Redaktørar: Jan Terje Faarlund og Dag Gundersen.
Redaksjonssekretær: Svein Nestor.
Signerte artiklar står for forfattaren sitt syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgåve).
ISSN 0333-3825 (prenta utgåve).
SPRÅKLEG MANGFALD
Noko av det som pregar tidsånda nå mot slutten av hundreåret, er vel ønsket om mangfald, ikkje minst kulturelt mangfald, slik det ytrar seg i kunst, språk, klesdrakt, politiske meiningar og religiøs tru. Den enkelte krev i større grad enn før rett til å setja saman sin identitet og personlegdom etter eigen individuell smak. Saman med dette mangfaldet innafor eitt og same land ser vi også at grensene mellom landa blir mindre viktige. Det er t.d. ikkje lenger så lett å oppnå semje om kva som er typisk norsk.
I vårt land reknar vi i alle fall med at det språklege mangfaldet er godt nok teki vare på, med dei to målformene våre, med valfridommen innafor rettskrivingane, med den frie dialektbruken osv. Dette er forhold som vi kan vera krye av, og som vi bør taka vare på.
I dette perspektivet verkar gamle slagord av typen "nynorsk som einaste riksmål i landet" reaksjonære. Men vi veit at nettopp dette slagordet hadde som føremål, og sikkert også som verknad, å styrka stillinga åt nynorsken. Og da har det faktisk verka til større mangfald! Det er ikkje nynorsken som trugar det språklege og kulturelle mangfaldet her i landet. Heller ikkje kan ein seia at bokmålet i seg sjølv gjer det. Det er holdning og praksis blant ein del bokmålsbrukarar som er sjølve trugsmålet. Eit eksempel på det fekk vi nyleg frå eit hald som ein skulle venta seg meir vidsyn og mindre provinsialisme frå: Sosiologisk institutt på Blindern, der dei sikkert vil rekna seg som både (post)moderne og vidsynte, har gjevi studentar som vil ha eksamensoppgåvene på nynorsk, beskjed om at dei lyt søkja om å få det. Norske studentar har rett til å få eksamensoppgåver på si eiga målform. Det er ein merkeleg praksis at ein no lyt søkja om å få sin rett. Og det er eit reaksjonært åtak på eit kulturelt mangfald frå krinsar som burde vita betre.
Jan Terje Faarlund
NY LÆREBOKNORMAL FOR NYNORSK
JAN TERJE FAARLUND
På årsmøtet i Norsk språkråd i februar 1997 vedtok nynorskseksjonen nye prinsipp for normeringa av nynorsk:
1 Nynorsknormalen skal ha ein trong læreboknormal, men ei rettskriving med stor valfridom.
2 Det skal ikkje vera valfridom innafor læreboknormalen utanom på dei mest sentrale punkta der det er både skrifttradisjon for valfridom og svært god talemålsdekning for to hovudformer.
3 Hovudgrunnlaget for val av lærebokformer skal vera den nynorske skrifttradisjonen. Ein skal leggja vekt på utbreiinga i målføra og den indre bygnaden i skriftmålet.
4 Innafor rettskrivinga kan ein opna for utbreidde talemålsformer. Eit minstekrav til nye former i rettskrivinga er at dei representerer det dominerande dialektsystemet i minst éin av dei fire landsdelane (dvs. Austlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Noreg).
5 Normeringsvedtak skal i størst mogleg grad gjelda klassar av ord eller former. Ved endringar i rettskrivinga skal ein unngå å skipla grunnleggjande systemdrag i skriftmålet.
På same årsmøtet fekk nynorskdelen i fagnemnda i oppgåve å gå gjennom nynorsknorma for å sjå korleis ho kan regulerast betre i samsvar med desse prinsippa. Fagnemnda fekk i oppdrag å laga utkast til ein ny læreboknormal for nynorsk med færre jamstilte former enn normalen har i dag.
Bakgrunnen for dette arbeidet er eit ønske om å gje nynorsken ei fastare norm, og dermed nynorskbrukarar ei støare kjensle av kva som er rett og gale i rettskrivinga. I dag er situasjonen den at ein tredjedel av dei som har nynorsk i grunnskolen, skiftar målform seinare i livet. Det er lett å peika på ytre, politiske og samfunnsmessige årsaker til dette. Det viktigaste er vel presset frå bokmålet, men ein del av forklaringa ligg nok i nynorsken sjølv. Når ein spør folk korfor dei har skifta frå nynorsk til bokmål, får ein ofte til svar at det er så lett å gjera feil i nynorsk. Og det er fyrst og fremst den store valfridommen i nynorsk som gjer det vanskeleg å skriva "rett". Valfridommen i bokmål er minst like stor, men den faktiske språkbruken er mye meir konsekvent fordi ei mengd tillatne bokmålsformer så å seia aldri kjem til syne på trykk. Dei store avisene, vekeblada og forlaga styrer såleis bokmålet inn i ei fast norm, slik at bokmålsbrukarar får eit einskapleg skriftbilete å halda seg til. Nynorskbrukarane derimot ser same ord skrive eller bøygt på nye måtar stadig vekk, og eit fast skriftbilete får ikkje festa seg. Språkrådet meiner derfor at det vil vera ein stor føremon for nynorsken om norma vart snevra inn.
Plan for arbeidet
Utkastet til ny læreboknormal skal leggjast fram for årsmøtet i Språkrådet i år 2000, men vi er pålagde å halda rådet orientert om arbeidet frå år til år. Sia førre årsmøtet har så nynorsksdelen i fagnemnda arbeidt jamt og systematisk med å gå gjennom læreboknormalen for nynorsk. Vi har vedteke ein plan for arbeidet fram til år 2000. Etter den planen skal vi ta føre oss dei einskilde grammatiske kategoriane etter tur, og så grupper av ord med valfri skrivemåte til slutt. Det er eit grunnleggjande prinsipp for dette arbeidet at vi i størst mogleg grad skal behandla grupper av ord, ikkje enkeltord kvar for seg. I 1997 har vi gått gjennom substantivbøyinga, og vi har så vidt byrja på verbbøyinga. I 1998 skal vi gå gjennom resten av verbbøyinga og dessutan adjektiv og pronomen. I 1999 kjem turen til ordgrupper med varierande staving, så som enkel eller dobbel konsonant (koma/komma), diftong eller monoftong (høyra/høra og vokalskifte som i vita/veta o.l. Det problematiske spørsmålet om genus for substantiv som no har valfritt genus, vil eventuelt bli teke opp til slutt.
Arbeidet føregår på den måten at vi ser på ein og ein bøyingstype der det i dag er to eller fleire jamstilte former i læreboknormalen (hovudformer). Her drøftar vi om nokre av desse formene kan takast ut or læreboknormalen, slik at berre ei hovudform blir ståande att. Såleis har til dømes fleirtalsformer som menner og sko vorte tekne ut, slik at kvart av desse orda får berre ei fleirtalsform i læreboknormalen: menn og skor (med fleirtalsforma sko som klammeform).
Grunnleggjande prinsipp
Vi meiner det er viktig å halda på det som trass alt finst av godt innarbeidde mønster og stabilitet i norma. Derfor har vi hatt som utgangspunkt at ingen nye former skal førast inn i læreboknormalen. Det som eventuelt blir ståande att som eineform, skal i prinsippet vera ei form som alt finst i læreboknormalen, og som er i utbreidd bruk. Dersom to eller fleire jamstilte former kan seiast å vera like vanlege, tek vi omsyn til systemet i grammatikken. Såleis blir fleirtalsforma born teken ut or læreboknormalen slik at den regelrette forma barn blir ståande att, og auge, hjarte, øyre får same bøying som eple og andre inkjekjønnsord på -e . Men dette omsynet til systematikken er underordna omsynet til språkbruken. Vi tek ikkje ut den vanlegaste forma jamvel om ho representerer eit unntak frå ein grammatisk hovudregel. Fleirtalsforma feilar er i samsvar med hovudregelen for bøying av hankjønnsord, men ho er så pass sjeldan i skrift at ho bør vika for den uregelrette forma feil.
Somme av dei formene som blir tekne ut or læreboknormalen på denne måten, er likevel så pass vanlege at dei ikkje bør fjernast heilt frå rettskrivinga. Dei blir da gjorde til klammeformer. Dette gjeld m.a. dei tradisjonelle formene auga – augo og born, medan vi foreslår å ta fleirtalsformer som miler (av mil) og menner heilt ut or rettskrivinga.
Nødvendig opprydding
Eit område der vi særleg meiner det er behov for ei opprydding, gjeld bøyinga av inkjekjønnsord på -um. Her opererer nynorsknormalen i dag med fire ulike bøyingsklasser (her illustrert med eitt eksempel frå kvar):
1 album – albumet – album – albuma
2 monstrum – monstrumet (monstret) – monstrum – monstruma
3 pensum – pensumet – pensum (pensa) – pensuma (pensa /pensaa)
4 nøytrum – nøytrumet (nøytret) – nøytrum (nøytra) – nøytruma (nøytra/nøytraa)
Formene i parentes er noverande jamstilte former som fagnemnda føreslår å fjerna frå læreboknormalen. Etter dette framlegget blir no desse orda bøygde likt og i samsvar med hovudmønsteret for inkjekjønnsord. Nokre ord får ubunde fleirtal på -a som klammeform: fleire fakta.
Eit anna sett med unødvendig kompliserte og uoverskodelege reglar gjeld samandraging av trykklett staving i inkjekjønnsord. I eintal gjeld det no ulike reglar for dei ulike endingane. Ved ord som endar på -el, er samandraging som hovudregel valfritt, es(e)let, men fløyel, svovel, kvartel har obligatorisk full form. Ved ord som endar på -en, er det obligatorisk full form, lakenet. Ved ord som endar på -er, er det eit svært komplisert system, der somme ord har obligatorisk full form, somme valfri full form eller samandraging. Vi føreslår å fjerna dei valfrie samandregne formene i dei orda som har slik valfridom (ikkje alle har det), slik at desse inkjekjønnsorda rett og slett ikkje kan få samandraging i bunden form eintal.
Ønskeleg med debatt
Dette er nokre få døme på dei forenklande framlegga vi gjer, men det er opp til årsmøtet i Språkrådet i år 2000 å gjera endelege vedtak. Vi vonar det vil bli ein konstruktiv debatt på det møtet. Men hovudlinjene og prinsippa bak desse framlegga bør også bli gjenstand for debatt i Språkrådet, i målrørsla og blant nynorskbrukarar elles fram til årsmøtet i år 2000.
RETTSKRIVINGSREFORMER I NYNORSK I DETTE HUNDREÅRET
LARS S. VIKØR
Ved førre hundreårsskifte hadde nynorsk vore i bruk i fleire tiår. Men noka offisiell rettskriving for nynorsk fanst ikkje; Aasens normal var ei rettesnor som dei første brukarane såg på som genial, men sjeldan følgde fullt ut. Frå 1892 var det tillate å bruke nynorsk som opplæringsmål i folkeskolen, og det kunne ikkje godt gjerast utan ein fastsett normal for skrivemåten. Kyrkje- og undervisningsdepartementet sette derfor i 1898 ned ei nemnd til å arbeide ut ein slik normal, med skolemannen Rasmus Flo, forfattaren Arne Garborg og vitskapsmannen Marius Hægstad som medlemmer. Vi kan dermed markere hundreårsminnet for det statlege rettskrivingsstrevet for nynorskens del i år.
Vi skal gi eit oversyn over hovudlinene i dette strevet i denne artikkelen, sentrert om dei årstala som markerte nye offisielle rettskrivingar.
1901
Rettskrivingskomiteen kløyvde seg og la fram to framlegg. Flo og Garborg ønskte ei rettskriving som bygde på dei såkalla midlandsdialektane, særleg Vest-Telemarksmålet. Normalen deira kallast "midlandsnormalen", og bygde på slike drag som kløyvd infinitiv (å vera – å kaste), i-ending i supinum av sterke verb (hev funni), -i- og -u- i bøyingsendingar i staden for -e- og -o-: fleire Skaalir - alle Skaaline, fleire Visur - alle Visune, og i tillegg ei stryking av stumme t-ar, også i bunden form inkjekjønn som Huse, Borde osv.
Hægstad ville byggje på Aasens normal, med visse lempingar. Han ville altså halde på infinitiv på -a i alle verb (å vera, å kasta), supinum på -e i sterke verb (hev funne), -e- og -o- i bøyingsendingar: fleire Skaaler, fleire Visor, og endeleg Huset, Bordet osv. Alt dette er former Aasen hadde, bortsett frå at Aasen ville ha fleire stumme t-ar i bøyingsendingar: hev funnet, det Augat, nokot, og ikkje minst denne fortidsbøyinga av a-verb: kastade – hev kastat. Men her hadde dei enklare formene funne, Auga, noko og kasta – hev kasta alt komme i praktisk bruk, og Hægstad var altså samd med Flo og Garborg i at desse forenklingane kunne gjennomførast. Derimot gjekk han imot dei når dei ville sløyfe -r- i bestemt form fleirtal av substantiv, og altså skrive Armane, Skaaline og Visune. Aasen hadde Armarne, Skaalerna og Visorna, og Hægstad godtok berre utjamning av sluttvokalen: Armarne, Skaalerne og Visorne, skulle det heite.
Departementet vedtok å satse på Hægstads framlegg, og gjorde det til hovudform i skolen (kalla "Hægstad-normalen"). Men midlandsnormalen vart tillaten for elevar, altså som det vi no kallar "sideform". Han gleid likevel stilt ut av biletet som offisiell normal og eksisterte i alle fall ikkje meir etter 1917.
1910
Dette året vart det innført nokre sideformer i Hægstad-normalen til valfri bruk for skoleelevar: Ubestemt form av svake hokjønnsord skulle kunne få -e ved sida av -a: ei vise ved sida av den tradisjonelle forma ei visa. Dei r-lause formene i bestemt form fleirtal slapp no inn: armane, skaalene, visone ved sida av armarne, skaalerne, visorne. Verb på -ere fekk tillaten e-bøying: studerer – studerte – studert ved sida av det tradisjonelle studerar – studera – studera. Ei rekkje ord med -ju- eller -jo- skulle kunne få -y-: bryta, blyg, krypa, lyn ved sida av brjota, bljug, krjupa, ljon. Dei store førebokstavane i substantiv var på denne tida glidd ut or språket utan at det eigentleg var formelt bestemt i noka konkret rettskriving.
1917
Denne rettskrivinga omfatta begge målformene og var så stor og detaljert at vi her berre kan nemne nokre få hovudpunkt. Minst omstridd var innføringa av bokstaven å for aa i begge målformene. Elles var denne rettskrivinga todelt: Dei minst vidtgåande endringane vart kalla "obligatoriske" og gjennomførte for alle, og ei rekkje langt meir radikale endringar vart gjorde valfrie. For første gong var tilnærming til bokmålet no ei av hovudmålsetjingane for ei rettskrivingsreform; den andre målsetjinga var å skaffe målforma eit breiare og meir representativt dialektgrunnlag.
Den viktigaste obligatoriske endringa var at den stumme -r-en i bestemt form fleirtal av substantiv vart fjerna; det skulle altså no heite armane, skålene, visone. Dessutan vart stum d fjerna i ein del ord for å skape samsvar med (dei radikale formene i) bokmål: brei, li, hei (tidlegare breid, lid, heid).
Dette var likevel lite mot dei valfrie endringane. Viktigast her var innføringa av -a i bestemt form av sterke hokjønnsord eintal og inkjekjønn fleirtal: boka, sola, husa, borda ved sida av dei tradisjonelle boki, soli, husi, bordi. I same slengen kom vokalen -e- for -o- i fleirtal av svake hokjønnsord: viser – visene ved sida av visor - visone. Dette vart sjølve skiljemerket i dei to hovudvariantane av nynorsken seinare: a- målet versus i-målet.
Infinitiven på -e vart godteken ved sida av -a: leve, kaste ved sida av leva, kasta. Kløyvd infinitiv kom inn att som tillaten form for elevar: leva, kaste.
Andre utradisjonelle verbalformer som vart valfrie var passiv på -(a)s: finnas - fins ved sida av finnast – finst; presens på -er i sterke verb: finner, kjemer ved sida av finn, kjem; -d i supinum av ei rekkje e-verb som tradisjonelt hadde -t: har bygd, levd, trudd, greidd ved sida av har bygt, levt, trutt, greitt; -te i preteritum av ein del verb som tradisjonelt hadde -de: kvilte, førte ved sida av kvilde, førde; presensformer som får, gir (og infinitiv gi), slår, tar ved sida av fær, gjev (infinitiv gjeva), slær, tek.
Også i enkeltord vart det innført ei lang rekkje valfrie former, som vi her berre kan gi nokre få døme på: mellom, før, om, så, drøm, høst, høra/høre, venn, fattig, gammal ved sida av tradisjonelt millom, fyrr, um, so, draum, haust, høyra, ven, fatig, gamal. Men dei eldre formene var altså framleis i praksis "hovudformer" og nok også mest brukte.
1938
Hovudmålsetjinga med denne reforma var, som i 1917, tilnærming til bokmålet og til ikkje-vestlandske dialektar. Men ei anna målsetjing var nedskjering av valfriheita i 1917-rettskrivinga. Systemet med ein læreboknormal som berre skulle omfatte eit utval av dei tillatne formene, hovudformene, og eit vidare utval av sideformer som elevar skulle kunne bruke utan å få feil for det, vart no utbygd for alvor i begge målformene.
Hovudendringa i formverket i nynorsk var at a-målet vart gjort til obligatorisk lærebokform, mens i-formene vart sideformer. Etter den vanlege ordlistekonvensjonen å setje sideformer i klammer, markerer vi dette forholdet slik: boka [boki], husa [husi], viser [visor], visene [visone]. I eintal av svake hokjønnsord vart -e obligatorisk, altså berre ei vise. Det same gjaldt e-bøyinga av verb på -ere: berre studerer – studerte – studert. Kløyvd infinitiv vart opphøgd til hovudform, mens e-infinitiv vart degradert til sideform. I supinum av sterke verb vart -i hovudform og -e sideform: har funni [funne]. Former som får, går, står vart obligatoriske.
I enkeltord vart det stramma inn på valfriheita, og da gjerne slik at den tradisjonelle forma vart ståande; såleis vart diftong igjen obligatorisk i ord som haust, draum, drøyma, og høra vart sideform til høyra. Austlandsk dobbelkonsonant i ord som gammal, venn, kjøtt, vart sideform til gamal, ven og kjøt. I andre ord vart dei nyare formane obligatoriske, som i mellom, før, om, så.
1959
Norsk språknemnd vart stifta i 1952, og fekk som første hovudoppgåve å justere 1938-rettskrivinga og lage ein ny læreboknormal for begge målformene. Målsetjingane var framleis gjensidig tilnærming og nedskjering av valfriheita. Den første målsetjinga vart oppnådd for nynorskens del, den andre ikkje; valfriheita auka tvert imot. I formverket vart dei viktigaste endringane gjorde i verbalsystemet. Den kløyvde infinitiven vart igjen degradert til sideform og e-infinitiven oppgradert til jamstilt hovudform, liksom det hadde vore frå 1917 til 1938. Eit "tilbakesteg" var det òg at supinum av sterke verb på -e vart gjord til hovudform att, men da jamstilt med -i, slik at det skulle kunne heite både har funne og har funni i læreboknormalen. I e-verb på -l- og -r- vart preteritum på -te obligatorisk: kvilte, førte.
Dei største endringane kom likevel i ei lang rekkje sentrale enkeltord, og dei omfatta til dels gjennomgåande trekk. Såleis vart former på -mm- no hovudformer i mange ord av typen gammal, hammar, sommar; dei gamle hovudformene gamal, hamar, sumar vart sideformer. I mange ord med valfritt -y- og -ø- vart ø-en styrkt; såleis vart følgje og sølv obligatoriske i læreboknormalen med fylgje og sylv som sideformer, og først vart jamstilt med fyrst; -ø-formene hadde før vore sideformer. Men dette vart ikkje gjort konsekvent (læreboknormalen skulle framleis berre ha bytte og syster, med bøtte og søster som sideformer). Monoftongformer som høre og kjøre vart jamstilte med høyre og køyre, og andre former som hadde vore utestengde, vart no sideformer (drøm, drømme, gjømme, glømme; lærebokformer: draum, drøyme, gøyme, gløyme). Av nye jamstilte tilnærmingsformer som tidlegare hadde vore sideformer, nemner vi mye, skole og søndag, jamstilte med mykje, skule og sundag.
Etter 1959
Etter 1959 har det ikkje vore noka større reform. Men Norsk språkråd har gjennom åra gjort ei rekkje endringar i enkeltord, pluss nokre få systemendringar. Dei viktigaste av desse er:
1 Ubøygde former i perfektum partisipp fekk i 1981 sideformstatus der samsvarbøying tidlegare hadde vore eineformer (han/ho/dei er kjent; hovudformer: han/ho er kjend – dei er kjende).
2 Svake hokjønnsord på -a vart sideform att i 1983 (utestengde sidan 1938): ei veka til hovudforma ei veke.
3 E-verb på -r- fekk i 1986 igjen jamstilt preteritumsendinga de: førde ved sida av førte, samtidig som -te vart tillaten sideform i j-verb der -de før hadde vore obligatorisk: spurte til hovudforma spurde.
4 I 1996 fekk hankjønnsord på -nad og -a sideformer på -ar/-ane i fleirtal, mens -er/-ene før hadde vore eineformer: månadar – månadane til hovudformene månader – månadene.
NORSK MEDIESPRÅK
THORE ROKSVOLD
Den viktigste språkutviklinga som etter mitt syn har skjedd i de 25 åra Språkrådet har eksistert, er at det nå er blitt gjengs å bruke dialekt i radio og fjernsyn. Den endringa har åpna det offentlige rommet for flere. Vi har en mer utvungen kommunikasjon der flere deltar på like fot, og der det er mulig å bli tatt på alvor sjøl om en ikke normaliserer språkbruken sin mot konservativt bokmål. Flere tør si noe, og mangfoldet beriker debatten. Dialekter blir ikke lenger latterliggjort i egenskap av dialekter – slik de ble før. Dette er ei stor demokratisk nyvinning.
Og vi må erkjenne at dialekter blir forstått – mer og mer jo mer de eksponeres.
"Duandet"
Ei karakteristisk endring som henger sammen med denne utviklinga, er at "du" har overtatt for "De". La gå at vi da har mista en mulighet for nyansering som vi hadde før. Men denne språklige nyanseringa tjente først og fremst til å skille samfunnsklasser og slik holdt den språkbruksgrupper som ikke hadde "De" i sitt naturlige vokabular, ute fra offentligheten. Tida etterpå har vist at det går an å vise andre tilbørlig respekt også med "du".
At "De" ble borte fra språket, gjorde omgangstonen og språket ledigere. Vi kan i den siste 25-årsperioden også registrere en generell oppmjukning av det offentlige språket i Norge. Stive, skriftspråkknitrende konstruksjoner som assosierer til byråkrati og autoritet, er ikke lenger noe stilideal. Stilen skal være klar, enkel og engasjerende. Slike egenskaper har talemålet på sitt beste, og talemålet er gjerne dialekt.
"'Duandet", som overgangen fra "Ni" til "du" kalles i Sverige, er hos den svenske språkforskeren Jan Svensson uttrykk for det han kaller informaliseringen av samhället (Svensson: 38–39). Vi omgås mer uformelt, og det avtegner seg i den språklige praksisen.
Sludring
Som alle pendelbevegelser kan også denne slå ut i en ytterlig, motsatt posisjon. Den uformelle omgangstonen brukes i etermedia også til å skape en spesiell nærhet og intimitet som jeg ikke er sikker på er noen språklig berikelse. Jeg tenker på programmer der en studiovert sludrer med innringere eller med lytterne/seerne, og der det gjennom avbrudd, korreksjoner, snøvl og sjargong – trekk som ser ut til å konnotere at en er "kul" og "gem" og iallfall ikke "kjip" eller "nerd" – forutsettes at et eventuelt meningsinnhold først og fremst skal avkodes ved at språk har redundans. Denne sludrestilens fremste formål ser ut til å være å holde kontakt, ikke å utveksle tanker. Det kan sjølsagt være uttrykk for et generelt samfunnsfenomen. Livet er ensomt og brutalt; la oss vise nærhet og ha det moro. Språklig er sludrestilen imidlertid uklar og slapp. Den er talemålet på sitt verste; den er ikke dialekt på sitt beste.
En pendel som går, tilbringer imidlertid det meste av tida mellom ytterpunktene.
Demokratisering
Endringene i etermediespråket har også paralleller i pressespråket. Journalistene bruker flere, og flere slags, kilder enn før. Det er ikke lenger slik at journalisten er så heldig å få en eller annen øvrighetsperson til aller nådigst å gi sitt samtykke til et intervju. Journalistene spør hvem de vil, om hva de vil, og svært ofte er kildene såkalte grasrotpersoner – eller "konsekvenseksperter", som det med journalisters (sjøl)ironisering over jålespråk også humoristisk kalles. Konsekvensekspertene bruker oftest dialekt, de taler klart, enkelt – og gjerne engasjerende.
Leserne er også av alle slag, og språket er i den siste 25-årsperioden tilpassa den situasjonen. Avisspråket er blitt enklere og mer ledig enn det var før. I tillegg er det blitt mer variert. Med nye temaer og skrivemåter tilpasser avisene seg med språklig variasjon til at leserne er ulike og mangefasetterte. Avisstilen var mer enhetlig dokumentspråkprega før.
Glitrende penner
I den siste 25-årsperioden har avisene utvikla både sin nyhets-, reportasje- og kommentarjournalistikk. I analyserende kommentarer, kåserende spalter og skildrende portretter presenterer de glitrende penner nye perspektiv på vår hverdag og vår verden – minst like bra som før.
For eksempel anskueliggjorde Aftenpostens Jan E. Hansen språklig meget treffende det privates tvetydige muligheter i PR-samfunnet da han den 23.10.1997 skrev: Det er bare to absolutte måter en kjendis kan beholde sin enigmatiske markedsverdi på i massekommunikasjonens tidsalder: enten ved å være synlig gjennom ekstremt nærvær, eller å være det gjennom ekstremt fravær. Men kombinasjonen er også høyst anvendelig. Anne Holt eksponerer nå denne kombinasjonen på en måte som fenomenologisk sett gjør henne til en krysning av Greta Garbo og Kjell Bækkelund.
Følelsesretorikk
En konkurranse om leserne er også en konkurranse om kjøperne, og i den situasjonen har avisene styrt tendensen til informalisering mot følelsesretorikk. Nye sjangrer, temaer og virkemidler i den prosessen er følelsespirrende reportasje, kjendisreportasje, personvinkla sosialreportasje, mediestoff, popomtale, terningkast og dominerende oppslag.
Det følelsesretoriske språket i de sensasjonsdramatiserte reportasjene kan være ortografisk feilfritt. Likevel er språket galt. Det er semantisk galt. Kanskje misbruk av ords konnotasjoner i større grad kunne bli et arbeidsområde for Språkrådet?
Sjøl om følelsesretorisk språkbruk neppe preger pressa kvantitativt, assosieres den med ny språklig pressestil, fordi virkemidla er så kraftige og tydelige, og fordi leserne møter den i reportasjer som får førstesideoppslag i våre toneangivende løssalgsaviser. Andre aviser har vært forsiktigere med å ta den i bruk, sjøl om de i både format og sideutforming (layout) har kopiert VG og Dagbladet.
Engelsk norsk
Engelske ord fins i pressa, som andre steder, men er de så utbredt som en får inntrykk av? Andelen lånord fra gresk, latin, tysk, fransk og italiensk må sies å dominere både nordmenns hverdagsspråk og pressespråket i mye større grad enn engelsk gjør.
Engelsk i seg sjøl er en mindre trussel mot norsk allmennspråk enn noe av kulturen som engelsk sjargong er knytta til. Jeg tenker på det Jan Olav Fretland kaller "fjordajappens" engelsk: engelsk brukt som motespråk til å kamuflere streberens usikkerhet: engelsk fjas for å virke såkalt "kul" og "in" i et miljø. Informasjonsteknologi – og den såkalte "brunvarebransjen" har et engelskproblem. Dette viser seg i pressa gjennom annonsene, men redaksjonelt har ikke mediene generelt et engelskproblem – annet enn at engelskinfisert ungdomssjargong bidrar til å senke presisjonsnivået i enkelte etermedieprogram.
Kommunikasjonsbevissthet
I syttiåra tenkte en i avisene layout og tabloid, i åttiåra tenkte en tabloid og datateknologi. Jeg trur at omleggingene som utseendeforbedring og arbeidsrasjonalisering krevde, var så omfattende at språkpirk fikk forholdsvis liten oppmerksomhet. Imidlertid var en i disse tiåra så opptatt av kommunikasjon, av å nå fram til sine lesere og skaffe seg mange lesere, at en bevissthet om å skrive så enkelt og levende som mulig, fikk lov til å bli stimulert. Disse bestrebelsene henger naturlig sammen med bevisstheten om en leservennlig sideutforming og strevet etter å bli tabloid. Derfor er også språket i denne perioden på viktige punkter blitt bedre, etter mitt syn. Jeg tenker da ikke på følelsesretorikken, men på lesbarheten generelt.
Trass i Internett griper de teknologiske omveltningene nå ikke lenger like sterkt inn i redaksjonenes daglige liv, slik at en i sterkere grad har vendt blikket mot sjangrene og journalistikken. Det dreier seg om undersøkende journalistikk og underholdende featurejournalistikk. Denne sjangerbevisstheten fører til en språklig kreativitet, som jeg synes også preger pressa i nittiåra – hvis jeg kan driste meg til å dele pressehistoria slik inn i tiårsintervaller som jeg nå har gjort med de tre siste tiåra. Jeg ser altså en språklig kreativitet som er tydeligere nå enn den var i åttiåra. Jeg ser også en kommunikasjonsbevissthet som er tydeligere nå enn den var i syttiåra og tidligere.
Dataprogram
Ortografiske feil vil i stor grad komme til å forsvinne fra spaltene etter hvert som avisene tar korrekturlesingsprogrammer i bruk. Noen vil likevel et program ikke kunne hjelpe mennesket med å unngå. Eksempler kan være ordet "binde" mot ordet "binne" eller infinitivsmerket "å" mot konjunksjonen "og". Et korrekturlesingsprogram vil ikke reagere på feilskriving her. Det vil heller ikke reagere på meningsløshter som "Med alle skalker lukket" (jf Finn-Erik Vinjes bok). Men åpenbart rettskrivingsslurv vil korrekturlesingsprogram kunne hindre.
Vil så journalisten gi mindre akt på rettskriving når et dataprogram uansett retter opp de fleste manglene? Ifølge desksjef Håkon Glatved-Pral i Bergens Tidende er virkningen motsatt. Journalistene blir så lei av å se systematiske feil blinke på skjermen hver gang de bruker korrektulesingsprogrammet Tansa, som programmet i Bergens Tidende heter, at de lærer av feilene de gjør.
Jeg nevner her også at Institutt for journalistikk i Fredrikstad har utvikla et program de kaller IJLEX. I tillegg til å måle lesbarhetsindeks markerer dette programmet moteord, klisjeer og såkalt farlige ord, det vil blant annet si ord som kan være ærekrenkende, og som journalisten vil kunne domfelles for å bruke.
Presise valører
Pressespråket er mer variert, mer personlig, mer levende og mer tilgjengelig enn det var tidligere. I forhold til annen språkbruk er nok dessuten journalistspråket lite skjemma av feil. At pressespråket er så bra som det tross alt er, henger sammen med at journalister er både ei språkinteressert og ei språkkompetent yrkesgruppe.
Men markedskonkurransen får journalistene til å framstå som dummere enn de er, når løssalgsavisa i en anstrengt følelsesretorikk framstiller banaliteter som verdensbegivenheter. Og det skjer – sjøl om det ikke skjer i alle aviser og heller ikke hele tida. Markskrikersk misbruk av virkemidler ødelegger språket, som Språkrådet vil verne.
Kilder
Fretland, Jan-Olav – foredrag på språkseminar i Oslo rådhus, september 1996
Glatved-Pral, Håkon – samtale med TR 5.6.1997
Hansen, Jan E.: "Det private og Anne Holt", i Aftenposten 23.10.1997
Roksvold, Thore (red.): Avissjangrer over tid, IJ-forlaget, Fredrikstad 1997
Svensson, Jan: Språk och offentlighet, Lund 1993
Vinje, Finn-Erik: Med alle skalker lukket, IJ-forlaget, Fredrikstad 1995
BAULETTON
Ein mann frå Hegra i Nord-Trøndelag spurde Språkrådet om kva ordet bauletton kjem av. Språkrådet, som ikkje kjende ordet, ville veta kva det tyder, og fekk høyra at bauletton tyder 'lagerbygning', og at det dukka opp under krigen. Det skal ikkje vera kjent berre frå Hegra, men frå andre stader i Trøndelag òg.
Språkrådet har nokre tankar om opphavet, men vil gjerne høyra kva lesarane veit eller trur om dette ordet. Altså: Kor i landet bruka dei nemninga, kor brukar dei det framleis, og kva er opphavet?
Skriv til Språknytt, Norsk språkråd, Postboks 8107 Dep., 0032 OSLO, eller til nestor@sprakrad.no, dersom du skriv e-post.
OM NORSK REFERANSEGRAMMATIKK OG MORFEMET
SVEIN LIE
Dag Gundersen skriver i Språknytt 3.1997 om Norsk referansegrammatikk (NRG). Jeg skal ikke kommentere det han ellers skriver om boka, men bare nevne et lite poeng som er litt prinsipielt.
Dag Gundersen skriver bl.a. (at) "jeg stusser når jeg finner fonem, men ikke morfem". Og han hevder at det er et "opplagt grunnbegrep", som bl.a. står i den læreboka til forprøve i lingvistikk som brukes i Oslo (Endresen mfl. 1996).
Det er litt morsomt og litt pussig at han viser til forprøveboka, for i den første utgava, der Rolf Theil Endresen hadde ansvaret for morfologien, var ikke ordet morfem nevnt (fordi han bygde på en annen modell, der det ikke er plass for morfemet). Da jeg så det, nevnte jeg det for Endresen og argumenterte med at uansett modell var dette et begrep som var viden kjent, og som mange studenter ville støte på i videre lesning, og at det derfor iallfall burde nevnes (med langt større rett enn mange av de andre begrepene kapitlene om fonologi og morfologi ellers er tynget av). Og i neste utgave ble morfemet så nevnt i en liten setning eller fotnote e.l. I siste utgave er det fortsatt marginalt, men det nevnes som en alternativ analysemåte i et kort kapittel.
I NRG derimot ble vi tidlig enige om at vi ikke ville bygge den morfologiske framstillinga på morfemet. Det ville skape en rekke problemer for oss i beskrivelsen av bøyingssystemet: Vi ville ha måttet avgjøre morfemgrensa i endelser som -ene og -a (bestemt form flertall), morfemstrukturen i ord som sprang (preteritum), menn (flertall) o.l., problemer som kan være teoretisk interessante, men som gir lite informasjon om norsk språk til brukerne. Vi ville i stedet bruke begrep som endelser, som er både lettere å forholde seg til for oss, og som er mer i pakt med tradisjonen, og dessuten også har et teoretisk fundament i ord-og-paradigme-modellen (som Endresen mfl. 1996 også bygger på). Dermed hadde ikke vi bruk for begrepet morfem, og siden boka ikke er innføring i lingvistisk teori, men er en beskrivelse av norsk språk, fant vi det ikke naturlig å ta med dette begrepet.
Vi kunne vel også ha utelatt begrepet fonem, siden boka ikke tar for seg fonologi. Men fonem og morfem er ikke likeverdige her med hensyn til teori. Fonemet er etablert som et sentralt begrep som de fleste (men ikke alle) anerkjenner og bruker uansett teori, mens altså morfemet er unødvendig eller ubrukelig som begrep i mange teorier om morfologi. Dette viser seg også i Endresen mfl. 1996, der fonemet har en sentral plass, mens morfemet er nevnt en passant, løsrevet fra framstillinga ellers, nærmest for å tilfredsstille enkelte annerledestenkende. Så det er nok ingen tilfeldighet, men ganske veloverveid, at morfemet ikke er nevnt i NRG.
Litteratur:
Endresen, Rolf Theil mfl. 1996: Innføring i lingvistikk. Oslo: Universitetsforlaget.
Faarlund, Jan Terje, Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo 1997: Norsk referansegrammatikk.Oslo: Universitetsforlaget.
Gundersen, Dag 1997: Ny gram[m]atikk. Språknytt 3.1997.
NORDISKA SPRÅKRÅDET
BIRGITTA LINDGREN
Som många av Språknytts läsare säkert vet så lade Nordiska ministerrådet i utgången av 1996 ned organet Nordiska språksekretariatet, som var placerat i Oslo i lokaler hos Norsk språkråd. Beslutet grundade sig på en utvärdering, där Nordiska språksekretariatet enligt en minst sagt fyrkantig mall bedömdes ha "ringa nordisk nytta" – en bedömning som inte delades av särskilt många som var insatta i saken. Efter många protester, inte bara från de inblandade språknämnderna, föreslog Nordiska ministerrådet till slut att medel även i fortsättningen skulle avsättas på den nordiska budgeten till nordiskt språksamarbete. För närvarande är det l miljon danska kronor per år, vilket är mindre än hälften av anslaget till Nordiska språksekretariatet. Däremot ville ministerrådet inte inrätta någon egen ny organisation för detta ändamål, utan pengarna skulle styras till en av de skandinaviska språknämnderna, som skulle ta ansvaret för det hela. Ansvaret skulle enligt detta förslag vila på en av dessa språknämnder under en period av tre år och sedan flyttas över på nästa språknämnd.
De nordiska språknämnderna har nu själva bildat en ny samarbetsorganisation, som de skandinaviska språknämnderna skall turas om att ta hand om, och under den första treårsperioden (1997–1999) är den placerad hos Svenska språknämnden. Ordförande i rådet är professor Margareta Westman, chef för Svenska språknämndens sekretariat. Sekreterare i rådet är Birgitta Lindgren på Svenska språknämnden. Men Oslo finns också med i bilden. Där arbetar Rikke Hauge, som tidigare var anställd på Nordiska språksekretariatet, nu som konsulent för Nordiska språkrådets räkning.
I Nordiska språkrådet finns representanter för alla de inhemska språk i Norden som har en språknämnd: danska, finska, färöiska, grönländska, isländska, norska, samiska och svenska. Eftersom det finns särskilda språknämnder för varianterna finlandsvenska och sverigefinska, har de egna representanter. Sammanlagt blir det 10 representanter i rådet. Representanten för Norsk språkråd byts varje år, så att han ena året representerar bokmål, andra året nynorsk. Självfallet har rådet namnformer på alla de inblandade språken. Det heter t.ex. Nordisk språkråd på norska, Pohjoismaiden kielineuvosto på finska och Davviriikkalas giellaråddi på samiska.
Nordiska språkrådets uppgift är att främja den nordiska språkförståelsen, som är grunden för allt nordiskt samarbete. Denna uppgift har inte på något sätt minskat i betydelse i och med att Sverige och Finland liksom tidigare Danmark blivit medlemmar av EU. Snarare är den i dag ännu viktigare. Insikten om detta kommer förhoppningsvis att vakna hos svenska och finländska makthavare, när den värsta eu(ro)forin klingar av.
Nordiska språkrådet tänker uppfylla sin uppgift genom att bland annat arrangera konferenser, medverka till utgivning av internordiska ordböcker och andra skrifter i ämnet samt stödja och sätta igång forskningsprojekt inom sitt intresseområde. På programmet står närmast en konferens om språket i EU-institutioner, en konferens för terminologer och språkvårdare samt ett seminarium om enkelt och begripligt myndighetsspråk i Norden. Vi hoppas också att kunna komma igång med arbetet att få fram en svensk–norsk och en svensk–dansk ordbok. Vidare finns på förslag att sätta igång med ett projekt om främmande ords hantering i de nordiska språken – ett projekt som är inspirerat av Norsk språkråds projekt om främmande ords hantering i norska.
Nordiska språkrådet fortsätter att ge ut årsboken "Språk i Norden". Dessutom har rådet egna vävsidor. Dessa hittar man på Svenska språknämndens webbplats:
.
MER OM SISTEN
SVERRE KLOUMAN
Etter min artikkel Om å leke sisten i forrige nummer av Språknytt har jeg fått en del reaksjoner fra lesere som oppgir andre navn på leken enn dem jeg nevnte. Jeg takker for det. Det viktigste bidraget kommer fra Thor G. Norås i Stavanger, som har sendt meg sin artikkel Tikken – du har 'ann! Barneleken Tikkens geografi i Norge (Publisert i Jærmuseets årbok for 1993). Norås har stått for en landsomfattende spørreundersøkelse som har vært foretatt blant barneskoleelever i 4.- og 5.-klasse. Undersøkelsen avslører at det er over 60 forskjellige navn i bruk for denne leken.
Norås deler Norge i tre hoveddeler: Østlandet og Nord-Norge er i hovedsak sisten-land, Trøndelag og deler av Møre og Romsdal vesentlig sura-land, og kystområdet fra Møre til og med Grimstad er for det meste tikken-land. Men det er ganske store lommer i alle de tre områdene hvor andre betegnelser forekommer. Oslo og omegn har har'n, store deler av Vestlandet har pikken med variantene piggen, pikkjen, pekken og prikken, og i Nord-Norge er det lommer med pikkar og pegen (Troms). Etter dette må pegen, som jeg nevnte fra Tromsø, anses som en variant av pikken. Men pikkeleisten er ikke registrert, så det navnet ser ut til å ha gått tapt blant den unge generasjon.
Av navnet sisten ble det registrert følgende varianter: sisa, sis'en, sisk, sissa, sissen, sist, sista, sist borti, sist narre, sist nær. Det trønderske sura opptrer i følgende forkledninger: sur, sure, sur'n og syra. Varianter av tikken er: tiggen, tikjen, tikkjast, tikkjen og Lillesand-tikk.
Noen steder har avledninger av kakke: kakken, kaggen, kakkjen og kanskje også kogg, koggen, køgg, køggen, kågg og katkjen. (Ivar Grønningsæter fra Norddal, indre Sunnmøre, sier at man der kalte leken koggjen). Andre går ut fra ta: tadd, tadden, taker'n, tat, tatt, tatt'n, ta ti'n, ta tinn, ta tinn siste. (Morten Storseth, Trondheim, sier at på Heimdal i 60-årene sa man tadd'n.)
Andre interessante navn er kabot og kabert, som forekommer i Arendal og Tvedestrand. Det kan være forvanskninger av kaputt (nederlandsk kapot). Kjøda treffes også rundt Arendal og er vanskelig å tolke. Lat og laten er registrert i Møre og Romsdal, foruten i Nordland (Bindal). Palla forekommer fra Moss til Ås (Takk til Erik Wickstrøm for bekreftelse av palla i Moss i 60-årene). Pant er bare oppgitt i Aukra (Møre og Romsdal), tuppa bare i Borre i Vestfold. Søta rapporteres kun fra Alstad skole i Bodø. Værg, som vel må være en variant av varg, nevnes av Malm skole i Nord-Trøndelag. Bjønn, som jeg hadde registrert i Bø i Vesterålen, kommer ikke frem i undersøkelsen og må kanskje anses som foreldet. Det gjenstår nok en del forskning for å få brakt på det rene hva som egentlig ligger i de forskjellige navnene.
Rolf Klaudiussen fra Eidkjosen i Troms har vært inne på tanken om pegen, som brukes i Troms, kan være en norsk utgave av engelsk pagan, som står for 'hedning'. Han tar utgangspunkt i hva jeg sa i min artikkel om at kanskje denne leken opprinnelig kunne være avledet av den jødiske skikken å overføre synder til en syndebukk. Pegen/pagan kunne da gi en ny mening til leken. Det er en logisk tanke, for en naturlig norsk uttale av engelsk pagan ville være nettopp pegen. Men hvis sammenhengen skulle være slik, måtte engelsk også ha vært brukt for 'sisten'. Det foreligger ikke noe bevis for dette. Det viser seg at de aller fleste navn på leken er sprunget ut av ord for 'berøring', 'klapp' eller 'slag' som gis 'den siste' (varianter av pikke, tikke, kakke, ta og sist.) Fra Nederland har jeg fått brev fra Willem Ouwerkerk, som korrigerer min oversettelse av tikkertje. Det betyr ikke 'lite slag' (som heter tiktje), men 'tikkeren' (egentlig 'den lille tikkeren'), dvs. han som gir slaget. Og krijgertje ville han oversette med 'jeg skal få deg' (ikke 'du får den'). Han sier også at tikkertje (ikke krijgertje) er den vanlige betegnelsen på leken i dag i Nederland.
HVILKEN SPRÅKOPPLÆRING FIKK HENRIK WERGELAND
YNGVAR USTVEDT
Henrik Wergeland var en av de store språklige virtuoser i vårt land. Like fram til dagen i dag har han stått som vår største lyriker. Til tross for at han ofte skrev et vanskelig og innviklet språk. Til tross for at han skrev rent dansk.
Kongeørn, med Lænke spændt
om sit Been og Vingen brudt,
som i over tyve Aar,
siden den blev halvdød skudt,
har for simpel Gaardhund tjent
paa en ensom Bondegaard,
lider dog
ei den arme Digters Vaande,
som i lidet Folk er født,
hen i Verdens Hjørne stødt,
med et Sprog,
som ei rækker fra sin Krog
længer end dets Læbers Aande.
Han var misnøyd med sitt eget skriftspråk, det var "gammelt og udmagret". Det trengte til fornyelse, fornorsking. Den kom ikke før lenge etter hans død. Og dog fikk han skrevet ting av uvisnelig skjønnhet, ting som vil bli stående så lenge norsk språk har liv i seg.
Nu skal jeg blive – o saa arm
saa arm som ribbet Straa:
mit Huus og Grund,
min Hest og Hund
skal selges nu i denne Stund.
Han lærte tidlig av sin far, presten, læreren og forfatteren Nicolai, å skrive og lese. Faren hadde forventninger om at sønnen skulle bli noe stort, og noterte med tilfredshet at Henrik bare var l6 måneder gammel da han søkte til bøkenes verden: da krøp han inn i farens velfylte bibliotek, fingret med bøkene – "og leste virkelig!"
Da Henrik ni år gammel reiste inn til hovedstaden fra Kristiansand, drog han med seg hele kofferter med egne manuskripter. Han skulle bli dikter!
Vi vet lite om den språkopplæring han fikk før han begynte på Katedralskolen i l8l9. Her fikk han skolens rektor, den gamle hederspasja Jacob Rosted, som lærer i "Modersmaal" – etter l820 også kalt "Norsk". Han gjorde det godt i faget, både når det gjaldt grammatikk og rettskrivning. Rektor roste ofte Wergelands stiler. Men var ikke blind for elevens svakheter. En gang fikk elevene i oppgave å skrive stil om hvorledes de hadde tilbragt sommerferien. Wergeland besvarte den ved å beskrive en reise til Ringerike. Rosted stod og drog i sin vest og sa: "Sandt for Herren godt." Dette gjaldt første halvdel av oppgaven, men rektor hadde ikke sett igjennom stilebøkene, han leste stilene rett opp og rettet dem på kateteret. Da han kom til annen del av oppgaven, ble tonen en annen. Her beskrev Wergeland tilbakereisen, som gikk via en seter der han forspiste seg på erter. Og fikk grufullt rennende mage. Dette beskrev han "så gyselig", som et vitne sa, at rektor måtte oppgi å lese videre.
Wergelands norsklærer mente at formålet med morsmålsopplæringen "var at befordre Aandsforædling og den gode Smag", lære elevene å uttrykke seg "smukt, ædelt og godt" – det vil si: å fremelske så mange skribenter og diktere som mulig. Midlene til dette skulle være lesing av velskrevne og smakfulle åndsverk, rørende skildringer av edle følelser samt å skrive vers. Flere av Rosteds elever utga diktsamlinger før de ble studenter. Men morsmålsundervisningen hadde også verdi på annen måte, mente Rosted: som all språkundervisning hadde den en rent formativ innvirkning på elevene. "Det er ved Sproget at Mennesket saa at sige bliver Menneske," skrev han. "Hvad Fornuften er indvortes, det er Sproget udvortes ..."
Men først og fremst var Rosted latiner. Han holdt på at morsmålet stadig måtte søke fornyelse i gresk og latin, i "Fostermødrene" for alle nyere språk. Han lærte derfor sine elever å skrive dansk som var det latin eller gresk. Troper og figurer fra disse språks grammatikk gikk igjen i den dansk han lærte dem å skrive. I dem lå nemlig gjemt estetiske verdier som var av største betydning også når det gjaldt morsmålets estetikk. Rosted gjorde Wergeland til latiner, til en ung dikter som tidlig lærte å uttrykke seg både skriftlig og muntlig på latin. Han ble en forfatter som alltid regnet de klassiske språk som "al sand Dannelses ædle og urokkelige Marmorgrundvold".
Betydning for ham fikk også den usedvanlig dyktige, men noe uregelmessige Ole Kynsberg og hans egen fetter Johan Aubert, som også i en tid underviste ved Katedralskolen.
Av betydning for Wergelands språk ble utvilsomt også religionslæreren Christian Döderlein. Elevene kalte ham bare "Bogens Ord". Han krevde nemlig at læreboken og Skriftens ord ble nøyaktig gjengitt i timene. Dersom elevene kom med egne ord og uttrykk, ble Döderlein bøs: "Bogens Ord, Dreng!" sa han da. "Du gjør det ikke bedre!"
Sin historielærer og hans fortellermåte satte Wergeland stor pris på. Han het A.P. Lassen og har nok sin del i Wergelands senere interesse for historien som videnskap. Faglig og språklig har undervisningen åpenbart fengslet ham.
Hva med de levende fremmedspråkene og opplæringen i dem? Her forekom det en viss undervisning på Katedralskolen – noen få timer i uken, mot latinens l3 timer. Man fikk bare én lærer i fagene. Én og samme mann underviste i tysk, fransk og engelsk. Undervisningen ble også deretter.
Men Wergeland lærte en god del muntlig fransk i sitt hjem. Faren elsket dette språket og forfattet både småvers og grammatiske bøker på fransk. Han talte også fransk med sine barn i prestegården på Eidsvoll, og ikke minst med Henrik. Denne underholdt seg også på fransk med en huslærer som hadde oppholdt seg i årevis i Paris, og med en franskfødt nabo, Guillaume Sissener. Det het seg at Sissener titt og ofte lo godt av Henriks noe eiendommelige uttale.
Men Wergeland greide godt å samtale med kong Karl Johan på fransk når han ble mottatt i audiens. Og han gjorde seg også forstått av franskmennene under sin reise i Frankrike i l832. I Palais Royal-haven holdt han en tale for de franske offiserene der som etter hans egen mening var "baade flydende og tordnende, ja den forekom mig at være saa god fransk at jeg alene kunne tilskrive det en inspirasjon".
Også engelsk hadde han lært å lese i barndomshjemmet – faren var vel kjent også med engelsk litteratur, og mormoren, født Chrystie, stammet fra en skotsk familie. Men meget kan det ikke ha vært. Under sitt Englandsopphold skrev han til vennen Ludvig Daa at han rett som det var ble loppet for penger fordi han hadde så merkelig en uttale. Han betjente seg, skrev han, av et lingua franca som lød slik: "I be hier, und un world etranger me circondat." (Jeg er her, og en fremmed verden omgir meg.) Han kunne nok lese og skrive engelsk, blant annet oversatte han jo mange dikt av Robert Burns – men med talen var det verre. "Han talte som en bok, ja til og med som en latterlig bok," skrev vennen Robert Latham, som besøkte Kristiania sommeren l833, og som reiste med ham med hest og vogn opp til Eidsvoll. "Hadde brostenene blitt like radbrukket som hans engelsk og mitt norsk ble det, ville veien blitt makadamisert i sin helhet." Latham ble værende på prestegården i lang tid og skrev senere en bok om sitt Norgesopphold.
Henrik Wergeland hadde det ellers med å invitere utlendinger opp til gården. Hit kom franskmannen M. Angelot, engelskmannen Philip Pope, tyskerne Gustav Komst og Georg Fein og flere andre. Så talt på utenlandske språk, det ble det. Men ikke skrevet noe særlig for Henriks vedkommende. Han måtte i sitt forfatterskap nøye seg med dansk –
med et Sprog,
som ei rækker fra sin Krog
længer enn dets Læbers Aande.
Det var han hele livet misnøyd med. Som norsk dikter følte han seg ikke på bølgelengde med den 1700-talls-dansken som preget alle språklige frembringelser i Norge på denne tid. I sin store avhandling "Om norsk Sprogreformation" (skrevet i 1832, utgitt i l835) slo han sterkt til lyd for at man tok opp flere særnorske ord i "modersmålet", flest mulige norske ord. "Ord der hører hjemme i Landets Natur." Slike ord trengs i høy grad, for å forfriske og vanne "det gamle, udmarvede Skriftsprog".
Det folkelige talemål – almuemålet – måtte komme det gjengse danske skriftspråk til unnsetning med sin rikdom. Særlig måtte dikterne ha lov til å bryte de trange skranker som dansken satte opp. De måtte få anledning til å nærme seg det språk som folket talte, og skrive for eksempel foss i stedet for vandfald – "thi deri synes han bedre baade at see og høre Skummet, Spruten og det Iilsomme". Wergeland selv gjorde dette bare i liten utstrekning – han var og ble bundet til det skriftspråk han hadde lært i sin barndom og ungdom. Men han viste jo veien.
GRAMMATIKKBITEN
JAN TERJE FAARLUND
Språknytt startar i dette nummeret ei fast spalte om grammatiske emne, skriven av Jan Terje Faarlund, som er professor i nordisk språkvitskap ved NTNU i Trondheim og leiar av fagnemnda i Språkrådet. Spalta er ikkje meint å skulla fortelja kva som er "rett" og "gali" i grammatikken. Meininga er fyrst og fremst å gje eit innblikk i grammatikkvitskapleg tankegang og metode.
DE ELLER DEM
I dagens norsk er det berre pronomena som skiftar mellom subjektsform (nominativ) og objektsform (akkusativ): eg/meg, du/deg osv. Men denne kasusbøyinga er ikkje like godt gjennomført for alle pronomen i alle former for norsk. Såleis er det berre normert bokmål som har kasusbøying i 3. person fleirtal: de/dem. Nynorsk og dialektane har berre ei form. Men heller ikkje i bokmål blir desse to formene alltid brukte i samsvar med regelen. Særleg når det kjem ei relativsetning etter, er det svært vanleg å bruka de anten det er subjekt eller objekt i oversetninga. Her er eit par autentiske eksempel: Kontrollegen friskmelder 40 % av de han innkaller; Det er liten belønning å hente for de som når målene. I begge tilfella står de etter ein preposisjon, og da skulle ein venta dem, ettersom det jo heiter for meg, av oss osv. Derfor vil da også mange meine at bruken av de i desse setningane er grammatisk feil.
Ein grammatisk konstruksjon kan seiast å vera feil dersom han strid mot ein grammatisk regel. Men ofte kan noko vera feil etter ein regel, men rett etter ein annan. Og her har vi nettopp eit slikt tilfelle. Etter regelen om at vi skal ha akkusativform av pronomen (dem) etter preposisjon, er setningane ovafor galne. Men er det så sikkert at de er pronomen i dette tilfellet? Vi har eit anna ord de, nemleg fleirtal av den, som kan fungera som førestilt bestemt artikkel: den jenta / de jentene, og dette ordet har ikkje kasusbøying: Jeg kjenner de jentene, ikkje *dem jentene. No er det slik at eit substantiv ofte blir utelati etter artikkel + adjektiv: De gamle [menneskene] er en resurs. Eit adjektiv er noko som står til eit substantiv. Relativsetningar er også noko som står til substantiv. Ei fellesnemning for slike ledd er adledd. Lat oss seia at eit adledd kan bli ståande saman med artikkelen etter at substantivet er stroki. Da kan vi tenkja oss følgjande konstruksjonar: Kontrollegen friskmelder 40 % av de [pasientene] han innkaller; Det er liten belønning å hente for de [bedriftene] som når målene. Dersom vi tek med det som står i klammer, ville det vera umogleg med dem.
NYORD
datagruvedrift Data Mining eller datagruvedrift er et nytt fagfelt innen informatikk hvor målet er å oppdage ny kunnskap i store datamengder. Metodene som er utviklet, kombinerer teknikker fra kunstig intelligens, databasesystemer og statistikk. Torgeir Dingsøyr i Klassekampen 15.11.1997.
dødshjelplege Dagens overraskelse i rettssaken mot dødshjelplegen Christian Sandsdalen Dagbladet 13.11.1997.
elgprøve, elgtest DDRs varemerke, Trabanten, har med god margin klart "elgprøven" som felte Mercedes' nye A-klasse-bil. Dagbladet
14.11.1997. Bilfabrikkens prestisje-nederlag kom etter at den nye modellen ikke besto den såkalte elg-testen – en nødmanøver for å svinge utenom hindringer som plutselig dukker opp i veibanen. Dagens Næringsliv 12.11.1997.
eurotegn Nå er han med i EU-komiteen som bruker seks millioner kroner på å finne en ledig plass på skrivetastaturet til det nye euro-tegnet. Moss Avis 4.11.1997.
homosone Debatten kom derfor til å dreie seg bare om homofili i kirken og forslaget om homo-soner – den indre forskjellsbehandling på homofile, som kan få spille orgel i Hamar, men ikke i Flekkefjord. Dagbladet 13.11.l997.
kvotehandel, jamfør utslippskvote: Bare land med bindende forpliktelser om å holde sine utslipp lavere enn visse fastsatte nivåer kan delta i handelen. Kvotehandel innebærer at land kan selge og kjøpe kvoter av hverandre. Dagens Næringsliv 1.12.1997.
opplæringsbok Regjeringen Jagland innførte en såkalt opplæringsbok som skal følge hver elev i den videregående skolen. Aftenposten 23.10.1997
passasjerdrivende påstandene om at noenlunde anstendige bevilgninger til minstepensjonistene er inflasjonsdrivende, mens utbyggingen av Gardermoen ikke er det. For ikke å snakke om Gardermobanen, som ikke engang blir passasjerdrivende i overskuelig framtid. Jon-Hjalmar Smith i Arbeiderbladet 12.10.1997.
selvbeskyttende Hver ny avsløring, hver påfølgende bortforklaring og ansvarsfraskrivelse har vist én ting når det gjelder å tette igjen alle huller i det selvbeskyttende byggverket mot sine kritikere, har Gardermobanens ledelse utvist ingeniørkunst av ypperste klasse. Tuva Gry Øyan i Arbeiderbladet 12.10.1997.
ROLLERBLADES OG RULLESKØYTER
I forrige nummer av Språknytt bad vi leserne komme med forslag om hva rollerblades bør hete på norsk.
En fra Stavanger som selv benytter dette fremkomstmiddelet, har hele fem forslag: rullesko, fartssko, asfaltskøyte, tørrskøyte og hjulsko. Asfaltskøyer foreslår også en leser fra Otta, som i tillegg kan tenke seg trinseskøyter eller gateskøyter. Fra Kirkenær kommer det forslag om linjeskøyter, som ifølge forslagstilleren er inspirert av islandsk, og fra Oslo nevnes hjulskøyter og rulleskøyter.
Elever ved en åttendeklasse på Mo ungdomsskole i Mo i Rana synes at rulleskøyter er like bra som rollerblades, og har et poeng i at det jo "er rulleskøyter enten hjulene står på langs eller tvers". En lignende reaksjon er: "Hva er i veien med rulleskøyter?"
En stor forhandler av sportsutstyr synes tydeligvis ikke at det er noe i veien med ordet rulleskøyter, for i en reklame som er sendt ut i 125 000 eksemplarer, står det avbildet to modeller med merket Rollerblade på støvelen, men under betegnes de som rulleskøyter. Det er en sterk pekepinn om at vi ikke bør høre på dem som påstår at rollerblades er det eneste brukbare ordet. Altså: Bruk rulleskøyter!
FORFATTARANE
Jan Terje Faarlund er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo
Sverre Klouman er cand.philol. og har tidligere arbeidet som førsteamanuensis i engelsk ved Krigsskolen
Vigleik Leira er førstekonsulent i Norsk språkråd
Svein Lie er førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo
Birgitta Lindgren er forskningsassistent i Svenska språknämnden og sekretær i Nordisk språkråd
Svein Nestor er førstekonsulent i Norsk språkråd
Thore Roksvold er førsteamanuensis ved journalistutdanninga på Høgskolen i Oslo
Yngvar Ustvedt er dr.philos. og programredaktør i NRK
Kjell Venås er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo
Lars S. Vikør er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo