Redaktører: Jan Terje Faarlund og Dag Gundersen.
Redaksjonssekretær: Svein Nestor.
Signerte artikler står for forfatterens syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgave).
ISSN 0333-3825 (prenta utgave).
SPRÅKRÅDETS HVERDAG
I år er det 150 år siden Alexander Kielland ble født. På minnesteinen over ham på Orre står denne innskriften: De som kjendte ham, holdt af ham; de som ikke holdt af ham, kjendte ham ikke.
Har dette noe med Norsk språkråd å gjøre? Ja, av og til; Språkrådet er ansvarlig for språkformen i leseverk. Hvis innskriften over hadde stått i et lesebokmanus, ville "kjendte" og "af" blitt rettet til "kjente" og "av". En forsiktig modernisering av rettskrivningen i eldre tekster er nødvendig for at tekstene ikke skal virke for alderdommelige. De ble jo skrevet på det som den gang var samtidsspråk.
Fra tid til annen dukker det opp negativ omtale i mediene av Språkrådets normeringsarbeid. Det må vi tåle, men vi må ha lov til å beklage at omtalen ofte skyldes uvitenhet eller manglende oversikt. Det er lett å henge seg opp i én detalj som en har sterke følelser for eller imot, men detaljen inngår i et bilde som en ikke ser resten av. En liker det dårlig hvis et ord fra ens eget fag får en ny skrivemåte. Men ordet kan være felles for flere fag, og da bør det ha én felles form. Eller ordet blir uttalt på en måte som ellers i norsk svarer til en annen skrivemåte enn det ordet har hatt til nå.
Språket står ikke stille, det mottar nye impulser fra brukerne og fra andre språk. Det skjer en livlig import av ord, og ordene må vurderes i forhold til de reglene og mønstrene vi har i norsk fra før. Vi skal ikke lage unødig rot i vårt eget språksystem.
Vi som arbeider i eller for Norsk språkråd, vil gjerne bli flinkere til å gjøre arbeidet vårt kjent blant publikum. Vi har grunn til å tro at de som kjenner Språkrådet, setter pris på det, og at de som ikke setter pris på det, ikke kjenner det.
Dag Gundersen
IKKE LENGER HOVEDFORMER OG SIDEFORMER I BOKMÅL?
LARS ANDERS KULBRANDSTAD
I 1996 bad bokmålsseksjonen i Språkrådet fagnemnda om å gjennomgå bokmålsnormalen med tanke på å ta bort former som har vært tillatt i lengre tid, men som i liten grad er blitt tatt i bruk av dem som skriver bokmål. Fagnemnda har nå hatt dette som sak på hvert møte i vel to år og har gjort en rekke vedtak. Vedtakene er å betrakte som foreløpige, for til høsten skal nemnda se på hele saksfeltet under ett før saken legges fram for avgjørelse på neste rådsmøte (januar–februar 2000). Med forbehold om at det kan skje endringer under den avsluttende nemndbehandlingen, trekker jeg her fram noen eksempler på hva fagnemnda vil foreslå for rådet.
Forslag fra fagnemnda
Mange av de formene som nemnda vil ta ut av bokmålsnormalen, er i dag sideformer – det vil si former som er tillatt i den vide rettskrivinga, men ikke i læreboknormalen. En god del vedtak gjelder likevel former med hovedformstatus. Slik er det med preteritumsformer av sterke verb av typen braut, fauk og skaut og over 400 mer eller mindre enkeltstående former, blant andre adverbium, allmuge, bjølle, glas, gymnasium, høgre, kjerke, kursus, skor (fl.) og tal. Blant sideformer som vil forsvinne fra normalen dersom nemnda får medhold i rådet, har vi de infinitivene som nå kan ende på -a innenfor systemet med kløyvd infinitiv: [baka], [tala], [væra] o.l. Videre dreier det seg om ubestemt form flertall hankjønn av typen [feierer], [lærerer] og [talerer], adjektivformer med dobbeltkonsonant etter diftong av typen [breitt] og [flautt] og ca. 60 enkeltformer, blant andre [berr], [fekk], [frå], [haust], [ho], [hvems], [korfor], [måndag], [åffer], [skau] og [såg].
I forbindelse med behandlingen av dette saksområdet har fagnemnda også vedtatt å foreslå at et ganske stort antall former som til nå har vært sideformer, gjøres om til hovedformer. Det gjelder for det første preteritumsformene ba, dro, ga og sto, som nemnda vil jamstille med bad, drog, gav og stod. Videre er det snakk om de få intetkjønnsorda som nå har -ene som klammeform i bestemt form flertall: [barnene], [beinene], [beistene], [(av)holene], [kolene], [krøtterne], [nautene] og [seglene]. Her vil fagnemda innføre full valgfrihet mellom endelse på -a og -ene, som er hovedregelen for nøytrum. Siden 1981 har drøyt 900 substantiv hatt -a som hovedform i bestemt form entall og [-en] som sideform. Blant disse er det en del frekvente ord som bru, brygge, bukt, dynge, flis, grøft, hore, hytte, jente, kjerring, kone, ku, myr, rumpe og øy. De fleste er likevel ord som sjelden eller aldri brukes i bokmålstekster, for eksempel avgjerdsle, beine og kveis. Fagnemnda er kommet til at den vil foreslå at det blir valgfritt med -a eller -en i alle disse orda også i læreboknormalen. Det vil si at nemnda går inn for at det i alle substantiv som kan ha a-ending i bestemt form entall, også er tillatt med en-ending.
Former som barnene, beinene, kolene, kuen, kjerringen og rumpen er svært sjeldne i dagens bokmål. Når fagnemnda vil åpne for slike former også i lærebøker og i statstjenesten, går det sånn sett mot oppdraget fra rådet om å redusere tallet på lite brukte former i bokmålsnormalen. For å forstå forslaget må vi derfor betrakte det i en annen sammenheng:
Synet på sideformer
Som vi så ovenfor, er mange av formene som fagnemnda vurderer som så lite brukte at de kan gå ut av normalen, i dag sideformer. Og formene det er snakk om, utgjør en så stor del av den totale massen av sideformer at det ville være relativt få slike former igjen – i alle fall hvis vi ser bort fra substantivene med [-en] som sideform. Det reiste seg derfor et spørsmål om det i det hele tatt var grunn til å opprettholde et skille mellom hovedformer og sideformer i bokmålsrettskrivinga. Under årets rådsmøte var dette spørsmålet satt opp som sak på seksjonsmøtet for bokmål. I et innledningsforedrag som jeg holdt på dette møtet, konkluderte jeg med at skillet mellom de to formkategoriene ikke lenger har noen praktisk funksjon i bokmål, og at det derfor kan oppheves på den måten at den reviderte bokmålsnormalen lages slik at alle former kan brukes uten den type begrensning som sideformsstatusen innebærer. Bokmålsseksjonen sluttet seg enstemmig til dette synet. Dersom dette også blir utfallet når hele framlegget til revisjon av rettskrivingsnormalen for bokmål blir behandlet på neste års rådsmøte og deretter i departementet – kanskje også i Stortinget, vil det innebære at et trekk som har preget offisiell norsk rettskriving i det meste av dette hundreåret, vil bli borte fra den kommende bokmålsnormalen.
Opprinnelige og senere funksjoner
Sondringen mellom hovedformer og sideformer går tilbake til begynnelsen av dette århundret. Den ble først innført i nynorsk, mens bokmål fikk skillet i 1917. Det systemet vi nå har med hovedformer – eneformer eller jamstilte former – og klammeformer, skriver seg fra 1938-reformen. Dette systemet har altså gitt oss et skille mellom den brede normalen – rettskrivinga – som omfatter alle tillatte former, både hovedformer og sideformer, og den smale normalen –læreboknormalen – som bare omfatter hovedformene.
Det er klart at systemet med hovedformer og sideformer til å begynne med ble betraktet som en midlertidig løsning. Kategorien sideformer ble opprettet som et slags venterom for ord og former som enten var på veg inn i hovedrettskrivinga eller på veg ut av den (Omdal og Vikør 1996:46). Men som vi vet, ble venterommet et temmelig permanent oppholdssted i mange tilfeller.
Skillet mellom de to formtypene ble utviklet som et instrument i et reformprosjekt som hadde som mål å føre de to norske målformene sammen i et felles skriftspråk. Prosjektet ble senere oppgitt, i alle fall som offisielt språkpolitisk prosjekt drevet fram av landets myndigheter. Når reforminstrumentet likevel ble stående, var det fordi det ble tillagt og også i praksis fikk andre funksjoner enn den opprinnelige. Dette gjelder i særlig grad for nynorsk, men også til en viss grad for bokmål. Jeg mener det dreier seg om disse funksjonene:
1. Hovedformene har tjent som en riksnormal, mens sideformene har skapt rom for regionale varianter av skriftspråket.
2. Hovedformene har dannet en slags voksennormal, mens sideformene har sikret skoleelever et slingringsmonn underveis mot denne normalen: De har i en viss utstrekning kunnet skrive i overensstemmelse med dialekten uten å få feil.
3. Skillet har hatt en stilistisk funksjon på den måten at hovedformene har vært den nøytrale sakprosaens former, mens sideformene har gitt muligheter for leksikalsk, ortografisk og morfologisk utfoldelse i andre sjangrer.
4. Hovedformene har ivaretatt hver av målformenes egenart, mens sideformene har legitimert en skriftspråkspraksis i grenselandet mellom de to målformene.
Som sagt mener jeg at det først og fremst er i nynorsk at skillet mellom hovedformer og sideformer har hatt disse funksjonene, men de har likevel gjort seg noe gjeldende i bokmål også.
I dag mener jeg systemet med de to formkategoriene nærmest er tømt for funksjoner i denne målforma, blant annet fordi valgfriheten blant hovedformene er så stor at læreboknormalen er kommet til å romme det aller meste av den skriftspråklige praksisen i bokmål. Dessuten har nye metodiske tilnærminger i rettskrivingsopplæringa i skolen ført til at det pedagogiske argumentet for sideformene er blitt svekket: Lærerne er mer tilbakeholdne med rødblyanten overfor yngre elever nå enn før, og lar gjerne stave- og bøyingsmåter som ikke er hjemlet i rettskrivinga, stå urettet i elevtekstene inntil de mener elevene – ut fra individuell vurdering – er modne for å bli rettet etter normalen. Dette er forhold som har bidratt til å gjøre sideformene i bokmål perifere. Det viser seg blant annet i at de er lite kjent. Alle norsklærere vet dette av erfaring, og i det senere har vi fått forskning som bekrefter at det er slik (se f.eks. Omdal og Vikør 1996:165).
De endringene i bokmålsnormalen som fagnemnda nå foreslår, vil språkbrukerne flest ikke legge merke til på annen måte enn at det blir enklere å finne fram i ordlister og ordbøker. Brorparten av formene som fagnemnda vil ta ut, er som nevnt lite frekvente. På enkelte punkter har endringsforslagene likevel konsekvenser som kan sies å være motsatte: En del former som utvilsomt kvalifiserer for karakteristikken "lite brukte", vil ikke bare bli beholdt i normalen, men til og med få en mer framtredende plass enn tidligere.
"Kunstige" former
I enhver rettskriving vil det være ord- og bøyingsformer som figurerer i normalen fordi de følger av et system, og ikke fordi de samsvarer med utbredt språkbruk. Slike former har vi sjølsagt også i dagens bokmålsrettskriving. En del av formene er slike som er innført for å gjøre det mulig å stave og bøye ord ut fra de vanlige mønstrene i forholdet mellom tale og skrift i språket vårt. De såkalt norvagiserte skrivemåtene for importord fra engelsk er eksempler på dette (breikdans, gaid, skvåsj o.l.) Språknormererne håper at slike former etter hvert skal bli tatt i bruk og fortrenge systemstridige former som nå råder grunnen. Men det finnes også former som står i normalen enda normererne verken ønsker eller regner med at de vil bli brukt.
Blant de over 900 sideformene på [-en] i bestemt form entall av substantiv i den någjeldende normalen er det mange av dette slaget, for eksempel [budeien], [mjølken], [snørren] og [øyen]. Når slike former er med i normalen, skyldes det at en ved rettskrivingsreformen for bokmål i 1981 av språkpolitiske grunner bestemte seg for å "grovnormere" den gruppa som de aktuelle orda tilhører, framfor å gå inn på en detaljert vurdering av hvilke ord som burde få obligatorisk -a, og hvilke som burde få [-a] som hovedform og [-en] som sideform.
Under arbeidet med den forestående bokmålsreformen har det vært ymtet frampå om at en denne gangen burde gjennomføre en slik detaljvurdering. Både i fagnemnda og i bokmålsseksjonen i rådet er det kommet motforestillinger mot dette, og resultatet er blitt at bokmålsmedlemmene av fagnemnda enstemmig går inn for at det i alle de berørte orda blir full valgfrihet mellom -a og -en. Hovedbegrunnelsen er at bokmål i dag skrives ut fra svært varierende språkfølelse når det gjelder hva som er mulig eller naturlig bøyingsmåte i skrift for mange av av orda det her er tale om. Slik er det for eksempel med ord som brygge, bygd, bru, fele, flis, harpe, hore, hytte og myr. Her vil nok et flertall mene at a-ending er det eneste gangbare, men for en del er bøying med -en fullt mulig eller til og med å foretrekke i noen av orda eller i alle. I en slik situasjon finner fagnemnda at det er best å avstå fra å påby a-ending i visse av orda og åpne for valg mellom -a og -en i de andre. I stedet vil nemnda altså gi valgfrihet for hele gruppa. Prisen for dette er at rettskrivingsnormalen stadig vil romme en rekke former som språkbrukerne ganske unisont vil synes er kunstige – og nå endatil ikke bare som sideformer, men som prinsipielt likestilte former.
Sideformene går, systemet består?
Dersom rådet til neste år vedtar de forslagene fra fagnemnda til endring av bokmålsnormalen som jeg her har gitt eksempler på, vil bokmålet ikke lenger ha noen sideformer. Dette behøver likevel ikke bety at systemet med hovedformer og sideformer blir fjernet. Det blir først aktuelt hvis rådet gjør direkte vedtak om å avskaffe det og høyere beslutningsorganer gir sitt samtykke. Alternativet med å ta bort de nåværende sideformene uten å oppheve systemet med to formkategorier kan være å foretrekke – ikke bare fordi den trolig vil gjøre behandlingsprosessen enklere ved at saken da kan avgjøres i departementet og ikke må til Stortinget, men også fordi det kan være språkpolitisk ønskelig å beholde et normeringsinstrument som en riktignok ikke vil benytte i den nærmeste framtid, men som det kan bli aktuelt å ta i bruk igjen senere. Styret i Språkrådet har nylig gått inn for denne løsningen.
Litteratur
Omdal, Helge og Lars Vikør: Språknormer i Norge. Normeringsproblematikk i bokmål og nynorsk. Landslaget for norskundervisning (LNU) og Cappelen Akademisk Forlag a.s. 1996.
NYE RETNINGSLINER FOR ORDTILFANGET I NYNORSK
JAN TERJE FAARLUND
På årsmøtet i Norsk språkråd i februar i år vart det vedteke nye retningsliner for kva ord som skal kunna takast inn i nynorske ordlister og ordbøker. Dei orda det gjeld, er fyrst og fremst tyske og danske importord, mellom anna dei såkalla "an-be-heit-else"-orda. Heilt sidan Ivar Aasens tid har det vore ein motsetnad mellom omsynet til det tradisjonelle norske ordtilfanget og omsynet til dei orda som faktisk finst i dialektane.
I 1983 la ei nemnd med Kjell Venås som leiar fram ei innstilling om ordtilfanget i nynorsk for Norsk språkråd. Nemnda hadde delt seg i eit fleirtal og eit mindretal, og på årsmøtet i 1984 gjorde nynorskseksjonen dette vedtaket:
Tilrådinga om nynorsk ordtilfang, både fleirtalstilrådinga og dissensen, alle omsegner som er komne inn til Språkrådet i samband med høyringsrunden, og referata frå møta om saka blir lagde til grunn for arbeidet med nynorsk ordtilfang i framtida.
Dette vedtaket gav ikkje fagnemnda noko klart mandat for opptak av ord i nynorsk. Framleis måtte fagnemnda og Språkrådet gjera vedtak om eitt og eitt ord, meir eller mindre etter skjøn.
Den noverande fagnemnda har derfor sett eit behov for klarare retningsliner for ordtilfanget i nynorsk. Dette er altså for det fyrste motivert ut frå ønsket om å komma bort frå ein praksis med meir eller mindre tilfeldig godkjenning av einskildord. For det andre bør vi gjera noko for å fjerna oppfatninga av nynorsk som eit "forbodsspråk". Derfor bør retningslinene vera slik formulerte at dei opnar for dei vanlegaste orda som er i dagleg bruk i norske dialektar og i folkeleg norsk daglegspråk, samstundes som det ikkje er fritt fram for alle slags dansk-tyske skriftspråksord.
Hausten 1997 laga fagnemnda eit framlegg til slike retningsliner. Dette var eit svært liberalt framlegg, som ville opna for ei rad ord frå folkeleg talemål som til no ikkje har vore tillatne i nynorsknormalen. Framlegget skapte ein livleg debatt og stor motstand frå meir konservativt hald blant nynorskbrukarar, og på årsmøtet i februar 1998 vedtok nynorskseksjonen samrøystes å utsetja vedtaket til året etter. Dermed kunne debatten gå vidare, og mange viktige synsmåtar og moment i saka kom fram.
Til rådsmøtet i år låg det fyrst føre tre ulike framlegg til retningsliner, eitt frå kvar av fagnemndmedlemene Nordstrand, Sandøy og Faarlund. Desse framlegga skilde seg mest i kor langt ein ville gå i retning av talemåla, men dei stod ikkje så langt frå einannan. Før møtet i nynorskseksjonen lykkast det å arbeida dei saman til eitt framlegg, som alle dei tre kunne samla seg om. Retningslinene er ordna i ein del A, som seier noko allment om kva slags ord ein skal opna for, og ein del B med nokre spesifikke avgrensingar. Nedanfor følgjer dei einskilde punkta i framlegget, med nokre kommentarar og illustrerande døme.
A Allmenne retningsliner
1 Ord som har stor utbreiing i norske dialektar, bør ikkje haldast ute frå nynorske ordlister og ordbøker – med avgrensingane nedanfor.
Her blir det viktige prinsippet stadfest at det er dialektane som er grunnlaget for nynorsken, og at ord som norske dialektbrukarar har i sitt naturlege talemål, også høyrer heime i det nynorske skriftspråket.
2 Ein skal leggje vekt på om ordet alt er i vanleg bruk i skriftleg nynorsk.
3 Ein tek ikkje opp ord når dei er synonyme med etablerte nynorskord og ligg nær slike ord i bygnad og skrivemåte.
Dette punktet stengjer for at bokmålsforma av eit ord kan komma inn ved sida av ei nynorskform som alt finst. Ettersom nynorsk alt har ordet åtvara, kan ein ikkje ta inn advara, jamvel om den forma finst i talemålet åt mange.
4 Opptak av ord i éi ordklasse treng ikkje føre til at ein tek opp tilsvarande ordstamme i andre ordklasser.
Ein kan bruka uansett og betenkt, utan at ein dermed lyt godkjenna ansjå og betenkja.
5 Ein markerer ikkje etymologisk samanheng mellom importordet og andre nynorskord dersom det ikkje er vanleg å ha slik formsamanheng i dialektane.
Dette vil seia at eit ord som t.d. gåve ikkje automatisk skal føra til eit ein også lyt skriva begåvelse.
B Retningsliner for særlege ordgrupper
1 Ein tek ikkje opp ord med førestavingane an- og be- der nynorsk i same tyding har same ordrota utan den aktuelle førestavinga, eventuelt med etterfølgjande preposisjon.
Ettersom vi alt har tal, treng vi ikkje antal, og uttrykket tvila på gjer at vi ikkje skal godta betvila.
2 Ein tek ikkje opp verb på -ige og avleiingar med dei.
Ord som beskjeftige og avskjedige høyrer ikkje heime i nynorsk.
3 Ord på -else kan takast opp berre når ein ikkje har synonyme ord på -ing, -nad eller utan affiks.
Dermed godtek ein ikkje frigjørelse, som heiter frigjering på nynorsk, eller besvarelse, som heiter svar. I staden for anerkjennelse kan vi bruka anerkjenning.
4 For suffikset -heit gjeld desse restriksjonane:
a Ein tek ikkje opp -heit-avleiingar av perfektum partisipp, av presens partisipp og av adjektiv på -et(e)/-ut.
Det kan altså ikkje heita fordømtheit, uthaldandeheit eller klossetheit på nynorsk.
b Ord på -laus skal ha -løyse som einaste avleiing.
Det heiter arbeidsløyse, ikkje arbeidslausheit.
c Ord på -sam skal ha -semd som einaste avleiing.
Det heiter takksemd, ikkje takksamheit.
d Ord som i nynorsk har suffiksa -dom, -leik og -skap i allmenn bruk, skal ikkje takast opp med -heit.
Det heiter fridom, tryggleik og likskap, ikkje friheit, tryggheit og likheit.
e Ein godtek ikkje -heit-ord der kortavleiingar er i bruk i dialektane.
Det heiter vanske, samvit, rettferd, ikkje vanskelegheit, samvittigheit, rettferdighet. Desse reglane om -heit stengjer derimot ikkje ute moglegheit, fruktbarheit, ferdigheit osv.
5 Nynorsken tek ikkje opp fleire substantiv i inkjekjønn på -ande.
Det er altså ikkje rom for forgodtbefinnande eller illebefinnande.
Nynorskseksjonen i Språkrådet vedtok dette framlegget med 18 mot ei røyst. Dermed har Språkrådet fått eit sett med retningsliner å følgja i arbeidet med godkjenning av ordlister, ordbøker og lærebøker. Det er òg å vona at striden om ordtilfanget har lagt seg for ei stund, og at energien kanskje kan brukast på andre saksområde i tida framover.
Heile innstillinga er prenta i heftet Ordtilfanget i nynorsk – synsmåtar og røynsler. Norsk språkråds skrifter nr. 5, 1998. Heftet, som kostar 50 kroner, kan tingast frå Språkrådet.
PROSJEKTET TALEMÅLSENDRING I NOREG
GUNNSTEIN AKSELBERG
Talemålsendring i Noreg er eit nasjonalt prosjekt for gransking av talemålsutviklinga i landet no ved overgangen til eit nytt tusenår, og er eit samarbeid mellom dei nordiske institutta ved universiteta i Tromsø, Trondheim, Oslo og Bergen, og ved Høgskolen i Agder. Til prosjektet er det knytt vitskapleg tilsette, stipendiatar og hovudfagsstudentar. Rundt 60 personar er pr. 1. mars 1999 knytte aktivt til prosjektet, og stendig fleire studentar og stipendiatar vert knytte til.
Eit viktig mål for prosjektet er å granska utviklinga av språkleg regionalisering i Noreg. Enno veit vi lite om korleis det utviklar seg regionale talemål i landet, men vi har mange teikn på at slike prosessar er i gang. I prosjektet arbeider vi m.a. på grunnlag av ein hypotese om at det er i ferd med å utvikla seg regionale dialektar rundt dei viktigaste økonomiske, politiske og kulturelle sentra i landet, som t.d. Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Vi vil prøva å kartleggja korleis denne prosessen går føre seg, kva som kjenneteiknar det regionale språket, og kva som særkjenner norsk språkregionalisering til skilnad frå t.d. den danske. Særleg veit vi lite om regionaliseringa i Sogn og Fjordane og i Møre og Romsdal, og i dei tre nordlegaste fylka. Kan henda er språkleg regionalisering enno berre knytt til visse delar av landet.
Talemålsendring i Noreg er eit paraplyprosjekt med mange lokale delprosjekt som dei lokale institusjonane har hovudansvar for. Til saman vil alle delprosjekta dekkja mange av regionane i landet, slik at vi vil kunna få eit godt bilete av talemålssituasjonen i Noreg. Dette er det fyrste nasjonale talemålsprosjektet i Noreg, og føremunen med eit slikt prosjekt er at vi heile tida kan jamføra utviklingstendensane i ulike landsdelar med kvarandre. Dei store talemålsprosjekta som vi har hatt til no, Talemålsundersøkelsen (TAUS) for Oslo, og Talemålsundersøkelsen i Bergen (TUB), begge gjennomførte i 1970-åra, studerte berre talemålet i einskildbyar, og det var liten kontakt mellom dei to prosjekta.
Talemålet i dag
I prosjektet arbeider vi på fleire faglege nivå. I utgangspunktet vil vi gje ei beskriving av talemålssituasjonen i dag. Difor vil vi samla inn store mengder empirisk materiale og på det grunnlaget finna mønster og retningar i talemålsutviklinga over heile landet. Med tida vonar vi å kunna setja opp eit omfattande norsk talemålskorpus på grunnlag av dette materialet. For å kunna karakterisera talemålet i dag må vi kjenna til korleis talemålet i dei ulike regionane har vore tidlegare. Dette får vi fram m.a. ved å studera talemålet til ulike aldersklassar i dei forskjellige geografiske områda og ved å trekkja inn arkivmaterialet som finst i talemålsarkiva ved dei vitskaplege institusjonane. Mykje av dette materialet er av svært god kvalitet, og vi vil ha stor nytte av det. I Bergen har vi tatt til å leggja til rette arkivmateriale for bruk i prosjektet, eit arbeid vi vil halda fram med i år.
Å beskriva talemålssituasjonen er berre fyrste steget i arbeidet med norsk talemål i dag. I neste omgang er vi interesserte i å få innsikt i dei språklege og sosiale mekanismane som styrer talemålsutviklinga. Her vil vi nytta oss av fleire tilnærmingar innom nyare dialektologi og sosiolingvistikk, t.d. tilnærmingar som byggjer på sosiale makrostudiar, nettverksstudiar, identitetsstudiar, sosialpsykologiske studiar, mentale studiar osv., og det vil såleis vera både studiar med hovudvekt på kvantitativ metode og studiar med hovudvekt på kvalitativ metode. Vi trur vi vil kunna gje eit best mogeleg bilete av talemålssituasjonen ved å arbeida med ulike problemstillingar, ulike modellar og ulike metodar som supplerer kvarandre. Vi vonar også sjølve å kunna å gje nytt metodisk og teoretisk tilfang til talemålsgranskinga, særleg til den språklege regionaliseringa, men også til dei allmenne prosessane for talemålsendring.
Forsvinn dialektane?
Av di språket til ungdommen spelar ei viktig rolle i all språkutvikling og språkendring, vert det særleg lagt vekt på kva for rolle talespråket til ungdommen spelar i utviklinga av dei regionale dialektane. Det er mange av dei lokale prosjekta som studerer talemålet til ungdommen, og i dei aller fleste prosjekta er språket til ungdommen eit viktig studieobjekt. Til dømes er samanfallet mellom kj-lyden og sj-lyden tema for fleire oppgåver, og vi vil etter kvart få eit nokså godt bilete av korleis dette språklege fenomenet spreier seg.
Ulike sider ved ved den språklege utviklinga er tema for gransking, t.d. fonologi, prosodi, morfologi, syntaks og leksikon (ordforråd). Nokre av studiane er reine språklege studiar, medan andre er studiar som finn stad innom rammene av ulike sosiolingvistiske tilnærmingar, og legg såleis vekt på relasjonane mellom sosiale og kulturelle faktorar av ulikt slag og språkleg variasjon og endring. Vi er særleg interesserte i å få fram dei særlege trekka som karakteriserer talemålsutviklinga i høve til talemålsutviklinga i andre nordiske og vesteuropeiske land.
Elles er vi opptatt av generelle problemstillingar som t.d.: Er dialektane i ferd med å forsvinna? Korleis verkar media inn på talemålet? På kva måte er ungdommen språklege innovatørar? Kan det utvikla seg eit rikstalemål i Noreg? Kvifor held somme på dialekten sin, medan andre blandar eller skifter dialekt? Korleis påverkar skriftspråket talespråket? Korleis påverkar dialektane kvarandre? Kven påverkar kven?
Prosjektet, som vert finansiert av Noregs forskingsråd og dei lokale institusjonane, vart formelt sett i gang hausten 1998. Starten vart markert ved ein prosjektkonferanse der eit utval studentar fekk leggja fram prosjektskisser, diskutera metodiske og teoretiske spørsmål og presentera viktige forskingsresultat. Kvart år vert det arrangert ein liknande konferanse der inviterte førelesarar, studentar, stipendiatar og fast tilsette tek del.
I fjor inviterte vi Inge Lise Pedersen og Frans Gregersen frå København som gjesteforelesarar til konferansen, av di dei er sentrale nordiske sosiolingvistar, av di dei har fyrstehandskunnskap om den danske språkregionaliseringa, og ikkje minst av di dei er dyktige inspiratorar for både studentar og kollegaer. Elles legg vi stor vekt på internasjonal kontakt og har sett av pengar til eit par reisestipend og til eit gjesteforskarstipend. På denne måten kan prosjektmedarbeidarane våre koma i kontakt med aktuelle miljø i utlandet, og utanlandske gjesteforskarar kan koma til vårt prosjekt som rettleiarar og inspiratorar.
Fagmiljøutvikling
Ei viktig side ved prosjektet er å utvikla gode forskarar og eit godt forskarmiljø . Såleis er prosjektet eit viktig tilskot til hovudfagsundervisninga, forskingsutviklinga og forskingsrekrutteringa ved institutta. Ved fleire av institusjonane har det alt utvikla seg gode lokale fagmiljø som har regelmessige møte der sentrale emne og problemstillingar innom dialektologi og sosiolingvistikk vert drøfta.
For at dyktige studentar skal få høve til å kvalifisera seg til seinare prosjektarbeid, lyser vi kvart år ut prosjektstipend, kvart på eitt månadsverk, slik at studentane kan utarbeida gode prosjektbeskrivingar og søknader om forskingsråds- og universitetsstipend. I år har vi delt ut tre slike rekrutteringsstipend, og det vert lyst ut nye stipend seinare på året.
Prosjektet har ein eigen skriftserie kalla Målbryting. Her vert det publisert arbeid som er skrivne av dei som er knytte til prosjektet. Første heftet er studien Variasjon og endring i sogndalsmålet av Ragnhild Haugen. Andre heftet, som vil verta ein rapport frå prosjektkonferansen, vil liggja føre i vårsemesteret 1999. (Hefta kan tingast frå prosjektleiinga.) Føremålet med skriftserien er å få gjort ein større lesarkrins kjend med nye forskingsresultat og informasjon om forskingsprosjekta som er i gang. Dinest vil skriftserien kunna levera bidrag til aktuelle metodiske og teoretiske diskusjonar, og dessutan vera nyttig lesnad for hovudfagsstudentar. Eit viktig føremål med skriftserien er også å auka den faglege motivasjonen og fremja den vitskaplege sosialiseringa, og dessutan å skapa eit fagsosialt godt miljø. Dette er særleg viktig for eit nasjonalt prosjekt der studentane bur langt frå kvarandre. Det er sjeldan studentar får sjå eigne arbeid på trykk, og vi ser det som sentralt at studentarbeid på ulike nivå, frå presentasjon av prosjektskisser til ferdige forskingsarbeid, kan koma på trykk.
Elles byggjer vi ut heimesida vår slik at studentane kan kommunisera seg i mellom og med prosjektleiinga og dei lokale kontaktpersonane på ein effektiv måte. Her kan òg alle interesserte få tilgang til prosjektbeskrivinga og orientering om mange av dei lokale prosjekta. Det er viktig for oss at medarbeidarane har gode lokale nettverk, slik at informasjonen når ut til lokalmiljøa.
Vi synest også det er viktig å ha eit godt tilhøve til media, slik at all aktuell informasjon kan nå ut til eit langt breiare publikum. Til no har det vore fleire avis- og radioreportasjar både om prosjektet og einskildresultat som er komne fram. Vi synest det er viktig, interessant og stimulerande at publikum er så opptatt av den språklege utviklinga og viser så stor interesse for Talemålsendring i Noreg.
Prosjektet har ei styringsgruppe som m.a. har tilsyn med dei lokale delane av prosjektet. Medlemene av styringsgruppa fungerer dessutan som lokale kontaktpersonar som interesserte, t.d. nye hovudfagsstudentar, kan venda seg til. Leiinga av prosjektet er lagd til Nordisk institutt, Universitetet i Bergen.
Studentar som er interesserte i å skriva hovudoppgåve innom emna talemål, sosiolingvistikk, dialektologi o.l., kan ta kontakt med ein av dei lokale kontaktpersonane i adresselista nedanfor eller med prosjektleiinga.
Prosjektet Talemål i endring si heimeside finst under nettadressa http://studier.uib.no/tein/index.nsf. Der kan ein finna generell informasjon om prosjektet, heile prosjektbeskrivinga og oversiktar over fleire av dei lokale prosjekta som det vert arbeidd med.
Prosjektleiar: Gunnstein Akselberg, Nordisk institutt, Universitetet i Bergen, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen. E-post: gunnstein.akselberg@nor.uib.no
Tromsø: Helge Stangnes, Institutt for språk og litteratur, Universitetet i Tromsø, Breivika, 9037 Tromsø. E-post: helge.stangnes@hum.uit.no
Trondheim: Brit Mæhlum. Institutt for nordistikk og litteraturvitskap, NTNU, 7491 Trondheim. E-post: brit.maehlum@hf.ntnu.no
Oslo: Unn Røyneland, Institutt for nordistikk og litteraturvitskap, Postboks 1013 Blindern, 0315 Oslo. E-post: unn.royneland@inl.uio.no
Agder: Helge Omdal, Institutt for nordisk og mediefag, Gimlemoen. Postuttak, 4604 Kristiansand. E-post: helge.omdal@hia.no
Bergen: Helge Sandøy, Nordisk institutt, Universitetet i Bergen, Sydnesplassen 7, 5007 Bergen. E-post: helge.sandoy@nor.uib.no
INNSAMLING AV NORSK ORDTILFANG PÅ 1700- OG TIDLEG PÅ 1800-TALET
JAN RAGNAR HAGLAND
På 1990-talet har det i fleire samanhengar vore ordskifte om kva former og uttrykk for nasjonalkjensle som eventuelt kan sporast på 1700-talet og tidleg på 1800-talet. Spørsmål om definisjonar av omgrep som nasjonalisme og patriotisme har vore framme, og det har vore spurt om det verkeleg fanst det vi kan kalla ei nasjonalkjensle før 1814. I tråd med slike spørsmål har Språknytt ønskt at vi skal ta fram att og sjå litt nærare på arbeidet med å samla inn målføreord eller norsk ordtilfang i andre halvdelen av 1700-talet og tidleg på 1800-talet.
Innsamling av ord og uttrykk frå norske målføre vart utført av den tids embetsmenn, først og fremst av prestar naturlegvis. Det må i alle fall kunna seiast at dette innsamlingsarbeidet utgjer ein stor del, om ikkje størstedelen, av det vi litt romsleg kan kalla vitskapleg arbeid med norsk språk i tida før dei store rikspolitiske hendingane i 1814. Det er eit rettkome spørsmål å stilla om denne interessa for norsk ordtilfang er eit uttrykk for gryande nasjonalkjensle, eller om det er noko anna. Jamvel om norsk språkhistorieskriving ofte har bala med dette spørsmålet i vårt hundreår, kan det vel ikkje seiast å ha komme til noko eintydig syn på problemet. Det har på ei side vore søkt etter 'tradisjonsliner' som kunne peika framover mot det avgjerande arbeidet Ivar Aasen gjorde med norsk språk frå 1840-åra og utover, det vil seia på fagleg arbeid som "jamna vegen for honom", som Gustav Indrebø uttrykkjer det, og han ser tvillaust på dette som uttrykk for nasjonale haldningar. Det har også vore hevda at politiske hendingar kring 1770, den såkalla Struensee-perioden i dansk-norsk historie med oppheving av trykkesensur o.a., kom til å vekkja nasjonale stemningar, som i sin tur førte til auka interesse for norsk språk (Vemund Skard). På ei anna side synest likevel ei allmenn interesse å ha vore til stades for å "berige og fuldstændiggjøre det fælleds Skrivtsprog", slik m.a. ordbokforfattaren Laurents Hallager uttrykte det i Norsk Ordsamling frå 1802.
Trykte og utrykte arbeid
Om vi skal kunna sjå innsamlingsarbeidet på 1700-talet og tidleg på 1800-talet i sin historiske samanheng, er det nødvendig å skilja mellom dei arbeida som vart utgjevne i si samtid, og dei som berre vart liggjande i manuskript og i beste fall berre kom til å sirkulera i nokre få avskrifter. Allereie på 1600-talet vart det utgjeve ei lita samling med norske ord. Forfattaren, Christen Jenssøn, var oppvaksen på Askvoll i Sunnfjord, så det aller meste av ordtilfanget i samlinga kjem frå dei kantar av landet. Boka vart utgjeven i København i 1646 med tittelen Den Norske Dictionarium eller Glosebog og kom til å få ein god del å seia også for det ordsamlingsarbeidet som kom i gang frå 1740-talet og utover. I 1749 gav biskopen i Bergen, dansken Erik Pontoppidan, ut den neste trykte samlinga med særnorske ord – Glossarium norvagicum. Boka vart utgjeven i Bergen, og i mange samanhengar har det vore gjort eit historisk poeng av at dette er den første boka om norsk språk som er trykt i Noreg. Om vi så tar steget heilt fram til byrjinga av 1800-talet, vil vi sjå at det omfram boka til Pontoppidan berre kom tre trykte ordsamlingar. Det gjeld J.N. Wilse Norsk Ordbog eller Samling af Norske Ord frå Spydeberg i Østfold, trykt i Christiania i 1780. Dessutan finst det ei lita ordsamling innlemma i H.F. Hiortøys Beskrivelse over Gudbrandsdalens Provstie frå 1785. Ordtilfanget og språkprøvene der er frå Fron. Så i 1802 kom den mest omfattande samlinga før Ivar Aasen – Laurents Hallagers Norsk Ordsamling eller Prøve af Norske Ord og Talemaader, trykt i København. Det er ei samling som med grunnlag i vestnorsk ordtilfang er utvida til i nokon monn å gjelda andre landsdelar også. Samlinga er på mellom seks og sju tusen ord. Til samanlikning er samlinga til Pontoppidan på i underkant av tusen og Wilses på om lag 1600 ord.
Kvifor samla dei?
Om vi skal søkja å finna tilskuv til å laga desse ordsamlingane, er det interessant å sjå på kva forfattarane sjølve seier om dette, særleg Pontoppidan, Wilse og Hallager. Båe dei to først nemnde, som altså var danske, held fram at samlingane deira for det første var laga for at danske embetsmenn betre skulle kunna skjøna folk som tala norske dialektar, samlingane var laga "for Danske i Omgang med den Norske Almue", som Wilse uttrykkjer det. Og både Pontoppidan og Wilse til liks med nordmannen Hallager understrekar elles at slikt språkstoff var tenleg "til Oplysning og Forbedring" av det felles skriftspråket i Danmark og Noreg. Særleg hos Pontoppidan kan vi jamvel skimta tankar om at norske dialektord kan vera ei kjelde ved utbyting av framande ord i fellesspråket. Dermed ser vi at tankar om språkreinsing, eller purisme som det vert kalla, også har vore eit tildriv til innsamlingsarbeidet midt på 1700-talet. På den tida voks det nemleg fram det vi kunne kalla eit språkpolitisk program, særleg i Danmark, om å skifta ut framande ord i språket. Det er i seg sjølv eit interessant fenomen i nordisk språkhistorie på 1700-talet, som kunne fortena ein stubb i Språknytt.
Det kan såleis synast som om det var nytteverdien for embetsmenn og ideologiske tankar om språkreinsing som først og fremst står fram som drivkrefter bak innsamlingane av norsk ordtilfang i den tida som opptek oss her. Men også tankar om samanheng mellom norske målføre og gammalnorsk, eller islandsk som det heitte, synest å ha spela ei rolle både for Pontoppidan og etterkommarane hans, først og fremst H.J. Wille på 1780-talet (sjå nedanfor). I det ligg også eit syn på verdien av dette tilfanget i seg sjølv – det vi kan kalla eit encyklopedisk verdisyn på kunnskap om det språklege mangfaldet i det felles kongedømmet. Ein kan seia at ei slik oppfatning av ordtilfanget i norsk har føresetnader som går attende til dei aller siste åra av 1600-talet. Då vart det lagt planar om å laga ei stor dansk ordbok, der også ordtilfang frå dei norske provinsane var tiltenkte ein plass. Innsamlingsarbeid vart sett i gang, og sumt av det innsamla tilfanget frå Noreg er bevart i handskrift og har vore utgjeve på prent i vår tid. Sjølve ordbokprosjektet kom heller aldri lenger enn til handskriftsstadiet. Tanken om å få kartlagt ordtilfanget vart likevel ganske snart reist på ny: I 1743 vart det lagt planar for eit stort topografisk-statistisk verk om Danmark-Noreg. Materiale til dette verket skulle, liksom ordboksprosjektet frå 1690-åra, samlast inn av embetsmenn, og det vart laga det vi kan kalla spørjelister med 43 spørsmål, der dei to siste handla om ordtilfang. Det var spørsmål etter "rare Ord" og "deres Betydning i andet brugelig Dansk", som det heitte. Ein god del mindre ordlister som vart sende inn som svar på denne spørjelista, er bevarte i manuskript. Men dette initiativet frå styresmaktene sette heilt klårt også i gang meir omfattande innsamlingsarbeid, som heller ikkje kom ut på prent i samtida.
Det er tydeleg at Erik Pontoppidan har vore inspirert av spørjelista frå 1743. Men også i det mest omfattande arbeidet før boka til Hallager frå 1802 kan vi sjå direkte uttrykk for at lista frå 1743 hadde gjeve tilskuv til å arbeida systematisk med bygdemålstilfang som allereie var innsamla. Det gjeld samlinga etter Knud Leem, hovudsakleg med ordstoff og målprøver frå Avaldsnes på Karmøy, men også med vesentlege innslag særleg frå heimbygda hans på Haram, Møre og Romsdal, og frå Trøndelag. Sett med vår tids augo er nok Leem den som står fram med det mest vitskaplege grepet om innsamlingsarbeidet og presenteringa av det. Det språkfaglege spesialområdet hans var likevel samisk, og han vart etter kvart professor i samisk på Seminarium lapponicum, ein språkskole for prestar i Trondheim, frå 1752 til han døydde i 1774. Han publiserte i si samtid både ei samisk ordbok og ein samisk grammatikk, som han hadde samla stoff til i si tid som prest i Finnmark. Den evna til systematisk iakttaking av språkbruk ikring seg må han ha gjort bruk av også etter at han drog frå Finnmark og arbeidde som sokneprest på Avaldsnes, frå 1735 til 1752. Arbeidet med ordsamlinga kom ikkje til å få så mykje å seia i samtida og vart ikkje publisert før i 1923.
I same stilling som Leems arbeid står så fleire større samlingar frå ulike kantar av landet i tida fram til ca. 1830, for å stansa der – eldst av desse er ei samling som truleg er gjord av sokneprest S.R. Hagerup i Surnadal på Nordmøre i tida mellom ca. 1750 og 1775, yngst ei samling av stiftamtmann og tollinspektør W.F.K. Christie i Bergen på slutten av 1820-talet, som er best kjend som den framifrå presidenten på omframstortinget hausten 1814. Når det gjeld systematikk og fagleg grep om presentasjonen, varierer samlingane ein del. Ofte synest orda å vera gjevne i den form nedskrivaren har høyrt eller best kjent dei. Substantiv kan såleis finnast både i ubunden og bunden form, eintal eller fleirtal, verb i ulike tider og former osb. Ofte skriv innsamlarane av etter kvarandre, både frå trykte samlingar og til dels frå samlingar som har sirkulert i manuskript. I alle fall er desse samlingane viktige kjelder til studiet av norsk ordtilfang. Vi veit at Ivar Aasen i høg grad drog nytte av dei, og Norsk ordbok av i dag nyttar det også som kjeldetilfang. Etter dei som allereie er nemnde, er dei viktigaste samlingane ei etter biskop J.E. Gunnerus frå tida kring 1770 med ordstoff frå Nord-Noreg og Trøndelag, ei etter H.J. Wille frå Seljord i Telemark (1785) og ei ufullført etter diktaren Edvard Storm frå Gudbrandsdalen. Samlingane etter Hagerup, Gunnerus og Wille vart ikkje utgjevne før på 1970- og 1980-talet. Storms er enno uprenta.
RADIKALT BOKMÅL I NORSK PRESSE
KIRSTINA REITAN
Bokmålsnormalen utnyttes ikke fullt ut i norsk presse. Journalister bruker få radikale bokmålsformer. Det viste en avisundersøkelse jeg gjorde i forbindelse med ei semesteroppgave i medievitenskap ved Høgskulen i Volda i november 1998. Hvorfor skriver ikke norske journalister et mer radikalt bokmål? Kan det konservative bokmålet i norsk presse være med på å begrense publikums deltakelse i den offentlige debatten? Det spør Thore Roksvold i Retorikk for journalister.
Jeg undersøkte språket i åtte norske aviser. Avisene jeg så på, var dagsavisene Dagsavisen, Gudbrandsdølen Dagningen, Nationen og Stavanger Aftenblad og fådagersavisene Arbeidets Rett, Bygdeposten, Levanger-Avisa og Lofot-Tidende. Jeg valgte bevisst aviser som ikke er spesielt kjent for språkbruken sin, fordi jeg ville undersøke språket i "helt vanlige" aviser.
Hva er radikalt bokmål?
Begrepet radikalt bokmål er omstridt, og det splitter Språk-Norge. Mange setter likhetstegn mellom radikalt bokmål og samnorsk. Det gjør ikke jeg. Det går fint an å skrive et radikalt bokmål uten å ha tatt stilling i samnorskdebatten. Jeg mener at samnorsk er betegnelsen på en ideologi, mens radikalt bokmål viser til en skrivestil.
Et annet konfliktområde er det radikale bokmålets motsetning; heter det moderat eller konservativt bokmål? Denne diskusjonen har Arne Torp kalt "et språkpolitisk minefelt". Til tross for at valgfriheten står mellom ulike ordformer og ikke ulike system, er det vanlig å dele bokmålsnormalen i to system: radikalt og moderat bokmål, eller radikalt og konservativt bokmål. Språkrådet har formelt avslutta striden ved å vedta at lærebokforfattere fritt skal kunne velge om de vil bruke den ene eller den andre betegnelsen.
Jeg bruker termene radikalt og konservativt bokmål om to ytterpunkt på en skala innafor bokmålsnormalen. Alt som ligger mellom ytterpunkta, kan beskrives som mer eller mindre radikalt eller konservativt. Det meste av språkbruken ligger et sted mellom de to punkta. Her blir det viktig å understreke at vi på grunn av valgfriheten i det norske språket ikke bare har to, men et uendelig antall varianter av bokmålet. Poenget er at det som noen kaller moderat bokmål og andre konservativt bokmål, dominerer i norsk presse. En av årsakene til det er at NTB bruker denne bokmålsformen, noe som har påvirka språkbruken i mange aviser.
Radikalt bokmål kan defineres ut fra tradisjon, ut fra talemål eller ut fra nynorsk. Ut fra tradisjon henviser radikalt bokmål til nyere former i bokmålet, "former som bryter med tradisjonen innafor vedkommende skriftnormal", ifølge Eric Papazian. Radikalt bokmål definert ut fra talemål vil si et skriftspråk som inneholder folkemålsformer. Det er særlig ordformer som finnes i sørøstnorsk talemål, som karakteriseres som radikale når de brukes i skriftspråket. Den siste muligheten er å definere radikalt bokmål ut fra nynorsk. Da er det tilnærmings- eller samleformer – ordformer som er felles for de to målformene – som blir de radikale formene.
Det jeg kaller radikale bokmålsformer, er både de som er talemålsnære, og de som er nynorsknære. Slike former er som regel "nyere" i forhold til hva som var tillatt i eldre bokmål (riksmål), og kommer derfor også under definisjonen "ut fra tradisjon". For at en tekst skal kunne sies å være skrevet på radikalt bokmål, er det ikke nok at den inneholder noen radikale ordformer. Den må også ha noen markerte radikale former. Markerte former er ordformer som det ikke er så vanlige å se på trykk. Eksempler er 'blei', 'mjøl', 'sjøl' og 'veit'. Radikale ordformer er for eksempel a-former (i bestemt form entall av hunkjønnsord, i bestemt form flertall av intetkjønnsord og i verb av kaste-klassen), harde konsonanter for bløte (deltaker for deltager, mekler for megler, tidtaking for tidtaging), bruk av diftonger (blei for ble, beina for bena, drøyt for drygt, seinest for senest), ju for y (djup for dyp) og g for v (mage for mave).
Lite radikalt bokmål
Den stofftypen jeg så på i avisene, var redaksjonelt stoff skrevet på bokmål. Krava jeg stilte til artiklene jeg undersøkte, var at de skulle være såpass store at de hadde en ingress, og de skulle være signert. Det var stor variasjon i bruken av radikale former i undersøkelsesmaterialet mitt, både mellom avisene og i avisene. Denne variasjonen tyder på forholdsvis frie tøyler for journalistene og dermed også muligheter for å tilnærme bokmålet til talemålet. Men bokmålsnormalen utnyttes ikke fullt ut. Som jeg allerede har vært inne på, var språket i avisene lite radikalt, og det til tross for at redaktøren eller en annen språkkyndig i fem av de åtte redaksjonene fortalte at avisa tillater og har som mål å nærme skriftspråket sitt til lokalbefolkningens talemål.
Av de radikale funna jeg gjorde, var det helt klart hunkjønnsord i bestemt form entall som dominerte. I alle avisene forekom det hunkjønnsord. I tillegg blei adverbet fram brukt i alle avisene. Generelt var det svært få a-verb – bare drilla, slutta, putta, dyrka, fordelt på tre aviser i hele undersøkelsesmaterialet, og lite a-ending i bestemt form flertall av intetkjønnsord. De intetkjønnsorda med a-ending som fantes, var stort sett slike som brukes veldig sjelden med endinga -ene slike som barna og åra. Diftonger var lite brukt, sjøl om de fleste dialektene i landet har diftonger. Fem av avisene hadde forekomster av hard konsonant istedenfor bløt, men mange av disse formene er de vanligste og kan derfor ikke karakteriseres som markerte. Totalt fant jeg få markerte radikale former, men eksempler på former jeg fant, er blei, gard, mjølk, sjøl og vatn. Alt i alt virker ikke bruken av de radikale formene gjennomført, men tilfeldig, og veldig avhengig av journalisten.
Jeg har til nå kalt hunkjønnsord radikale, men er de det? Tradisjonelt fantes det bare to kjønn i bokmålet, derfor er hunkjønnsformer nyere former, og dermed – per definisjon – også radikale. Men i avisene er det mer vanlig å bruke hunkjønnsord enn å unngå dem helt. Det viste også undersøkelsen min. Å bruke hunkjønnsord er derfor i seg sjøl ikke særlig radikalt.
Ingen av avisene jeg undersøkte, hadde i sin helhet et radikalt bokmål. De færreste artiklene oppfylte krava for å være skrevet på radikalt bokmål, fordi de inneholdt så få markerte radikale former. Bare noen få unntak blant undersøkelsesmaterialet på 144 artikler kan plasseres så langt mot den radikale polen at de kan karakteriseres som radikale bokmålsartikler. I hele 32 av de 144 artiklene fantes det ingen radikale ordformer. De avisene i mitt utvalg som totalt sett var mest radikale, var fådagersavisene Arbeidets Rett og Bygdeposten. De hadde flere radikale former enn alle dagsavisene, men noe markant skille mellom dagsavisene og fådagersavisene kan jeg likevel ikke påvise.
Hvorfor skriver ikke journalistene mer radikalt?
Sjøl om kontaktpersoner i fem av avisene sa at avisa tillater og ønsker å nærme seg det lokale talemålet, gjør avisene det bare i liten grad. Språkvalget ligger til slutt hos journalisten, og det kan være flere årsaker til at vedkommende velger å ikke bruke radikale og markerte former. En forklaring kan være at journalistene ikke har gode nok språkkunnskaper. For å kunne utnytte valgfriheten i bokmålsnormalen må journalisten kjenne den godt. En annen forklaring kan være påvirkning i konservativ retning fra avisene i Akersgata (Aftenposten, VG og Dagbladet). En tredje årsak kan muligens være journalistenes klassetilhørighet. Ifølge Thomas Mathiesen tilhører journalistene eliten, eller middelklassen, i Norge. Middelklassen vil vel gjerne identifisere seg med overklassen, ei befolkningsgruppe med et talemål som ligger nær den konservative bokmålspolen. En siste forklaring kan være frykt for å bli stempla politisk. Enkelte mener at Klassekampen har gjort sitt til at det radikale bokmålet for alltid vil koples til politisk venstreradikalisme. For å unngå å bli sett på som politisk venstreradikal vil muligens journalistene velge et mer konservativt bokmål. Avisas tidligere eller nåværende politiske ideologi kan selvfølgelig også være styrende. Men hva som er de virkelige årsakene til at avisjournalistene ikke skriver et mer radikalt bokmål, kan bare bli besvart gjennom en undersøkelse blant journalistene, gjennom å se på den enkeltes språkbruk og syn på denne.
Mer Bukkebræg og Fenrishyl i norske medier
På 1800-tallet hevdet enkelte at dialektbruk hørtes ut som "Bukkebræg og Fenrishyl". Og "Bukkebræg og Fenrishyl" har i de siste 15 åra fått større innpass i etermediene. Det henger blant annet sammen med at dialektene generelt har fått økt status. Likevel virker det ikke som om avisene følger i samme retning og innlemmer talemålet i språket sitt. En av årsakene til det er naturligvis at skriftspråket er mer statisk enn talespråket og derfor ikke endrer seg like raskt som talespråket gjør. Men kanskje vil avisene etter hvert følge mer etter utviklinga i radio og TV og få et mer dialektprega språk – et mer radikalt bokmål.
Det virker som om nærhet til den lokale leseren gjennom et talemålsnært språk ikke blir lagt like mye vekt på som enkelte skulle ønske. Et konservativt bokmål skaper, som nevnt, trulig en følelse av avstand hos mange av leserne. Men det er ikke dermed sagt at et mer radikalt bokmål skaper nærhet. Fordi radikale bokmålsformer, særlig de markerte, er uvante for mange, kan de virke som kanalstøy og snarere skape distanse.
Avisspråk er det skriftspråket folk flest møter. Dette språket påvirker derfor folks språkbruk. Bruker ikke avisene et radikalt bokmål, vil nok ikke folk flest gjøre det heller. På grunnlag av mitt avisutvalg ser det ut som om avisene med fordel kunne vært flinkere til å utnytte valgmulighetene i bokmålsnormalen i radikal retning. Hvem veit – kanskje er det det som skal til for å få folk til å føle mindre avstand til avisinnholdet.
FAKTABOK OM SPRÅK FOR BARN OG UNGDOM
LARS ANDERS KULBRANDSTAD
Formidling av fagkunnskap til barn og unge var lenge nærmest betraktet som skolens eksklusive oppgave, og fagbøker for disse aldersgruppene var i praksis ensbetydende med lærebøker. Slik er det ikke lenger. Vi ser nå et raskt voksende utbud av såkalt edutainment (av engelsk education og entertainment) innenfor moderne medier, det vil si programmer som er ment å gi opplæring samtidig som de er underholdende, og i bokmarkedet har faktabøker for et ungt publikum i flere år vært et vekstsegment, som bransjens folk gjerne uttrykker det. Det er for eksempel kommet bøker om insekter og geologi, økonomi og pyramider, romfart og kunsthistorie.
Til grunn for strømmen av læreprogrammer på video og data og de mange påkostete faktabøkene ligger det blant annet behov som skolen ikke ser ut til å greie å tilfredsstille. Det kan dels dreie seg om at progresjonen i undervisningen blir for langsom for mange av elevene: Barna vil lære mer nå og ikke vente til det klassetrinnet hvor de ifølge læreplanene skal få dekket sitt vitebegjær. Dels kan det handle om at måten skolen presenterer lærestoffet på, kan virke lite motiverende for en del elevgrupper. Dessuten har det hele selvsagt en økonomisk side som ikke er minst viktig: De midlene som samfunnet setter av til skoleverket, tillater ikke at skolene i tilstrekkelig grad kjøper inn læremidler som kan supplere de vanlige lærebøkene, mens foreldrenes bedrete privatøkonomi skaper et voksende marked for den type utgivelser det her er tale om.
Mange av de nye faktabøkene er internasjonale samproduksjoner der teksten er på forskjellige språk, mens illustrasjoner og øvrig utstyr er felles. I slike sammenhenger faller naturligvis bøker om emner som ikke er interessante for målgrupper i mange land, utenfor. Dette gjelder blant annet bøker om språk og språkforhold i enkeltland. På denne bakgrunnen er det spesielt gledelig at vi nå har fått ei faktabok for barn og ungdom der beskrivelse av norsk språk står sentralt: Den store faktaboka om SPRÅK skrevet av Helene Uri og utgitt av N.W. Damm & Søn. Utgivelsen er gjort mulig gjennom Norsk kulturråds innkjøp og Det faglitterære fonds støtte til forfatteren.
De tjue kapitlene i boka – til sammen ca. 140 sider – burde vekke interesse ikke bare hos elever på mellomtrinnet og ungdomstrinnet, som verket først og fremst er beregnet på, men også i en videre leserkrets. Forfatteren formidler nemlig et vell av informasjon om språk og språkbruk og tar opp mange aktuelle spørsmål innenfor både nordisk og allmenn språkvitenskap. Hun presenterer for eksempel teorier om hvordan språket har oppstått, og gjør rede for viktige likheter og forskjeller mellom kommunikasjon hos mennesker og dyr. Et av kapitlene er viet sentrale fellestrekk ved alle menneskespråk, et annet sammenlikner muntlig og skriftlig språkbruk, et tredje handler om språklige kjønnsforskjeller. Videre er det kapitler om språkslektskap og språkendringer, om framveksten av alfabetisk skrift og andre skriftsystemer, om barns språkutvikling og om hjerneanatomi og afasi. Vi får en oversikt over norsk språkhistorie fra urnordisk og fram til dagens norsk og en relativt detaljert framstilling av gammelnorsk ("vikingspråk"). Under tittelen "Takk for lånet" forteller forfatteren om ord som norsk har lånt fra forskjellige språk opp gjennom tidene, og ord som andre språk har lånt fra norsk. Gjennom skildring av den flerdialektale familien Ålføre gir hun en orientering om dialektvariasjon i Norge. I den forbindelsen peker hun på flere utviklingstrekk i moderne norsk talemål, blant annet overgangen fra by- og bygdemål til regiondialekter, spredningen av skarre-r og tendensen til at kj-lyden byttes ut med skj-lyden i ord som kino, kirke og kylling. I et kapittel om navn behandles blant annet norsk gårdsnavnskronologi og personnavnmoter fra vikingtida og framover, og i kapitlet med overskriften "Hvem bestemmer over norsk?" er det oppgavene til Norsk språkråd det dreier seg om.
Denne gjennomgangen av boka er på ingen måte uttømmende, så en forstår at det virkelig er ei rikholdig bok vi har med å gjøre. Ja, vi kan si det slik at vi her – i konsentrert og populær versjon – får servert en god del av det som må betraktes som den lingvistiske delen av norsk allmenndanning, i alle fall hva faktastoff angår. Og Helene Uri er en dyktig popularisator. Hun levendegjør stoffet ved å bruke mange eksempler og å variere framstillingsformen, og hun skriver ledig og presist, også om kompliserte saksforhold. Boka holder gjennomgående god faglig kvalitet. Det finnes riktignok noen feil og unøyaktigheter på detaljnivå, men mange er det ikke. Eksempler finner vi på side 81, der forfatteren skaper inntrykk av at det engelske returlånordet bag blir uttalt på engelsk måte med æ overalt i Norge, og på side 87, der kartet over skarre-r gir et misvisende bilde av språkforholdene i dag.
For forlaget har det vært viktig å lage ei bok som i illustrasjoner og grafiske virkemidler skal appellere til yngre lesere. Iblant synes nok denne anmelderen at det kan bli i meste laget med fargebruk og fiks sideutforming, men det er godt mulig at de som boka primært er rettet mot, ser annerledes på saken. Jeg vil likevel mene at det også for yngre lesere iblant kan bli vanskelig å orientere seg på sider der det ikke går klart fram hva som er hovedtekst, og hva som er tilleggstekster. Enkelte oppslag i boka har forresten så mye av slikt ekstrastoff rundt den løpende framstillingen at det kan minne om strukturen i såkalte hypertekster på cd-rom og på Verdensveven på Internett: Tekstenheter og andre elementer (tegninger, fotografier o.a.) er stilt sammen til et slags nettverk der ett element utdyper eller eksemplifiserer innholdet i et annet eller bare fungerer som et løsere apropos. Det som mangler i denne boka, er de direkte forbindelseslinjene – lenkene – mellom elementene. Her blir det mer opp til leseren å bestemme hvordan elementene skal knyttes sammen. Det er interessant å se hvordan de moderne elektroniske mediene på denne måten smitter over på det tradisjonelle bokmediet. Samtidig er det nærliggende å spørre hvordan dette fungerer pedagogisk: Kan det bli mye flimmer og lite sammenheng?
Også i språktonen er det lagt vinn på å møte det unge publikumet på hjemmebane. Dette er selvsagt risikabelt, for barn og ungdom vil reagere raskt dersom en ikke helt treffer den rette uttrykksmåten eller overdriver, slik at det blir for tydelig at det her er en voksen som er ute i et språklige antrekk som egentlig hører yngre mennesker til. Stort sett ser det for meg ut til at Helene Uri greier denne balansen, men når hun som på side 115 skriver kjempefort, kjempevanskelig og kjempestor med korte mellomrom, kan det være at en og annen ung leser vil synes hun akkurat der er kjempeteit eller kanskje skjempeteit.
Helene Uri: Den store faktaboka om SPRÅK. Illustrert av Moterfinger. N.W. DAMM & Søn A.S. 1998. 139 sider. Pris kr 248,–.
HVA HETER LEVNETSLØP PÅ LATIN?
SVEIN NESTOR
Det spørsmålet er det umulig å svare på dersom en ikke vet hva levnetsløp betyr, og noe svært vanlig ord er det jo ikke. Minst like sjeldne er enkelte andre sammensetninger der ordet levnet inngår, f.eks. vellevnet og skjørlevnet, som betyr henholdsvis "overdådig levevis med hensyn til mat og drikke" og "usedelig liv". Noe vanligere er levnetsmidler, som betyr "matvarer", som er midler til å holde oss i live, og levnetsbeskrivelse, som betyr "biografi; personlige opplysninger". Det usammensatte ordet levnet, som også er sjeldent, betyr "liv, livsførsel, livsløp".
Vi har nå rukket å nevne to ord som ender på -løp, og som betyr omtrent det samme: levnetsløp og livsløp. La oss så forsøke å se på hva "løp" kan hete på latin.
Et løp kan for eksempel være en konkurranse, og det er et latinsk ord. Altså kan vi gjette på at dette ordet inneholder et element som betyr "løp". To som løper om kapp, kan være konkurrenter.
Mange ord fra latin begynner med kon-, f.eks. kondensere "fortette", konstruere "bygge opp", konservere "bevare", og da sier det seg selv at kon- ikke kan bety "løp". Da sier det seg også selv at -anse i konkurranse heller ikke kan ha denne betydningen, for etterleddet -anse opptrer i mange andre ord, f.eks. kompetanse, dekadanse, referanse, uten at betydningen "løp" hører med i dem. Av ordet konkurranse står da bare -kurr- igjen, så vi må tro at betydningen "løp" skjuler seg der.
Dersom vi slår opp i ordboka på kurr-, finner vi bare kurrentskrift som passer helt både med skrivemåte og betydning, for det ordet forklares som "kursiv", som ligner på elementet kurr-, men som ikke er identisk med det. Det er noe som heter "løpende tekst", så kanskje kursiv betyr "løpende (skrift)"? Den heller iallfall forover, slik som en som løper gjør.
Men vi er ikke helt i mål i løpet vårt, for skrivemåten kurr- kan ikke være latin av den enkle grunn at bokstaven k nesten ikke var i bruk på det språket – de brukte c. Så la oss se på det med c.
Slår vi opp i ordboka på curr-, finner vi bare ett oppslag som begynner med akkurat den bokstavsekvensen: curriculum vitae, som forklares som "levnetsløp". Altså har vi funnet svar på spørsmålet i overskriften.
Men vi bør i tillegg vite at "liv" heter vita på latin. Legg også merke til at det betydningselementet som kommer først på norsk: levnets-, kommer sist på latin, mens det som kommer sist på norsk: -løp, svarer til det som kommer først på latin. Og siden levnets er genitiv av levnet, må vi gjette på at vitae er genitiv av vita.
Curriculum vitae har blitt et moteord i norsk i de siste årene, særlig i stillingsannonser, der søkerne blir bedt om å sende inn CV eller cv, som altså er forkortelser for curriculum vitae. CV eller cv er hankjønn eller intetkjønn på norsk, altså en cv – cv-en eller et cv – cv-et.
CV uttales selvsagt seve, men uttalen av curriculum vitae er ikke like opplagt. Det skal være med trykk på i-en i curriculum, og vitae skal uttales vitæ – med trykk på i-en her også.
Dersom en bruker den fulle latinske formen curriculum vitae i en norsk tekst, så er ordet bare intetkjønn, antakelig fordi curriculum er intetkjønn på latin. I flertall heter det enten curriculum vitae akkurat som i entall, eller curriculum vitaeer. Den siste formen ser temmelig påfallende ut med bokstavkombinasjonen -aeer på slutten, som består av den latinske genitivsendelsen -ae, som er helt normal, pluss den norske flertallsendelsen -er, som også er helt normal.
Curriculum vitae heter på latin curricula vitae i flertall. Denne bøyningen kan vi sammmenligne med det velkjente ordet pensum, som i flertall heter pensa på latin, og denne flertallsformen brukes også på norsk. Formen vitae kjenner vi igjen fra acqua vitae "livets vann", som senere blir til akevitt. Og selv den som ikke vet at latin vita betyr "liv", vet jo at vital (av latin vitalis) betyr "levende, livskraftig", så egentlig så har vi en del skjulte latinkunnskaper.
NOREG
Landet vårt skal framleis heite berre Noreg på nynorsk.
Kulturdepartementet har etter ei samla vurdering avvist eit framlegg frå 1996 frå nynorskseksjonen i Norsk språkråd om å innføre sideforma Norge. Framlegget frå nynorskseksjonen var omstridt og vart gjort med 13 mot 6 røyster.
Namneforma Noreg vart innført som eineform i nynorsk som ein del av rettskrivingsreforma av 1938. Frå 1917 til 1938 var Norig og Norge jamstelte former, men forma Norge var lite brukt. Før 1917 var Norig den vanlege forma i nynorsk – det var denne forma Ivar Aasen gjorde framlegg om – men også forma Noreg vart ein del nytta. Forma Noreg vart etter kvart meir og meir vanleg i 1920- og 30-åra, etter eit vedtak i Noregs Mållag i 1922.
I norrøne skrifter er forma Noreg(r), frå eldre Nordrvegr, som viser til det mest sannsynlege opphavet "nordvegen, vegen mot nord". Det er rimeleg å tru at namnet er blitt til i landa sør for Noreg, først som ei nemning for sjølve skipsleia og kyststrøka. Seinare kom namnet i bruk på det samla riket.
I store delar av landet vårt vart landsnamnet uttalt når(r)i eller liknande til langt ut i etterkrigstida. I dag er nårge den dominerande uttalen. Denne uttalen er såleis ei skriftbasert uttaleform, prega av bokmålsforma Norge.
GRAMMATIKKBITEN – DA OG NÅR
Dei fleste av oss har vel ein gong lært regla "Den gong da og kvar gong når". Men same kor godt vi hugsar regla, så kjem vi ofte i stuss om kva som er "rett", og ein treng ikkje lesa mange spaltecentimeter i ei avis for å finna brott på regelen. Årsaka er nok at den "rette" fordelinga av desse to orda ikkje er gjennomført i nokon norsk dialekt, slik at dei færraste har ei naturleg kjensle for kva som er rett.
Legg merke til at det er berre i leddsetningar det oppstår tvil. Spørsmålet er til dømes om det skal heita Når du kom, ... eller Da du kom ... Ingen vil finna på å spørja om det skal heita Når kjem du? eller Da kjem du?
Det dreiar seg her eigentleg om to heilt ulike ord. Da er eit tidsadverb, som kan stå både i leddsetningar og hovudsetningar, både fyrst og lenger ute i setninga: Da såg han meg / Han såg meg da. Når er eit spørjeord, som normalt berre kan stå fyrst i setninga: Når kjem du? Eit liknande tilhøve har vi mellom stadorda der og kor: Der er ho / Ho er der / Kor er ho? Der er eit adverb, og kor er eit spørjeord. Begge desse kan òg brukast til å innleia leddsetningar: Set deg der du vil / Set deg kor du vil. Men ved desse orda har ein av ein eller annan grunn ikkje funne det for godt å laga ein regel av typen "Ein stad der og kvar stad kor".
Men korleis kan det ha seg at to så ulike ord, eit spørjeord og eit adverb, kan brukast på same måten til å innleie leddsetningar? Da lyt vi sjå på kva slags leddsetningar det gjeld. Det er setningar for tid og stad. Dei er eigentleg ein type relativsetningar, med eit overordna ord og ei utfyllande leddsetning attåt. Ei vanleg relativsetning ser slik ut: den som du kjøpte, der den er det overordna ordet, og som du kjøpte er ei utfyllande relativsetning. Dersom det overordna ordet er der, får vi ein tilsvarande konstruksjon: der som du bur. Og på bokmål kan vi også bruke hvor i staden for som: der hvor du bor. (Ein slik bruk av kor førekjem òg i nynorsk, men er ikkje så vanleg.) Men vi kan òg utelata det ordet som innleier relativsetninga: den boka du kjøpte / der du bur. I tillegg kan vi i stad-setninga utelata der: det huset hvor du bor.
Tilbake til tidsuttrykka med da og når. I visse former for norsk talemål er det også mogleg å kombinera desse: Da når du kom ... Dette er altså ein parallell til der hvor. Akkurat som vi i visse variantar av norsk seier anten der du bor eller hvor du bor med om lag same tyding, seier vi også da du kom eller når du kom med om lag same tyding.
NYORD
brystvortering Piercing. Brystvortering en ny form for frigjøring – eller en gammel form for slavebinding.
Aftenposten 14.2.1999.
bøllestat Russerne sitter fremdeles på flere tusen atomraketter, som er i mer eller mindre brukbar stand. Men det er ikke fra den kanten at farene lurer. Den kommer fra land som Iran, Irak og Nord-Korea. Amerikanerne kaller dem for "bøllestater", gangstere i det internasjonale samfunn.
Dagsavisen 7.2.1999.
dametukler ... mange regner med at Bill Clinton vil kjempe for å sette sitt merke i historiebøkene som noe annet enn dametukler.
Dagbladet 13.2.1999.
dragking Jeg er dame om dagen og mann om natten, sier Elizabeth. Hun er en av USAs nye dragkings, jenter som ifører seg skjegg og manneklær, for å spille ut det de mener er en maskulinitet de fleste jenter bærer inne i seg; for som kvinner får man ikke lov, mener de.
Dagbladet 19.2.1999
førstedamefjes Med dårlig skjult vemmelse måtte Hillary ta på seg førstedamefjeset og stå ved Bills side da han innrømmet upassende sigarføring med Monica Lewinsky.
Dagbladet 13.2.1999.
gæsse En guttenerd "gæsser", trekker buksen for høyt opp i livet og har trange klær. Jentenerden har "slafseklær" som sitter løst på kroppen.
Aftenposten 26.9.1998. Uvisst opphav, kanskje motsetningslaging til sægge (fra engelsk sag).
gæssebrok Sidemålet – ei heilag ku i krise, rautar stemmeskiftande skuleungdomar i sægge- eller gæssebrok.
Asker og Bærums Budstikke 13.2.1999.
konami Etter karaoke kommer konami. En dansemaskin er japanernes nye påfunn som skal påføre deg ytterligere ydmykelser på byen. [...] Nå gyver de løs på konami-maskinen, spillet som har innprogrammerte dansetrinn som deltakeren skal forsøke å bevege seg etter.
Dagsavisen 1.3.1999.
netthendig Boka er enno ikkje ferdig trykt, men kan lastast ned på nettet for den som er netthendig. Norsk skoleblad 1999,5.
partihopping Politikeren [...] har trolig norgesrekord i parti-hopping. På femte forsøk mener han å ha kommet "hjem" til Fr.p.
Aftenposten aften 2.3.1999.
språksminking Det er greit at vi ikke kaller folk for krøplinger lenger, men det er ikke sikkert vi behøver å drive så mye mer språksminking. Ubehagelige realiteter blir ikke borte om vi finner på fikse ord.
Dagbladet 30.1.1999.
vekthemmet I USA heter det ikke lenger fet eller overvektig, men vekthemmet. Uansett hva man kaller det, det er ikke til å komme forbi at det hele dreier seg om noen kilo for mye.
Dagbladet 30.1.1999.
FORFATTERNE
Gunnstein Akselberg er førsteamanuensis i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Bergen. Han har en doktoravhandling i sosiolingvistikk, men har også arbeida mye med stedsnavn. Han er leder for det nasjonale prosjektet Talemålsendring i Noreg
Jan Terje Faarlund er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo
Jan Ragnar Hagland er professor i norrøn filologi ved NTNU i Trondheim. Han har publisert bøker og artikler om blant annet språkhistoriske emner
Lars Anders Kulbrandstad er førsteamanuensis ved Høgskolen i Hedmark
Svein Nestor er førstekonsulent i Norsk språkråd
Kirstina Reitan er student ved informasjonsutdanninga på Høgskulen i Volda og blir cand.mag. til sommeren med blant annet norsk som fag