Redaktørar: Dag Gundersen og Kjell Venås.
Redaksjonssekretær: Åsta Norheim.
Signerte artiklar står for forfattaren sitt syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgåve).
ISSN 0333-3825 (prenta utgåve).
Av Jon Grepstad
– Han har teke eit oppgjer med det han kallar farisearspråket, det tunge, oppstylta, snobbete språket, som tilslører meir enn det avklarar. Sjølv seier han at det er "ei trøyst å vite at same tanken kan formast like presist på bondespråket". Han er ein formidlar i beste meining, ein folkeopplysar, og trør meir enn gjerne ut i minefelt – og blir der. Språk, stil, formidlarevne og fagleg tyngd gjer han til noko så sjeldsynt som ein folkeleg intellektuell, sa Tove Bull ved utdelinga av Norsk språkpris 1995.
Språkprisen gjekk til professor Kåre Lunden. Til grunn for utdelinga låg bøkene Norsk grålysing og Biletet av fortida, men også dei mange og allsidige avis- og tidskriftartiklane som har kome frå Lunden dei siste åra. Kåre Lunden, som til dagleg er professor i historie ved Universitetet i Oslo, var foreslegen frå to hald, av journalist Eva Braathen Dahr, medlem i Språkrådet, og av Universitetet i Tromsø.
Klar, presis og engasjerande
I grunngjevinga peika språkpriskomiteen på at Kåre Lunden er ein allsidig skribent med ein stor produksjon i form av bøker og artiklar i tidsskrift og aviser. Han er ein forfattar i vekst, som har vist klar framgang i forfattarskapen, både språkleg og stilistisk. Han skriv ledig, utan å vere slavisk bunden av formelle krav til språket, han engasjerer og er engasjert, og han er ein av dei få akademikarane i landet som når langt ut over sitt eige fagmiljø. Ein av hans beste eigenskapar er at han gjer premissane for det han framfører, klare før han argumenterer. Dermed er det lett å vere både samd og usamd og lett å følgje med når tanken flyg vidare. Markant er mannen også, og vi skal ikkje sjå bort frå at vi oppdagar det takk vere hans medvitne språklege val, skriv komiteen mellom anna.
Ho Nikoline i Botna
– Eg har stundom fått spørsmål om det er nokon eg har lært spesielt av når det gjeld språket, sa Kåre Lunden i takketalen. Da har eg alltid svara: ho Nikoline i Botna. Ho var grannekona vår heime i Naustdal, og kom ofte bort til oss for å snakke med bestemor. Når eg sit og ikkje veit korleis eg skal få sagt eit eller anna, då tenkjer eg på korleis ho Nikoline i Botna ville ha sagt det.
Det ligg eit språkprogram i dette. Vi fekk ofte høyre at dei som hadde skapt språket, var dei store litteratane, dei store genia. Eg var skeptisk den gongen, og i dag er eg sikrare enn nokon gong på at dei verkeleg store forfattarane er dei som har høyrt etter korleis folk flest snakkar, sa Kåre Lunden, da han takka for diplom og kr 50 000.
I godt selskap
Kåre Lunden er i godt selskap. Prisen er tidlegare gjeven til Lars Roar Langslet (1992), Berge Furre (1993) og Sissel Benneche Osvold (1994).
Det er språkpriskomiteen som innstiller, styret i Språkrådet som tek avgjerda. Språkpriskomiteen denne gongen hadde desse medlemmene: Åshild Nordstrand, leiar, Pelle Christensen, Egil Børre Johnsen og Asgeir Olden. I år var det sju kandidatar til prisen. Rett til å kome med framlegg til kandidatar har noverande og tidlegare medlemmer og varamedlemmer i Språkrådet, dei institusjonane som oppnemner medlemmer til Språkrådet, og sekretariatet i Språkrådet.
Jon Grepstad er informasjonskonsulent i Norsk språkråd.
Av Dag Gundersen
Norsk rettskrivning er preget av en valgfrihet som noen synes er rent for stor. Det går for eksempel an å skrive "lavtlønt" på 18 måter i bokmål (medregnet låg(t)-; lar en være å skrive det i to ord, blir det bare 12). Andre synes tydeligvis den er for liten, ettersom det er et stadig press for å få inn noen valgfrie former til, for eksempel øy-diftong i fortid av sterke verb av 2. klasse i bokmål: brøyt, føyk, røyk, skøyt. Presset på nynorsk dreier seg for tiden særlig om å løsne på restriksjoner i genussystemet og hva som er akseptabelt ordforråd.
Rettskrivning og bøyning er som kjent delt i to kategorier med ulik status: Lærebokformene er brukbare overalt og skal brukes i godkjenningspliktige lærebøker og i offentlig tjeneste, deriblant i NRK i manusbundne innslag som de ansatte står for. Sideformene, de som står med skarpe klammer i ordlistene, er brukbare overalt med de unntakene som nettopp er nevnt.
Det betyr for eksempel at elever så vel i grunnskolen som i den videregående skolen fritt kan bruke alle de sideformer de vil. Det er det som er grunnen til at jeg skriver om det. På et seminar nevnte jeg nylig elevenes frie adgang til å bruke sideformer, og sa at en del lærere hadde vært uvitende om dette, men at det hadde vært nevnt såpass ofte at knapt noen lærer lenger var ukjent med det. Da kom en tilhører og frustrert elevmamma og fortalte følgende: Sønnen hennes ønsker å skrive et bokmålsnært nynorsk, men når han lar nynorske adjektiver ende på sideformen -lig og ikke hovedformen -leg, blir han konsekvent rettet. Lærerens begrunnelse er at han nok vet at -lig og andre sideformer er tillatt, men han tror ikke at artiumssensorene vet det, og da er det best at en ikke utsetter elevene for å få trekk for å bruke dem.
Det kan sies mye både for og imot sideformene. Det lar seg ikke nekte at en del av dem er så lite brukt at en knapt ser dem hvert år. Hvem skriver "en sæter" i bokmål? Det er vel ikke så mange i nynorsk heller; det er sideform der også. Innenfor Norsk språkråd har det vært tatt opp forslag om å fjerne en del lite brukte former, men det har hittil ikke fått flertallet for seg. Vi får derfor leve med denne "ventelisten", som professor Mikjel Sørlie kalte dem på 1950-tallet; han mente at det var former som var på vei enten inn og kunne bli hovedform ved neste revisjon, eller ut og kunne strykes neste gang. I det siste tok han feil; former blir ikke strøket. Selv et opplagt bomskudd som "en ghananer" og "ghanansk" holdt seg i en generasjon og er fremdeles eneform i siste utgave av Tanums rettskrivningsordbok fra 1989. Først i Bokmålsordlista fra 1992 er det blitt "ghaneser" og "ghanesisk".
Det meste som kan skje med lite brukte former, er eventuelt at de blir gjemt bort. Ut fra den kjente erfaringslov at folk ikke leser forord og rettleiinger til ordbøker, er en del sideformer, særlig i nynorsk, satt inn i rettleiinga, men ikke i selve ordlista. Det gjelder også én hovedform, nemlig at infinitiv på -a og på -e er jamstilt i nynorsk. I listene, inklusive Nynorskordlista som er under utgivelse, står bare -e. Kanskje noen artiumssensorer heller ikke vet at en kan skrive "skriva"?
Hvis det faktisk er grunn til å tro at det blant sensorene, som skal være av de kyndigste norsklærere i landet, er noen som ikke kjenner sideformssystemet såpass at de vet at elevene står fritt i å bruke hele formspekteret, er det i Språkrådets interesse å gjøre noe med det. For eksempel kunne noen gode skrivere besvare en artiumsstil og boltre seg i sideformer, få den med i bunken for bedømmelse og se hvordan det gikk. Gikk det ufortjent dårlig, kunne en klage og se hva begrunnelsen var. Skyldte sensor på sideformer, hadde han/hun dermed kvalifisert seg for et opplysende rundskriv.
Vel så aktuelt er det kanskje å drøfte om denne ordningen med at visse tillatte former kan puttes vekk i forord og rettleiinger, egentlig er den rette måten å gjøre det på. I klartekst minner det om den kjente kommentaren fra avholdsmannen om at Jesus gjorde vann til vin: "Me veit det, men me likar det ikkje." Det ville på en måte være mer realt å sette alle tillatte former inn i selve ordlista: -e og -a på nynorske infinitiver foruten [-a] i bokmål der kløyvd infinitiv virker, osv. Slik:
Nynorsk:
grava el. grave grev/[grever], grov, grave/gravi
hus huset, hus, husa/[husi]
jente [jenta] jenta, jenter/[jentor], jentene/[jentone]
mogeleg el. mogleg [el. mogelig el. moglig el. muleg el. mulig] adj., -e
mogelegheit el. moglegheit -a/[-i] el. mogleik -en [el. mogeligheit el.mogligheit el. mulegheit el. muligheit -a/[-i]
møtast [møtas] møtest/[møtes], møttest/[møttes], møtst/[møts]
sol sola/[soli]
Bokmål:
[komma] komme kommer kom kommet
Dag Gundersen er professor ved Avdeling for leksikografi ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo, og er nestleder i fagnemnda i Norsk språkråd.
Av Svein Nestor
Når vi skal lære et fremmed språk, er det selvsagt fornuftig å ta utgangspunkt i det vi allerede kan. Dersom det nye språket er i nær slekt med ett vi kjenner fra før, er det mulig å komme ganske langt på den veien. Men galt av sted kan en også komme, som vi skal se her.
På islandsk fins det et verb sækja, som en skulle anta betydde "søke", for det må opplagt opprinnelig være det samme ordet som vårt ord søke, selv om islendingene skriver æ der vi skriver ø. Når det på islandsk for eksempel står hann sækir bókina, er det fristende å oversette det med "han søker (etter) boka", men det skal være "han henter boka".
Vi kan vel si at vårt ord søke betyr "lete etter" i denne sammenhengen. Det betegner altså en handling, og den går ut på å forsøke å finne noe. Men islendingene har lagt mest vekt på resultatet av søkinga, nemlig det å finne noe, og dessuten ta det med seg.
Lete og finne
Vi har brukt de to verbene lete og finne for å forklare hva søke og sækja betyr her. På islandsk heter de leita og finna, så det er helt uproblematisk. Men finna kan også bety "å møte" på islandsk, og det tilsvarende substantivet, fundur, betyr nettopp "et møte". Slik er det også på færøysk, der formene er identiske med de islandske.
Nå kan en på islandsk også bruke verbet mæta, som er det samme som vårt verb møte – islandsk æ mot norsk ø igjen – i denne betydningen, men det vanligste ordet for "møte" er hitta. Dette verbet kjenner vi igjen fra svensk, der det ikke betyr "møte", som på islandsk og færøysk, men "finne". Hitte med den samme betydningen som på svensk står også i norske ordbøker, men Norsk riksmålsordbok har nok rett når den karakteriserer verbet som "dialektalt" eller "litterært". Likevel har det ikke forsvunnet helt fra dagligtalen, for ifølge ordboka kan det bare hete hittebarn og hittegods, ikke finnebarn og finnegods. Derimot kan det bare hete finnelønn og finnested, ikke hittelønn og hittested.
Handling og resultat
I en norrøn saga står det et sted hann drepr á dyrr. Ved første øyekast kunne en kanskje tro at dette betyr "han dreper dyr", men det riktige er "han banker på døra". Dette virker litt merkelig, for i vårt språk betegner drepe en drastisk handling, mens det å banke på døra er dagligdags. Men det er nok det samme verbet vi har å gjøre med her likevel. Den opprinnelige betydningen har trolig vært "slå", altså en handling, men dersom en slår hardt nok og lenge nok, kan det bli et resultat av det, nemlig at en dreper noen. I dag betyr drepe bare "ta livet av" i vårt språk, og vi kan godt snakke om å drepe noen med gift, men den primære betydningen har vært "slå (i hjel)", bokstavelig talt.
Drepe og treffe
Verbet treffe betyr "møte", men også "ramme", på norsk. Han traff mannen betyr enten "han møtte mannen" eller "han rammet mannen". Treffe har vi lånt fra tysk, men det som kanskje er overraskende, er at treffe opprinnelig er det samme ordet som drepe.
Vi må igjen ta utgangspunkt i urbetydningen av drepe, som var "slå". Den som slår, kan altså komme til å slå i hjel, og dermed er vi framme ved den moderne norske betydningen av dette ordet. Men det kan også hende at han bare rammer, eller med et annet ord, bare treffer, som er den tyske betydningen.
Dette med de temmelig ulike betydningene av drepe og treffe er vel ikke så vanskelig å begripe dersom en bare tenker etter. Men stemmer det virkelig at drepe og treffe opprinnelig er det samme ordet? Likheten mellom dem er jo ikke akkurat slående. Men vi kan for eksempel sammenligne drepe og dråpe med de tilsvarende tyske ordene treffen og Tropfen, og da ser vi at dr- på norsk svarer til tr- på tysk, så det stemmer nok at drepe og treffe egentlig er det samme verbet.
Det verbet som betyr "treffe", i betydningen "ramme", heter to hit på engelsk, og det er historisk sett det samme ordet som betyr "finne" på svensk og "møte" på islandsk og færøysk. Hit betyr også "slå", f.eks. he hit me on the head, og "komme på, råke, treffe, finne", f.eks. he hit the right answer. Dette verbet lånte engelskmennene fra norrønt i vikingtida.
Svein Nestor er førstekonsulent i Norsk språkråd.
Av Åsta Norheim
I Språk i Norden 1994, årsskriftet for Nordisk språksekretariat og dei nordiske språknemndene, handlar dei fleste artiklane om morsmålsundervisninga i skolen.
Lars Anders Kulbrandstad drøftar statusen for norskfaget – "den viktigaste kulturoppgåva i landet vårt". Tor G. Hultman spør i sin artikkel om nye kursplanar i den svenske skolen verkeleg styrer utviklinga i eit fag eller berre stadfestar endringar som alt har skjedd. Sven-Erik Hansén, som representerer finlandssvensk, tek opp spørsmålet om læreplanen kan ta vare på dei spesielle behova ein minoritet har, og Anneli Räikkälä skriv om grammatikkdelen av finskundervisninga.
Kristian Kjærs artikkel handlar om ein rapport han har laga for Nordisk språksekretariat om metodikken i grannespråksundervisninga i grunnskolen. Vidare er det med eit debattinnlegg av Henrik Hagemann der han hevdar at ein skal sløyfe grannespråksundervisninga som språkundervisning i skolen og heller dra inn grannelandskultur i vid meining i alle høvelege emne på alle nivå. I artikkelen "Pressespråk som utputt og innputt" skriv Thore Roksvold om korleis pressespråket både speglar av og formar språkutviklinga. Jørn Lund tek for seg skiftande haldningar til morsmålsundervisninga i Danmark gjennom tidene, og Heimir Pálsson skriv om stoda for morsmålet i den islandske skolen.
Dag Gundersen har meldt bøkene Svenska i dag av Bertil Molde og Reuters rutor av Mikael Reuter. Bøkene inneheld eit utval av språkspaltene forfattarane har hatt i respektive Svenska Dagbladet og Hufvudstadsbladet.
Som vanleg inneheld Språk i Norden korte presentasjonar av ny språklitteratur og oversyn over nye ordbøker og ordlister – nyttig stoff for dei som er interesserte i språk.
Boka kostar 90 kroner og kan tingast frå Nordisk språksekretariat, Postboks 8107 Dep., 0032 Oslo.
Telefon: 22 42 05 70, telefaks: 22 42 76 76.
Av Jon Grepstad
Over 300 statsorgan blir no bedne om å gjere greie for korleis dei praktiserer reglane om bruk av nynorsk og bokmål i offentleg teneste. Det er Norsk språkråd som står for arbeidet, etter at Språkrådet i 1994 fekk overført informasjons- og tilsynsoppgåver i samband med mållova frå Kulturdepartementet.
Språkrådet skal etter den nye ordninga mellom anna informere om mållovsreglane, gje råd om rutinar for måljamstellingsarbeidet i dei enkelte statsorgana, svare på spørsmål om regelverket, utarbeide statistikk om målbruken og følgje opp brot på lova. Kulturdepartementet har framleis ansvaret for tolkings- og klagesaker og skal framleis føre tilsyn med målbruken i departementa.
Overføringa av informasjons- og tilsynsoppgåver til Språkrådet heng mellom anna saman med merknadene frå kyrkje- og undervisningskomiteen i den mållovsmeldinga som vart behandla av Stortinget hausten 1992 (Innst. S. nr. 17 (1992–93)). Fleirtalet sa mellom anna:
- "[...] Fleirtalet er einig med departementet i at informasjon og haldningsskapande tiltak må vere dei viktigaste verkemidla saman med rettleiing og praktiske råd. Fleirtalet vil likevel slå fast at det må stillast same krav til oppfølging av mållova som til lover elles."
Fleirtalet peika deretter på at departementet sin kontrollfunksjon måtte styrkjast.
Lov om målbruk i offentleg teneste krev at alle skjema skal vere tilgjengelege både på nynorsk og bokmål. Lova krev vidare at privatpersonar, private bedrifter og organisasjonar skal ha svar på den målforma dei har brukt i skrivet til statsorganet. Rundskriv, kunngjeringar, informasjonstilfang o.l. frå statsorgan som har heile landet som tenestekrins, skal veksle mellom bokmål og nynorsk slik at ingen av dei to målformene er representerte med mindre enn 25 pst. Kvart statsorgan har også ansvar for at dei tilsette innan rimeleg tid får nødvendig opplæring i bokmål og nynorsk.
Opplysningane som no blir innsamla av Språkrådet, skal danne grunnlag for betre tilsyn med at statsinstitusjonar følgjer mållova. I brevet frå Språkrådet blir institusjonane bedne om å utarbeide planar for nødvendig opplæring i 1995. Det vil også bli sett i gang tiltak for betre rutinar for språkleg likestilling i institusjonar der dette viser seg nødvendig. Språkrådet sitt arbeid er i første omgang konsentert om såkalla "sentrale statsorgan", dvs. statsorgan som har heile landet som tenestekrins. Seinare vil ein også sjå systematisk på målbruken i dei regionale og lokale statsorgana.
Tal frå Kulturdepartementet viser at i første halvår 1994 var 25 pst. av stortingsmeldingar og proposisjonar frå departementa på nynorsk. Dette er ein klar auke frå dei to siste åra. Det er likevel store skilnader departementa imellom. Det er venta at det også vil vere monaleg variasjon i det talmaterialet som no er innhenta av Norsk språkråd frå andre statsorgan.
Spørsmål: Vi har fått ein ny pengesetel som det står 200 kroner på, og ein ny mynt som det står 20 kroner på. Kva skal vi kalle dei? Tjuekronersmynt, tjuekronemynt eller –?
Svar: Frå før har vi mellom anna einkronestykke, hundrekronesetel, tusenkronesetel. Språkrådet går derfor inn for tjuekronemynt og tohundrekronesetel.
Vi kan skrive dei slik som ovanfor, med bokstavar, eller på denne måten: 20-kronemynt, 200-kronesetel.
Spørsmål: Hva er riktig: "Det hendte at dem jeg spionerte på, ville inngå avtale med meg" eller "Det hendte at de ..."?
Svar: Eneste mulighet er de (som), fordi de er subjekt i oversetningen de (...) ville inngå en avtale med meg. Derimot er det valgfritt de/dem når pronomenet i oversetningen er objekt eller står etter en preposisjon: (... at) jeg misunte de/dem (som) jeg spionerte på; han skjøt på de/dem som fulgte etter ham. Norske dialekter varierer på dette punktet. – Språkrådet godtar altså både de og dem her, men anbefaler objektsformen dem.
Spørsmål: Hvorfor kan det hete både flere blad og flere blader, flere kontor og flere kontorer, men bare flere epler på bokmål? Er det noen regel for dette?
Svar: Når det gjelder flertall av intetkjønnsord på bokmål, er det vanskelig å gi enkle regler. Blad "burde" hatt bare ubøyd form i ubestemt flertall slik som de aller fleste andre enstavede intetkjønnsord: flere hus, strå, korn, vers, lam osv. Nå er det en del andre enstavingsord som kan få -er i flertall (brev/brever, gods/godser, kart/karter). Mange av disse enstavingsorda hadde tidligere et annet kjønn – f.eks. steder (hankjønn), skrifter (hunkjønn), syn/syner (hunkjønn) - men blad har vært intetkjønn- helt fra norrøn tid.
Kontor (flere kontor/kontorer) er greiere. Det følger mønsteret til ei stor gruppe flerstavingsord: flere motiv/motiver, problem/problemer, prosjekt/prosjekter. Brorparten er lånord og ender på konsonant.
Bøyningen av eple går etter hovedregelen for ord som ender på trykksvak -e, de får alle -r i ubestemt flertall (uansett kjønn): flere hjerter, mennesker, ører. Det fins noen få unntak, men -r blir alltid riktig: flere døme/dømer, høve/høver, målføre/målfører, tilfelle/tilfeller.
Når et ord er ført opp i denne spalten, betyr det at vi har registrert det. Det betyr ikke at Norsk språkråd går god for ordet. Dersom vi tilrår eller frarår å bruke ordet, vil vi uttrykkelig nevne det.
blodtåke På et eller annet tidspunkt – omtrent midt mellom Dagsrevyen og Kveldsnytt – kan det noen kvelder sige en tett tåke inn i de store deskrommene, særlig hvis det er drap eller voldtektssaker som skal vokse fram til en plakat på løssalgsmarkedet. [...] I mange år har jeg tenkt på dette som "blodtåka", en tetthet som oppstår av kollektiv opphisselse, store forventninger og mye slagferdighet. Steinar Hansson i Arbeiderbladet 10.1.1995.
forskningsturisme Forskningsturisme er uttrykket Petter Gottschalk, adm. direktør ved Norsk Informasjonsteknologi, bruker om mye av den aktiviteten norske forskere bedriver i EU- systemet. Kampanje 1995,1.
konto ny bruk, tilgang til nettverkstjenester: Når du kjem til høgskulen i Volda, kan du berre melde frå at du vil ha din eigen Uninett-konto. Sjølv om det heiter konto, treng du ikkje å betale for tenesta frå Uninett, det er alt betalt over statsbudsjettet. Annonsebilag til Dagbladet 18.1.1995. – Også i svensk: konto.
prate-TV Mer prate-TV: Oprah Winfrey framtrer stadig på TVNorges tidligkvelder [...] den amerikanske talkshow-dronningen [...] Dagbladet 13.1.1995.
propillekjører Propillekjørere. Har legen et ansvar når en pasient kjører bil påvirket av benzodiazepiner? Tidsskrift for Den norske Lægeforening 1995,2.
sugerørsfolk Norges nei ble "sugerørsfolkets" seier. Den ene blokken er bøndene [...] De lever altså av å ha faste sugerør i statskassen. Lars Roar Langslet i Aftenposten 5.12.1994.
tilleggsbyråkrati EU-Gro ber oss røyste JA. Ho vil ha tilleggsdemokrati. Makt til dei få der oppe. Avmakt for oss mange her nede. Tilleggsbyråkrati i Brussel gir oss frådragsdemokrati her heime. Dag og Tid 24.11.1994.
transeuropeisk Drømmen om det trans-europeiske nettverk er i ferd med å bli virkelighet. Snart vil det være mulig å reise med hurtigtog fra Glasgow i Storbritannia til Ankara i Tyrkia. Arbeiderbladet 11.1.1995. – Også i dansk: transeuropæisk.
utanforland Framfor alle kan Sveits trekkje denne lærdommen, trass i den vesle trøysta at utanfor- landet ikkje er så åleine meir, som det var utan Noreg: To utanfor-land er uten tvil sterkare enn eitt. Vårt Land 3.12.1995.
utenforparti Per Olaf Lundteigen avviser kategorisk at Sp er et utenforparti. Dagbladet 17.12.1994.
utenforskap Tap av selvråderett er en konsekvens av utenforskap: For å motvirke negative investeringseffekter utenfor EU må en nei-regjering føre en liberalistisk økonomisk politikk. Dagbladet 10.11.1994. – Etter svensk utanförskap.
Spalten "Nyord" blir redigert av Veigleik Leira. Vigleik Leira er førstekonsulent i Norsk språkråd.