Fra 1.8.98 ble det innført en god del nye rettskrivningsregler i Tyskland. Det skjedde til tross for mye rabalder. Et akademikerektepar ville til og med gå til rettssak mot staten fordi de mente at skriftspråkreformen ødela den tyske kulturarven for barna deres!
I oktober 1996 hadde det tyske ukemagasinet Der Spiegel en forside som var dominert av en tegning av forfattere på barrikadene mot rettskrivningsreformen. Teksten lød: Rettskrivnings-reformvanviddet. REDD DET TYSKE SPRÅKET! Forfatteropprør. Inne i bladet var det intervjuer og artikler med overskrifter som Tysk forfatterfront mot rettskrivningsreformen; Hans Magnus Enzensberger om "vanviddet" med offentlig språkregulering og Siegfrid Lenz om det "merkbare språkforfallet".
Et eksempel på det som mange ledende tyske forfattere oppfattet som språkforfall, var forslaget om at en ved siden av Mayonnaise, som (bortsett fra den store forbokstaven) er identisk med den opprinnelige, franske skrivemåten, skulle kunne skrive Majonäse, altså med fortysket skrivemåte. Også i Norge var skrivemåten mayonnaise den eneste korrekte – inntil rettskrivningsreformen i 1917, da den ble erstattet av majones.
Konsekvent og inkonsekvent
Språklig sett helt parallelt med mayonnaise som ble til majones i 1917, er béarnaise, som på norsk nå skal skrives bearnés, men det ble ikke bestemt før i 1984. Det var ganske sikkert noen som rynket på nesen av det, og det ser ikke ut til at det å skrive bearnés på noen som helst måte har slått igjennom – iallfall ikke i restaurantbransjen. Kanskje kan det komme av at vedtaket ikke er kjent, men en kan nok også tenke seg at bransjen vil holde på den utenlandske skrivemåten for å beholde det eksklusive preget som den trolig mener at en utenlandsk skrivemåte gir.
Etter gjeldende rettskrivning skal det skrives konjakk (siden 1917), sjenever (siden 1938), sjampinjong (siden 1938), sjampanje el. champagne (siden 1995), men restaurantbransjen foretrekker cognac, genever, champignon og champagne. Og det er jo merkelig at språknormererne tillater den franske skrivemåten champagne ved siden av den norske, men at de ikke gjør det samme ved sjenever, konjakk og sjampinjong. Dessuten er det rart at fransk cognac er blitt fornorsket til konjakk, mens det språklig sett helt tilsvarende ordet armagnac ikke er blitt fornorsket til armanjakk.
Språknormererne har vært konsekvente når de etter mønster av béarnaise – bearnés har forandret hollandaise til hollandés. Men de har vært inkonsekvente når de samtidig har latt skrivemåter som anglaise (eldre engelsk dans), écossaise (fransk (opprinnelig skotsk) selskapsdans på 17–1800-tallet), lemonaise (nedlagte sitroner) og maltaise (maltesersaus) bli stående med den opprinnelige, franske skrivemåten. Men vi skal kanskje ikke være for strenge med språknormererne her, for det er vanskelig å komme på alle ord som ender på et felles element. Men med datamaskin kan en med få tastetrykk finne frem til de ordene som en er interessert i, og det er det som er gjort her for å finne frem til ord som ender på -aise, og som vi har sett, så dreier det seg om ord som svært få kjenner. I tidligere tider forekom danser som het francaise og polonaise. Skrivemåten ble fornorsket til fransese og polonese, som er den riktige skrivemåten i dag når nesten ingen lenger danser disse dansene.
Denne lille oversikten viser at ord som i opphavsspråket fransk ender på -aise, på norsk har fire forskjellige måter å skrive dette felles elementet på:
1 -aise f.eks. maltaise
2 -és f.eks. bearnés
3 -es f.eks. majones
4 -ese f.eks. polonese
Den siste typen er spesiell i og med at den angir en utale -ese, som vi ellers ikke har i slike ord på norsk. Vi sier jo majones, og ikke majonese. Og den veletablerte skrivemåten majones – uten aksenttegn – viser at skrivemåten bearnés fra 1984 – med aksenttegn – er uheldig og overflødig.
Dansk rettskrivningsreform
Da danskene i 1948 gikk bort fra å skrive stor forbokstav i substantiv (slik som tyskerne, selv etter rettskrivningsreformen av 1998, fremdeles gjør) og i tillegg erstattet aa med å, mente mange at nå stod dansken foran et stort språklig forfall.
Et av argumentene mot å fjerne de store forbokstavene i substantivene var at det uten dem ville bli mange flere ord enn før som ble skrevet helt likt, og at det kunne føre til flere tvetydige setninger. Før reformen skrev danskene f.eks. substantivet en Føde med stor forbokstav, men verbet at føde med liten. Argumentet om at det skulle føre til misforståelser å ta bort dette rent skriftlige skillet, holder ikke, for ord forekommer nesten alltid i en tekstsammenheng, ikke enkeltvis, og i slike situasjoner er det sjelden noen tvil om hva som er den riktige ordklassen. Til og med før han har lest en eneste stor forbokstav i et substantiv, vil selv den mest ukyndige danske i praksis naturligvis automatisk vite når føde har bøyningsmuligheten føden, og når det har bøyningsmulighetene føder, fødte, har født. Vi klarer jo det samme aldeles utmerket på norsk også selv om de store forbokstavene i hovedsak har vært borte fra vårt språk i nesten hundre år.
Det motstanderne av de små forbokstavene ikke la vekt på, var at det på den tiden bare var Tyskland som ellers hadde store forbokstaver i substantivene. I Norge sendte departementet alt i 1877 ut et rundskriv om at de skolene som ønsket det, kunne tillate elevene å skrive liten forbokstav i substantivene. Likevel var de store forbokstavene i en viss utstrekning i bruk helt til den første verdenskrigen. Det var sikkert mange den gangen som forkynte at det å ta bort de store forbokstavene innvarslet språkkulturens undergang.
Et hovedargument mot å innføre den å-en som vi nordmenn er vant til, i stedet for aa var at å opprinnelig var en svensk bokstav, altså et fremmedelement som ikke burde vinne innpass i dansk. At bokstaven å opprinnelig er svensk, er riktig, at den var et fremmedelement i dansk var også riktig, men for nordisk språkforståelse var det helt sikkert en vinning at aa ble erstattet med å. Dessuten synes nok vi som ser det utenfra og femti år etter, at danskene kanskje burde ha lagt mer vekt på at å skrive å-lyden med aa var noe som de var helt alene om i verden.
Mayonnaise og trawle
Det er ikke bare i Tyskland majones har skapt røre. I Danmark hadde de i 1985 det som ble kalt majonæsekrigen, i forbindelse med en rettskrivningsendring der et av forslagene var at en ved siden av den tradisjonelle skrivemåten mayonnaise også ville tillate skrivemåten majonæse. Mange mente at dette forslaget var forkastelig, men det ble vedtatt.
I 1917 ble skrivemåten å trawle på norsk erstattet med å tråle. Ingen kan i dag tenke seg å gjeninnføre skrivemåten å trawle. På dansk skriver en at trawle fremdeles. Så sent som i 1984 ble det helt tilsvarende verbet å crawle i norsk erstattet med å kråle, og da kom det en del protester. I 1996-utgaven av Kunnskapsforlagets Store norske leksikon er oppslagsordet fremdeles crawl, selv om denne skrivemåten ikke er tillatt i gjeldende rettskrivning. Det kommer sikkert av at skrivemåten crawl fremdeles dominerer i krålemiljøet.
"Døkk i media var heilt servile og bukka for representantane for oljenæringa, som fekk bruke sitt angloamerikanske teknologiske maktspråk med mange spesialutrykk som folk flest ikkje forsto, utan at døkk kom med eit einaste kritisk spørsmål. Dette i klar motsetning til dersom ein dialektbrukar sa t.d "hafelle", da var døkk lynraskt framme på vegne av lyttarane og spurte "hafelle", kva tyder det? Men som eg sa, dette endra seg totalt etter den forferdelige Alexander Kielland ulykka. Frå da var ikke oljespråket lenger eit maktspråk …"
Professor Rolv M. Blakar i intervju med NRK
I KAMP FOR NORSK KULTUR
EINAR LUNDEBY
Boka har mange positive trekk, og la meg nevne noen slike først. Viktigst er vel kanskje at Langslet sitter inne med en overveldende fylde av kunnskaper som han gir oss del i, masser av detaljerte opplysninger. Jeg har funnet mye som var nytt for meg, og som kan være av interesse for mange. Her fins f.eks. stoff om hva som har foregått på interne møter i Riksmålsbevegelsen, om indre stridigheter, f.eks. mellom Riksmålsforbundet og Riksmålsvernet, om besværligheter med antroposofene osv. Den offentlige språkstriden og 1900-tallets ytre språkhistorie generelt har Langslet så grundige kunnskaper om at jeg ikke har funnet én nevneverdig feil. Videre vil jeg rose språkføringen, som jeg finner forbilledlig klar og flytende, og disposisjonen, som er systematisk og veloverveid. Fra formelt synspunkt er boka således en fornøyelse å lese.
Riksmålsbevegelsens forkjempere
Det er et imponerende galleri av framstående menn og kvinner som Langslet fører fram for oss fra bevegelsens historie – politikere, forfattere, kunstnere, filologer, folk som med stor idealisme har ofret tid og krefter på å kjempe for å bevare det tradisjonelle skriftspråket slik det var. De kan ikke regnes opp her, men Arnulf Øverland skal nevnes som den som inntar hedersplassen blant dem. Likevel hadde det vært til fordel både for Øverlands minne og for boka om ikke hans fantasifulle overdrivelser hadde vært trukket fram, f.eks. denne uttalelsen fra 1939 (s. 169): "Det sprog jeg skriver, er nu bannlyst fra skolen, og om tredve år er det glemt. Da er det et dødt sprog, og jeg klassiker; det vil si, man må være skolelærd, skriftlærd el.l. for å kunne lese meg."
En meget sentral person i historikken, Trygve Bull, har forfatteren vanskeligheter med å plassere fordi han "fremstod vekselvis som riksmålsvenn, nynorskvenn og samnorskvenn" (s. 392). Til slutt blir han regnet som riksmålsforkjemper. Men noen pålitelig sådan ble han aldri. Helt mot slutten av hans liv, i 1995, da tillegget til Norsk Riksmålsordbok ble framlagt offentlig på Hotel Bristol, ble det holdt en sterkt agitatorisk riksmålstale som irriterte ham. Etterpå fulgte jeg ham ut, og idet vi passerte et bord der det satt mange riksmålskoryfeer, sang han ut til hele salen: "Jeg er samnorskmann!"
Motstanderne
Langslet synes å være så innforlivet i riksmålsbevegelsens ideologi og propaganda at han har vanskelig for å se mer enn én side av virkeligheten. Han oppfatter situasjonen slik at det norske folk er delt i to leirer: De som hører til riksmålsbevegelsen, og de andre. Motstanderne kaller han iblant "fiender", f.eks. s. 359: "ville riksmålsbevegelsens kosteligste arvesølv [Norsk Riksmålsordbok] falle i fiendens hender." De aktive motparter er naturligvis nynorskfolk og "samnorskfolk". Tonen i omtalen av disse gruppene er jamt over ironisk, arrogant, ja nærmest hatsk. Ikke en eneste gang har jeg funnet i boka et utsagn som uttrykker en forsonende eller forstående holdning. En slik innstilling kan forfatteren sjølsagt forsvare, ettersom han mener å fortelle historien om en hær i kamp. Men hadde det vært nødvendig å tillegge "fiendene" så dårlige motiver som at de ville ødelegge et kulturspråk? Det heter jo f.eks. s. 154: "komiteen var ikke i tvil om hovedmålet: å bryte ned det tradisjonelle riksmål." Eller å påstå at deres metoder var så lumske som bevisst å formulere vedtektene for Norsk språknemnd slik at Didrik Arup Seip ble utestengt (s. 211)? Boka er kort sagt ensynt.
Langslet omtaler stadig sine motstandere som "reformistene", "språkreformatorene", "språkplanleggerne" osv. og synes å ville antyde at de har ønsket reformer for reformenes egen skyld, ut fra en "reformisme" de er besatt av. Riktignok skal de ha hatt et klart mål for øye, nemlig å få utryddet riksmålet eller iallfall få gjort det mest mulig ulikt dansk. "Det gjaldt altså, nær sagt for enhver pris, å skape avstand til dansk" heter det (s. 363). Skulle det ikke kunne tenkes at motstanderne hadde litt høyere mål? Går vi tilbake til dem som satte i gang det hele, kan vi spørre: Ivar Aasen med sin målreisingsidé; Knud Knudsen med sin fornorskingsplan, Moltke Moe med sin samlingstanke – skulle disse menn ha vært så sneversynte at deres eneste tanke var å gjøre skriftspråket i Norge mest mulig ulikt dansk? Mon ikke både de og de senere "reformister" strevde mot det positive mål å utvikle et norsk skriftspråk? Dette måtte jo medføre at avstanden til dansk ble større.
Ideologiene bak reformene
Sannheten er nok at "reformistene" like fra den første av dem, Henrik Wergeland, har arbeidd ut fra ideelle motiver, først og fremst nasjonalisme og demokratisme (dvs. fremme av folkeopplysning for å gjøre folket skikket bl.a. til å delta i demokratiet). Langslet kommer nok inn på dette i det siste kapittelet i boka, men synes å tillegge disse idéstrømningene mindre vekt enn de fortjener.
Nasjonalismen omtaler han som "meslinger", som "kanskje er en barnesykdom som enhver ny stat må gjennomgå". Mon det er så enkelt? Ethvert folk føler nok behov for å kunne bruke sitt eget språk i skrift som i tale, blant annet fordi språket er det sterkeste uttrykk for den nasjonale identiteten. Et skriftspråk som har sitt talemålsgrunnlag i et annet land, kan aldri være fullt tilfredsstillende. Langslet anfører (s. 383) Irland som eksempel, der har ingen "kommet på den vanvittige idé å stave engelsk helt annerledes enn i England". Nei vel, men ulikhetene i forutsetninger er så store at ingen burde "komme på den vanvittige idé" å sammenligne den irske språksituasjonen med den norske. Og tror Langslet at alle irer er fornøyd med situasjonen?
Å bedre folkeopplysningen var en svært viktig oppgave for dem som begynte arbeidet med å skape et norsk skrifspråk: Aasen og Knudsen. Lese- og skrivekyndigheten måtte bli bedre , det var betingelsen for en styrking av kulturlivet. For å kunne oppnå dette mente de at skriftspråket måtte gjøres mer hjemlig, og dermed bli lettere å lære både for barn og voksne. Langslet mener tydeligvis at dansk skriftspråk godt kunne gjøre tjeneste også i Norge. Men hans påstand stemmer neppe når han sier at "Folk flest har åpenbart ikke følt noe sterkt behov for å få avskaffet det språket de kjente, og erstatte det med et konstruert språk som var mer talemålsnært" (s. 388 f.). Skolefolk på 1800-tallet klaget ofte over de store vanskene barna hadde med å lære rettskrivningen i dansk. Videre hevder Langslet at "ingen bevis er blitt ført for at den skriftformen [dansk] var spesielt vanskelig å lære" (s. 383). Det er vel sant at det ikke fins bevis for det, for pedagogiske eksperimenter var ikke særlig utviklet på den tid, men vitnemål om vanskene er det atskillige av. Jonas Anton Hielm skriver f.eks. i 1836 om "den elendige Ortografi, som vansirer vort Sprog, og bevirker at kun den, som i flere Aar har været under Skolemestertugt, kan skrive sit Sprog rigtigt". Knud Knudsen hevder i sin første artikkel (1845) at rettskrivningen ofte er udemokratisk fordi folket ikke kan lære den – den er for komplisert, og folk blir lett til latter på grunn av sine ortografiske feil. Han mener elevene ville lære en lydrett ortografi på en fjerdedel av den tid de bruker på den gjeldende!
Dansk – riksmål – bokmål
Det er et uomtvistelig faktum at riksmålet har dansk skriftspråk som utgangspunkt og grunnlag. I Langslets framstilling blir dette i noen grad tilslørt ved at han omtaler riksmålet som et autonomt norsk språk, f.eks. s. 388: "nyere lingvisters påvisning av at riksmålet var vokst frem på et klart norsk talemålsgrunnlag gjennom århundrer". Hvilke lingvister er dette? Det ville ha stor interesse å få vite navnene. Om skriftspråket er påstanden absurd; i talemålet, som Langslet trolig sikter til, er nok det norske lydverket stort sett beholdt, men riksmålsuttalen hadde lenge mange danske målmerker; "spelling pronounciation" var utbredt, f.eks. bekymring med k, begivenhet med g, jeg har til og med hørt uavlatelig uttalt som ua-fladelig. Riksmålet har kunnet karakteriseres som "dansk skrift på norsk tunge" (nevnt også av Langslet s. 14).
Opptakten til utskillelsen av en egen norsk skriftnorm finner vi i 1862, da en liten ortografisk reform ble gjennomført i Norge, men ikke i Danmark. Dermed var veien åpnet for de mange reformer som gradvis har erstattet danske språkelementer med norske, inntil bokmålet framstår slik det gjør i dag. Etter reformen i 1917 oppstod det nok et skille mellom en "radikal" fløy og de mer konservative, men etter 1929, da den offisielle normen ble omdøpt til bokmål, fikk ordet riksmål et nytt innhold, idet de konservative overtok det som navn for sin varietet, de "moderate" formene. Riksmålsfolket har siden ført strid også mot bokmålet – i utgangspunktet hadde deres kamp vært rettet utelukkende mot nynorsk. Det blir ikke helt klart i Langslets framstiling at Riksmål altså historisk er to ting: fra ca. 1900 en betegnelse på det språket som fortsatte tradisjonene fra dansk, etter ca. 1930 navn på den variant av det offisielle bokmål som de tradisjonelle formene utgjør. Reformen av 1907 er da inkludert, likeså en del moderate former fra 1917 og 1938.
Som en ganske liten prøve på hvordan avstanden er i dag, talte jeg opp avvikene fra offisiell rettskrivning på 4 tilfeldig valgte sider i Langslets bok. Resulatet var (bokmålsformene står i klammer): S. 80 trusel [trussel], s. 180 bygget [bygd], s. 280 vidnesbyrd [vitnes-], nuværende [nå-], s. 380 idag [i dag], forlengst [for lengst], forsåvidt [for så vidt], altså 8 avvik på 4 sider, og derav 3 av den uvesentlige typen sammenskriving av ord. (Andre teksttyper ville nok oppvise litt flere ulikheter.) Det er sannelig ikke mye som skiller, og Langslet gjør avstanden mindre ved å bruke bokmålsformer som etter, nå, språk, som ble tatt opp i Riksmålsordlisten som valgfrie former i 1987, ved siden av "faneordene" efter, nu, sprog. Dette, sammen med reformen av bokmålet i 1981, som tok inn igjen mange tradisjonelle former, har gjort avstanden mellom riksmål og bokmål mye mindre. Det heter også hos Langslet: "forskjellene mellom riksmål og moderat bokmål er blitt meget små" (s. 371). Det er vel symptomatisk at Langslet trass sin sterke forankring i riksmålet, nå velger disse "bokmålsformene". Sannsynligvis vil de fleste lesere ikke oppdage at han skriver noe annet enn offisielt bokmål! Det kan dermed synes å være svakt grunnlag for Langslets jubel over at "I vår hundreårige språkstrid er det utvilsomt riksmålet som har seiret" (siste setning i boka). Det er vel mer dekkende å si at kløften mellom de to normene innenfor det tradisjonelle skriftspråket holder på å fylles igjen, uten at den ene eller den andre siden har "seiret". Langslet er imidlertid fremdeles militant. Han roper til og med ut et Vae victis! mot de slagne motstandere: "Språkfreden er ennå ikke betryggende etablert. Det gjenstår endel opprydningsarbeid før også vårt land har fått en helt normal språksituasjon (s. 376 f.). Vi kjenner jo til hva "opprydning" betyr i militær språkbruk.
Riksmålets sosiale status
De sosiale motsetningene bakom "frontene" i språkstriden kommer lite fram i Langslets bok. Han protesterer (s. 390 f.) mot at riksmålet blir betraktet som et "elitespråk", men det kan vel ikke nektes at dette synet i noen grad er levende ennå. Et visst grunnlag har det også vært for det. Ser en på annonsesidene i "Frisprog", finner en at "supporterne" har vært skipsredere, store forretningsfolk, banker osv., i det hele de som sitter med pengene her i landet. Og kjernetroppene i propagandaen har vært de skarpeste intellektuelle i vårt land. Det muntlige språk som hersker i disse kretser, talt riksmål, føles fremmed for landsens folk og for arbeiderne i byene, selv om noen av dem har prøvd å tilegne seg det for å heve seg sosialt. Merkelig nok prøver Langslet å utviske de klassemotsetninger som er et element i språkstriden, ved å hevde at begrepet "folkemål " ikke fins. Men ordet er definert i Norsk Riksmålsordbok: "mål, talesprog brukt av de brede lag, målføre". Og det kan vel ikke være tvil om at ganske mange av dem som sier seg å tale riksmål, betrakter "de brede lags" mål som litt "simplere" enn sitt eget.
I denne forbindelse minnes jeg en episode som jeg opplevde i 1958, og som jeg tar med som en kuriositet. Det var på et debattmøte om språket da læreboknormalen nettopp var kommet. Anders Lange gikk opp på talerstolen og begynte sitt innlegg med å proklamere: "Når jeg kjemper for riksmålet, er det på grunnlag av de aristokratiske følelser i mitt bryst." Dermed var hans tale slutt – det ble et så voldsomt utbrudd av protestrop at det ikke var ørens lyd å få, og Lange måtte rusle ned og sette seg. Isteden spratt Trygve Bull opp og sa: "Den forrige talers skjebne illustrerer de vanskelige vilkår aristokratiet alltid har hatt i dette land!"
For eller mot kultur?
Tittelen på boka kan virke som en provokasjon. En kamp (f.eks. for norsk kultur) forutsetter jo en motstander, og det er velkjent hvem motstanderne er her: nynorskfolk og de som Langslet kaller samnorskfolk. De må da antas å kjempe mot norsk kultur. Selv om påstanden er indirekte, kan den virke provoserende og krenkende. Om Langslet har vært seg denne implikasjonen bevisst, kan en ikke vite, men han pleier å være svært klar over hva han skriver.
Den vanskelige objektiviteten
Riksmålets historie er en del av norsk kulturlivs historie på 1900-tallet. Derfor har denne boka betydelig interesse enten man tilhører Riksmålsforbundet eller ei. En meget stor flokk av Norges fremste kulturpersonligheter i forrige hundreår har bekjent seg til riksmålsbevegelsen og deltatt i dens kamp. Mange av dem trer fram i Langslets bok og får korte, men (så vidt jeg kan bedømme) treffende karakteristikker. Men boka er en framstilling fra den ene parts side i språkstriden, sterkt farget av forfatterens egne synspunkter.
Jeg har sjøl stått utenfor riksmålsbevegelsen, og når jeg her har kommet med kritikk, vil noen trolig beskylde meg for ensidighet. Jeg innrømmer villig at det er vanskelig å være objektiv og nøytral når det gjelder en sak som en har vært engasjert i. Men det må understrekes at Langslets bok ikke gir noe fullstendig bilde av norsk språkhistorie på 1900-tallet. Vil en ha det, må en følge den gamle romerske rettferdsregel: Audiatur et altera pars (la også den annen part høres).
INGRID FALKENBERG
Hvordan skal man karakterisere Ibsens språk? I dag forbinder vi gjerne språket hans med dansk, eller kanskje med riksmål. Han ble spurt om sitt språksyn da han ble intervjuet i Verdens Gang 28.10.1899. Ibsen svarte: "Mit Standpunkt i denne Sag er vistnok tilstrækkelig bekjendt. Det foreligger i alle mine Arbejder. Jeg har udtalt mig tydelig nok derom i mine Bøger." I ettertid har nok dette kjente intervjuet vært med på å forbinde ham med riksmål, idet han samtidig uttrykkelig støtter Bjørnson mot nynorsken, eller landsmaalet, som man kalte det den gang. Ibsens svar åpner for tolkning. Samtidig som han sympatiserer med vennen Bjørnson, sier han at svaret egentlig ligger i alle hans "Arbejder". Ser vi på språket hans fra denne innfallsvinkelen, får vi et mye mer fasettert bilde. Ved å studere språket i dramaene, korrespondans en som vedrører språk, og hans samarbeidspartnere til ulike tider viser det seg at språket hans har vært preget av flere bevisste endringer. Man kan derfor ikke snakke om Ibsens språk som noe ensartet, eller si at han hadde et klart formulert, uforanderlig språksyn. De mest markante endringer i Ibsens språk henger sammen med tre hendelser. Det ene var samarbeidet med Knud Knudsen i den tiden de var tilknyttet Kristiania norske Theater. Deretter satte Ibsens språk kurs mot dansk igjen. Dette skjedde særlig da han gikk over fra å trykke dramaene ved norske trykkerier til å utgi dem ved danske Gyldendalske Boghandel i 1866. Den tredje avgjørende hendelsen var deltagelsen på en konferanse om ny nordisk rettskrivning i Stockholm 25.–30. juli 1869.
Det er ikke så mye som er skrevet om Ibsens språk tidligere. Den litteraturen jeg særlig støtter meg til, er Didrik Arup Seips artikkel i Henrik Ibsens Samlede Verker, hundreårsutgaven, fra 1928, en artikkel av Johan Storm i standardutgaven, fra 1906, og en artikkel av Finn Erik Vinje i Ordet. Jeg har hatt tilgang til førsteutgavene og manuskriptene, noe som er en forutsetning for å kunne si noe om språket i den tidlige fasen i Ibsens diktning. Ibsens tidlige skrifter er som kjent sterkt modernisert etter 1869, og etter 1898 er alle skriftene modernisert.
Det er språket i dramaene og det jeg vet om hvem Ibsen hadde kontakt med, jeg vil benytte som utgangspunkt for å karakterisere språket hans, særlig ortografien. Jeg vil gå kronologisk igjennom forfatterskapet for å vise endringene. Ibsens diktning spenner over perioden fra 1850 til 1899. Det er en lang periode, og det er naturlig at språket hans forandret karakter, særlig når en tenker på at både det danske og det norske språket i liten grad var normert i denne perioden. I Norge var 1800-tallet særlig urolig språkhistorisk sett. Nordmennene ønsket å endre skriftspråket, som da hadde dansk utseende, i norsk retning. Hvordan skriftspråket skulle endres, var det ulike meninger om. Det var to hovedretninger, de som ønsket fornorskning av det eksisterende skriftspråket, og de som ønsket å skape et nytt språk med utgangspunkt i dialektene, norrønt eller begge deler. De mest betydningsfulle forkjemperne var henholdsvis Knud Knudsen (1812–1895) og Ivar Aasen (1813–1896). Gjennom litteratur ble de nye språktankene praktisert og kjent. Da Ibsen skrev sitt første drama, skrev han nærmest på dansk. I dramaene som fulgte etter, fornorsket han språket sitt. Dermed gikk han i sporene til andre samtidige skjønnlitterære skribenter som Henrik Wergeland (1808–1845), P.Chr. Asbjørnsen (1812–1885) og Jørgen Moe (1813–1882).
1850–1857
I den tidligste fasen av Ibsens dikterkarriere holdt han seg nær det danske, men helt fra begynnelsen viste han vilje til modernisering. Ved første øyekast ser tekstene fra 1850 gammelmodige ut. Det er stor forbokstav i alle substantiv, og dobbelt a for bolle-å. Bokstaven q forekommer i ord som Qvad og Qvinde. I Catilina fra 1850 skrev Ibsen selv i manuskriptet Kvad og Kvinde, noe som viser at han antagelig ønsket en mer moderne skrivemåte enn setteren på trykkeriet gjorde. I både manuskriptet og den trykte utgaven fins den gammelmodige skrivemåten med stum e, noe som var vanlig dansk skrivemåte på den tiden, bl.a. i verbene troe, staae, see, og i substantiv som Tyrannie. Dobbeltvokaler ble brukt for å markere lang vokal, som i Piil og Huus. Helt konsekvent var det ikke. Allerede i Fru Inger til Østeraad, skrevet i slutten av 1854, trykt i 1857, er det betydelig færre forekomster av stumme bokstaver. Dette er en endring i ortografien som ikke ble offentlig godkjent skrivemåte i Norge før i 1862. Kortformer av enkelte ord var på Ibsens tid mer typisk norsk enn dansk – således benytter også Ibsen formene Bro'er og Djæv'len. Særnorske ord forekommer i hans tidlige skrifter, f.eks. Fjøs, beite, preteritumsformen gjældte (dansk Fehus, græsse og galdt). Ellers forekommer harde konsonanter i enkelte særnorske ord, f.eks. Akershuus istedenfor Agershuus. De forsiktige språkendringene som kommer fram i Ibsens tidlige skrifter, viser at kursen går i retning av modernisering og fornorskning. Det er derfor ikke til å undres over at møtet med språkmannen Knud Knudsen kom til å inspirere Ibsen de neste ti årene.
Knud Knudsen
Fra 1857 til 1862 var Ibsen "artistisk direktør" ved Kristiania norske Theater i Møllergaten 1, der Knud Knudsen allerede satt i direksjonen som språkkonsulent. Dette teateret hadde norsk profil, i motsetning til de andre samtidige teatre i byen, bl.a. det danskpregede Christiania Theater på Bankplassen. På denne tiden var det vanlig at skuespillerne snakket dansk på norske scener. Knud Knudsen ledet teateret i norskspråklig retning ved å overføre skuespill til det språk han selv ønsket innført. Knudsens viktigste kampsaker var bl.a. ortofon skrivemåte, dvs. å skrive så nær uttalen som mulig, bolle-å for aa, liten forbokstav i substantiv og p, t, k for b, d, g i ord som Løp, ut, Tak (dansk Løb, ud, Tag). Møtet med Knudsen ble for Ibsen et puff i retning av å bli mer dristig i sine fornorskninger. I 1892 skrev Ibsen til Knudsen "en varm tak for den sproglige vækkelse, jeg i så væsentlig mon skylder Deres ihærdige, utrættelige virksomhed". Hærmændene paa Helgeland fra 1858 er skrevet i en norskere språkdrakt og er bygget på flere norske ord og mer norsk uttale enn Ibsens tidligere dramaer. Her benyttes norske ord, f.eks. Skoggangsmænd, og dobbeltkonsonant etter kort vokal, f.eks. Egg i Der er endnu Egg i mit Værge, men også etymologiserende skrivemåter, f.eks. i ordet Lid (li). I Kjærlighedens komedie fra 1862 gjennomførte Ibsen mange rettskrivningsendringer, i hovedsak i samsvar med Knud Knudsens forslag. Her er det i svært liten grad skrevet dobbeltvokaler for å markere lang vokal, mens det er innført dobbeltkonsonanter i utlyd. Fortidsformer på -ede ble erstattet med -ed eller -et. Dette var også forut for de offentlige rettskrivningsendringene. De stemte konsonantene b, d, g ble i dette dramaet skiftet ut med de ustemte p, t, k, noe som Kirkedepartementet ikke vedtok som norsk skrivemåte før i rettskrivningsreformen av 1907. Særlig i Peer Gynt fra 1867 finnes mange norske ordformer, f.eks. Naut, Skog og Stup. En annen modernisering var at Ibsen i 1860-årene begynte å skrive substantiv med liten forbokstav. Dette ble ikke offentlig vedtatt skrivemåte i Norge før i 1877. Det kan nevnes her at Knud Knudsen realiserte sin rettskrivning i flere offentlige 'forslag' til bruk i skolen. De fleste normeringene ble senere vedtatt av Kirkedepartementet og var en slags forløpere for de senere rettskrivningsreformene vi har hatt i Norge. Som nevnt samsvarte Ibsens rettskrivningsformer med Knud Knudsens. Fordi Ibsen innførte disse i sine dramaer i forkant av Knudsens offentlige forslag, må Ibsens rettskrivning antagelig ha virket svært moderne i denne perioden. Forut for sin tid var Ibsen også da han valgte å trykke bøkene i antikva (latinske skrifttyper) istedenfor i fraktur (gotisk skrift). Da Ibsen var redaktør i det tidsskriftet som først het Manden, deretter Andhrimner, i 1851, sammen med Aasmund Olavsson Vinje og Paul Botten-Hansen, ble det først utgitt med trykkbokstaver i antikva. Men protestene mot dette var så store at redaktørene allerede i annet nummer gikk tilbake til fraktur. I Norge var det helt vanlig med lesestoff i fraktur helt opp mot århundreskiftet. Antikva er benyttet fast i Ibsens dramaer fra 1860-årene av.
Gyldendalske Boghandel
Brand var Ibsens første drama som ble utgitt i Danmark. Det ble utgitt på Gyldendalske Boghandel i 1866. Forlagssjefen, Frederik Hegel, påpekte straks at Ibsens språk var for norsk, og at dette ville skape problemer for de danske lesere. Hegel ønsket å fjerne enkelte særnorske ord i første omgang. Ibsen på sin side mente at han skrev etter det gamle nordiske fellesspråk, f.eks. ved å bruke enkle vokaler. Han mente at han dessuten hadde en del danskpreget språk, som f.eks. baglænds, en trold og malke for det norske baglængs, et troll, melke. Det ble til at Brand ble utgitt uten dansk korrektur. Senere rettet Ibsen seg i noen grad etter Hegels ønske, og skrev i brev i 1868 til Hegel om De unges forbund at "Stykket blir det mest kunstnerisk gjennemarbejdede, jeg nogensinde har skrevet, og jeg tvivler paa, at man deri skal kunne finde et eneste saadant særligt udpræget norsk Udtrykk, som ikke passer paa den kjøbenhavnske Scene". Dette tyder på at Ibsen tar hensyn til at han nå har fått en utvidet leserskare og endrer sitt språk for å gjøre seg forstått både hos nordmenn og dansker uten at forlagene skulle måtte oversette tekstene. I den neste perioden utvides Ibsens publikum til også å gjelde svenskene.
Skandinavismen
Allerede fra 1850-årene ble det i Norden uttalt ønske om tilnærming mellom de skandinaviske språkene. Det resulterte til slutt i et rettskrivningsmøte i Stockholm i 1869, der Ibsen var en av de norske representantene. Møtedeltagerne ble enige om en rekke tiltak, og disse ble offentliggjort. Møtet var av privat karakter, og fikk ingen umiddelbar offentlig virkning i de respektive land. Flere av forslagene derfra ble likevel senere offentlige former i Norge. Ibsen fulgte fra 1869 den skandinavistiske form og holdt i hovedsak fast ved den hele resten av sitt liv. Allerede i 1870-årene gikk han så langt som til å omarbeide og utgi på ny ungdomsdramaene sine i den nye språkdrakten. Noen av dramaene, men ikke alle, ble samtidig forbedret dramatisk, historisk eller metrisk. De dramaene som er skrevet etter 1869, også revideringene av de tidlige dramatekstene, virker mindre norske enn de første dramaene. Dette gjelder særlig fordi det nå ble skrevet k og g i stedet for kj og gj foran e, æ og ø, slik at vi får unorske skrivemåter som gerne, kærlighed, skemt, igen. Skrivemåten ej og øj velges fremfor ei og øi, slik at vi får ortografien Freja, dreje, fløjel osv. I samsvar med vedtakene på rettskrivningsmøtet ble flere fremmedord erstattet med hjemlige ord. F.eks. ble Som lette Luftgestalter de forsvandt fra Catilina fra 1850 endret i 1874 til Som lette sommerskyer de forsvandt. Ellers ser en i de reviderte utgavene også at fremmede bokstaver ble erstattet med hjemlige, f.eks. Krist for Christ. Det er de reviderte dramaene i skandinavisk språkdrakt nordmenn kjenner i dag, og da gjerne i enda mer modernisert form, da det med få unntak ikke fins nyutgivelser av de opprinnelige ungdomsdramaene.
De kunstneriske hensyn
Ibsen emigrerte i 1864, og det kan være dette, eller det at han ble en mer erfaren dramatiker, som er årsaken til hans nye språklige vending. Ibsen viser tydeligere fra nå av at det er rollefigurenes individuelle språkbruk han konsentrerer seg om. Det ser ut til at den skandinavistiske rettskrivningen er et utgangspunkt for dikteren, men den følges ikke slavisk hvis rollefiguren kan karakteriseres bedre gjennom en spesiell språkbruk eller sosiolekt. Man har advokat Helmer i Et dukkehjem, som har et konservativt og stivt språk, noe som gjenspeiler rollefiguren. Madam Helseth i Rosmersholm uttaler fremmedord feil, f.eks. reglion for religion, noe som viser avstanden mellom henne og de mer beleste på Rosmersholm. Allerede i Fru Inger til Østeraad ser en kimen til at rollefigurene får et mer autentisk språk, da det bare er dansken Niels Lykke og svensken Jens Bjelke (sistnevnte er svensk i manuskriptet og i den første trykte utgaven, men i senere utgaver dansk) som f.eks. bruker det unorske ordet Dreng, de andre snakker om Gut eller Karl. I de senere dramaene ser det ut til at det kunstneriske potensialet for å forme og avdekke rollefigurene gjennom språk ble viktigere for Ibsen enn hjemlig språkpolitikk og tanker om språkfornyelse. Ibsens rettskrivning fornyer seg derfor ikke særlig i denne perioden, men blir mer fasettert. Den bygger på det levende talespråket slik Ibsen kjente eller husket det. Han levde svært mye i utlandet og kjente til nye språkstrømninger gjennom noen få besøk i Norge, og ellers gjennom kontakt med andre nordmenn i utlandet.
Språk som virkemiddel for å oppnå kunstnerisk fullkommenhet kommer fram i intervjuet i Verdens Gang 28.10.1899. Ibsen henviser til tekstene sine, men han nevner også at han benytter seg av det språket folk bruker, for virkemidlenes skyld. Sitatet er herfra (merk at ortografien ikke er Ibsens egen): "Jeg har ogsaa selv i mine Arbejder optaget fra Bygdemaalene enkelte Ord, – slige Ord, som har været gangbare og kunde forhøje den æstetiske Virkning. Jeg er med paa at berige og udvikle vort Sprog ad den Vej."
Denne raske gjennomgangen av Ibsens femti år lange periode som dramatiker viser en dikters utforskning av språket. I den første perioden er språkformene og rettskrivningen forut for sin tid og språkpolitisk bevisst. Deretter endrer den seg for å tilfredsstille krav som kommunikasjonsmiddel for en stor leserkrets, blant dem danske lesere. Til sist er språket utvidet til å bli et dramatisk virkemiddel, der språkpolitikk eller fornying er kommet i skyggen, mens språkbruk eller sosiolekter er kommet i fokus. Hvis en skal karakterisere Ibsens språk, må en nesten trekke fram disse endringene. Det fins ikke et enkelt svar på spørsmålet om hva Henrik Ibsens språk er.
HANS-JØRGEN WALLIN WEIHE
Min interesse for rusmidler og språk startet med en narkoman som falt om på mitt kontor. Han hadde kraftige krampetrekninger. Jeg visste at han hadde kombinert en rekke ulike medikamenter. Helsepersonell som ble kontaktet, hadde problemer med å finne ut hva han hadde brukt. Et av problemene var at den narkomanes språk lå langt fra den medisinske fagterminologien.
Siden den gang har jeg undervist om kommunikasjon ved en sosionomutdanning. Refleksjonen rundt samtalen og ordenes betydning har vært en del av det. I flere år har jeg samlet ord og vendinger som brukes i ruskulturer. Høsten 1998 resulterte dette i en arbeidsrapport fra Høgskolen i Lillehammer som inneholder en samling av slike ord og vendinger. Senere har den blitt publisert elektronisk på to vevsteder, og jeg har fått inn en rekke tips om nye ord både fra brukere og behandlingspersonell. Arbeidet vil snart også komme ut som bok.
Forskning om rus og språk
En rekke forskere har skrevet om rus og språk. De fleste av dem har, slik som den svenske forskeren Svensson med boken Pundare och Junkare fra 1996 og Smith-Solbakken og Tungland, som i 1997 publiserte boken Narkomiljøer, korte ordlister som en del av et materiale som fokuserer på andre sider av narkomiljøet. Noen forskere har også lister med narkoslang som en del av oppslagsverk, se f.eks. O´Briens Encyclopaedia of drug abuse fra 1992. Det fins også forskning som har fokusert på utviklingen av narkotikaslang. Et eksempel på dette er Halvor Eifrings bok Høy eller stein? Narkotikaslang i Norge fra 1985. Hans forskning har vært fokusert nokså ensidig på språkutviklingen og til dels de mer lydlige og grammatiske sidene ved narkotikaslangen. Min forskning skiller seg fra Eifrings også ved at jeg er mer praktisk opptatt av russpråket. Mitt mål er å forstå brukere og kommunisere med dem ut ifra hjelperes behov og ikke de grammatiske sidene ved dette språket.
Språk og rus
Selv når samme ord brukes innenfor samme språkområde, kan det ofte ha helt forskjellig meningsinnhold for en narkotikabruker og for andre. Et eksempel er ordet "frisk". For narkotikabrukere kan dette bety at man føler seg "fin i farta" eller er for oppadgående rus. "Syk" føler man seg når man er for nedadgående rus eller kjenner suget etter rus. Et slikt meningsinnhold er nærmest det motsatte av det en behandler vil legge i begrepene. Ordene som brukes om rusmidler, varierer også sterkt. I enkelte miljøer betyr sopp "ecstasy", mens det i andre miljøer betyr "fleinsopp". "Heroin" betegnes ofte som H, men H kan også stå for "ecstasy". For en behandler kan det være av stor viktighet å vite hvilket rusmiddel det er snakk om. Ikke minst gjelder dette ved forgiftninger og avrusning.
I tillegg til dette kommer den mer spesialisert terminologien som tilslører for utenforstående hva det snakkes om. Ofte vil det være nødvendig for en bruker å snakke om narkotikabruk uten å bli avslørt. Ved siden av dette er det behov for å utvikle et spesialisert "fagspråk" som går på rusbruken. Kokainbrukere har for eksempel termer som er preget av måten stoffet brukes på. Et eksempel på det er ordet strek, som viser til at kokain gjerne fordeles på en glassplate og strykes av slik at det ligger igjen som en strek på fordelingsplaten. Slik spesialisert språkbruk ser man utviklet i alle kulturer. Spesielle behov og spesiell livsstil fører til utvikling av spesialisert språk.
Subkulturer blir kulturer som utvikler sin egne, ofte avvikende, normer og verdier. De er ofte svært foranderlige. Det oppstår også stadig nye subkulturer som mennesker pendler ut og inn av. Den nye house- og ravepartykulturen har antagelig en annen rekruttering enn de tradisjonelle narkomiljøene. Det internasjonale ved slike nye miljøer er også slående. Ordene som brukes, går igjen over landegrensene, og de er fremmede for tidligere generasjoner. De nye brukerne regner seg ikke som "narkomane" og opplever seg selv som nytelses- og ekstasesøkere av et helt annet slag.
En som tidligere hadde vært ansatt i hotell- og restaurantbransjen, fortalte meg hvordan han ved kontakt med amerikanske jazzmusikere hadde blitt fortrolig med amerikansk sjargong. Uttrykk som snow for "kokain", flying high for å være påvirket av narkotika. og joint for en røyk med marihuana var blitt kjente begreper. De hadde blitt en del av et språk han var fortrolig med, et språk som han visste tilhørte et spesielt internasjonalt miljø, og som han var innenfor når han behersket det. Selv brukte han ikke noen av disse midlene, men fant at det var en viktig sosial nøkkel å kunne beherske sjargongen. Slik spesiell ordbruk som til dels kan tilsløre for dem som står "utenfor", utvikles lett. Det kan snakkes om det utroligste i et slags kodespråk der kjente ord brukes, men for å betegne noe helt annet enn de vanligvis gjør. Man kan sette seg inn i et slikt språk i de tilfeller der ordene blir brukt felles av en større gruppe. Samtidig vil avsløringen av språkets koder lett føre til at det utvikles ny terminologi.
Normer
Alle miljøer har sine oppfatninger av hva som er riktig og galt. En av normene går ut på at man ikke avslører gruppens hemmeligheter. Alle i miljøet vet at Petter dealer med stoff, og at Ole har tatt brekket i villaen til politimesteren, men det ville være et alvorlig normbrudd å la slik kunnskap tilflyte politiet. Konsekvensen av at tystingen blir kjent, er at man i beste fall blir frosset ut fra miljøet, og dessuten lett får voldelig reaksjon.
Normer for oppførsel varierer. Miljøer der rus spiller en stor rolle, kan ofte være preget av jakten på rus og rusmidler. Man går nærmest, noen ganger bokstavelig, over lik for å få seg en rus. I slike miljøer er spisse albuer og rå makt viktige faktorer. Den sterkeste kan tillate seg mye som de små gutta ikke kan. Normene er ikke nødvendigvis forskjellige fra det vi finner ellers. Det meste er felles, men toleransen for normbrudd kan være forskjellig. Noen normer vil også bli definitivt ulike det som resten av samfunnet har. Kjennskap til dem vil være nøkkelen til forståelsen av miljøet.
Grete Fodstad beskriver i boken I skyggen av eika et sniffermiljø nede ved Akerselva i Oslo. "Eika" er egentlig en bøk, men sniffergjengen kunne ikke ha det sittende på seg at de satt ved en bøk. Det å være bøg er det samme som å være homoseksuell. Det å være fra bøken kunne lett ha ført til at gjengen hadde fått kallenavnet bøgen, bøgegjengen og dermed hadde blitt kalt for noe så nedverdigende som homo. Bøken var ei eik, dermed basta. Historien forteller mye om gjengens holdninger og stereotypier. Det er ikke nødvendigvis noe uttrykk for liberalt frisinn at man sniffer og ruser seg. Tvert imot er det kanskje snarere uttrykk for en protestholdning som til dels er vel fundamentert i konservative verdinormer.
Midtpunktet i sniffermiljøet er dønk. Ordet kommer enten av "dunken" man oppbevarer sniffemiddelet i, eller helst "dynkingen" med tynner som man påfører sniffefilla. Et slikt miljø, omgitt av sosialarbeidere, omvendere, helsepersonell, politi og en kritisk, fiendtlig innstilt allmennhet, utvikler lett sitt eget språk og sin egen terminologi. En del av kulturenes beskyttelse og identitet ligger i dette språket..
Mange betegnelser for rus er positivt ladet. Når noen snakker om flying high, er det positivt ladet. Man er nesten som en ørn, den mest kongelige av alle fugler, som svever over den grå masse. Andre går mer på det negative. Det å være dritings har ikke noen positive overtoner. Det er beslektet med å drite seg ut. Samtidig ligger det en dobbelthet i det. Det er tillatt å drite seg ut når man er dritings.
Ord som fyll og rus illustrerer våre holdninger både til den tilstanden som man hensetter seg i, og den personene som er påvirket. Det er noe helt annet å være beruset enn å gå på fylla. I påvirkningsgrad kan tilstanden være lik. Promillen kan være den samme. Den velkledde forretningsmannen blir beruset eller påvirket. Den bostedsløse arbeidløse går på fylla. Beruselse oppnådd i hjemmet fra flasker med fine etiketter er noe annet enn den man får i parken med øl og billig sprit.
I behandlingsapparatet har det vært omstridt om man skal tillate klienter å beholde det språket de har fra ruskulturen. På mange behandlingssteder har man vært av den oppfatning at klientene må avkles sitt rusmiddelspråk og i stedet læres opp til å bruke normalkulturens språk. Tanken har vært at språket er en viktig del av et menneskes identitet, og at det ligger en sterk identifisering med ruskulturen i å bruke dens språk. I praksis har dette betydd at klientene har møtt negative reaksjoner og til dels sanksjoner dersom de har brukt ord som gallar, rev og makka. I stedet kunne man snakke om hasj om røyke hasj og amfetamin. Igjen blir tanken at man ved å bruke normalkulturens ord lettere identifiserer seg med den og markerer avstand til ruskulturen.
NYTT FRA SPRÅKRÅDET
Årsmøte
Norsk språkråd hadde rådsmøte 2.–3. februar. Det gamle rådet gjekk av etter endt fireårsbolk, og det nye rådet tok til med arbeidet sitt.
Jan Olav Fretland vart vald til leiar, og Ola Haugen vart nestleiar.
Nynorskmedlemmer i styret vart: rektor Jan Olav Fretland (leiar i styret), professor Helge Sandøy og hovudlærar Kari Haave. Bokmålsrepresentantar vart: direktør Ola Haugen (nestleiar i styret), professor Kjell Ivar Vannebo og programredaktør Bjørg Gaathaug.
Fagnemnda fekk desse bokmålsmedlemene: professor Kjell Ivar Vannebo (leiar i fagnemnda), professor Brit Mæhlum, professor Helge Dyvik og professor Jan Svennevig. Nynorsk er representert med: professor Helge Sandøy (nestleiar i fagnemnda), professor Jan Terje Faarlund, forskar Oddrun Grønvik og lektor Olav Veka.
Oppfordring til språklig toleranse
Norsk språkråd vedtok på årsmøtet i februar denne uttalelsen:
"Norsk språkråd mener at også mediebedrifter og tekstprodusenter som ikke er pålagt å bruke læreboknormalen eller følge offisiell norsk rettskriving, bør føle ansvar for å respektere den enkelte språkbrukeren, enten det gjelder bruken av nynorsk eller bokmål, eller bestemte utvalg av former og skrivemåter innafor gjeldende rettskriving. Dette er et rimelig krav til demokratisk innstilte institusjoner, og i samsvar med det norske samfunnets respekt for og toleranse av enkeltmennesker.
Norsk språkråd henstiller derfor til aviser, forlag og andre tekstprodusenter som formidler signerte innlegg og artikler, om at forfatterens egen språkbruk blir respektert, i alle fall dersom den ikke er i strid med offisiell norsk rettskriving."
Rettskrivningsreformer
Norsk språkråds årsmøte i februar behandlet bl.a. endringer i rettskrivningen for bokmål og nynorsk. For bokmål ble det vedtatt at systemet med hovedformer og sideformer skal stilles i bero, og at en del lite brukte former skal tas ut. For nynorsk ble det lagt fram forslag til ny læreboknormal. Møtet behandlet videre skrivemåten for historiske navn, og forslag til norsk skrivemåte for enkelte lånord. Før vedtakene er gyldige, må de godkjennes av Kulturdepartementet.
Ordsmia
Arbeidet med å lage avløysarord for engelske ord er ei viktig oppgåve for Språkrådet i år 2000. Som eit ledd i dette arbeidet lanserer Språkrådet no Ordsmia. Opplegget omfattar fire element:
1 Ei nettside med ei liste over aktuelle ord frå engelsk
2 Eit e-postforum for interesserte
3 Ei side med lenkjer til artiklar om korleis ein kan lage avløysarord
4 Ei open nettside med ei ordliste med "autoriserte ord": På godt norsk
Ein melder seg på e-postforumet ved å sende ei tom melding til:
ordsmia-subscribe(a)lister.sprakrad.no.
Nynorsk programvare
Norsk språkråd arbeider med ei utgreiing om nynorsk programvare, dvs. programvare der menyar, meldingar og hjelpefiler er på nynorsk. Utgreiinga omfattar fire spørsmål: (a) Kva inneber det reint teknisk å lokalisere eit dataprogram? (b) Om lag kor mykje kostar det? (c) Om lag kor stor er nynorskmarknaden? (d) Kva verkemiddel kan staten ta i bruk for å sikre at vanlege dataprogram ligg føre på nynorsk? Utgreiinga skal vere ferdig i vår.
I møte med Nærings- og handelsdepartementet, Kulturdepartementet og Noregs Mållag 9. februar i år tok Norsk språkråd til orde for desse tiltaka frå staten si side for å fremje programvare på nynorsk:
(a) tilskot til utviklingsarbeid og "lokalisering"
(b) innkjøpsreglar/innkjøpsavtalar
(c) støtte til gjenbrukbare "språkressursar"
Meir informasjon finn ein her:
Universitetet i Oslo og mållova
Universitetet i Oslo har for alvor bestemt seg for å setje i verk tiltak for å sikre ei rimeleg fordeling mellom bokmål og nynorsk i informasjonstilfang frå universitetet. Tiltaka kjem etter at Norsk språkråd i brev til universitetsdirektøren i januar i år peika på grove brot på mållova og gav ein del råd om korleis ein kunne løyse problema.
Universitetet i Oslo vil m.a. setje i verk desse tiltaka:
- parallellutgåver av brosjyren om studietilbod
- 40 % nynorsk og 60 % bokmål i orienteringsheftet "Velkommen til Universitetet i Oslo"
- førelesingskatalogen berre på nynorsk
- adresse- og telefonlista berre på nynorsk
- årsmeldinga på nynorsk fjerde kvart år
- metadata for målform i nettsider
Andre tiltak:
- eksamensoppgåver på begge målformer
- sentralt søknadsskjema og rettleiing på begge målformer
- studiekort og semesterkort på begge målformer
I tillegg blir fakulteta oppmoda om å nytte nynorsk i studiehandbøkene.
Etter mållova skal ingen av dei to offisielle målformene vere representert med mindre enn 25 % i "rundskriv, kunngjeringar, informasjonstilfang o.l.". Skjema og faste formular skal liggje føre på begge målformer.
Assisterande universitetsdirektør Inger Stray Lien skriv i brev til Språkrådet 30. mars at tiltaka som no blir sette i verk, neppe til vere nok til å oppfylle kravet om 25 % nynorsk. Difor må universitetet utvikle ein kultur for å bruke meir nynorsk i det daglege arbeidet og gje dei tilsette større kompetanse gjennom opplæring i nynorsk.
Meir om Universitetet i Oslo og mållova finn ein her:
http://www.admin.uio.no/ia/uniforum/2000/uniforum06-00/02.html
http://www.admin.uio.no/ia/uniforum/2000/uniforum02-00/index.html
Filofaksinnlegg om mållova
Norsk språkråd har utarbeidd eit filofaksinnlegg om mållova. Filofaksinnlegget kan også brukast som ein vanleg faldar eller plakat. Filofaksinnlegget oppsummerer mållovsreglane, gjev praktiske råd og har informasjon om hjelpemiddel. Filofaksinnlegget får ein gratis frå Språkrådet.
Å skrive er å omgåast andre
Norsk språkråd har saman med Statens informasjonsteneste laga ein plakat med enkle språkreglar for tilsette i staten. Dei fleste reglane kan også brukast av andre. Plakaten får ein gratis frå Språkrådet. Plakaten har tittelen "Å skrive er å omgåast andre" og er prenta på nynorsk på eine sida, på bokmål på hi.
Språkkupongen
Norsk språkråd legg kvar månad ut på nettet ein "språkkupong", der ein kan teste kunnskapen sin i rettskriving og språkkunnskap. Dei første kupongane er felles for bokmål og nynorsk.
Kupongane finn ein her:
http://www.sprakrad.no/kupong
GRAMMATIKKBITEN: SUBJEKT ELLER OBJEKT?
Subjekt og objekt er sentrale termar i grammatikken. I norsk, som er eit språk utan særleg kasusbøying og med relativt fast ordstilling, kan vi definera subjektet som eit substantivisk ledd som lyt stå mellom hjelpeverbet og hovudverbet dersom det ikkje står fyrst i setninga. Objektet lyt stå etter hovudverbet dersom det ikkje står fyrst i setninga. I setninga No har Hege ete sjokolade er det klart at Hege er subjekt og sjokolade objekt.
Kva no med setningar av typen Det kom mange gjester. Denne typen setning blir gjerne kalla presenteringssetning. Gjer vi om denne setninga på same vis, ser vi at det er det som blir subjekt, jf. (1a). Men kva er leddet mange gjester? I andre setningsformer kan det stå som subjekt, (1b).
(1) a No har det komme mange gjester
b No har mange gjester alt komme
I tradisjonell grammatikk kallar ein derfor gjerne eit slikt ledd for 'potensielt subjekt', men mange grammatikkforskarar synest det er ein utilfredsstillande term, når ein fyrst har gått inn for å definera subjektet ut frå reint formelle kriterium. Ut frå formelle kriterium er det potensielle subjektet faktisk å rekna som objekt. Det står nemleg alltid på same plassen som objektet, etter hovudverbet, men føre eit eventuelt adverbial:
(2) a Vi inviterte mange gjester heim til oss
b Det har komme mange gjester heim til oss
Det har også fleire eigenskapar sams med vanlege objekt. Jamfør setningar med transitivt verb og vanleg objekt (3a), med tilsvarande presenteringssetning (3b).
(3) a – Eg inviterte mange gjester
– Gjorde du det?
b – Det kjem mange gjester
– Gjer det det?
Her viser pronomenet det til verbfrasane inviterte mange gjester og kjem mange gjester. Ein annan likskap finn vi dersom vi ser på kva vi kan flytta fram i ei setning. I begge setningane i (4) har vi flytt fram verbet pluss det leddet som kjem etter.
(4) a Invitera gjester gjer ho aldri
b Komma gjester gjer det aldri
Norsk er dermed eit språk der intransitive verb (som komma) kan ta objekt. I mange språk i verda er det slik at alle intransitive verb tek objekt i staden for subjekt. Slike språk blir kalla ergativspråk, og i tråd med den terminologien blir også presenteringssetningar i norsk kalla ergativkonstruksjon-ar.
NYORD
ankerbarn ... er et ankerbarn. En mindreårig asylsøker som er blitt sendt av sin familie til et vestlig land i håp om at foreldre og søskenflokk skal få asyl takket være reglene om familiegjenforening. Aftenposten 21.12.1999.
datter ny bruk, = datterselskap: Aker-døtre må svi for lånene. Kjell Inge Røkkes private milliardlån hos DnB førte til at Aker RGIs datterselskaper måtte redusere sine lånerammer i banken med 1,4 milliarder kroner. Dagens Næringsliv 12.1.2000.
fortidssletter Uvørne tastetrykk og bytte av datasystemer sletter viktige deler av vår felles hukommelse. Du kan selv være en fortids-sletter. Bergens Tidende 14.7.1999.
glemmeside Hjemmesidene er blitt glemmesidene. For det er langt fra alle offentlige organer, etater og instanser som har et oppdatert internettilbud. Dagsavisen 24.1.2000.
hviletidsbrudd Hviletidsbrudd koster flesk. Det har i 1999 vært ilagt rekordhøye bøter for brudd på bestemmelsene om kjøre- og hviletid Bergens Tidende 6.1.2000.
julehater Jon M har i herværende avis erklært seg som julehater, og lansert begrepet advondt. Greit nok det, bare han ikke tror det er noe progressivt standpunkt. Julehatet er en surmaga, menneskefiendtlig ide, som ideologisk i all hovedsak kommer fra presteskap og kristen puritanisme. Klassekampen 24.12.1999.
konvertere ny, transitiv bruk: Statsråd Michael Melchior, som er sjefrabbiner i Norge, foreslår å massekonvertere ikke-jødiske, russiske innvandrerbarn. Aftenposten 21.12.1999.
mobiltelefonfri Testresultatet fra Huseby skole i Trondheim kan fortelle om fornøyde lærere. I den mobiltelefonfrie sonen foregikk undervisningen uten forstyrrende fikling med mobiltelefonen. Computerworld 29.10.1999. – I den samme artikkelen blei også ordformen mobilfri brukt.
skapkristen Har du en Guds-lengsel selv? – Helt klart. Og i den ligg eit håp om at det finst noko som er større enn meg sjøl. Eg har ei bittelita tru, sier Ingolf Håkon Teigene på sitt vakre nynorsk med opprinnelse i Hareide på Sunnmøre. – Er den gamle kulturradikaler en skapkristen? – Ikke nå lenger. Dagbladet 24.12.1999.
slaktelån Vil stoppe slaktelån. Stortinget kan komme til å vedta regler som tvinger milliardær Kjell Inge Røkke til å betale skatt til Norge. Det er også flertall på Stortinget for å vurdere tiltak som hindrer lånefinansierte industrislakt. Dagbladet 28.12.1999.
stjernefinne Linux-far og stjernefinne Linus Torvalds er meget spent. I dag kommer "mysteriebrikken" som utfordrer kjemper som Intel og skal øke datamaskinbrukernes bevegelsesfrihet. Dagens Næringsliv 19.1.2000.
sukkerbryst De nye sukkerbrystprotesene er hittil satt inn på minst 20 000 kvinner i Europa. Ifølge ekspertene er det et stadig økende antall kvinner som vil ha større bryster. Det mest vanlige er silikon, men nå er den svenske plastikkirurgen Per Gunnar Opitz klar til å operere inn såkalte sukkerbryst av type Monobloc. Dagbladet 24.1.2000.
temabegravelse Den tradisjonelle begravelsen ligger på dødsleiet. Det holder ikke lenger med åpne kister i blomsterpyntede kapeller. Temabegravelser er siste skrik, og selvfølgelig er det amerikanerne som går i bresjen for en gravferdsmote. Dagsavisen 4.11.1999.
tusjvandal Taggernes triumf. Banedivisjonens bygningsavdeling har mistet det meste av budsjettet. Tusjvandalene triumferer. Sporveisnytt 1999,8.
FORFATTARANE
Linda Eide har arbeidd i NRK sidan 1990. For tida arbeider ho med programmet "Norgesglasset", og ho er òg fast spaltisk i "Tid og sted" i Bergens Tidende
Ingrid Falkenberg er forskingsassistent ved prosjektet Henrik Ibsens skrifter, der ho arbeider med tekstetablering
Jan Terje Faarlund er professor i nordisk målvitskap ved Universitetet i Oslo
Ingrid Kristine Hasund er stipendiat ved Engelsk institutt, Universitetet i Bergen/Handelskolen i Agder og arbeider med ei doktoravhandling om ungdomsspråk i London og Oslo
Ola Haugen er direktør i Cappelens forlag og nestleiar i Norsk språkråd
Einar Lundeby er professor emeritus og var i mange år professor i nordisk målvitskap ved Universitetet i Oslo
Svein Nestor er fystekonsulent i Norsk språkråd
Hans-Jørgen Wallin Weihe er fyrsteamanuensis ved Høgskulen i Lillehammer