Redaktørar: Jan Terje Faarlund og Dag Gundersen.
Redaksjonssekretær: Åsta Norheim.
Signerte artiklar står for forfattaren sitt syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgåve).
ISSN 0333-3825 (prenta utgåve).
Norsk språkråd gjennomgår nå nær 400 lærebøker i året. Det vil i gjennomsnitt si mer enn én per dag, helligdager ikke unntatt. Bøkene spenner over alle de linjer og fag som fins i skoleverket, og er en stor og interessant litteratur. Foruten å bidra til at det som står i bøkene, er forståelig (og ikke så sjelden at gale detaljer blir riktige), er det en oppgave for Språkrådet å medvirke til utviklingen av et norsk fagspråk. Her er mye ugjort. Mange bøker er fulle av en unorsk, særlig engelsk, terminologi som ikke sier norske elever noe som helst. De må i tilfelle lære slike ord ved først å lære det faglige innholdet av dem, mens det skulle være omvendt: Selve ordet burde gi en flygende start til å skjønne hva det står for. Det hjelper ikke stort å oversette «to boot» til «å boote»; det betyr «å starte opp, slå på», noe enhver umiddelbart kan få mening ut av. Kombinasjonen av at mange fagmiljøer er små, og at de er vant til engelsk og «er komfortable med det», som de vil si på anglonorsk, gjør at en del lærebokforfattere ikke har sans for, tid til eller fantasi til å gjøre noe med dette. Språkrådet krever at det skal være norske hovedtermer; har man det ikke fra før, får man lage det. Så kan den engelske termen tilføyes i parentes for å vise at den hører til verkstedspråket. Dette er ikke alltid like populært blant forfattere og forlag, men det er nødvendig. Det hender for øvrig at forfatteren selv får en mer presis forståelse av et begrep som han må tenke igjennom på ny for å uttrykke på norsk.
Språkrådet har pålagt seg selv, eller rettere sekretariatet, å samle de nye norske termene som slik kommer inn i læreboklitteraturen, for å medvirke til en ensartet bruk, som ideelt går ut på at en term dekker ett begrep og ikke flere, og at ett begrep har en betegnelse og ikke flere, og selvfølgelig: at den norske termen som blir valgt, er mest mulig funksjonell.
Men vi er ikke ingeniører, sveisere, reiselivsansatte eller kokker. Vi er avhengige av en positiv innstilling fra dem som er det, og som skriver lærebøker om faget sitt. Heldigvis er det da mange forfattere som har det. En blir glad i en forfatter som innfører omlafting som hovedterm og setter «(reengineering)» i parentes.
Dag Gundersen
DAG GUNDERSEN
Med nye ting, teknikker og kulturimpulser følger nye ord, og slike er kommet inn i norsk til alle tider. Norrøne ord som linja, persóna og purpura er tidlige lån fra latin.
Heiðinn dvs. hedensk, var egentlig en som bodde på heia, utenfor folkeskikken og ikke visste bedre; det svarer helt til latin paganus om hedensk, egentlig 'landsens, bondsk, uopplyst'. Kristinn ble tilpasset til hjemlige mønstre for ordlaging og skrivemåte fra christianus (gresk -os). Helvíti var "Hels straff", et ord som gav de nyomvendte en forståelse av at fortapelsen var noe vondt. Her har vi noen eldgamle eksempler på tre måter å behandle lånord på: Hvis grunnformen ikke avviker fra strukturen i norsk, kan den overtas som den er, og utstyres med norsk kjønn (hvis det er et substantiv) og bøyningsverk. Hvis den avviker, kan den tilpasses et norsk mønster, det vi nå kaller norvagisering. Et alternativ er å låne begrepet, men uttrykke det med et ord som er dannet på hjemlig grunn, det vil si fornorsking.
På denne måten har vårt låntakende språk tatt opp i seg mengder av ord og begreper fra latin og gresk, tysk, fransk, dansk og etter hvert fra all verdens fjerne kanter, men er ennå et eget språk som vi knytter vår nasjonalitet til.
Norsk språkråd er pålagt ved lov å «verne om den kulturarv som norsk skriftspråk og talespråk representerer». Å verne om er å forsvare. Vi skal forsvare norsk språkstruktur samtidig som vi tar inn utefra de ordene vi trenger. At vi har bruk for mange av lånordene, er det ingen tvil om. De kommer oftest inn med en enkelt av sine mulige betydninger i opphavsspråket og fyller ut hull i vårt eget ordforråd.
I dag dreier det seg framfor alle språk om engelsk, den store långiveren i vår tid. Samtidig er engelsk den store låntaker; fra alle kanter av kloden har dette verdensspråket fått tilsig, også fra nordisk. Tilpasningen av språklige lån til hjemlig engelsk struktur har gått så langt at selv geografiske egennavn er anglisert: Venice (Venezia), Copenhagen (København), Prague (Praha). Tilsvarende på tysk: Venedig, Kopenhagen, Prag. Slik går det for seg i stormaktssprakene.
Når engelske ord kommer inn i norsk, har vi de samme tre mulighetene som i middelalderen. Vi kan ta inn ordet slik det er, der det ikke avviker fra norske mønstre: stress, mobbing, harddisk, rafting. Vi kan låne begrepet og uttrykke det med et hjemlig ord eller med et tilpasset fremmedord: datamaskin for computer, formgi, -ver, -v(n)ing for designer, design. Det blir stundom påstått at vi gjør lite av dette, og vi kunne nok gjøre mer. Men i den faglige terminologien skjer det mye mer enn folk flest har oversikt over.
Her er noen eksempler:
bitmap – punktmatrise; rastermønster
cache (memory) – hurtigminne
cursor – markør, peker
default – standard
enhancement – anrikning
flyback – tilbakeløp
idle – tomgang
pop-up – ekspandert
prompt – klarmelding
real time – sanntid(s-)
Den enkleste overføringen har vi når ordet kan oversettes ledd for ledd:
black box – svart boks
flatbed – flatseng(-)
freeware – frivare
gate – port
overflow – overflyt
real mode – reell modus
Norsk sprakråd tar ikke æren for alt dette; det er mange, både fagforfattere og institusjoner, som er interessert i å fremme en norsk terminologiutvikling. Det bidrar til å gjøre faget forståelig. At en kan lage hjemlige termer, er også et tegn på at en føler seg på topp i faget. En kan til og med leke med fagspråket. Av de engelske termene ovenfor er det flere som bærer preg av termskaperens gode humør; først hvis vi overtar dem i engelsk form, blir de alvorlige fremmedord.
Disse fremmedordene er av to slag. Dels kommer de fra latin og kan da lett slutte seg til de faste mønstrene vi har utviklet gjennom århundrers omgang med slike ord: c blir k eller s, -tion blir -sjon osv. De volder ikke store problemer. Den andre typen er ord som har germansk opphav eller er tilpasset den germanske delen av engelsk språkstruktur. Det er disse som volder problemer i norsk. Det gjør de for øvrig også i engelsk. Engelsk er et vanskelig språk å skrive selv for dem som har det til morsmal, og ikke alle briter er fornøyde med den store avstanden mellom skrift og uttale.
Når slike ord kommer inn i norsk, skaper de store avvik fra de tradisjonelle skriftmønstrene vi er vant til. Det har ført til at mange av de vanligere er blitt norvagisert, fra forrige århundre hl nå: streik (eng. strike), boikott,fotball, å krasje (1938), røff, tøff, gir, kuli, sjekk og mange andre. Ikke alt har vist seg levedykhg; skeileit fra 1938 har fått skylight som jamstilt form. At en form er levedyktig, vet en ikke før en har gitt den en sjanse (før chance); hvis en ikke gjør det, vet en iallfall ingenting om mulig suksess eller fiasko.
Det er altså ikke noe nytt ved Språkrådets vedtak om norvagisering av ca. 60 anglisismer på årsmøtet for 1995 i januar i år. Det er ikke nytt å norvagisere, og det er ikke nytt a gjøre det med anglisismer. Det som er nytt, er å gjøre det med ca. 60 på en gang, og det er antallet som har vakt oppsikt. Fra ca. 1970 til ca. 1990 har disse – og mange flere – gått ganske upåaktet hen: teip/tape, flippover, slippover, kabinkrysser, frilans(e, -er), krakker, pikkels, jus/juice, skanne, eksos, bleser/blazer, kardigan, krål, -e, miksmaster, popkorn, kasjunøtt, popp/pop, kløtsj/clutch. Av ord fra andre språk har vi i den samme perioden sjanger/genre, pø om pø (av peu à peu), enkét/enquete, getto, blits, fondy, jogurt/yoghurt, kollasj/collage, utrert/outrert, transjere og mange flere.
Som en ser, har en del av dem valgfritt norvagisert eller engelsk skrivemåte, og det samme har de aller fleste fra årets vedtak: displei/display, fait, -e, -er / -fight, -e, -er, gaid, -e /guide, keitering/catering, polisj/polish, sjampanje/champagne, sørvis/service, skup/scoop osv. Når en jamfører begge medlemmer av paret, ser en samtidig hvor dårlig den engelske skrivemåten samsvarer med hvordan vi ellers gjengir de samme lydverdiene i norsk: Vi gjengir ai som ai i vaier, ikke som i (fight) eller ui (guide), osv.
Poenget med norvagisering er ikke å skrive som vi snakker. Det lar seg ikke gjøre; dessuten er norsk rettskrivning mer historisk enn lydrett og derfor full av «stumme bokstaver» og andre forskjeller mellom tale og skrift. Poenget er å skrive i samsvar med norske skriftmønstre. At dette tross alt fører til samsvar med uttalen i en del tilfeller får vi ta med som en bonus, men ikke som noe selvsagt.
Kritikere av norvagiseringsvedtakene har klaget dels over at det er blitt gjort rent for mye, dels over at det er for lite. Men her møter vi «det muliges kunst», et velkjent fenomen også i språknormeringen.
Et annet motargument er at de norvagiserte formene ikke har noen utbredelse. Nei når skulle de ha fått det? De har jo vært feil til nå. Dette kan ikke sammenlignes med riksmålets jamstilling av snø/sne, språk/sprog, etter/efter og flere i 1984. Det første settet var former som folk var vant til å se i bokmål, og som derfor lett kom inn i de kildene som utgjør riksmålets basis.
Endelig har det vært hevdet at årets mer omfattende norvagisering kommer før tiden er moden. Dessverre fins det knapt noe eksempel på at et samlet norsk språksamfunn har vært enig i at tiden er inne for rettskrivningsendringer. Men det fins mange eksempler på stor uenighet om det, og også på at samme generasjon etter kort tid har vent seg til de nye formene og ikke har uttrykt noe ønske om å vende tilbake til eldre skriveskikk. Denne gangen kom et stort flertall av Språkrådets 38 representanter for det skrivende Norge til at tiden er inne. Bak vedtakene lå det drøftinger gjennom en årrekke. De var alt annet enn tilfeldige.
Etter at engelsk har etablert seg som den fremste långiveren til norsk, har bredden og dybden i den engelske påvirkningen økt kraftig. Enkeltordene er lettest å få øye på; mye av det som blir sagt om anglisismeproblemet, dreier seg derfor om dem og stopper der. Men det fins mer generelle trekk, som den feilaktige apostrofen i "Guri's ekteskap", eller løs sammensetning i orddannelsen, som "drikke kartonger" og "fullskala modell". Påvirkning på syntaksen ytrer seg i framgang for er på bekostning av blir i setninger som "Det er ofte sagt at ...", eller forkortede leddsetninger som "Det handler om hvordan øke din produktivitet". There-setninger på engelsk er ikke så vanlige som Det-setninger på norsk, og det formelle/foreløpige subjektet Det mangler nå ofte i setninger som "Dersom skade oppstår ...", der det før ville hett "Hvis det oppstår skade . . . ". Det er en hel del slike trekk, og enten en vil regne dem som et gode eller et onde, må en iallfall være oppmerksom på dem hvis en vil uttale seg om hvor mye eller lite den engelske påvirkningen betyr.
BIRGITTA LINDGREN
Svenskan var det första nordiska språk som principiellt anpassade stavningen av lånord efter inhemska vanor. Det skedde i början av 1800-talet genom ett förslag framlagt av Svenska Akademien. Då var det främst franska ord som var aktuella. Därigenom har vi fått stavningar som affär, byrå, detalj, fabrik, karaktär; kår (corps), kredit, kusin, löjtnant, talang, toalett. Alla dessa stavningar var chockerande för sin samtid, men de har överlevt. Det kan noteras att bortsett från omstavning av -ch- till en tyskinspirerad stavning med -sch-, som i broschyr, plansch, marsch, ändrades inte stavningen av sj-ljud i de franska orden: chef, jalusi, geni, garage.
Även för engelska ord har försvenskad omstavning tillämpats: jobb, paj, räd (raid), strejk, träna, turist. Under senare tid är tendensen dock att engelska lånord (som numera utgör merparten av alla lånord) i större utsträckning behåller sin stavning: container, finish, playback, scout, seeda, service. Ett engelskinspirerat uttal bibehålls just i dessa fall, men i andra fall anpassas uttalet. Ett j uttalas alltid på svenskt sätt. Orden jeans och juice uttalas alltså med svenskt j-ljud även om resten av orden uttalas "på engelska". Även a och u får ofta svenskt uttal, som i camping, jazz, surfa, punk. För overall växlar uttalet mellan /å:verå:l/ och /å:veral:/. I bag har dock engelskans korta öppna /æ/ av vokalen bibehållits.
Engelska ord på stumt e, där detta e skall ange långt eller diftongiskt uttal av stamvokalen, är besvärliga att hantera. Det kan verka acceptabelt med tapen (best. form singular av tape), men många böjningsändelser har i svenskan andra vokaler än e. I sådana fall är försvenskad stavning att föredra: tejpa ett paket, sajpade däck, tajma, tajta jeans, rejvare.
Omstavningar från senare tid är k-stavning vid sidan av c-stavning i bl.a. kamouflage, klementin, klitoris. Stavningen enkät har helt ersatt enquete. Stavningen croquis är på väg att försvinna till förmån för kroki. Spagetti är i dag vanligare än spaghetti, och stavningarna fondy och mysli är på väg att vinna mark. Allt detta sker eller har skett utan någon särskild stavningsreform.
Grundinställningen inom den svenska språkvården är att man i första hand bör söka ett svenskt ord för ett svåranpassat främmande ord. Några exempel: på svenska heter det boka (inte booka), tändare (inte lighter), nicka (inte heada), kassaskåp (inte safe), och man rekommenderar att det skall heta lagarbete inte teamwork, e- post inte e-mail.
JØRGEN SCHACK
De overordnede principper for dansk retskrivning er fastlagt i en over 100 år gammel bekendtgørelse, nemlig Kirke- og Undervisningsministeriets Bekendtgørelse om Retskrivningen af 27.2.1892, som endnu i dag udgør det principielle grundlag for dansk retskrivning, herunder stavningen af fremmedord. 1892-bekendtgørelsens meget detaljerede afsnit om "fremmede Ords Skrivemaade" afsluttes med følgende almene princip:
Fremmede Ord, der ere fuldt optagne og indgaaede i Sproget og i Udtalen have tabt de fremmede Lyde, skrives efter Sprogets almindelige Regler: Ansjos, Kaptajn, Kontor, Løjtnant, nervøs, Tempel, Ur, Trone.
De retskrivningsordbøger der er kommet efter bekendtgørelsen, har efterlevet dette princip, og det var da også det der førte til valgfri former som byste, kamuflage, krem, majonæse og resurse (ved siden af buste, camouflage, creme, mayonnaise og ressource) i Retskrivningsordbogen af 1986. Det er ikke tilfældigt at de nævnte eksempler på fordanskning alle vedrører ord fra fransk. Tilsvarende nyere eksempler på fordanskning af ord fra engelsk er forholdsvis sjældne.
Retskrivningsordbogen af 1986 har dog enkelte, fx handikap, takle og tjekke (ved siden af handicap, tackle og checke). Den kommende udgave af Retskrivningsordbogen har vistnok kun ét eksempel på fordanskning af ord fra engelsk, nemlig nørd (af nerd), og indeholder endda et par eksempler på "reanglificering", nemlig cricket (ved siden af kricket) og scanne (ved siden af skanne).
Den væsentligste årsag til forskellen i behandlingen af ord fra henholdsvis fransk og engelsk er at bekendtgørelsen fra 1892 giver meget detaljerede regler for skrivemåden af lån fra fransk, som var talrige på det tidspunkt, men kun meget sparsomme regler for lån fra engelsk, som endnu ved slutningen af århundredskiftet var forholdsvis fåtallige. 1892-bekendtgørelsen har af gode grunde ikke kunnet tage højde for den omfattende import af engelske ord der begyndte efter slutningen af anden verdenskrig, og det har betydet at engelske lån med få undtagelser har fået lov til at beholde deres oprindelige skrivemåde.
Tiden er således forlængst løbet fra den gamle bekendtgørelse, og den afløses formentlig inden længe af en ny bekendtgørelse, der i modsætning til den gamle ikke går i detaljer med enkelte retskrivningsspørgsmål, men blot afstikker de mere overordnede rammer for retskrivningen. Hvis den ny bekendtgørelse gennemføres, vil det blot betyde en cementering af den praksis som har været fulgt i årtier, og det vil for de engelske låns vedkommende betyde at de skrives som på engelsk. Fordanskning kan dog finde sted hvis den har støtte i sprogbrugen, sådan som det er tilfældet med nørd i den kommende udgave af Retskrivningsordbogen.
ÁSTA SVAVARSDÓTTIR OG GUÐRÚN KVARAN
Et af islandsk sprogpolitiks vigtigste kendetegn er purismen, som har det til formål at islandsk ordforråd for det meste forøges med neologismer der er dannet af indenlandske stammer, og at man holder måde med optagelsen af låneord. Man kan roligt sige at purismen stort set er støttet af almenheden, selvom man har forskellige opfattelser af det som bør lægges vægt på, og på grund af dens indflydelse er låneord ikke så iøjnefaldende i islandsk som i mange andre sprog. Ikke desto mindre findes der mange låneord i islandsk fra forskellige perioder og lånt fra forskellige sprog som nyder samme anerkendelse som nordiske arveord, f.eks. kirkja (kirke), prestur (præst), kurteisi (høflighed), pappír (papir), sófi (sofa), sjal (sjal) og jakki (jakke). 1)
I hvert fald fra det 16. århundrede kom den fremmede indflydelse først og fremmest fra Danmark, og før i tiden optog islandsk størstedelen af fremmedordene gennem dansk selvom deres oprindelse var i andre sprog, f.eks. fransk, tysk eller engelsk. Fra midten af dette århundrede tiltager antallet af låneord som er kommet direkte fra engelsk stadig, og nu er indflydelsen fra det engelske sprogområde dominerende i islandsk som i mange andre europæiske sprog, selvom eksempler på nylige låneord fra andre sprog kan nævnes, f.eks. glögg fra svensk, pasta fra italiensk og píta fra græsk. Det er værd at gøre opmærksom på at mange låneord, især dem som stammer fra nærbeslægtede sprog som dansk og engelsk, tilpasser sig næsten automatisk og uden anstrengelse til islandsk –, og det er ikke sikkert at islændinge i almindelighed gør sig klart at ord som bíll (d. bil), spæla (d. spejle (æg)), epli (d. æble), gír (e. gear), blók (e. bloke), gutti (no. gut) osv. har fremmed oprindelse. Andre låneord, både gamle og nye, er mere fremmedartede, f.eks. biskup (biskop), pendúll (pendul), servíetta (serviet) og klósett (toilet), men ikke desto mindre er de enten de eneste eller de mest brugte ord over vedkommende fænomener.
Purismens påvirkning er af to slags. For det første har den haft indflydelse på antallet af låneord i sproget. På de fleste områder er der stærk tendens til at danne ord af indenlandsk stamme om alle slags nye fænomener, og i mange tilfælde er det lykkedes så godt at de nydannede ord er de eneste som bruges, f.eks. tölva (e. computer), sími (telefon), sjónvarp (tv), þota (e. jet), þyrla (helikopter). Af denne grund bruger islændingene ofte indenlandske nye ord hvor nabosprogene har ord af fælles græsk-latinsk rod, f.eks. arbejder de med stærðfræði, eðlisfræði, jarðfræði, hagfræði, guðfræði osv., men ikke matematik, fysik, geologi, ekonomi, teologi som deres naboer selvom disse ord bruges af specialister ved siden af nydannelserne. På den anden side kan man i islandsk finde almindelige låne- og fremmedord indenfor alle disse fag, f.eks. algebra, plús, mínus, radíus osv. i matematik selvom faget har et islandsk navn.
For det andet har purismen haft mangeartet indflydelse på udbredelse og benyttelse af låneord som for en stor dels vedkommende er knyttet til et bestemt register eller stil. Det er ganske almindeligt at både låneord og deres islandske ækvivalenter er i brug, og så er låneordet gerne mere uformelt, ofte for det meste knyttet til talesproget og endog til slang. Låneordet bíll er køretøjets almindelige navn, men ordet bifreið er også brugt selvom det næppe forekommer undtagen i relativt formelt skrivesprog, f.eks. i færdselsloven. Andre eksempler på sådanne par er fótbolti (fodbold) og knattspyrna, mótorhjól (motorcykel) og vélhjól, gardínur (gardiner) og gluggatjöld, fax og símbréf.
Da man er mere tolerant indenfor dagligdags talesprog end i formelt skriftsprog, er låneordene iøjnefaldende på forskellige områder i det daglige liv som der sandsynligvis snakkes mere om end der skrives. Således er navne på forskellige mad- og drikkevarer låneord og nogle betydelig fremmedartede, f.eks. navne på frugter som epli (æble), appelsína (appelsin), ananas, kiwi, forskellige retter, f.eks. pitsa/pizza, buff (bøff), kóteletta og drikkevarer som kaffi, te, pilsner, djús (e. juice). Man har faktisk foreslået neologismer som f.eks. bjúgaldin (banan) og lárpera (avocado) men de har ikke nået at udrydde låneordene.
Et andet område hvor låneord er almindelige er alt som vedrører udseende og mode. Mange af navnene på kosmetik er låneord, f.eks. sjampó (e. shampoo), gel, maskari, gloss, tissjú (e. tissue) selvom andre er af indenlandsk oprindelse som varalitur (læbestift), (hár)næring (e. conditioner) og skol (e. toning). Man kan også nævne beklædningsgenstande som bikiní, golftreyja, bleiser, keip (e. cape), skjört og klædestoffer som bómull, flannel, flís (e. fleece), nælon (e. nylon), nankin. Her kan man også nævne mange verber, f.eks. meika (e. make up), hekla (hækle), plísera (plisere), sikksakka (siksakke) og forskellige adjektiver af udenlandsk oprindelse til at beskrive udseende og påklædning, f.eks. farver (beis/beige, lilla(blár), kremaður), og overflade eller ydre, f.eks. smart, lekker, fix.
På mange andre af det daglige livs områder er låneord almindelige. Man kan nævne navne på dans, spil, lege og sport som i mange tilfælde er af udenlandsk oprindelse, f.eks. polki, skottís, foxtrott, tangó; bridds/bridge, vist, póker; krikket, frisbí; golf, hokkí osv., og når islændinge køber ind, betaler de gerne med tékki (check), debitkort eller kreditkort.
De fleste af de ord som vi nu har nævnt, er almindelige i daglig tale selvom nogle, ikke mindst modeord, hører til forskellige generationer. Dette gælder også slangord hvor låneord er iøjnefaldende og i de sidste år og årtier har de fleste deres oprindelse i engelsk. Som eksempler kan vi nævne substantiverne nörd (e. nerd), kríp (e. creep), frík (e. freak), verberne bögga (e. bug), fíla (e. feel), flippa út (e. flip out) og adjektiverne næs (nice), töff (e. tough).
Størstedelen af låne- og fremmedordene i islandsk er substantiver da de ofte er navne på alle slags nyheder. Ganske mange verber og adjektiver af udenlandsk oprindelse findes der også såvel som nogle interjektioner. De mest almindelige og udbredte er uden tvivl ókei (e. o.k.) og bæ-bæ (e. bye-bye) men mange andre høres ganske ofte og nogle har uden tvivl deres rødder i amerikanske film, f.eks. vá (e. wow), bæng-bæng (e. bang-bang), djísus (e. Jesus) o.a. Størstedelen af de ord som har fået nævneværdig udbredelse, tilpasser sig mere eller mindre den islandske fonologi og morfologi selvom det ganske vist kommer an på ordenes natur og hvorledes de bliver brugt. Dette vedrører næsten uden undtagelse verberne som bøjes som regelmæssige islandske verber: inf. mixa (e. mix), præt. mixaði, plur. (við)mixuðum, præt.part. mixaður. De fleste substantiver bøjes med hensyn til køn, tal og kasus og kan tilføje den bestemte artikel: mask. nom. jeppi(nn) (e. jeep), akk. jeppa(nn); nom. plur. jeppar(nir), akk. plur. jeppa(na) o.s.v.; fem. nom. sessjón(in) (e. session), gen. sessjónar(innar); nom. plur. sessjónir(nar) o.s.v.; neutr. nom. húdd(ið) (e. hood), gen. húdds(ins); nom. plur. húdd(in) osv.
På den anden side skiller adjektiverne sig ud hvad dette angår, idet en stor del af dem er for det meste eller helt uden fleksion. Det bør nævnes at der allerede findes i sproget nogle ubøjelige adjektiver men ingen af de indlånte adjektiver har samme formelle egenskab, nemlig at have endelsen -a eller -i.
Låneord som får fodfæste i sproget tilpasser sig efterhånden det islandske sprogsystem hos almenheden og det er almindeligt at deres bøjning, f.eks. køn, er svævende i begyndelsen. På grund af den vægt der lægges på dannelsen af nye ord, har det skortet på organiseret tilpasning af låneord, og man har i det hele taget set på ord af fremmed oprindelse som fremmedlegemer i sproget hvis de ikke tilpasser sig lige fra begyndelsen, selvom man tolererer dem så længe ingen gode nye ord tager deres plads. I almindelighed tager det lang tid for låneord at blive accepteret i islandsk i den forstand at man kan bruge dem hvor og når som helst. Her gør man dog ret i at pege på at udenlandsk indflydelse på ordforrådet gør sig gældende på flere områder end indenfor låne- eller fremmedord. Blandt nydannelserne er der direkte lånebetydninger som er ganske almindelige i islandsk. I ord som bátafólk (e. boatpeople), fegrunarblundur (e. beautysleep), andhetja (e. antihero) er formen islandsk men både betydningen og orddannelsen er af udenlandsk oprindelse. På denne måde har betydningen af mange gamle ord ændret sig eller er blevet udvidet under indflydelse fra andre sprog, f.eks. band om pop- og jazzgrupper, biti (e. bite) og vista (e. safe) i computersproget og ódýr (e. cheap), svalur (e. cool) og hýr (e. gay) i overført betydning.
1) Islandsk á uttales "ao", æ uttales "ai", ó uttales "ou" og é uttales "je".
JOHN OLE ASKEDAL
I de tysktalende land i Europa tas den løpende pleie av den offisielle rettskrivning ikke hånd om av statlige organer, men av den såkalte Duden-redaksjonen, som er del av et privat forlag. Før og under den annen verdenskrig holdt Duden-redaksjonen til i Leipzig i Tyskland. Etter krigen oppstod det en vesttysk filial i Mannheim, som etter den tyske samling er hovedsete også i navnet.
I vårt århundre har det dessuten funnet sted to større rettskrivningskonferanser som har fremmet mer vidtgående reformforslag. Den første av disse fant sted i Berlin 1901, den annen i Wien, 22.-24.11.1994. De anbefalinger man entes om i Berlin i 1901, ble offisielt godkjent av regjeringene i Tyskland, Østerrike og Sveits i 1902. Også 1994-forslaget skal gjennom ministeriene i de enkelte tyske Bundesländer og i Sveits og Østerrike, men den prosessen er ennå ikke avsluttet.
Det nye reformforslaget berører i alt ca. 12 000 ord og ordforbindelser. Hovedhensikten er å avvikle særregler og å gi hovedregler en mer generell anvendelse. Bl.a. foreslås fortyskning av en del fremmedord ved at skrivemåten tilpasses regler som gjelder for det hjemlige tyske ordforråd. Oftest gjelder dette lånord av romansk – latinsk og fransk – og av gresk opprinnelse. Det dreier seg i stor grad om videreføring av en ortografisk tilpasningslinje som har en tradisjon bak seg, delvis også om konfirmering av skrivemåter som allerede er i bruk. Ett eksempel er allmennspråklige ord med ordstammene phon, phot, graph. Her skal man istedenfor tradisjonell ph-forbindelse generelt også kunne bruke f (Mikrophon/Mikrofon, Photokopie/Fotokopie). f skal også bli mulig i en del andre vanlige ord (Delphin/Delfin, phantastisch/fantastisch). I noen ord tillates forenkling av rh til r (Katarrh/Katarr), av th til t (Thunfisch/Tunfisch), og av gh til g (Spaghetti/Spagetti). Andre forslag gjelder ai > ä (Mayonnaise/Majonäse), ou > u (Nougat/Nugat) og tch > tsch (Ketchup/Ketschup). Fransk é, ée skal valgfritt kunne erstattes av ee (Frotté/Frottee, Varieté/Varietee), og avledede adjektiver til substantiver med utlydende -enz, -anz skal kunne ha utlyd på -ziell ved siden av -tiell (substantiell/substanziell, jf. Substanz; tilsvarende ved substantiver: Potential/Potenzial, jf. Potenz). Lånord berøres også av forslaget om mer fordobling av konsonantbokstav etter kort vokal (numerieren > nummerieren pga. Nummer, Tipp pga. tippen).
To forslag tar spesielt for seg engelsk. Den engelske flertallsform -ies av ord på -y erstattes av vanlig s-plural i form av -ys (die Babies > die Babys). Sammensatte engelske fremmedord skal ikke lenger ha bindestrek, men sammenskrives (Rush-hour > Rushhour). Utover dette er engelske fremmedord ikke tatt opp som et særlig problem. Man kan merke seg at reformforslaget generelt ikke skal gjelde for fagspråklig terminologi, hvor innslaget av engelsk i vår tid ofte er særlig stort.
De øvrige foreslåtte forandringer er primært av betydning for det hjemlige tyske ordforrådet. Det innføres nye regler for fordeling av ss og ß (daß > dass, er haßt > er hasst, men etter lang vokal stadig Maß, müßig), og mer omlydskrivning skal bidra til å tydeliggjøre sammenhengen mellom ord (Bendel > Bändel pga. Band, schneuzen > schnäuzen pga. Schnauze). Andre forslag tar sikte på å avvikle særforhold ved enkeltord (rauh > rau, jf. blau; Roheit > Rohheit pga. roh + heit). Et ønske om forenkling av regelverket ligger videre til grunn for forslagene om stor forbokstav som hovedregel ved substantiver og substantiverte adjektiver også i faste forbindelser (in Bezug auf som mit Bezug auf, sie übernachteten im Freien, heute Morgen) og om mer særskriving, f.eks. ved forbindelser av verb og avhengig infinitiv (stehenbleiben > stehen bleiben) eller av preposisjon og einander (aufeinandertreffen > aufeinander treffen).
De nye reglene vil føre til en viss, men ikke radikal forandring av det tyske skriftbildet. Man har f.eks. verken våget å røre ved det nokså innviklede systemet for markering av vokallengde (jf. selig, Seele, sehnen) eller å foreslå avskaffelse av stor forbokstav ved substantiver.
Reformforslaget må karakteriseres som heller moderat og fikk først en ganske positiv mottagelse. Etter hvert våknet imidlertid opinionen, og det oppstod en omfattende og velartikulert opposisjon med lange artikler i f.eks. Der Spiegel og Frankfurter Allgemeine Zeitung. Kritikerne la vekt på misforholdet mellom forandringenes forholdsvis beskjedne omfang og de enorme kostnader de vil føre med seg (anslagsvis fem milliarder DM). Mange setter dessuten hensynet til skriftspråkets stabilitet og den skriftspråklige tradisjon høyere enn en litt mer logisk utforming av – som det synes – ofte nokså marginale enkeltheter. Tanken på å innføre et betydelig antall skriftspråklige dubletter, med den forvirring det kan føre med seg, virker også lite tiltalende i et stort språksamfunn (mellom 90 og 100 millioner mennesker) som er vant med en forholdsvis fast og enhetlig normert rettskrivning. Fra tysk side er det kommet krav om at ca. 50 enkeltforslag skal trekkes. Per i dag (mars 1996) har myndighetene ennå ikke foretatt den ratifikasjon av forslaget som opprinnelig var planlagt til august 1995. Informerte kilder angir 14.6. i år som termin for undertegnelse av en avtale mellom Tyskland, Sveits og Østerrike om offisiell godkjennelse. På tysk hold forventes det at reformen vil kunne tre i kraft ved begynnelsen av skoleåret 1998.
LARS S. VIKØR
Det nederlandske språksamfunnet har vore heimsøkt av periodiske rettskrivingsstridar både i det førre hundreåret og i vårt, og no er dei i gang igjen. Ein kan passeleg kalle det "hønseegg-striden", for å halde seg på det kulinariske nivået danskane introduserte med "majonæse-krigen". Korfor hønseegg? Det kjem vi tilbake til. Først litt om historia:
Grunnlaget for den moderne nederlandske rettskrivinga vart lagt på 1800-talet, men den var langt på veg etymologisk basert og vart såleis snart åtaksmål for "ortofonistar". Ei større reform vart innført i skolen i Nederland i 1934, og gjennomført fullt ut i både Belgia og Nederland i 1947. Da vart det sett inn enkel vokal for dobbel i visse posisjonar (Nooren > Noren 'nordmenn'), og stavemåten sch i utlyd vart avskaffa der han var uttalt s (Noorsch > Noors 'norsk') o.l.
Dette vart etter kvart godteke i bruk, men førte ikkje til ro om rettskrivinga. Behandlinga av lånord og fremmendord stod enno igjen. I 1954 vart det kunngjort ei delreform som prøvde å gå ein mellomveg mellom tilpassing til nederlandsk skrivemåte og den opphavlege. Denne reforma var berre meint å vere mellombels, og gjennomførte på dei fleste punkt ikkje noko systematisk prinsipp (men på somme punkt vart det gjort: ph vart såleis erstatta med f overalt). Skrivemåten vart altså fastsett ord for ord, med mange valfrie former. Desse valfrie formene vart ikkje jamstilte; det vart skilt mellom ei voorkeurspelling ("føretrekt rettskriving"), som skulle vere obligatorisk i offentleg teneste, og ei toegelaten spelling ("tillaten rettskriving"), som kunne brukast av elevar og andre. Tilhøvet kan altså lett jamførast med hovudform-/sideformstrukturen i norsk rettskriving. Vi kan gi nokre døme på denne normeringa ("tillatne former" i parentes): sigaret, publikatie (publicatie), colporteren (kolporteren), colporteur.
Dette skulle altså vere mellombels, men forsøk på å komme fram til eit meir konsekvent system bygd på ei vidare nasjonalisering førte ikkje fram, og 1954-reglane vart etter kvart oppfatta som permanente.
I 1980 vart det mellomstatlege (nederlandsk-belgiske) samarbeidsorganet De Nederlandse Taalunie ('Den nederlandske språkunionen') skipa, jf. artikkelen til Geirr Wiggen i Språknytt nr. 2-1994. Eitt av dei tiltaka dette organet sette i gang med, var ei rettskrivingsreform. Det førte til ein lang og innvikla prosess med fleire komitear, reformframlegg og debattrundar som vi ikkje kan gå inn på her. Det heile enda (førebels?) med ei kunngjering frå regjeringane i dei to landa (i mars 1994) om ei svært avgrensa reform, som likevel er møtt med protestar og motstand, både mot innhald og gjennomføringsmåte, og i skrivande stund ser det ut som at striden ikkje er over. Eg skal her til slutt kort skissere hovudpunkta i reforma, for å gi eit inntrykk av kva folk slæst om.
Da går vi først tilbake til hønseegget. Det er slik at samansetningar i nederlandsk skrift ofte får -n- i fuga, eigentleg ei gammal genitivsending, men i moderne nederlandsk mest assosiert med fleirtal, sidan substantiv normalt endar på -en i fleirtal. Nord for riksgrensa er -en i trykklette endingar og samansetningsfuger ofte stum, og følgjeleg er det vanskeleg for folk å vite når -n-en skal skrivast. Dette har ført til debattar om det t.d. skal skrivast bessesap 'bærsaft' når det gjeld safta i eit enkelt bær (bes), bessensap om saft laga av (fleire) bær (bessen). Ut frå same kriterium har "hønseegg" vore skrive kippeëi, fordi egget (ei) kjem frå ei høne (kip).
Den nye regelen går ut på at ein alltid skal skrive -n- når førsteleddet er eit substantiv som har obligatorisk - en i fleirtal. Altså kippenei, fordi kip berre kan heite kippen i fleirtal. Like eins bessensap, av same grunn. Elles ingen -n-: rodekool 'raudkål', zonneschijn 'solskin' osv. Denne hovudregelen blir så nyansert med unntak i enkeltord der normeringa vil kjennast urimeleg. Sidan uttalen ikkje gir nokon leietråd, er det lite truleg at folk flest vil kunne skilje lettare no enn tidlegare.
Kippenei er altså blitt symbolet på den nye rettskrivinga. Når det gjeld fremmendorda, så bestemte ministrane at "de voorkeursspelling" heretter skal vere obligatorisk. Men inkonsekvensar er blitt jamna ut, slik at der det før heitte kosmos og kopie, men microcosmos og fotocopie, skal det no heite microkosmos og fotokopie. Dessutan er det blitt ei viss utjamning av same lyd i same omgivnader: Det skal heite publicatie på grunn av indicatie og locatie, og der det før heitte object, dialect og respect, men insekt og produkt, skal det no heite insect og product.
Hovudproblemet blir likevel neppe løyst på den måten. Mens tysk og skandinavisk har gjennomført ei systematisk nasjonalisering av romanske og greske lånord med c, qu, x, th osv. (om enn litt ulikt frå språk til språk), har nederlandsk berre starta opp ein slik prosess og så stansa på halvvegen. Resultatet er at ingen kan vite kva som er "rett" stavemåte av slike ord, utan å slå opp i ordboka. Sjølv om det no er slått offisielt fast at det berre finst éin rett skrivemåte av kvart ord, så vil nok den utbreidde vaklinga i praktisk språkbruk halde fram.
EINAR LUNDEBY
Dansk Sprognævn ble opprettet i 1955, og kunne altså feire 40-årsjubileum i fjor. Til jubileet har Nævnet gitt ut boka Fra tid til anden, en samling artikler (18 i tallet), skrevet av Nævnets medlemmer og ansatte gjennom de 40 år. Den gir en interessant oversikt over språkrøkten i Danmark, interessant også for oss i Norge fordi den gir høve til sammenligning mellom de to land når det gjelder normering og annet språkarbeid.
Sprognævnets forhistorie er behandlet av Peter Skautrup. Han skildrer de langvarige forberedelser med diskusjoner og komitéutredninger, helt fra 1948 da det første forslag om å opprette en språknemnd ble sendt ministeriet, til 1955 da vedtaket om det endelig ble fattet.
Danmark var sist ute av de nordiske land med å skaffe seg en offisiell språklig normeringsinstitusjon. (Finland fikk en i 1942, Sverige i 1944, Norge i 1952.) Det var nok ikke tilfeldig at Danmark kom sist. Uviljen mot å foreta normerende inngrep i språket var og er sterkere i Danmark enn i de andre land. Dette poengteres i flere av artiklene. Erik Hansen, mangeårig formann i Nævnet, skriver f.eks. (s. 178): "Men det er en stor misforståelse at sproget kan reguleres oppefra på samme måde som man regulerer momsen, landbrugets gødningsforbrug eller DSB's køreplan." Dette er visst fremdeles en utbredt synsmåte i Danmark, men det må være tillatt å peke på at slik "regulering oppefra" har hatt en ikke ubetydelig gjennomslagskraft i Norge, og at også Danmark har opplevd en reform "oppefra" med stor suksess, nemlig den i 1948 med bl.a. små forbokstaver i appellativene. Erik Hansen har visst uttrykt seg litt for absolutt!
Men i sitt arbeid har Dansk Sprognævn i det vesentlige bygd på det språksynet som sitatet ovenfor gir uttrykk for. Istedenfor direktiver om at slik og slik skal det hete, gir Nævnet råd og rettleiing om god språkbruk og opplysninger om hva som er fastslått som norm. Ordbøker, særlig Retskrivningsordbogen, og grammatikker er grunnlaget for rådgivningen sammen med observasjoner av hva som er "usus" (vanlig bruk). Gjennomgripende reformer av den art som vi har hatt mange av i Norge i dette hundreår, ligger utenfor Nævnets mandat. Da Nævnet i 80-åra dristet seg til å foreslå ny stavemåte for ordene mayonnaise, remoulade og roastbeef (majonæse, remulade, rostbøf),ble det et oppstyr så voldsomt at det med full rett ble døpt "majonæse-krigen"! Dansk Sprognævn beskriver altså språket heller enn å forsøke å styre det.
Når råd skal gis, fins det ofte flere alternativer, og Nævnet må vurdere dem ut fra forskjellige hensyn. "De eksplisitte præmisser i Dansk Sprognævns rådgivning" (av Henrik Galberg Jacobsen) er en ypperlig oversikt over de prinsipper Nævnet legger til grunn. De er aktuelle ved enhver språknormering. Men noen av dem ville nok vekke voldsom strid i Norge, f.eks. dette: "Rigssprogsnormen bør foretrækkes. Rigssproget bør holdes fri for påvirkning fra dialekter og sociolekter." Noen av prinsippene kommer i strid med hverandre, noe Erik Hansen utdyper i "Argumenter i konflikt". En nordmann legger naturligvis merke til at noe nasjonalt argument ikke fins, danskene har ikke behov for noen "nasjonalisering" av språket'.
Rådgivningen gjelder i Danmark like mye muntlig som skriftlig språk; Danmark har en anerkjent talemålsnorm. Vibeke Sandersen skriver "Om rigsdansk" og definerer det som "det sprog der binder os sammen som danske på trods af aldersforskelle og uanset dialektal eller social baggrund; det er en væsentlig del af hele vores nationale identitet ... Det bliver et forbilledligt sprog, kædet sammen med æstetiske og moralske værdier." En ypperlig beskrivelse – til å tenke på for våre mest ytterliggående dialektdyrkere!
Flere artikler handler om omfanget av Nævnets virksomhet. Det viktigste arbeidsfeltet er vel rådgivningen, og den har fått et nesten utrolig omfang. I 1990 ble ca. 10 000 forespørsler besvart! Else Bojsen og Arne Hamburger har gjort rede for hvordan denne sterke pågangen takles.
Et annet viktig arbeidsområde er innsamlingen av nye ord. I 1984 kunne Nævnet utgi Nye ord i dansk 1955–75 (redigert av Pia Jarvad), og en fortsettelse planlegges. Det nordiske språksamarbeidet er uttrykkelig nevnt som en av Dansk Sprognævns oppgaver. Allan Karker har skrevet en artikkel om hvordan dette blir praktisert. Det er særlig nyheter i ordforrådet som det skulle være nærliggende å samarbeide om, så ikke stadig flere ulikheter oppstår. Men Karker må dessverre konstatere at samordning bare skjer i sjeldne tilfeller. "Det nordiske argument" kommer i betraktning bare hvis "kravet om analogi inden for det danske sprog er opfyldt".
Hvordan blir så Sprognævnets arbeid vurdert av det danske folk? Jørn Lund tar spørsmålet opp i "Offentligheden og Sprognævnet". Han skriver her: "Man kan konstatere, at flere og flere hvert år retter henvendelse til Sprognævnet, og i undersøgelsen af Sprognævnets telefonoplysningsvirksomhed viser det sig en helt overvældende tilfredshed hos spørgerne med de svar de får. ... Dansk Sprognævn har mange trofaste, tilfredse og stabile brugere."
I denne lykksalighetstilstand fins det likevel urokråker som forstyrrer idyllen. De fleste kritikere synes at Sprognævnet er for passivt, gir for lite presise svar, griper for lite hardhendt inn mot språklige utglidninger. Jørn Lund siterer Jyllands-Posten, som har denne parodi: "Spørgsmål: Er der noget, man ikke kan? (dvs. ikke kan bruke i språket). Svar: Det må der være, men dessværre har det ikke været muligt at finde et egnet eksempel." Kritikerne opptrer likevel med spede stemmer sammenlignet med de raseribrøl som fra tid til annen har reist seg mot Norsk språknemnd/språkråd!
Også fra et norsk synspunkt synes nok Dansk Sprognævn å være litt tafatt, å ha liten myndighet, å være noe engstelig for å ta avgjorte standpunkter. Men med sin forsiktige framferd har Sprognævnet oppnådd en posisjon og en kontakt med folket som sikrer Nævnets arbeid framgang. At språkrøkten i Danmark må arte seg annerledes enn i Norge, ligger i de ulike historiske forutsetninger – Danmark har aldri hatt noe annet språk enn dansk!
Erik Hansen (red.): Fra tid til anden. Dansk Sprognævn i 40 år. Dansk Sprognævns skrifter 23. Gyldendal, København 1995.
JOANNA BIALEK OPSTAD
I 1994 utkom ordbok for tolker, norsk-polsk på Folkeuniversitetets Forlag. Denne ordboka er den andre i en serie fagordbøker som har en felles norskdel og ulike målspråk. Først kom det ut en fagordbok for tyrkisk. Det er planer om å utarbeide tilsvarende ordbøker for albansk, serbokroatisk, urdu, persisk m.m.
Behovet for gode norsk-polske ordbøker har vært til stede lenge. På begynnelsen av 80-tallet mottok Norge mange polske innvandrere, og kontakten mellom Norge og Polen har økt. Universitetet i Oslo har undervisningstilbud i polsk, og i Polen finnes det studietilbud i norsk ved de største universitetene.
Så langt har verken nordmenn eller polakker grunn til å skryte av sin egen innsats når det gjelder utarbeidelse av norsk-polske ordbøker. Noen få ordbøker og ordlister finnes og er verdifulle for sine formål, f.eks. norsk-polsk og polsk-norsk ordliste utarbeidet til begynnerboka i norsk for utlendinger: Si det på norsk av E. Baro og T.W. Lange (Oslo 1981 og 1982), Miniordbok norsk-polsk og polsk-norsk av E. Frank-Oborzyńska (Warszawa 1989) og norsk-polsk ordliste til læreboka Bo i Norge: norsk for utlendinger, mellomnivå (Oslo 1993).
Den nye fagboka for tolker er et stort framskritt. Den dekker tolkenes og oversetternes behov og kan være til nytte for fremmedspråklige i Norge. Den kan også brukes av studenter ved polske universiteter som benytter seg av studietilbudet i norsk, og ikke til daglig har kontakt med det norske samfunnet.
Ordboka består av tre separate registre: norsk-polsk, polsk og emneregister som inneholder termer innenfor tretten emner: administrasjon, arbeidsliv, bolig, finans og økonomi, helse, innvandringspolitikk, juridiske forhold, psykologi, skatter og ligning, skole og utdanning, sosialomsorg, trafikk, og trygder.
Alt i alt er det i ordboka godt over 4 000 termer som hovedsakelig omhandler faguttrykk og særnorske fenomener eller forhold som alltid skaper problemer for tolker og oversettere, f.eks. overgangsstønad, etableringslån, husbank, enhetsskole, attføring osv.
Oversettelsen av slike termer, som ofte mangler dekkende polske uttrykk, krever god innsikt i både norsk og polsk. Stort sett har forfatterne klart sin oppgave bra. Ordboka oppgir i mange tilfeller flere alternativer som varianter i oversettelsen av norske termer, f.eks. leieboer – lokator, mieszkaniec, sublokator.
Trykkfeil finnes nesten ikke, og boka er brukervennlig. Men pionerverket til Ole M. Selberg og Jadwiga T. Purzycka Kvadsheim er likevel ikke helt feilfritt. Som noen eksempler kan jeg nevne friplass oversatt som wolne miejsce, istedenfor bezpłatne miejsce, sedelighetsforbrytelse som przestępstwo na tle obyczajowym, hvor den riktige benevnelsen er przestępstwo przeciwko obyczajnści (se f.eks. Kodeks prawny, W-wa 1993, s. 38), sameie – wspólnota własnościowa, mens det på polsk heter wspólność majątkowa (se f.eks. Kodeks rodzinny i opiekuńczy, Kraków 1993, s. 14).
Ved planlegging av nye utgaver av ordbøker bør en ikke forhaste seg med å konstruere nye, kunstige termer på polsk, men i større grad benytte seg av polsk lovverk (straffeloven, loven om familie, trygdeloven osv.), og av de nye skattereglene for bedre å følge det første og etter min mening viktigste prinsippet i ordboka, nemlig prinsippet om ekvivalens: "Dersom begrepet skulle finnes i det aktuelle landet, bør en bruke den termen som der er i bruk".
Fagordbok for tolker, norsk–polsk. Terminologimedarbeidere for polsk: Jadwiga Teresa Purzycka Kvadsheim og Ole Michael Selberg. Folkeuniversitetets Forlag 1994. 336 sider. Kr 328. ISBN 82-7020-4056
De ca. 350 000 innbyggerne på Malta har sitt eget språk – maltesisk. Det er i utgangspunktet en arabisk dialekt, som har en del fellestrekk med de arabiske dialektene i Nord-Afrika. Språket kom med den arabiske erobringen av øya i år 870. Maltesisk er faktisk det eneste moderne arabiske talespråket som også er skriftspråk. Ellers i den arabiske verden brukes nemlig klassisk arabisk som skriftspråk, og det skiller seg temmelig mye fra dagens talespråk. Maltesisk er også det eneste arabiske språket som skrives med det latinske alfabetet. Det skyldes nok religionen, for malteserne er kristne.
Et annet karakteristisk trekk ved maltesisk er at språket har svært mange lånord. Nesten halvparten av ordforrådet er italiensk, og engelske lånord er det også mange av. Lånordene gjør at maltesere og andre arabisktalende ikke skjønner så mye av hverandres språk. Annonsen, som gjelder et offentlig møte om ombudsmannsordningen, viser at også nordiske ord har funnet veien til maltesisk, for ombudsmann er opprinnelig svensk. Det har blitt et internasjonalt ord ved at det er tatt opp i engelsk, og det er nok derfra malteserne har fått det.
Svein Nestor
Når eit ord er ført opp i denne spalta, tyder det berre at vi har registrert det. Det tyder ikkje at Norsk språkråd går god for ordet. Dersom vi tilrår eller rår frå å bruke ordet, vil vi nemne det uttrykkjeleg. Nyordspalta blir redigert av Vigleik Leira.
hormonhermer syntetisk stoff med virkninger på linje med et naturlig hormon: Miljøvernminister Thorbjørn Berntsen varsler nye tiltak mot hormonskadelige stoffer. Han er bekymret for de såkalte hormonhermernes effekt på dyr og mennesker. Dagbladet 21.12.1995.
innvandrerregnskap Kommunalminister Gunnar Berge har nå bedt ti forskningsinstitusjoner å utarbeide en slik oversikt. Samtidig understreker han og forskerne at dette er noe helt annet enn et innvandrerregnskap. Dagbladet 30.12.l995.
klimaflyktning Klimaflyktning Terje Dahl vil også delta. Sammen med sin familie flyktet han fra de polynesiske øyene i Stillehavet, tilbake til Norge. Fremtiden så usikker ut etter at vannet begynte å stige rundt øyene. Aftenposten 9.1.1996.
knipse ny bruk: Ecstasy er blitt så vanlig at ungdom gjerne tar en pille på handleturen – for å bli "innmari lykkelig". – Unge folk drikker ikke øl, de "knipser", sier kjennere av miljøet. Aftenposten 7.1.l996.
nettnarkoman ...kjennetegn på en nettnarkoman. De bruker uttrykk som Internet Addiction Disorder (IAD) og stiller diagnose på den som har gått for langt i nettbruken. Dagbladet 4.1.1996.
nettoman Nettoman: Ingar Holst tilbringer tolv timer på nettet hver dag. Dagbladet 4.12.1996.
opsjonist jamfør opsjonshaver: Endelig kom han ut av skapet, opsjonisten Erik Tønseth. Og neste mandag kan Kværner- sjefen få 20 000 nye ansatte. Det er tøffe tider. Aftenposten 9.12.1995.
petimeterfeminisme ...noe som fører til at forfatterkollektiver kan bli tvunget til å fjerne betydelige mannlige forfattere fra utvalget [...] en type petimeterfeminisme som påfører sin egen sak mer skade enn den gavner den. Østein Rottem i Dagbladet 14.12.1995.
testosteronjypling I brevet kaller hun journalisten en "testosteronjypling", og hevder at hun ble befølt av ham. Dagbladet 15.12.1995. Ellers har Rita Westvik bidratt med språklig nyskapning. Begrepet "testosteronjypling" er denne helgen gått inn i det norske vokabularet med et stjernesmell ... Aftenposten 17.12.1995.
zappe vandre fra fjernsynskanal til fjernsynskanal: Den som zapper, hun finner. Så også i TV-uke 37/38. Dagbladet 14.9.1995.
østrogenhurpe Men det blir stadig flere kvinnelige journalister som gransker maktens menn. Som feminint motstykke til "testosteronjypling" anbefales derfor "østrogenhurpe". Olav Versto i VG 21.12.1995.
I juni skal Norsk språkråd dele ut diplom for godt namnevett til bedrifter og forretningar i Sogn og Fjordane som har valt gode norske namn. Dette er eit ledd i kampanjen mot unødvendig bruk av engelsk i norsk.
Kampanjen tok til i 1990. Fire gonger i året blir det på ulike stader i landet delt ut diplom til bedrifter, organisasjonar og forretningar. I mars var det diplomutdeling i Aust-Agder.
Språkrådet oppmodar folk i Sogn og Fjordane om å finne fram til gode norske namn i nærmiljøet og sende eller ringje inn framlegg til diplomvinnarar til Norsk språkråd, Postboks 8107 Dep, 0032 Oslo, eller på telefon 22 42 40 20, telefaks 22 42 76 76, innan 15. juni.
Å ta sin hatt og gå
Jeg er sannsynligvis i godt selskap når jeg i min enfoldighet i alle år har gått rundt og trodd at uttrykket "å ta sin hatt og gå" referer til hodeplagget "hatt", dvs. den hatt man i overført betydning setter på sitt hode når man (mer eller mindre frivillig) forlater sin post. Stor var derfor min undring da jeg ved min innsamling av norske idiomer kom under vær med at det åpenbart ikke er tale om ovennevnte hodeplagg. Min hjemmelsmann, som har arbeidet flere år i veverindustrien, kunne nemlig fortelle at ordet "hatt" i veveriene var (er?) en velkjent sjargong for "kopp" eller "kar". Når vi "tar vår hatt og går", tar vi altså egentlig "vår kopp (vårt kar) og går". Men gir dette noen mening, da? Ifølge min hjemmelsmann gjør det det, for uttrykket skal ha følgende opprinnelse:
For å fremstille tekstiler i bestemte farger må primærfarger (og eventuelt andre farger) blandes i et gitt forhold. De respektive fargene ble oppbevart i hver sin "hatt", dvs. i hvert sitt kar, før blandingen ble foretatt. Skulle så det skje at mesteren kom på kant med sin(e) overordnede i veveriet, hadde han meget gode kort på hånden i og med at han var den eneste som kjente til blandingsforholdene for de enkelte fargene. Han kunne altså sette eieren riktig i beit dersom han forlot arbeidsplassen med sin viten, dersom han "tok sin(e) hatt(er) og gikk". "Å ta sin hatt og gå" betyr altså opprinnelig – dersom man velger å tro på denne forklaringen - at en sentral person med viktige kunnskaper forlater sin stilling.
Utrykket finnes også på tysk – seinen Hut nehmen müssen - i den nåværende norske betydningen, men jeg har i tyske oppslagsverker ikke sett at man fører uttrykket tilbake til fagsjargongen i veveriene.
Jeg synes selv at forklaringen om at uttrykket har sin opprinnelse i vevernes fagsjargong, virker tilforlatelig, og det er vel også mye som taler for at uttrykket, slik det brukes i dag (hatt = hodeplagg), må anses som en folkeetymologi. Det kunne være interessant å høre om andre har synspunkter på dette, og om noen blant Språknytts lesere eventuelt kan bekrefte opphavet til dette uttrykket.
Karsten Holte
Høgskolen i Agder
Hurra for Coca-Cola!
På en av de røde cola-bilene som kommer med denne drikken til Norges landbrukshøgskole, observerte jeg i fjor en gang budskapet "Vendingmaskiner utplasseres gratis". Jeg hadde jo en anelse om hva det betydde, og riktig nok, i ei engelsk-norsk ordbok fant jeg "vending machine" oversatt med "salgsautomat". Jeg syntes Coca-Cola Norge A/S burde prøve å finne et litt norskere ord, og ga uttrykk for det i en telefonsamtale.
Og jammen hadde de reagert, for i går så jeg samme bilen med påskriften "Brusautomater utplasseres gratis". Det morsomme er jo at selskapet har brukt det norske ordet brus og ikke det "ny-norske" soft-drink.
Halvard Baugerød, Ås
Solauga
I eit intervju med "Her og nå" i NRK, i oktober 1995, seier Maria Heggestad (79) Veitastrond i Sogn, etter at den store tjuverisaka var oppklara (sitat fritt): "Eg sa det til dei (politiet) òg eg, at det er ingen her frå bygda som har stole, det er så sikkert som solauga." Eller ho sa: "Her på Strondi har alle solauga."
Det er ikkje mange i denne bygda eller her omkring som kjenner eller brukar desse uttrykka i dag, men eldre personar seier at "sikkert som solauga" er det sterkaste uttrykket ein kan bruka som ei stadfesting på at det som er sagt, er sant eller rett.
"Å ha solauga" vil seia at ein person er ærleg – heilt frå botnen av. På Veitastrond vert utrykket også brukt til dømes om reinsemd i matlaginga: "Dette er reint som eit solauga".
KTM, Gaupne
Kjenner nokon av lesarane ordet solauga?
Språknytt nr 1/96, side 7:
Det norske Folkesprogs Grammatik av Ivar Aasen kjem i 1996 som Skrifter frå Ivar Aasen-instituttet nr. 1.
Ernst Håkon Jahr (red.): Nordisk og nedertysk. Språkkontakt og språkutvikling i seinmellomalderen. Novus forlag 1995. 198 sider. Kr 180. ISBN 82-7099-237-2.
Kurt Braunmüller: Beiträge zur skandinavistischen Linguistik. Studia Nordica 1. Novus forlag 1995. 323 sider. Kr 254. ISBN 82-7099-235-6. ISSN 0806-1564.
Helge Gundersen: Linjedansere og pantomine på sirkhus. Folkeetymologi som morfologisk omtolking. Oslo-studier i språkvitenskap 10. Novus forlag 1995. 191 sider. Kr 189. ISBN 82- 7099-243-7 ISSN 0800-2401
Nordisk møteordliste. Dansk, finsk, islandsk, norsk, svensk, utgitt av Nordisk språksekretariat, er ei lita ordliste som er ment som et praktisk hjelpemiddel på møter med deltakere fra flere nordiske land. Ordutvalget er meget begrenset, men forfatterne har forsøkt å få med møtetermer som erfaringsmessig volder problemer.
Ordlistene for de forskjellige språkene er stilt opp i alfabetisk rekkefølge: dansk, finsk, islandsk, norsk og svensk. Tanken er at man skal kunne slå opp på det aktuelle språket og finne oversettelser til sitt eget og andre språk i Norden.
Nordisk møteordliste koster 50 kroner og kan bestilles fra Nordisk språksekretariat, Postboks 8107 Dep., 0032 OSLO.