Redaktører: Jan Terje Faarlund og Dag Gundersen.
Redaksjonssekretær: Svein Nestor.
Signerte artikler står for forfatterens syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgave).
ISSN 0333-3825 (prenta utgave).
ORDTILFANGET I NYNORSK
Språknytt kjem ut så pass sjeldan at vi fekk venta til dette fyrste nummeret i 1999 med å sjå litt bakover på året som gjekk og framover til året vi nettopp starta. Det kan òg passa bra ettersom dette nummeret kjem ut like etter årsmøtet i Norsk språkråd.
Ei av dei språksakene som det har vore mest ordskifte og merksemd omkring i 1998, er nok spørsmålet om ordtilfanget i nynorsk. Denne saka var oppe på årsmøtet i fjor, men vart utsett til i år. I mellomtida har vi hatt ein frisk debatt i pressa og i etermedia, ein debatt som har vist at det nynorske språket, nynorskfolket og den organiserte målrørsla så visst er både vakne og oppegåande. Dessutan har Norsk språkråd nyleg gjeve ut eit hefte om ordtilfanget i nynorsk, som eg vil nytta høvet til å reklamera for.
Nynorskseksjonen i Språkrådet samla seg (mot éi røyst) om eit framlegg til retningsliner for ordtilfanget som er ein god syntese av dei ulike synsmåtane i fagnemnda og i rådet, og som har fanga opp dei viktigaste synsmåtane som har komme fram i debatten i året som gjekk. Frå fagnemnda si side var det eit ønske at ordskiftet og saksførehavinga skulle få dreia seg om prinsippspørsmål og overordna retningsliner, og ikkje om einskildord. Og slik gjekk det. Ordtilfanget i eit levande bruksspråk som nynorsk er ope og i stendig endring. Folk som bruker språket til dagleg, vil gjerne kunna ty til ord som fell dei naturleg i munnen i daglegtalen. Og nynorsk har, som alle andre levande språk, behov for synonym og stilvariantar. Derfor er det ikkje mogleg for eit normeringsorgan som Språkrådet å laga lister over "tillatne" og "forbodne" ord. Det vi derimot kan og bør gjera, er å fastleggja retningsliner for kva ordtypar og ordgrupper som bør høyra heime i nynorsk, og kva typar og grupper vi kan klara oss forutan.
Jan Terje Faarlund
ÅRSMØTE I NORSK SPRÅKRÅD
JON GREPSTAD
Skal nynorsk ta opp fleire ord på an-, be-, -heit og -else? Og kva prinsipp skal ein byggje på når ein tek opp nye ord i nynorske ordlister?
Skal bokmål ta bort skiljet mellom hovudformer og sideformer? Og kan bokmålet avskaffe eit slikt skilje utan at det same skiljet blir fjerna i nynorsk?
Finst det eller bør det finnast ei uttalenorm i nynorsk og bokmål? Og skal Norsk språkråd arbeide meir med uttalespørsmål?
Dette var nokre av spørsmåla som vart tekne opp da dei 38 medlemmene i Norsk språkråd kom saman til årsmøte i Oslo 2.–3. februar.
Semje om ordtilfanget i nynorsk
Trass i strid på årsmøtet i fjor samdest nynorskseksjonen i Norsk språkråd i år raskt om retningslinjer for opptak av ord i nynorske ordlister. Eit framlegg frå seks medlemmer i seksjonen vart vedteke med 18 mot 1 røyst. Vedtaket omfattar fem allmenne retningslinjer og fem retningslinjer for særlege ordgrupper. Dei allmenne retningslinjene seier mellom anna:
– Ord som har stor utbreiing i norske dialektar, bør ikkje haldast ute frå nynorske ordlister og ordbøker. Avgrensingar er gitt i retningslinjene for særlege ordgrupper.
– Ein skal leggje vekt på om ordet alt er i vanleg bruk i skriftleg nynorsk.
– Ein tek ikkje opp ord når dei er synonyme med etablerte nynorskord og ligg nær slike ord i bygnad og skrivemåte.
Retningslinjer for opptak av ord i nynorske ordlister vart drøfta på årsmøtet også i fjor. Det framlegget som da vart lagt fram, var omstridt og vart sendt attende til fagnemnda i Språkrådet. Striden galdt da som før særleg dei dansk-tyske importorda – først og fremst dei såkalla "anbeheitelse"-orda. Argumentet for å ta nokre av desse inn er at dei i lang tid har hatt ein naturleg plass i norske dialektar. Eit viktig argument imot er at dei kan trengje unna gode tradisjonelle norske ord.
Framlegget som samla nynorskseksjonen, vart lagt fram av Jan Terje Faarlund, Jan Olav Fretland, Kåre Lilleholt, Åshild Nordstrand, Helge Sandøy og Lars S. Vikør.
Likestilte former i bokmål?
Bokmålsseksjonen i Norsk språkråd gjekk samrøystes inn for å fjerne skiljet mellom hovudformer og sideformer i bokmål. Hovudformene utgjer den såkalla læreboknormalen og skal brukast i lærebøker og i staten. Men skiljet mellom hovudformer og sideformer har i dag lite å seie i praksis, meinte mange av medlemmene i bokmålsseksjonen. Seksjonen bad fagnemnda i Norsk språkråd arbeide vidare med saka fram til årsmøtet i år 2000. I mellomtida må det avklarast kva for instans som avgjer saka.
Sideformene er i ordbøker markerte med klammer eller hakeparentes. I bokmål har fleire hundre hokjønnsord i dag hovudform på -a og sideform på -en i bunden form eintal, men mange av desse er ord som er lite brukte. Døme på vanlege ord som har sideform på -en er bikkjen, bruen, bryggen, felen, jenten, kuen, skeien, skjæren og stoven. Hovudformene for desse orda er brua, brygga, kua, fela, jenta, skeia, skjæra og stova.
Skiljet mellom hovudformer og sideformer går attende til 1917, for nynorsk til 1910.
Punktum i forkortingar
Årsmøtet oppheva regelen om at punktum i forkortingar kan sløyfast der det ikkje er fare for misforståing. Mens ein sidan 1970-åra har kunna velje om ein ville skrive f.eks. eller f eks, m.a. eller m a, osv. eller osv, gjeld frå no av berre den første skrivemåten. Forkortingane skal altså skrivast: f.eks., m.a. og osv. med punktum.
Mål-, vekt- og mynteiningar skal framleis skrivast utan punktum: cm for centimeter, dl for desiliter, kr for krone osv.
I ordbøker og opplistande publikasjonar kan ein nytte forkortingar utan punktum for å spare plass.
Punktum i datoar
Årsmøtet vedtok vidare at det skal vere punktum i datoar føre månadsnamn: 5. mars 1998, 15. august 1999, 1. januar 2000.
Før har punktum vore valfritt, men det har vore mest vanleg å skrive dato med punktum.
Andre spørsmål
Årsmøtet gjorde vidare vedtak om at fagnemnda skulle utarbeide retningslinjer for rådgjeving i uttalespørsmål. Kor omfattande retningslinjene skal vere, må avklarast i fagnemnda og styret. Rådet drøfta òg godt lærebokspråk, delte ut Norsk språkpris, diskuterte organisasjonsforma til Språkrådet og tok stilling til skrivemåten for nokre få ord som ikkje er normerte tidlegare.
Val
Ola Haugen vart attvald til leiar for bokmålsseksjonen i Norsk språkråd, og tek over som leiar av styret i 1999. Styreleiaren kjem annakvart år frå bokmålsseksjonen, annakvart år frå nynorskseksjonen. Ola Haugen er til dagleg direktør i Cappelen Forlag. Professor Kåre Lilleholt vart attvald som leiar av nynorskseksjonen, og blir nestleiar i styret i 1999. Lilleholt er professor i jus ved Universitetet i Bergen.
Professor Jan Terje Faarlund er leiar av fagnemnda i Norsk språkråd i år, mens professor emeritus Dag Gundersen er nestleiar. Begge kjem frå Universitetet i Oslo.
NORDISK SPROGSAMARBEJDE – PÅ NYE BETINGELSER
JØRN LUND
Min søn har studeret et semester på University of British Columbia i Vancouver. Indimellem slapper han af med et par danske studiekammerater; det er godt at kunne hvile i sit modersmål, at kunne udtrykke sig med alle nuancer, at forstå det underforståede. I en e-mail beskrev han den skandinaviske situation således: norske og danske studerende taler deres modersmål indbyrdes, svenske og norske gør det også, men danske og svenske taler engelsk.
Dansk og svensk
Dette sidste var både en god nyhed og en dårlig nyhed. Det er godt, at alle større skandinaviske undersøgelser af den interskandinaviske sprogforståelse bekræftes af virkeligheden. Men det er også trist, at svenske og danske studenter ikke kan navigere på deres modersmål, når de taler sammen. Det skyldes til dels udviklingen i dansk udtale. En lang række nye udtaletræk gør det vanskeligere for norske og svenske at identificere danske ord. Det skyldes også den interne sprogsituation i de to lande, som pga. dialekternes svækkede position har gjort mange uvante med at håndtere sprogvariation. Man står rådvild over for uventede manifestationer af ord og lyde, forstår simpelt hen ikke og giver op – i stedet for at spærre ørerne op og indarbejde nogle lydlige omsætningsmekanismer mellem eget sprog og andre beslægtede sprog, det være sig dialekter eller nabosprog.
Svenskerne har som bekendt nordisk bundrekord i forståelse af talt dansk og er ringere til at forstå dansk end danskere til at forstå svensk. Dette skal blot konstateres, ikke udlægges af hensyn til det gode naboskab. Lettest går fremmedordene igennem; som regel låner de skandinaviske sprog de samme fremmedord, og reduktionerne i talesproget er ikke så markante som dem, de hjemlige ord er underkastet.
Endelig skal anføres uddannelsesvæsenernes og lærernes svigt. Nabosprogsundervisningen har ofte været løs, indtil det løsagtige, perspektiverne i nabosprogsundervisningen uklare for elever og lærere, stoffet underprioriteret.
Måske kan den svensk-danske sprogforståelse hente næring et nyt sted, i markedskræfterne. Svenskernes manglende fleksibilitet kan nemlig også skyldes en lang periode som den skandinaviske storebror, der ikke behøver ulejlige sig så meget med at forstå lillebror, men til gengæld forlanger, at han bærer det meste af kommunikationsbyrden.
Men svenskerne vil i stigende grad blive nødt til at samarbejde med naboerne på nye vilkår, ligesom man jo har åbnet sig over for EU. Danskundervisning i Sverige er eksempelvis blevet et efterspurgt kursusemne, specielt naturligvis i Øresundsregionen. På Folkeuniversitetet i Malmø blev dansk tidligere medtaget i kategorien "øvrige sprog" sammen med fx tyrkisk og arabisk. Nu er det ved at overhale tysk som det næst mest efterspurgte sprogfag efter engelsk. Også andre steder går medarbejderne på virksomheder og i organisationer til kurser på 10–40 timer for at tilegne sig dansk, og i Danmark har direktør Knud Sørensen i Den Danske Bank, landets største, foreslået, at skolerne indfører svensk på skemaet.
Nye toner. Her er det ikke de professionelle nordister, der vil fremme sprogsagen, det er erhvervsfolk med penge bag sig og initiativer foran sig. Ytringen er ikke bare aktuelt, men også principielt interessant. Mange tror, at sprogforholdene styres af sprogfolk i nævn og udvalg. Men det er kun sidste fase af styringen, der overlades til elementjonglørerne.
Sproget følger magten, og magten er i vid udstrækning økonomisk funderet. Sådan var det i middelalderen, da de nordiske sprog lod sig påvirke af hanseaternes nedertysk, sådan er det i 1900-tallets sidste halvdel, hvor amerikansk indflydelse gør sig gældende, sådan er det inden for de enkelte europæiske regioner som det nordiske sprogområde.
Sprogene i Norden
Alligevel tror jeg ikke umiddelbart på nogen hurtig forbedring af sprogforståelse eller nabosprogsundervisning, også fordi dansk, norsk og svensk ikke er de eneste sprog, der tales i Norden. Der skal i det nordiske sprogsamarbejde tages hensyn til ikke bare de andre strukturelt set nordiske sprog, færøsk og islandsk, men også til grønlandsk, samisk og finsk.
Disse sprog har samme indfødsret i det geografiske Norden som de i sproglig forstand nordiske, og de er (mindst) lige så værdifulde for de kulturer, de bærer, som de øvrige sprog i Norden, men nogen indbyrdes forståelighed mellem disse sprog eller disse sprog og de nordiske bliver der aldrig tale om. Et dybtgående sprogsamarbejde mellem alle de sprog, der tales i det geografiske Norden, lader sig ganske enkelt ikke praktisere. Samarbejdet forbliver rent symbolsk, og symbolet er oven i købet dyrekøbt, for det belaster udvekslingerne mellem de sprog, der relativt let kan udvikle en gensidig forståelighed og berige hinanden kulturelt.
Danske, norske og svenske kan hurtigt lære at tale sammen på deres modersmål, så de efter nogle ugers tilvænning forstår hinanden. For de finsk- og islandsktalende er de centralskandinaviske sprog vanskeligere at tilegne sig. Endnu er dansk stærkt placeret på Island, men for islændingene er det navnlig læsning af det danske skriftsprog, der kommer i betragtning som brugssprog. Ganske vist gives der både i grundskolen og den videregående skole systematisk undervisning i dansk (eller svensk og norsk), men det er ikke let for islændinge at forstå talt dansk, navnlig ikke for de unge, og de fleste er ikke motiverede for det. Men som man har kunnet høre fx i musikquizzen Kontrapunkt, er der på Island stadig kredse, hvor der tales et meget tydeligt og velformet dansk, og følelsen af en nordisk tilknytning er stadig stærk hos de ældre generationer, omend i forhold til dansk ikke ganske ublandet. I Finland er det svenske sprog vigende; det er modersmål for mindre end 5 procent, forståeligt for nogle finsktalende, uforståeligt for mange. Norsk og (navnlig) dansk forstås kun af et mindretal, med store omkostninger.
For nylig var jeg på en forelæsningsturné på nogle finske universiteter. Målgruppen var studerende med særlig interesse for nordisk, herunder dansk. Jeg gjorde mig, belært af tidligere erfaringer, virkelig umage for at tale tydeligt. Men det meste gik faktisk hen over hovedet på tilhørerne, både pga. udtalen og ordforrådet. For overhovedet at komme igennem med budskabet måtte jeg skrue ned for ambitionsniveauet, skifte over til basic-danish og, med al respekt, udtrykke mig på en slags ufrivilligt, overtydeligt børne-tv-dansk.
Alt dette blot for at give et indtryk af, hvor vanskeligt det er at få finnerne med i det levende sprogfællesskab. Men i takt med svenskens vigende position skrues der op for entusiasmen hos de finlandsk-svensktalende. Naturligt nok, og al ære værd. De dyrker deres sprog, udvikler det gennem digtning på et kulturelt aktivitetsniveau, som vi andre må misunde dem. Men det er finsk sprog, der vinder frem i Finland, og med landets optagelse i EU flyver flere og flere hen over Skandinavien og uden om det nordiske sprogfællesskab.
Men det taler man ikke om ved de nordiske sprogmøder, i hvert fald kun i mindre grupper efter det officielle program. Man er så ivrig efter at tilgodese finnerne og den lille skandinavisktalende minoritet i Finland, at man komplicerer den interskandinaviske kommunikation gennem tolkning eller tvinger nordiske kolleger til at bruge engelsk som forhandlingssprog i stedet for at udvikle og fastholde det naturlige sprogfællesskab mellem danske, norske og svenske. Vi sidder og bliver dårligere og dårligere til at forstå hinanden for at tilgodese nogle, der vitterlig ikke har en chance for at være med længere.
Det er bagsiden ved det kantatebelagte nordiske samarbejde, at man ikke kan tale lige ud om det, som truer fællesskabet indefra. Men hvis finnerne ønsker at være med, må de lære at tale svensk som adgangskort til det nordiske sprogfællesskab; samtidig lettes vejen til norsk og dansk. Alternativet er, at engelsk bliver nordisk forhandlingssprog. Og så går ideen bag sprogsamarbejdet stort set tabt.
Men noget tyder på, at finnerne er blevet ligeglade. De frygter ikke længere den russiske bjørn og er blevet trygge ved den tyske ørn. For dem er Norden Sverige. Og de klarer sig fint uden. Det sagde den finske historiker Matti Klinge ligeud ved en nordisk kulturkonference i Paris, og det var for engangs skyld ærlig snak.
Det er synd for den skandinavisk orienterede finlandsksvenske minoritet, men tiden er vist inde til, at de alene repræsenterer Finland i det nordiske samarbejde.
Sprog og kultur
Sproget er et spejl af kulturen og en organisering af virkeligheden i det mentale liv, også det ikke-sproglige; vi ser fx også i vid udstrækning i sproglige kategorier. Sit modersmål vokser man ind i, man vælger det ikke. Andre sprog kan man lære, og nogle sprog kan man spejle sig i: norske, danske og svenske spejler sig let i hinandens sprog, og i første omgang ser de en forvrængning – og forstår ikke helt. Men i løbet af få dage eller uger korrigeres billedet, man ser det særlige; det anderledes bliver tilgængeligt, variationen bliver en styrke – og en charme. Faktisk viser en sonderende undersøgelse, jeg har foretaget, at mange danske finder norsk sprog smukkere end dansk, en opfattelse, som nordmænd ene kun deler for deres egen målforms vedkommende. Svensk, bortset fra skånsk, står også i ret høj kurs, æstetisk set. Ifølge en norsk undersøgelse sætter danskere og især svenskere deres eget modersmål højest, og der skal oven i købet findes ikke så få nordmænd, der rangerer svensk højere end deres eget sprog.
At blive fortrolig med nabosprogene er for danskere, nordmænd, svenskere, islændinge, færinger og finlandssvenskere en udvidelse af den enkeltes sproglige og kulturelle domæne. Man forstår bedre sit kulturelle grundlag og man udvider sin kommunikationsradius. Nøglen til dét kan man erhverve sig på få dage, og den sprogforståelse, man opnår, stikker dybere, end den man erhverver, når man tilegner sig de egentlige fremmedsprog; man bliver bedre til toner og undertoner, end hvis man i årevis står på hovedet i grammatikker for at lære engelsk, tysk, fransk – eller finsk. En sproglig cost-benefit-analyse vil vise, at det er umagen værd.
En skamplet
Derfor er sprogsamarbejde i Norden højt prioriteret – også politisk. Og derfor er det ufatteligt, at Nordisk Ministerråd for kort tid siden nedlagde Nordisk Sprogsekretariat, en lille dynamisk, effektiv og personalefattig organisation med et budget på kun 1,9 mio. om året. Nordisk Sprogsekretariat stod for udveksling af børn og unge, for uddannelse af studerende, for udarbejdelsen af nordiske ordbøger og lette nordiske konferenceparlører og foldere, så alle samfundsgrupper i Norden kunne få hjælp til det sproglige, når de mødtes. Dødsdommen blev fældet i rapporten Nordisk Nytte, der snarere burde have taget navn efter det hedengangne forsikringsselskab Nordisk liv og ulykke.
Til gengæld bevarede man det finskdominerede Nordiske språk- og informationscenteret i Helsingfors, ganske vist med ny (dyr) adresse og nyt institutionsnavn. Endnu lader initiativerne vente på sig. Det hele virker som en rævekage, bagt af bovlamme politikere og embedsmænd.
Det skulle vel ikke være sådan, at der er nogen i Ministerrådets korridorer, der opfatter det nordiske samarbejde som identisk med de skåltaler, de selv udbringer på skift i ritualiserede samvær? Hvis man gør det, ser tabet selvfølgelig overkommeligt ud. Vist er fælleskabet historisk funderet, og vist er der romantiske forestillinger knyttet til det nordiske fællesskab, men det centrale er, at det er en realitet i alle samfundslag. Det er ikke kun kulturfolk og konferenceløver, der udnytter det nordiske fællesskab. Det nordiske fællesskab omfatter alle sociale lag, danske bygningsarbejdere i Tromsø, svenske sygeplejere i Danmark, norske erhvervsfolk i Danmark, færøske studenter i Skandinavien, grønlandske geologer på Island og finske medarbejdere på gennemtræk i Nordisk Ministerråd. Det nordiske samspil er intenst. Tusindvis af mennesker tager hver dag til et nordisk naboland, titusinder tager bopæl for en årrække, nogle forelsker sig ligefrem på tværs af de nordiske sproggrænser.
Et forslag
I et kommende reorganiseret nordisk sprogsamarbejde bør det være muligt for danske, norske og svensktalende sprogfolk og sprogplanlæggere at mødes om fælles anliggender med jævne mellemrum i det samspil med færinger, islændinge, som emnerne lægger op til. Det kan også være rigtigt at samle sprogfolk, der repræsenterer alle sprogene i det geografiske Norden, men ikke med samme frekvens. Det er skadeligt ikke at tale klarsprog: danske, norske og svenske har meget at drøfte, meget at udveksle og meget at samarbejde om. Det bør man have et forum for. Der bør også være et forum for alle sprogene i Norden, men altså: et andet.
Det er de politisk-økonomiske vilkår, der bestemmer, hvor meget der bliver at drøfte og udvikle. Men de lader sig i demokratiske samfund i nogen grad styre af, hvad der rører sig i befolkningen. Har man brug for og udbytte af et samspil med sine nordiske naboer, vil det aktuelle kommunikationsbehov kunne udvikle den kulturarv, der er et fælles vilkår for danskere, nordmænd og svenskere – og færinger, islændinge og svensktalende finlændere.
Det er min opfattelse, at fremtidens brugsbehov vil give nye argumenter for det nordiske sprogsamarbejde, og jeg vil svare min søn i Vancouver, at han skal overtale sine svenske studiekammerater til at tale svensk og selv tale dansk til dem. Det er en god investering, og dermed et godt argument over for netop ham; han studerer business marketing – uden at acceptere noget nordisk afløsningsord for det.
VILLAGRIS OG KRISEKREM – ORD VI BRUKTE I OKKUPASJONSTIDA
EINAR LUNDEBY
Det er et velkjent fenomen i språkenes historie at et overvunnet folk tar opp mer eller mindre av det herskende folkets språk. Hvis okkupasjonen varer lenge nok, kan det okkuperte folket gradvis gå helt over til herrefolkets språk, slik det i prinsippet skjedde med latinen i Spania og Frankrike.
Den tyske okkupasjonen av Norge varte ikke lenge nok til at den fikk slike drastiske følger for norsk språk. I de fem krigsåra trengte likevel enkelte tyske ord inn, noen i tysk form, andre i oversettelse. Krigssituasjonen førte også med seg at nye ord måtte skapes av hjemlig materiale for å dekke de nye forhold som fulgte med krigen. De fleste av de spesielle "krigsorda" er nå forsvunnet igjen. Denne artikkelen skal forsøke å friske opp en del av dem .
For eldre lesere vil de kanskje vekke minner – gode eller vonde – for de yngre kan de gi gløtt inn i en svært spesiell periode i vår historie.
Administrasjonsord
Nasjonal Samling, oftest forkortet til NS, var "det statsbærende parti". Medlemmene kalte hverandre partifeller eller kampfeller, andre kalte dem NS-folk eller nazister. Okkupantene ble oftest omtalt som tyskerne (i Nord-Norge tyskerten!), iblant som de grønne (på grunn av uniformen).
Både de tyske og de norske myndigheter hadde naturligvis bruk for nye ord til å dekke de nye forhold i landet. Arbeidstjeneste ble for eksempel innført istedenfor verneplikt, og det ordet kom dermed i bruk. Voksne menn ble mange ganger pålagt borgervakt, dvs. å gå vakt om natta ved tyske anlegg for å forebygge sabotasje. Grenseboerbevis måtte innbyggerne i en sone langs svenskegrensen skaffe seg, uten det var sonen forbudt område. Enhver reise med offentlig transportmiddel krevde reiseløyve; tyskerne kalte et slikt dokument Schein, og det ordet tok også nordmenn i bruk (med uttalen [sjein]). Det kunne også hete reisetillatelse, men -løyve ble det vanligste (også i byggeløyve); det var et utslag av den sterke fornorskingstendensen som hadde rådd i trettiåra og fortsatt inn i krigstida (jamfør matauk, landssvik, flyslepp og himavla). Til å føre kontroll med de knappe forsyningene av næringsmidler, klær osv. ble det opprettet en forsyningsnemnd i hver kommune; den delte ut rasjoneringskort.
Om det tyske politi ble brukt Gestapo (av Geheime Staatspolizei), ofte også om det uniformerte politi som ikke var så hemmelig! Gestapist var derimot mer spesielt brukt om det politi som foretok rassiaer, forhørte, torturerte og dømte folk. Torturist var visstnok et ukjent ord i Norge før krigen, men da fikk det en sørgelig aktualitet. Kommandanturet var det tyske hovedkvarteret i en by, og ble kalt så også av nordmennene. Et militært tysk ord som kom i vanlig bruk, var stukas, forkorting for Sturzkampfflugzeug (stupbombefly). Bauleitung [bauletton] (byggeledelse) lever ennå i dag i visse dialekter (særlig trøndske?), og er behandlet i Språknytt 2/98.
Ideologi-ord
Ett av målene for okkupasjonsmakta var å plante den nasjonalsosialistiske ideologi i det norske folk. Enkelte begreper fra denne ideologien hørtes stadig i propagandaen, f.eks. Gleichschaltung, som ble oversatt med ensretting, og betydde ens tenking hos alle, åndelig uniformering. Ordet Lebensraum forekom også i tysk form, men oftere i norsk: livsrom. Det refererte til Tysklands påståtte behov for større territorium. Videre hadde vi førerprinsippet, som gikk ut på at enhver samfunnsinstitusjon skulle ledes av en fører – ikke av noe demokratisk valgt organ. Hele Norge skulle også styres av en fører. Ved siden av seg skulle han ha et Riksting. Lederen for NS-kvinnene var en kvinne med den folkelige betegnelsen Riksrøya. Ordet herrefolk brukte en del tyskere om sin egen nasjon, iblant utvidet til å omfatte "de germanske folk" eller "den ariske rase". I propagandaen spilte ordet plutokrati (rikmannsstyre) en viktig rolle; det var nazistenes foraktelige uttrykk for de vestlige demokratier. Engelskmennene, franskmennene og svenskene ble også omtalt som jødelakeier o.l. I propagandaen la nazistene stor vekt på å framheve at de representerte noe nytt i menneskesyn og politikk, derfor snakket de stadig om nyordningen i Norge og Europa, om den nye tids politi (nazipolitiet) og om den nye tids ånd som ungdommen skulle oppdras i.
Nazi-ord
Ganske tidlig etter 9. april l940 ble egennavnet Quisling til fellesnavnet en quisling (visstnok brukt slik første gang av Times l5. april l940) til å betegne Quislings tilhengere. Karikaturtegneren Blix' udødelige karikatur i Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning spredte bruken av ordet langt utenfor landets grenser. Den viser Quisling på vei opp en trapp der Hitler står på toppen. Hitler spør: "Hvem er De?" Quisling svarer: "Quisling." Hitler spør igjen: "Javel, men navnet?" Ordet quisling i betydningen 'landssviker' er nå kjent over hele verden.
NS-myndighetene forsøkte å gjenopplive noe av den norrøne kulturen, bl.a. med den gamle hilsen Heil og sæl! og ved å opprette en uniformert kamporganisasjon med navnet hird. Medlemmene het da hirdmann, hirdgutt eller hirdjente, men ble ofte kalt bare hird. Det gikk glade rykter om en viss skuffelse blant NS-folket da det ble kjent at ordet hird var lånt fra angelsaksisk til norsk i norrøn tid, og altså egentlig hørte hjemme hos fienden, britene! Frontkjemper ble ordet for en nordmann som gikk i tysk militær tjeneste; nazistene kalte dem også legionærer (etter Den norske Legion). Sine fiender russerne omtalte de ofte som bolsjevikene, og de skremte i propagandaen med at Norge kunne bli bolsjevisert hvis russerne vant.
Jøssing-ord
Som motsvarighet til ordet quisling tok nazistene i bruk ordet jøssing; det skulle tjene som økenavn på engelskvennlige nordmenn. Det ble brukt i sammensetninger som jøssinghvalper, adjektivet jøssingsk forekom også. Ordet utgår fra navnet Jøssingfjorden i Vest-Agder, der britiske marinestyrker l6.2.1940 befridde 300 engelske fanger fra et tysk skip. Men ordet ble tatt opp av Hjemmefronten og brukt som hedersnavn på en pålitelig norsk patriot. (Ordet jøssing er visstnok brukt første gang av det svenske nazi-organet Sverige fritt 31.1.1941.)
Den delen av Hjemmefronten som var militært organisert, ble kalt Milorg. Grupper av den oppholdt seg tidvis eller varig i skog og villmark for militær trening, de ble kalt gutta på skauen (alltid i denne formen, aldri guttene på skogen!). De fikk forsyninger av mat og våpen fra England, brakt i containere ved (fly)slepp. De som stilte seg på den andre siden, og forrådte motstandsfolk overfor fienden, var angivere. De kunne bli så farlige for Hjemmefronten at de ble likvidert.
Mange motstandsfolk som kom i en prekær situasjon og fryktet arrestasjon, flyktet til Sverige. Det var mulig gjennom de store skogene i Østfold og nordover, men det trengtes veivisere, grenseloser. Enkelte av flyktningene kom tilbake som kurerer, de brakte beskjeder fra motstandsledelsen i Stockholm eller London til Hjemmefronten. Slik kom det ofte paroler, dvs. ordrer eller henstillinger til sivilbefolkningen om hvordan de skulle forholde seg i bestemte situasjoner. I Norge ble parolene spredt gjennom den illegale pressen. Illegal ble et mye brukt ord – det var så mye som var illegalt!
En vesentlig del av Hjemmefrontens kamp ble ført i form av sabotasje, dvs. aksjoner for å ødelegge slikt som fienden hadde nytte av: jernbanelinjer, bruer, lager osv. En kunne også sabotere ved å arbeide langsomt med produkter som tyskerne skulle ha. Til sabotasje ved sprengning hadde en limpets, sprengladninger som ble festet magnetisk til metallgjenstander.
De alliertes krig gav seg her i landet utslag i raids, dvs. kortvarige landgangsoperasjoner med det formål å ødelegge fiendtlige installasjoner av forskjellig art. Nazistene kalte dem strandhogg. Etter slike raids gikk tyskerne gjerne til represalier: gjengjeldelse i form av strenge straffer mot dem som hadde hjulpet de engelske soldatene.
Ikke så helt få nordmenn valgte å innta et slags nøytralt mellomstandpunkt i striden. De sluttet seg ikke til motstanden, men var heller ikke direkte engasjert på tyskernes side. De var stripete, ble det sagt, og de ble ansett som upålitelige. Det var ulike grader av tyskvennlighet; der den var utpreget, het det at vedkommende var brun, vel etter de brune uniformene i tyske nazi-organisasjoner. Blant de stripete fantes brakkebaronene, det var bedriftseiere som bygde brakker for tyskerne og tjente seg rike på det.
Hverdagsord
I hverdagslivet dukket det opp atskillige nye ord til å dekke krigens nye virkelighet. Det var konstant knapphet på mat, og for å skjøte på rasjonene drev svært mange med matauk. Det kunne arte seg som dyrking av en parsell, dvs. en ørliten jordlapp som en fikk leid til å dyrke poteter og grønnsaker på. Eller en la i vei med villagris, en gris som folk i villastrøk skaffet seg, og kanskje holdt i kjelleren. Den ble foret med matavfall og hva en ellers kunne skrape sammen. På samme måte forekom villahøner, men sjeldnere.
Mangelen på råstoffer førte til mye bruk av surrogater. Ville en ha krem, fantes det ikke fløte, en måtte ty til krisekrem; den bestod av skummet mjølk, potetmjøl og rå, revne poteter, dette ble pisket til det lignet krem. Krise- ble ellers brukt som forledd i flere ord, for eksempel krisekake. Til middag måtte en iblant nøye seg med kålrabibiff (i noen deler av landet fantes denne retten før). Kaffeerstatning ble et vanlig ord, for ekte kaffe fantes ikke; ertekaffe måtte godtas isteden. For røykere var knappheten på tobakk et stort problem; til dels hjalp de seg med himavla, et produkt som visstnok smakte avskyelig. Det nye brødet ble et begrep fordi det i en periode ble markedsført en brødtype, bakt av dårlig mjøl, som skapte mye rumling i magen. Visse drikkevarer var tilgjengelige på "polet", f.eks. nakkeskudd, som var en dram av tidens akevitt. Grønn genser var en annen alkoholholdig drikk: en blanding av sprit, sukkerlake og grønn likøressens. Var den særskilt sterk, het den grønn genser med høy hals. Ole Lukkøye ble navnet på metanol (tresprit), som noen forsøkte seg på istedenfor brennevin; den blinder.
Ulovlig handel med rasjonerte varer foregikk i temmelig stort omfang; dette ble kalt svartebørs, og det å selge varer ulovlig het å børse. Unødvendig samkvem med tyskere ble ille sett, og de såkalte tyskertøser ble frosset ut. Men deres forhold til tyskere førte til ca. 10 000 tyskerunger, som uforskyldt har fått lide for sine foreldres handlinger. Et godt tilskudd til ernæringen for barn og ungdom ble etter hvert svenskesuppa, som ble utdelt på skolene. Den var enten en kjøttsuppe eller en mjølkevelling, en meget velkommen gave fra Sverige.
Blant hverdagslivets problemer var mangelen på vaskemidler. En fikk kjøpt en såkalt B-såpe, en meget simpel, grov såpe. Bilkjøringen var et stort problem, for bensin var ikke å oppdrive for nordmenn, de måtte drive bilen med knott, små treklosser som ble brent i en generator. Blending var viktig og ble nøye kontrollert, blendingsgardinene måtte ikke slippe en lysstripe igjennom.
Gatene var belgmørke, og dermed ble det bruk for nattloser: menn som mot betaling "loset" damer trygt hjem fra selskaper o.l.
Fangeleirord
I hver fangeleir utviklet det seg egne ord for den nære virkelighet, men verbet orge var visstnok allment i leirene; det betydde 'stjele, rappe' og er utviklet fra organisere. Ordet trengte også ut i samfunnet. Kalfaktor tok de norske fangene opp fra tyskerne, det ble betegnelsen på en fange som hjalp til med matutdelingen. Gjeng fikk (iallfall i lærernes fangeleir i Kirkenes) en spesiell bruk, nemlig om 'arbeidslag'. På Grini var blomstersuppe navnet på en svært tynn suppe med litt grønnsaker i. Stormsuppe bestod av vann med litt poteter, kålrabi og iblant litt kjøtt (den hadde navn etter Stormfyrsten, kommandanten på Grini). Internt i leirene ble visse fanger av ulike grunner straffet ekstra med å bli anbrakt på haft (enecelle).
Ord fra krigens slutt
Først mot slutten av krigen dukket ordet gasskammer opp og kom i bruk, enda den virkelighet det dekket, var vanskelig å tro på. Ettersom det ble tydelig hvilken vei det bar, begynte mange av de stripete å ro, dvs. å forsøke å overbevise om at de hadde vært gode nordmenn hele tida. De som så med overbærenhet på slike mennesker, utgjorde silkefronten. Under rettsoppgjøret fra l945 og utover ble de som hadde sviktet under kampåra, dømt for landssvik og sjøl kalt for landssvikere (ikke landsforrædere). Om de virkelige "jøssingene" ble det vanlig å si at de hadde vist nasjonal holdning; det var ikke sjelden at attester som ble avgitt til personer som sluttet i en tjeneste, fikk med en passus om vedkommendes nasjonale holdning.
Okkupasjonsåra er bare en parentes i norsk språkhistorie. Sporene etter språklig tysk innflytelse er nå så å si helt borte, og etter 1945 har det nesten ikke foregått innlåning av ord fra tysk. Det norske folk vendte seg etter krigen vestover, og har hentet ord som det var behov for (til dels også ord som det kanskje ikke var behov for!), fra engelsk.
Viktigste litterære kilde:
Norsk Riksmålsordbok , tilleggsbind I–II, ved Harald Noreng. Oslo l995.
LITT OM KASTE, VERPE, VRI OG MULDVARP
SVERRE KLOUMAN
Hvis du er godt inne i norsk språk, skjønner du hva jeg mener når jeg sier: "Dette bordet har kastet på seg." Hvis du slår opp i Norsk Riksmålsordbok på kaste, vil du finne at dette verbet har nokså mange betydninger. Og en av de refleksive betydningene er "slå seg", "vri seg". Denne døren har kastet (på) seg betyr med andre ord at den er blitt skjev.
Kaste er et nordisk ord. Engelsk har imidlertid opptatt det fra nordiske vikinger og bruker det fremdeles i visse betydninger, for eksempel om å kaste med flue eller sluk. Vi har jo tatt ordet tilbake i form av substantivet casting, som er en idrettsgren som omfatter lengde- og presisjonskasting med sportsfiskeredskap. Ellers brukes to cast helst i figurlig mening, f.eks. cast doubt on something; cast new light on a problem. Normalordet for "å kaste" på engelsk er i dag to throw. Det kommer fra gammelengelsk thrawan, som imidlertid ikke betydde "kaste", men "vri seg". Det svarer til gammelhøytysk draen, moderne tysk drehen, nederlandsk draaien – og norsk dreie, som nok er et lån fra nedertysk.
Det ordet som i gammelengelsk ble brukt for "kaste", var weorpan (sammenlign moderne tysk werfen, nederlandsk werpen, norrønt og islandsk verpa og varpa (ved siden av kasta) – og moderne engelsk warp. I moderne norsk har vi verpe, men bare om å legge egg. Men det at høna verper, betyr jo bare at hun "kaster" egget. Men hva betyr så warp i moderne engelsk? Det er ikke lenger "kaste", men "vri seg", "bli skjev". Det var på 1300-tallet at dette betydningskiftet inntraff.
Historisk sett har altså to engelske verb gjennomgått en gjensidig motsatt utvikling. To throw var opprinnelig "å vri seg", "å dreie", men gikk etter hvert over til å bety "kaste". To warp var først "å kaste", men gikk så over til å bety "vri seg", "dreie. Og når norsk kaste kan bety både "vri seg", "dreie" – og "slynge noe vekk" - så gjenspeiler det en lignende dobbelthet i det norske ordet. I tillegg så kan det engelske verbet cast faktisk også bety "vri seg": A beam cast by age "en bjelke (som hadde) vridd seg på grunn av elde".
Dette må bety at man tidligere har sett en nær sammenheng mellom betydningene "kaste" og "vri seg". Og når vi ser på Trine Hattestad kaste spyd, så ser vi dette helt klart. Det er ikke tvil om at hun vrir seg, og det gjør vi alle, iallfall når vi skal prøve å kaste langt. Mens vi i dag med ordet kaste først og fremst tenker på at en gjenstand blir slynget gjennom luften av en hånd, tenkte våre forfedre kanskje mer på at kroppen vred seg for å gjennomføre kastet.
En annen gammel betydning av kaste som fremdeles er i bruk, er "skille seg av med". Når vi sier: "Du skal vel ikke kaste de gamle skoene?", ser vi ikke for oss at skoene farer gjennom luften. En avledet betydning av dette er "føde (for tidlig)", f.eks. Kua kastet kalven etter bare 4 måneder. Kalvekasting er et kjent begrep i husdyrhold, og er altså ingen sportsgren.
I dag brukes ikke verbet verpe lenger som generelt ord for "kaste", men det avledede substantivet varp brukes vanlig i betydningen "lykkekast". Jeg gjorde litt av et varp på børsen i går. Tollerne gjorde et varp da de avslørte smuglingen. Det kommer sannsynligvis fra fiskerspråket. Man "kaster" noten, og det blir kanskje et godt kast, dvs. et varp. Islendingene gjør bruk av varp i slike moderne ord som útvarp for "radio" og sjónvarp ("syn-kast") for "tv".
Så er det muldvarp – hva betyr det? Egentlig er det den lille jordhaugen som det ivrige vesle dyret har "kastet" opp ved siden av hullet det har gravd i bakken. Men ordet er etter hvert blitt overført til å bety selve dyret. Et mer logisk ord hadde vært "muldverperen" eller "muldkasteren". En annen og moderne betydning av ordet muldvarp er "en som undergraver samfunnet ved hemmelig obstruksjon, kanskje som agent for en fremmed makt". Denne betydningen har vi fått fra engelsk, som har hatt den helt fra 1600-tallet. Men for den engelsktalende verden er denne betydningen særlig blitt gjort kjent gjennom spionromanene til John Le Carré. Det engelske orde mole, som brukes både om dyret og om undergraveren, tror man kanskje er en kortform av det foreldede mouldwarp. Det tyske ordet for "muldvarp" er i dag Maulwurf, men dette må trolig være en feilskrivning. For Maul på tysk betyr bare "munn" eller "kjeft". I gammelhøytysk var formen moltwerf, og her er molt et gammel ord for "muld/mold". På nederlandsk heter dyret bare mol, og det kan muligens også ligge bak det moderne engelsk ordet mole.
TRENGER DU HUSKERÅD?
Huskeråd stod det på en plakat på et loppemarked. Den som ikke kjente ordet og tok til å analysere det for å finne ut hva det nå kunne bety, måtte lure på om det bestod av huske + råd, husk + eråd eller hus + keråd.
Råd er et kurant ord, eråd fins ikke. Ikke keråd heller. Altså må vi i første omgang gjette på at huske + råd er det riktige. Men galt er det likevel. Den riktige analysen er faktisk hus + keråd, eller rettere sagt hus + geråd, som står skrevet husgeråd i ordboka. Ordet betyr "kjøkkenredskaper".
Men noe ord geråd fins altså ikke. Geråd opptrer bare i sammensetninger. Det er opprinnelig et lån fra nedertysk Gerad, som betyr 'utstyr'. Jf. høytysk Gerät, som betyr "redskap, apparat".
Når uttalen huskeråd – og dermed den tilsvarende skrivemåten – har kunnet oppstå, er det fordi folk har oppfattet dette ordet som en helhet og ikke som en sammensetning der ordet hus er førsteleddet. Og når den ustemte lyden s i hus- støtte sammen med den stemte lyden g- i geråd under slike omstendigheter, mistet g-en stemtheten og ble uttalt som den tilsvarende ustemte konsonanten, nemlig k.
Vi har inntrykk av at ordet husgeråd ikke er så vanlig lenger, men det lever altså i loppemarkedverdenen, for vi har sett skrivemåten huskeråd flere ganger i slike sammenhenger.
OM BOHUSLÄNS DIALEKTER
BIRGIT FALCK-KJÄLLQUIST
Liksom andra nordiska dialekter är de bohuslänska folkmålen lokala varianter av det språk som talades i Norden för ungefär 1000 år sedan. Man brukar anse att skillnaderna mellan olika områdens dialekter på den tiden inte var så stora och att mera betydande skillnader mellan olika dialektområden utvecklades under medeltiden. Det är viktigt att tänka på att dialekterna inte är ett slags avarter av de olika riksspråken utan är lokalt utformade varianter av gamla nordiska fornspråk. Det svenska skrivna riksspråket växte fram under slutet av 1500-talet och under 1600-talet och det talade riksspråket har fått vind i seglen först under 1900-talet.
År 1658, då Bohuslän blev svenskt, fanns det alltså inte något svenskt eller danskt eller norskt talat riksspråk. På det norska Östlandet talade man sina olika dialekter. Västgötarna, som var bohuslänningarnas grannar i syd och sydöst, talade sina västgötska mål, dalslänningarna, grannarna i öster, talade sina olika folkmål liksom folket på Jylland och de danska öarna.
Såväl under forntiden och medeltiden som under nyare tiden var människorna i Bohuslän genom både fredliga och krigiska kontakter utsatta för kulturell påverkan av olika slag. Under medeltiden, då Bohuslän var en del av Norge och liksom resten av Norge under dansk administration, var det naturligt att dialekterna i Bohuslän liksom de språk som talades i Halland och i Skåne påverkades såväl av det språk som talades på Själland, som var danska rikets ekonomiska, politiska och kulturella centrum, som av språket i den sydöstra delen av Norge. Under den epoken var landskapet delat i två administrativa områden, dels Ranrikesyssla eller Viken, som i stort sett omfattade den norra delen av Bohuslän, dels Älvsyssla, som bestod av södra Bohuslän. Den här gamla administrativa uppdelningen av Bohuslän har haft mycket stor betydelse för hela det bohuslänska kulturlandskapet. Man fiskade t. ex. på olika sätt och med olika redskap i norra och i södra delen av landskapet och bebyggelsen har olika karaktär i norra och södra Bohuslän.
Det är alltså av olika skäl mycket naturligt att dialekterna i norra delen av Bohuslän avviker från de mål som talas i södra delen av landskapet och att nordbohuslänskan på många sätt står nära den dialekt som talas på det norska Östlandet, medan man i sydbohuslänskan i större utsträckning finner drag av såväl götiska och danska som norska mål. Det är också naturligt att de delar av området som gränsar mot Dalsland respektive Västergötland innehåller språkgods från dessa områdens dialekter i högre grad än andra delar av Bohuslän.
I väster gränsar Bohuslän mot havet. Det betyder att här möttes köpmän från såväl grannområden som från Nordsjöns och Västerhavets alla kuster till köpstämmor av olika slag. Sjöfarten utefter den bohuslänska kusten var livlig och bohuslänska köpmän drev handel med främlingarna. Bohuslänska fiskare träffade fiskare från olika länder runt Nordsjön och vid Västerhavet ute på bankarna, i fiskelägen eller hamnar där de sålde fisk. Detta har också satt sin prägel på bohuslänskan. Bland annat har säkerligen flera låneord, t.ex. steambåd för ångbåt kommit in i språket den vägen. Det är alltså många olika yttre faktorer som givit de bohuslänska målen deras speciella karaktär.
Dialektala särdrag uppkommer vanligen genom att ett område tar upp en nyhet som inte accepteras i ett annat område. En av de äldsta innovationerna på nordiskt språkområde är den företeelse som kallas a-omljudet och som innebär att ett gammalt, senare bortfallet a påverkade ett u i föregående stavelse så att det utvecklades till ett o-ljud. Den här utvecklingen inträdde redan i urnordisk tid och är vanligast i västnordiska. Ingeborg Hoff, som ingående undersökt dialekterna i Östfold, påpekar att a-omljudet tycks vara genomfört i inre delarna av Östfold på samma sätt som i andra norska mål och nämner som exempel bl. a. kolle som svarar mot rikssvenskans kulle, holt som svarar mot rikssvenskans hult och moll som svarar mot rikssvenskans mull. Hon anför dock vissa exempel på ord med bibehållet u och anser att bibehållet u i ord som mull och hull liksom uttalet gulv för golv i Skee socken i Vätte härad och i Sörbygdens härad pekar mot att a-omljudet inte är genomfört i samma utsträckning i Västergötland som i inre Östfold och att Bohuslän, där alltså ordformer med bibehållet u förekommer, möjligen kan ses som ett övergångsområde mellan Östfold och Västergötland. Man kan dock observera att man säger kolle för kulle och bolle för bulle med genomfört a-omljud såväl i Västergötland som i Östfold.
En annan mycket gammal omljudsföreteelse, även den i huvudsak västlig, är det äldre nordiska u-omljudet. Här har ett senare bortfallet u påverkat ett a i föregående stavelse så att t.ex. ett vall i de områden där u-omljudet verkade utvecklades till voll. Enligt Ingeborg Hoff förekommer voll i hela Östfold och även i delar av norra Bohuslän, medan Skee socken i Vätte härad i norra Bohuslän och hela Sörbygdens härad har vall. Jfr även fågelbeteckningen trost i Östfold och norra Bohuslän medan södra Bohuslän och största delen av Västergötland har trast. Ett annat exempel är den omljudda formen kåst som är den vanliga dialektformen för ordet kvast i t.ex Östfold och norra Bohuslän. Södra Bohuslän har den icke omljudda formen kvast.
I norra Bohuslän och i yttre Östfold säger man kne, tre, fe med bevarat gammalt långt e för knä, trä, fä på samma sätt som i norra Dalsland, och i västra och norra Värmland. I södra Bohuslän och i Västergötland däremot säger man knä, trä, fä.
Ett annat västligt drag är att man i delar av Bohuslän liksom i Östfold säger stela och stert och inte som i östra delen av Sverige stjäla och stjärt. Det här beror på att man i väst har behållit gammalt kort e i den här ställningen. Österut däremot har gammalt kort e blivit jä framför ett (senare ofta försvunnet) a i ändelsen.
Typiskt för Bohuslän, speciellt norra delen av landskapet, är att man här liksom t.ex. i Östfold har behållit gammalt långt u och alltså säger ku i stället för ko, snu i stället för sno och bru i stället för bro liksom även i vissa socknar i västra Värmland. I södra Bohuslän är det dock (i varje fall i dagens dialekt) vanligare med med o-former i de här orden. Här säger man alltså ko, sno, bro.
I Bohuslän liksom i Norge, och stora delar av västra Sverige (ex. Dalsland, Västergötland och Värmland) har nasalassimilationen verkat, dvs. nt blir tt, nk blir kk och mp blir pp. I de här trakterna säger man t.ex. vanligen bratt i stället för som i östra Sverige brant, sopp för rikssvenskt svamp och, i norra Bohuslän, dräkka (lin) för rikssvenskt dränka (lin). Det förtjänar dock att påpekas att det i norra delen av Bohuslän förekommer överraskande många oassimilerade former. Här säger man t.ex. drunkna och inte som i stora delar av västra Sverige drokkna eller drukkna.
Till skillnad från i sydsvenska och danska men i likhet med sydöstnorska och de flesta icke sydsvenska mål förekommer tjockt l i bohuslänska dialekter.
En viktig nyhet som de bohuslänska dialekterna fått söderifrån, antagligen från Själland, är att p, t och k efter lång vokal uttalas som sina tonande motsvarigheter b, d och g. Det här är ett språkdrag som karaktäriserar dialekterna i de gamla före detta danska administrationsområdena längs kusten åtminstone till och med Bohuslän och som också förekommer på norska Sörlandskusten på den såkallade bløde kyststriba. I hela Bohuslän säger man alltså båd för båt, greb för grep och vig för vik och, liksom i andra västsvenska, norska och danska områden, talar man om lys där andra dialektområden har ljus.
En annan söderifrån kommande företeelse är att g uttalas som w efter bakre vokal, dvs. i ord som t.ex. hage, som alltså uttalas hawe. Efter främre vokal uttalas g som j. Väg blir alltså väj.
Ett annat markant sydbohuslänskt drag är att man i delar av södra Bohuslän uttalar sk i t.ex. skina som s+k. Man säger också skö för sjö, skäl eller skel för själv och skärna eller skerna för stjärna. Ortnamnet Skärhamn på Tjörn uttalas alltså av invånarna på Tjörn med s+k, dvs. som Skerhamn. I Bohuslän är det här en relativt begränsad sydbohuslänsk företeelse.
Ett påfallande drag i Bohusläns dialekter är ett spetsigt eller surrande uttal av y och i. Dialekterna i norra delen av landskapet tycks ha ett spetsigare uttal av i och y medan ett (spetsigt och) surrande ljud är vanligare i södra Bohuslän och i Göteborg. Det sistnämnda surrande i-ljudet kallas i svensk språkforskning ofta Viby-i, därför att det också förekommer i Viby socken i Närke.
Också då det gäller olika ords böjningsformer skiljer sig den norra delen av Bohuslän från den södra. Som exempel kan man nämna att sängen, solen och bron, dvs. bestämd form av sådana ord som i dialekterna har feminint genus, i norra Bohuslän har formen sänge, sole och broe i dagligt tal, medan man i södra Bohuslän säger sänga, sola, och broa precis som i så många andra svenska dialekter. Vidare säger man i norra Bohuslän hästar och backar medan Sydbohuslän är en del av det stora sydsvenska område där det heter hästa och backa. En annan detalj är att ord som i sydbohuslänskan och andra svenska dialekter slutar på -er i pluralis, t. ex. nätter och rötter, i norra Bohuslän i stället kan sluta på -ar, dvs. nättar eller näddar och ruddar.
Slutligen kan det nämnas att ett flertal bohuslänska dialektord, t. ex. andnagel ànenaoel ("tjockt" l) 'trasig hud (lösa flikar o. d.) vid nagelrot' förutom i Bohuslän endast finns belagda från danska och norska dialekter samt från Island och Färöarna, samt att vissa bohuslänska ord som t. ex. andglätt ànnglätt, ungefär 'blickfång, synfält, det man ser', utanför Bohuslän endast kunnat beläggas på Island och på Färöarna. Åtskilliga bohuslänska dialektord förekommer i såväl angränsande norska dialekter som i folkmålen i andra svenska landskap som hör nära samman med det västnordiska kulturområdet.
KARTLEGGING AV VOKSNES LESEFERDIGHETER
EGIL GABRIELSEN
Datainnsamlingen i et prosjekt som tar sikte på å kartlegge leseferdigheten til nordmenn mellom 16 og 65 år, er nå avsluttet. Undersøkelsen er en del av et omfattende internasjonalt prosjekt, Second International Adult Literacy Survey (SIALS), som i denne omgang omfatter parallelle undersøkelser i til sammen 10 land. Tidligere er tilsvarende datainnsamlinger gjennomført i 12 andre land, og dette betyr at en høsten 1999 vil kunne presentere sammenlignbare data om voksnes leseferdigheter fra til sammen 21 land. Danmark, Finland og Sverige deltar også i undersøkelsen.
Den norske delen av prosjektet finansieres av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet i samarbeid med Kommunal- og arbeidsdepartementet og Arbeidsdirektoratet. Senter for leseforsking ved Høgskolen i Stavanger har fått det faglige koordineringsansvaret for prosjektet her i landet, men Statistisk sentralbyrå har gjennomført den omfattende datainnsamlingen.
Bakgrunnen for undersøkelsen
I vår del av verden mestrer de aller fleste lesekunsten i tradisjonell forstand, og denne undersøkelsen har derfor beveget seg utover spørsmålet om man er lesekyndig eller ikke lesekyndig. Fokus er satt på kvaliteten av den enkeltes leseferdighet, med bakgrunn i at kravene til leseferdighet er blitt skjerpet betydelig i vårt samfunn i løpet av de senere årene. Det forventes at vi skal kunne bearbeide og nyttiggjøre oss mange ulike typer av skriftlig informasjon både i arbeidsliv og fritid. Skal vi makte dette, er det nødvendig å holde leseferdigheten ved like og helst utvikle den.
Leseferdighet (engelsk literacy) er gitt en vid definisjon i SIALS-prosjektet:
"Literacy is using printed and written informatiom to function in society, to achieve one´s goals and to develop one´s knowledge and potential.
Formålet med SIALS kan deles i tre. SIALS skal:
1 gi oss kunnskap om hvordan leseferdigheten fordeler seg i det enkelte lands voksne befolkning med hensyn til bakgrunnsvariabler som for eksempel alder, kjønn, utdannings- og yrkesbakgrunn. Dette kan igjen gi grunnlag for å sette inn tiltak overfor grupper av befolkningen som fungerer dårlig med hensyn til leseferdighet.
2 fokusere på leseferdighetens makroøkonomiske betydning i den forstand at leseferdighetsnivået vurderes som et viktig element i de deltakende industrilandenes økonomiske konkurranseevne og ikke minst omstillingsevne til for eksempel ny teknologi.
3 gi muligheter til å foreta internasjonale sammenlikninger av leseferdigheten i den voksne delen av befolkningen i 21 land.
Den norske undersøkelsen
I overkant av 5000 tilfeldig utvalgte personer i den aktuelle aldersgruppen har deltatt i den norske delen av undersøkelsen. Opplegget omfatter for det første et lengre bakgrunnsintervju, som blant annet fokuserer på utdannings- og språkbakgrunnen til intervjuobjektet. Andre hovedtema for intervjuet er vedkommendes jobbsituasjon i den siste treårsperioden og hvilke muligheter som er tilbudt og benyttet med hensyn til etterutdanning og annen kursvirksomhet. Intervjupersonenes leseaktivitet i jobbsammenheng og i privatlivet er også sentrale tema i intervjuet, som er gjennomført hjemme hos deltakerne.
Etter avsluttet intervju presenteres deltakerne for ulike leseoppgaver med det fellestrekk at de har tilknytning til situasjoner vi møter i dagliglivet. Leseoppgavene har forskjellig vanskegrad og skal måle funksjonell leseferdighet på tre nærmere definerte skalaer:
Prosaskalaen: Kunnskap og ferdighet til å forstå og bruke informasjon fra tekster som avisartikler av ulike slag, brosjyretekster og bruksanvisninger (sammenhengende tekst).
Dokumentskalaen: Kunnskap og ferdighet som er nødvendig for å lokalisere og anvende informasjon i ulike typer dokumenter og skjemaer, som jobbsøkingsskjema, innbetalingsblanketter, rutetabeller, kart, tabeller og grafiske framstillinger mv.
En kvantitativ skala: Kunnskap og ferdighet som kreves for å anvende aritmetiske operasjoner med utgangspunkt i tallstørrelser innlagt i ulike tekster, som for eksempel å fullføre utfyllingen av en bestillingsseddel eller beregne rentebeløpet på et lån i en avisannonse.
Kvalitetskravene til en internasjonal undersøkelse av denne typen må være strenge. Dette gjelder blant annet arbeidet med oversettelsen av det tekstmaterialet som deltakerne skal arbeide med, og det gjelder måten undersøkelsene gjennomføres på. For å sikre dette best mulig har alle deltakerlandene vært pålagt å gjennomføre en såkalt pilotundersøkelse før de fikk starte sin hovedundersøkelse. 300 personer har vært med i pilotundersøkelsen i Norge, som ble analysert i samband med Educational Testing Service i USA og Statistics i Canada. Det er disse instansene som koordinerer det internasjonale prosjektet, og som har hovedansvaret for å sikre kvaliteten i denne undersøkelsen. Metodeutviklingen har gått over flere år i USA og vurderes meget positivt av eksterne fagfolk som har analysert opplegget.
I Norge er det gjennomført både en bokmålsundersøkelse og en nynorskundersøkelse. Dette vil gi muligheter for å gjennomføre dataanalyser med utgangspunkt i den spesielle norske språksituasjonen. Svarprosenten har vært i overkant av hva som ble antatt "som mulig" for denne typen "besøk- hjemme-hos"-undersøkelser: 61 % for bokmålsundersøkelsen og 55 % for nynorskundersøkelsen.
Resultater
Vi er nå i ferd med å avslutte en omfattende skårings- og reskåringsprosess av det norske datamaterialet. Det er stilt strenge krav både for den nasjonale skåringen og for en ekstern reskåring i et annet deltakerland.
Dataanalysen for den ti-landsgruppen som Norge deltar i, vil etter planen bli gjennomført ved Educational Testing Service i perioden mars–mai. Det betyr forhåpentligvis at den internasjonale rapporten som vil inkludere sammenlignbare data fra alle de 21 landene, vil kunne legges fram mot slutten av 1999. Ingen av deltakerlandene har anledning til å presentere sine nasjonale resultater før den internasjonale rapporten er presentert.
Det betyr at vi fortsatt må basere oss på resultatene fra de 12 landene (Australia, Belgia, Canada, Irland, Nederland, New Zealand, Polen , Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyskland og USA) som allerede har gjennomført opplegget. Disse rapportene vakte betydelig oppsikt, både ved presentasjonen i 1995 (7 land) og i 1997 (5 land). Prosjektrapportene viste interessante og betydelige forskjeller med hensyn til voksnes leseferdigheter i de ulike landene. Sverige var det landet som kom klart best ut i undersøkelsen, mens Polen synes å være det landet som har dårligst leseferdighet i den voksne befolkningen. Mens 6–7 % av de svenske deltakerne fungerte på det laveste av fem nærmere definerte leseferdighetsnivå, var tilsvarende tall ca. 40 % for den polske voksne befolkning. De andre 10 deltakerlandene har resultater mellom disse ytterpunktene, men med interessante forskjeller med hensyn til profiler når det gjelder leseferdighet i befolkningen.
Samlet ble det påvist at i gjennomsnitt 20 % av den voksne befolkningen i de aktuelle landene hadde en leseferdighet tilsvarende det laveste nivå. Det innebærer at de bare er i stand til å mestre enkel tekst og ikke kan nyttiggjøre seg viktige deler av den skriftlige informasjonen som omgir oss i hverdagen. Det var også oppsiktsvekkende at bare et lite mindretall av de svakeste leserne selv opplever at de har et leseproblem.
Den nevnte rapportene viser videre at det er en nær sammenheng mellom leseferdighet og sysselsetting. Personer som fungerer på det laveste nivået med hensyn til leseferdighet, viser seg å ha mellom 4 og 12 ganger så store sannsynlighet for arbeidsledighet som de som gjør det best på leseoppgavene. Arbeidsmarkedsetaten i de deltakende landene har, ikke overraskende, vist stor interesse for prosjektrapporten og for de tiltak som der anbefales for å bedre befolkningens leseferdighet.
Så langt hovedtendensene i resultatene fra de 12 landene som har gjennomført SIAL. Vi ser med forventning fram til å få presentere de norske resultatene og å vurdere disse i forhold til data fra andre land som det er naturlig å sammenligne seg med. Vi regner, som nevnt foran, at dette vil kunne skje i løpet av 1999.
FORNAVN I NORGE. NAVNEMOTER OG MOTENAVN
ANNE SVANEVIK
Kva for førenamn er for tida mest populære? Aukar eller minkar dei i popularitet? Kor mange her i landet heiter Gerd og Birger? Kvifor får mest ingen born desse namna lenger?
Desse og liknande spørsmål får vi svar på i boka Fornavn i Norge. Navnemoter og motenavn Forfattarane, Jan Erik Kristiansen og Jørgen Ouren, er tilsette ved Statistisk sentralbyrå (SSB). Den førstnemnde er sosiolog og den andre matematikar. Som dei seier i føreordet, har dei valt å konsentrere seg om det dei kan litt om, nemleg å lage og presentere statistikk i tabellar og diagram. Datagrunnlaget er det sentrale personregisteret i SSB, som blei oppretta i 1964 og inneheld alle personar som har vore eller er busette i Noreg sidan då. Tilsvarande gir boka få opplysningar om språklege emne, som til dømes tydinga og opphavet til namna.
Likevel vitnar dei mange sidene med tekst og kommentarar om at forfattarane har god innsikt i fagområdet og er kjende med annan norsk personnamnlitteratur. Dei har ei viss "fartstid" i faget. I 1992 skreiv Ouren ein artikkel om førenamn i Samfunnsspeilet, tidsskriftet til SSB. Artikkelen skapte slik interesse at det etterpå er blitt publisert ei årleg oversikt over dei mest populære namna i året som gjekk.
Som fagperson har eg funne lite å setje fingeren på. Men eg stiller eit lite spørsmål ved at Anders, Lars og Mart(h)e blir kalla norske namn. Dei blir sikkert oppfatta slik blant folk flest, men språkvitskapleg er det meir korrekt å rekne dei som norske former av opphavleg utanlandske namn. Likeins stussar eg over utsegna om at det tidlegare ikkje var nokon tvil om at ei kvinne som heitte Ingrid, var tysk. Dette rimar dårleg med figuren på side 40, som viser at 24 739 norske kvinner heiter Ingrid, og at 2 prosent av norske jenteborn fekk dette namnet kring 1920. Vidare skjønar eg ikkje kvifor Kamilla/Camilla og Markus/Marcus, men ikkje Jan/Jahn, er rekna som ulike skrivemåtar av same namnet i forklaringa på side 115, og kvifor Dagne blir omtala som ein skrivemåte av Dagny på side 135. Anten må ein velje å la alle grafiske variantar stå som eigne namn, eller ein må slå saman etter eit overordna prinsipp. Til dømes er det vanleg å rekne Kamilla/Camilla, Markus/Marcus og Jan/Jahn, der variasjonen i skrivemåten ikkje har noko å seie for uttalen av namnet, som variantar av same namnet og telje dei saman i tabellar og statistikkar. Dagne og Dagny derimot, som blir uttala ulikt, blir ikkje oppfatta som same namnet og bør difor stå kvar for seg. Til slutt ein lapsus: På side 107 får vi presentert ein figur som viser kor stor prosentdel menn og kvinner som har mellomnamn. Eit mellomnamn er det første av to etternamn, t.d. Svarstad i Valgerd Svarstad Haugland. Men i omtalen av figuren øvst på sida står det at figuren viser "i hvilken grad barn får dobbeltnavn ved fødselen" (mi kursivering). Termen dobbelnamn har ikkje noko med etternamn å gjere, men tyder 'to førenamn', t.d. Jan Erik og Anne Marie. Slik blir det også bruka elles i boka.
Tilbake til statistikkane, som utgjer hovuddelen av boka. Det største kapitlet (82 sider) gir ei oversikt over dei vanlegaste førenamna i landet (namn som har fleire enn 100 namneberarar). Vi får vite populariteten til namna sidan 1880, vist i prosent av dei som har fått namna kvart år etter det. I tillegg får vi opplysning om talet på namneberarar pr. 1. januar 1998 og talet på personar som fekk namnet i 1997.
Andre interessante tabellar er "Eksempler på internasjonale navn" i del 1 av boka. I denne delen oppsummerer og kommenterer forfattarane ulike sider ved namnestatistikken. Dei viser at på same måten som namnebruken i Noreg er i ferd med å bli den same over heile landet, er det ein klar tendens til at bruken blir meir internasjonal. Den angloamerikanske namnebølgja vi opplevde i ein periode etter krigen, med namn som Roger, Roy, Jo(h)nny, Frank, Raymond, Jane og Kate, har stogga etter 1980. I staden er vi inne i ei nostalgibølgje med bruk av mange førenamn som var vanlege før hundreårsskiftet. Bølgja er ikkje eit særnorsk fenomen. Namn som Julie, Kathrine, Sara, Sofie, Maria, Alexander, Daniel, Christian, Fredrik og Tobias er også på dei danske, svenske og tyske namnetoppane.
Denne internasjonale tendensen inneber at nordiske namn framleis går tilbake, slik vi har sett nokre år. Derfor er det gledeleg å sjå at Ingrid bryt mønsteret og har fått stadig aukande popularitet gjennom 1990-åra fram til fyrsteplassen i 1997, framfor Ida, Mart(h)e, Karoline/Caroline, Silje, Julie, Camilla/Kamilla, Vilde, Malin og Kristine/Christine. At Ingrid er på namnetoppen, er atypisk og så å seie mot alle reglar: Ingrid var svært populært kring hundreårsskiftet og heilt fram til ca. 1935. Deretter gjekk bruken noko tilbake. På midten av 1950-talet auka populariteten att, og i motsetnad til andre namn har ikkje Ingrid hatt ein lang kvileperiode, men er eit av dei få som har vore i jamn bruk gjennom heile hundreåret.
Namnetoppen for gutar fødde i 1997 har Andreas, Markus/Marcus, Kristian/Christian, Martin, Kristoffer/Christoffer m.m., T(h)omas, Jonas, Fredrik, Daniel og Marius på dei ti fyrste plassane. Overraskinga her er Markus/Marcus, som kom frå ein 11. plass i 1996 til andreplassen i 1997.
Kva får vi elles vite? At foreldra til kring halvparten av nyfødde born kvart år vel om lag dei 50 mest bruka namna, men at det likevel er mindre konsentrasjon om dei vanlegaste namna no enn rett etter krigen. Likeins at norske skrivemåtar av namna no synest vere på frammarsj etter ein periode med utanlandske skrivemåtar. Camilla og Alexander er framleis dominerande, men Kamilla og Aleksander er i framgang.
Dessutan får vi ei fylkesvis oversikt over dei vanlegaste kombinasjonane av dobbelnamn, vi får vite kva for namn som er vanlegast som andrenamn (Marie og André), og vi får vite kva for namn som er på veg opp og ned på namnetoppen. Eigne tabellar gjev oss namnetoppen for 1997 i fylke og utvalde kommunar. Bærum er teke med ved sida av dei største byane av di Bærum og dei vestre delane av Oslo har vist seg å vere "trendsetjarar" for motenamna og kan fortelje kva for namn som truleg blir mest populære på landsbasis i åra som kjem. Vidare har boka eit kapittel om mindre vanlege namn, med nokre meir personlege råd og forslag om namneval, eit kapittel om Statistisk sentralbyrå sin personnamnstatistikk på Internett og vedleggstabellar som viser dei hundre vanlegaste førenamna pr. 1. januar 1998 og "ti på topp" 1880–1997.
"Statistisk sentralbyrå er en institusjon som teller – også navn" står det i føreordet. Eg tykkjer forfattarane har lukkast med å "telle" alt d1et vi som lesarar kan ynskje oss av ei namnebok av dette slaget.
Jan Erik Kristiansen og Jørgen Ouren: Fornavn i Norge. Navnemoter og motenavn. Ad Notam Gyldendal. Oslo 1998. 159 s. ISBN 82-417-0945-5
Statistisk sentralbyrås navnebase
NORSK NAMNELAG
Norsk namnelag (NNL) har til føremål å vekkja interesse for og styrkja kjennskapen til namn, namnevitskap og namnevern. Det gjeld stadnamn, personnamn, namn på husdyr og anna, dvs. heile namneskatten i samfunnet, medrekna samiske og finske (kvenske) namn. Dette arbeidet skal gjerast såleis at det kan vera til gagns for folk og land i det heile og vitskap og kultur særskilt.
Laget skal vera ein bindelekk mellom alle som har interesse for namn og namnegransking, og det skal ta opp samarbeid med vitskaplege institusjonar og offentlege styresmakter.
Den viktigaste oppgåva til namnelaget er å fremja allmenn kunnskap om og kjennskap til namn og namnegransking. Laget skal dessutan driva kursverksemd og stø innsamlingsarbeid og utgjeving av skrifter og bøker som har med namnegransking å gjera.
Laget har berre individuelle medlemmer. Organisasjonar og institusjonar vert rekna som einskildmedlemer. Alle vert medlemmer av laget når dei tingar tidsskriftet som laget gjev ut. Årspengane er for tida 150 kroner.
Namnelaget gjev ut tidsskriftet Namn og Nemne og meldingsbladet Nytt om namn. Årspengane er for tida 150 kroner.
Tidsskriftet og meldingsbladet har stoff som er av interesse både for lek og lærd. Stoffet representerer ulike namneinteresser, og det gjev eit representativt bilete av kvar norsk namnegransking står til kvar tid. Å vera medlem av Norsk namnelag er ein grei måte å halda seg orientert om kva som skjer i norsk namnegransking, på.
Ein kan verta medlem i Norsk namnelag ved å venda seg til Norsk namnelag, Nordisk institutt, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen. Tlf. 55 58 24 06. Faks: 55 58 96 60. E-post: gunnstein.akselberg@nor.uib.no
GRAMMATIKKBITEN – ORDKLASSER
Vi er vane med at orda i språket er delte inn i klasser: substantiv, verb, adjektiv osv. Denne inndelinga ligg gjerne til grunn for disponeringa av grammatikkbøker, og i ordbøker og ordlister er orda merkte med kva slags ordklasse dei høyrer til. Inndelinga i ordklasser er eit døme på korleis ein innafor eit fag kan skapa orden i ein elles kaotisk røyndom.
Men det er ikkje alle ord som like lett let seg innordna i ordklasser. Kva med t.d. "det relative som"? Det er det vi har i uttrykket den boka som du kjøpte? Heile denne konstruksjonen må analyserast som ein substantivfrase (et substantivisk ledd) den boka pluss ei relativsetning som du kjøpte. Her ser vi at det manglar eit objekt i relativsetninga, men vi vil utan vidare tolka inn boka som objekt for kjøpte. Men ein kan rekna som som eit framflytt objekt, og ettersom dette da står i staden for boka, kan det reknast til ordklassa pronomen. Denne eine eigenskapen, å "stå i staden for", er altså nok til at som av visse grammatikarar tidlegare har vorte kalla relativt pronomen.
Men dette vesle ordet har også andre eigenskapar, eller mangel på eigenskapar. Det kan f.eks. ikkje kasusbøyast, slik andre pronomen kan (eg – meg, du – deg), det kan berre stå i leddsetningar, det må alltid stå fyrst (*du kjøpte som går ikkje), og aldri etter preposisjon (*den boka i som du las går heller ikkje). Vi har dermed å gjera med eit ubøygd ord som berre kan stå aleine fyrst i leddsetningar. Andre ord som kan beskrivast på same måten, er at, fordi, dersom, hvis (det siste berre i bokmål). Desse orda høyrer til klassa subjunksjonar (eller underordnande konjunksjonar). Vi ser altså at "det relative som" har ein del eigenskapar felles med subjunksjonane. Den eine eigenskapen det har felles med pronomen, viser seg dessutan ved nærare ettersyn å vera mindre opplagt. Det er fleire årsaker til at ei setning kan mangla eit ledd. I leddsetningar kan det vera ein tom plass der ein kan tolka inn eit ledd frå utafor setninga, t.d. i Den boka synest eg at du bør lesa. Her kan vi også fylla den tomme objektsplassen etter lesa med eit ledd som står utafor leddsetninga, den boka. Det same er også logisk mogleg i som-setninga. Relativsetningar kan altså seiast å ha ein tom plass, som får sitt innhald frå eit ledd utanfor setninga. Dette er den einaste moglege analysen dersom som skal reknast som subjunksjon.
Dette vesle dømet viser at ordklasse ikkje er ein bestemd merkelapp som eit ord har ein gong for alle. Kvar ordklasse har meir eller mindre prototypiske medlemer, og så er det ei rekkje ord som har eigenskapar og særdrag frå fleire ordklasser samtidig. Ein påstand om at eit ord er eit pronomen eller at det er ein subjunskjon, er derfor eigentleg meiningslaus. Det blir eit spørsmål om kva som gjev den beste grammatiske beskrivinga eller innsikta. Av same grunn er heile ordklasseinndelinga gjenstand for diskusjon og revisjon blant fagfolk.
NYORD
amatørfyll Det er høysesong for julebord, og Ola og Kari kaster seg ut i elleville festligheter. For mange ender firmafesten med flatfyll, bråk og bondeanger. "Amatørfyll" kaller politiet det
Dagbladet 2.12.1998.
datohikke De første erstatningssøksmålene mot dataleverandører er allerede registrert i USA, selv om de fleste regner med at flommen av saker ikke kommer før systemene får datohikke i år 2000.
Dagens Næringsliv 2.1.1999.
Euroland samnamn for statane som til saman utgjer euroområdet: Nå blir "Euroland" en økonomisk supermakt nummer to, med et folketall og en økonomisk styrke på linje med USAs.
Aftenposten 2.1.199.
euroland stat som har euro som mynteining: forskjellen fra tidligere er at den lokale valutaen i det enkelte euro-land nå bare er en avledet størrelse ut fra verdien av deres fellesvaluta euro.
Aftenposten 2.1.l999.
funksjonell ateist Stig Alstrup Rasmussen finn det rett nok absurd at eit folk kor brorparten er funksjonelle ateistar skal ha ein statsreligion, og at regenten etter lova må tilhøyra den luthersk-evangeliske kyrkja.
Dag og Tid 29.10.98.
futurist ny bruk: Spåkoner og spåmenn har fått en ny vår. [...] Norske næringslivstopper har begynt å lytte til futurister før de skal ta sine store valg.
Aftenposten l5.11.l998.
kombucha Soppen "kombucha" skal visstnok forebygge kreft, forhindre overgangsalder, fjerne fotsvette og redusere hengemaven. Men ekspert ved Landbrukshøyskolen på Ås har aldri hørt om soppen.
Aftenposten 12.11.l998.
konvertere utvida bruk: Og i likhet med Sunniva har også hun konvertert fra en annen vinteridrett.
Asker og Bærums Budstikke 4.1.1999.
kryptobiose I denne tilstanden, som kalles "kryptobiose" eller "skjult liv", kan bjørnedyrene tåle fullstendig uttørring, og ekstreme temperaturer.
Aftenposten 22.11.1998.
monsterku Hvis Stortinget godtar veterinæravtalen kan vi ikke hindre avl av belgisk blå i Norge. Monsterkua kan bli å finne i norske fjøs neste år.
Klassekampen 20.11.1998.
pigge av ny bruk: Kjører han med eller uten pigger? [...] Slike valg er ikke det viktigste i livet, mener han, men siden han kjører mye i Oslo-området, var det naturlig for ham å pigge av.
Asker og Bærums Budstikke 9.1.1999.
praktisk ateisme Praktisk ateisme har som grunnsetning at det i praksis ikke fins noen virkelighet utenfor det dennesidige. Det er en meget trang virkelighetsoppfatning.
Dagen 2.11.1998.
velværeklinikk ... innehaver av en velværeklinikk, der kundene kommer for å slankes og trimmes, nær sagt både på kropp og sjel.
Dagbladet 25.10.1998.
vinklingsjournalistikk Vi ser hvor sterkt den såkalte vinklingsjournalistikken har tiltatt også her til lands. Vinklingsjournalistikk kan gå på bekostning av den fordypende saks- og analytisk rettede journalistikk. [...] Og truende for ytringen blir det når klimaet, faglig og sosialt, tillater og så godt som premierer, den iøynefallende innfallsvinkel til stoffet på bekostning av den balanserte fremstilling, mener [William] Nygaard.
Aftenposten 17.10.1998.
FORFATTERNE
Birgit Falck-Kjällquist er dosent i nordiske språk ved Lunds universitet. Hun har vært arkivar ved Ortsnamnsrkivet i Uppsala og redaktør for Svenska Akademiens ordbok i Lund, og er nå leder for Dialekt-, ortsnamns- och folkminnesakivet i Göteborg
Egil Gabrielsen er førstelektor ved Høgskolen i Stavanger og for tiden prosjektleder ved Senter for leseforskning. Han har arbeidd i sju år som høgskolelektor i pedagogikk og i ti år som undervisningsleder for allmennlærerutdanningen i Stavanger.
Jon Grepstad er informasjonskonsulent i Norsk språkråd
Sverre Klouman er cand.philol. og har tidligere arbeidd som førsteamanuensis i engelsk ved Krigsskolen
Jørn Lund er professor og sjefredaktør i Gyldendal Dansk Forlag
Einar Lundeby er professor emeritus i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo
Anne Svanevik er cand.philol. og førstekonsulent ved Statens kartverk. Hun har tidligere vært forskningsstipendiat ved Seksjon for navnegransking ved Universitetet i Oslo