Redaktørar: Dag Gundersen og Kjell Venås.
Redaksjonssekretær: Åsta Norheim.
Signerte artiklar står for forfattaren sitt syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgåve).
ISSN 0333-3825 (prenta utgåve).
Av Øyvind Økland
Det finst i dag 6628 språk i verda etter den siste oversikta frå databasen til Sommarinstituttet i lingvistikk (SIL). Tala frå denne databasen vert utgjevne i det kjende oppslagsverket "The Ethnologue" om lag annakvart år.
SIL er ein internasjonal akademisk organisasjon som har som mål å omsetje Bibelen og bibeldelar til nye språk. Med til dette arbeidet høyrer mellom anna nedskriving av språket, innsamling av eventyr, segner, legender og liknande, produksjon av bøker og leseopplæring. Systerorganisasjonen Wycliffe Bibelomsetjarar står for rekruttering til og informasjon om arbeidet. Begge organisasjonane vart grunnlagde av amerikanaren William Cameron Townsend i 1941.
Biblar til analfabetar
Townsend reiste til Guatemala i 1917 som ung og idealistisk misjonær for å selja spanske biblar. Det vart etter kvart eit tankekors for han at svært mange indianarstammer ikkje kunne spansk eller til og med var analfabetar. Dette gav han visjonen om at alle burde kunna lesa Bibelen på sitt eige morsmål, og derfor byrja han å læra indianarspråket cackchiquel. Utan lingvistisk bakgrunn slo han seg ned i ein landsby og plukka opp språket litt etter litt ved hjelp av naturmetoden. Etter 13 år var Det nye testamentet ferdig omsett til dette språket. For å kunna vidareføra det han hadde lært, starta han kurs i lingvistikk og språklæringsmetodar, og dessutan oppmuntra han folk til å ta ei lingvistisk utdanning ved eit universitet. Ein av dei første og mest kjende som gjorde dette, var lingvisten Dr. Kenneth L. Pike. Han fullførte eit nytestamente til mixtek- språket i Mexico i 1951. Sidan den gongen har SIL vore med på 1400 språkprosjekt og omsett 400 nytestamente.
Å gje alle språk sin eigen bibel er eit svært ambisiøst mål når ein veit at Bibelen no finst berre på 281 av desse over 6000 språka og Det nye testamentet på 710 andre. Sidan mange av dei som talar desse 6000 språka, er tospråklege, har ikkje alle trong for si eiga bibelomsetjing. Ein reknar med at dette talet utgjer mellom 1000 og 2000 språk.
Språk eller dialekt?
Talet på språk i verda aukar for kvar utgjeving av "The Ethnologue". I 1984 var det samla talet 5445. Gjennom språkundersøkingar og anna forsking får ein stadig meir informasjon. Ein "oppdagar" sjeldan nye språk, men det som tidlegare vart rekna som dialektar, vert no mange gonger rekna som sjølvstendige språk.
Grensa mellom dialekt og språk vil alltid vera vanskeleg å setja. "The Ethnologue" seier at "Språkvariantar som ikkje er så forskjellige at dei treng eigen litteratur, vert rekna som dialektar ..., dersom ikkje haldningar eller andre sosiale faktorar er så sterke at dei treng å verta handsama som eigne sosiolingvistiske einingar." Men for mange av desse språka manglar ein informasjon til å avgjera spørsmålet heilt sikkert, og ein må derfor trekkja konklusjonar ut frå den kunnskapen ein har.
Samarbeid
Samarbeid med regjeringar, universitet og kyrkjesamfunn er heilt sentralt i arbeidet til SIL. På Papua Ny-Guinea har regjeringa sagt at dei ønskjer morsmålsopplæring på alle dei 860 språka som finst blant dei 4 millionane! Med ei slik målsetjing seier det seg sjølv at ein er glad for hjelp utanfrå.
Omsetjingsvanskar
I Noreg går diskusjonen ofte høgt om val av omsetjingsprinsipp i bibelomsetjing. Frå den lange røynsla Wycliffe/SIL har med omsetjing til stammespråk ser ein at den kulturelle faktoren i omsetjinga lyt takast på alvor, slik at ein får fram meininga i den greske grunnteksten.
"Hjørnestein"?
I sabaot-omsetjinga i Kenya fekk ein vanskar med å omsetja at Jesus var ein "hjørnestein", fordi det gav lita meining i deira kultur. Då Jesus samanlikna seg med hjørnesteinen, visste Israelsfolket at han meinte at han var den steinen som held huset saman. For sabaot-folket, som byggjer sine hus av greiner og leire, gjev ikkje "hjørnestein" noka meining. Derfor vart hjørnesteinen til midtstolpen. På den måten kunne dei lett forstå at Jesus er den sentrale i bygningen, den som får huset til å stå trass i vind og regn, og gjev styrke til alle dei andre greinene i bygningen.
"Kvit som snø"?
Det norske ekteparet Ingjerd og Sigmund Evensen er dei første frå Noreg som har fullført ei omsetjing til eit nytt språk for SIL, nemleg umanakaina-språket, som vert nytta av 2000 menneske i høgfjella på Papua Ny-Guinea. 15 år har dei brukt. Der det står "kvit som snø" i den greske teksten, måtte ein skriva om til "kvit som ei kakadue" i umanakaina-bibelen. Ei kvit kakadue skil seg nemleg klart ut frå den grøne vegetasjonen elles, og var derfor eit bilde som kunne nyttast til å overføra den opphavlege meininga.
"Synd"?
Det som sjølvsagt er svært vanskeleg, er å omsetja abstrakte omgrep som "tilgjeving", "synd" og "nåde" til språk som har få eller ingen slike abstrakte ord. Umanakaina-folket har til dømes ikkje noko som svarar til vår skuldkjensle. Dersom det skjer noko gale, er det alltid utanforliggjande faktorar som er forklaringa. Dette speglar også språket av. Når dei til dømes snåvar i ein stein, seier dei: "Steinen snubla meg" – eller "Greina stanga meg" dersom dei stangar hovudet i ei grein. For å finna uttrykk i desse språka som speglar av meininga i den greske grunnteksten, er ein nøydd til å kjenna kulturen svært godt, slik at ein til slutt finn eit ord, ein frase eller kanskje ei heil setning som kan kommunisera den opphavlege meininga.
Moderne teknologi
I USA har SIL no utvikla ein datareiskap som gjer lingvistar og bibelomsetjarar i stand til å driva effektive språkundersøkingar, analysar og omsetjingar ute i felten.
No kan ein ta med alt referansematerialet som trengst for ei omsetjing, når ein dreg ut i ein avsidesliggjande landsby. Ein CD-ROM kan innehalda eit heilt bibliotek med felthandbøker i lingvistikk, sosiolingvistikk og antropologi.
Databaserte tilpassingar vert brukte når eit språk eller ein dialekt er nærskyld eit anna språk som alt har si omsetjing. Ein brukte til dømes nærare 20 år på å omsetja Det nye testamentet for kanite-folket på Papua Ny-Guinea. Etter at det var fullført, bestemte folk med nabospråket inoke at dei også ville ha si omsetjing. Ved hjelp av eit dataprogram kunne dei gjera om kanite-teksten til eit råutkast på inoke. Utkastet vart så revidert og finpussa og var ferdig etter kort tid.
Analysering av tonespråk kan vera ekstremt vanskeleg, men no har eit SIL-team utvikla eit dataprogram som gjer omsetjaren i stand til å sjå talen grafisk framstelt på skjermen. Dette er no i bruk i mange land.
Dessutan er det no mogleg å skriva alle skrifttypar i verda på datamaskin. Ein skriv inn ordet fonetisk, og det kjem ut i den skrifttypen ein vil ha.
Ris og ros
Meir enn 95 % av arbeidet til SIL går føre seg blant urbefolkningsgrupper, og organisasjonen har fått både ris og ros for verksemda si. Mange har meint at ein ved å gå inn i kulturar på denne måten har vore med og brote dei ned og vestleggjort dei. Andre har meint det motsette, at ein ved å gje folkegrupper sitt eige skriftspråk og læra dei å lesa det, har gjeve dei ei fornya tru på sin eigen kulturelle identitet, og gjort dei i stand til å hevda sine rettar i høve til storsamfunnet.
– SIL si oppgåve som leseopplæringsambassadørar er verd mykje ros, uttalte Perez de Cuellar, den tidlegare generalsekretæren i SN, ved eit høve. – Ved å gjera uskrivne språk til skriftspråk, spesielt mellom stammefolk langt unna bysentrum, er de med på å ta vare på kulturar og byggjer bruer for desse kulturane til resten av verda, hevda de Cuellar.
Språkvariasjon
Det som er sikkert, er at språkvitskapen veit meir om språkvariasjonen i verda enn han har gjort tidlegare. Det er også sikkert at ingen språk er for vanskelege å læra, det er berre snakk om motivasjon og vilje til å setja seg godt inn i dei, slik at ein kan formidla tankar til dei som bruker språket, og ikkje minst kan få del i verdiar som dei har tileigna seg ned gjennom generasjonane.
Sommarinstituttet i lingvistikk gjev ut desse tidsskrifta:
Notes on Linguistics
Notes on Translation
Notes on Computing
Notes on Literacy
Notes on Anthropology
Adressa til kontoret i Noreg:
Wycliffe Bibeloversettere
Fagerlibakken 1
3046 Drammen
Øyvind Økland er cand.philol. og leiar av Wycliffe Bibelomsetjarar/Noreg
Av Anna Kirste
To sjeler og en tanke: Jeg hadde skrevet noen betraktninger om cottage cheese og tenkte å sende dem som et innlegg til Språknytt. Men innlegget i forrige nummer inneholder de samme momentene som jeg var inne på, så dette var to sjeler og en tanke – for ikke å si én ost.
Forskjellige land har i uminnelige tider hatt en eller annen form for ugjæret ost. Fremdeles bruker de i Sverige, Danmark, Tyskland og på Island nasjonale navn på ferskosten, som kvark, kvarg, quarg og skir. Ostetypene eller andre liknende melkeprodukter behøver ikke nødvendigvis være like eller helt som de var før i tida.
Her i landet har vi kalt ferskosten både kvark, snarost, skjørost, surmelksost, skyr og flere lokale navn. Skyr var nok mest syrnet melk. Jeg vil tro at skjørost kommer av skyr. Kanskje noen kan bekrefte det?
Her skulle det altså være nok å velge mellom, om der var vilje og kunnskap for ikke å si følelse for både mat og språk.
For egen del vil jeg føye til at svaret fra Norske Meierier var slapt, for ikke å si bevisstløst. Det er ikke så mange årene siden de hadde en kampanje for MILK; de trodde at det ville appellere til ungdommen.
Norske Meierier har også gräddost etter svensk mønster. Men nå har jeg også sett skrivemåten greddost! Det er jo verken svensk eller norsk.
Anna Kirste er husstellærer og forfatter
Språk i Norden, årsskriftet for Nordisk språksekretariat og dei nordiske språknemndene, inneheld i år artiklar med svært ulike emne. Vi kan nemne "Norsk språk før og etter 28. november 1994" av Kjell Venås, "Genus i nye fremmedord" av Erik Hansen, "GISP! og GAB! i Norden. Om nogle rodord i tegneserier" av Else Bojsen og "Går det an å håndtere et flerspråklig regelverk? Erfaringer fra oversettelse av EØS-dokumenter" av Jan Hoel.
Else Bojsen omtalar boka Skandinaver samtaler. Språkliga och interaktionella strategier i samtal mellan danskar, norrmän och svenskar" av Ulla Börestam Uhlmann. Som vanleg inneheld Språk i Norden korte presentasjonar av ny språklitteratur og eit nyttig oversyn over nye ordbøker og ordlister.
Boka kan tingast frå Nordisk språksekretariat, Postboks 8107 Dep., 0032 Oslo.
Språk i Norden 1995. Nordisk språksekretariats skrifter. Novus forlag, Oslo 1995. ISSN 0108-8270. ISBN 82-7433-029-3. 154 sider. Kr 90,–
Av Svein Nestor
Lesernes første innskytelse er sikkert at dette må være en umulighet, og det er det i biologien, men ikke i språkets verden, som er den Språknytt beskjeftiger seg med.
"En tidlig vår får ulvebinna Mjuk fire valper," stod det i en annonse for ei barnebok. Ordet ulvebinne ser sikkert mange for første gang nå, for det vanlige er hunnulv. Det siste leddet, -binne, er rart her, for sammensetningen betyr bokstavelig "ulve-hunnbjørn", og det er en skapning som ikke fins.
Vi har også ulvinne, men det er litterært og litt gammaldags, og kan ikke brukes i dagligspråket. Andre ord for "hunnulv" er ulve og vargtik. Ulve er en lett gjennomskuelig avledning av ulv. Den er kanskje forholdsvis ny siden den mangler i den norrøne ordboka. Men ordboka har ylgr, som etymologisk henger sammen med ulfr, selv om det ikke er opplagt ved første øyekast.
Sisteleddet tik i ordet vargtik betyr "tispe" når det er usammensatt, og det passer bra siden hunden og ulven er nære slektninger. Men på et eller annet tidspunkt må tik ha betydd "hunn" generelt, for i ordbøkene står ord som tiklam, tiksau, revtik og hundtik, som alle inneholder det ordet som i noen dialekter betyr "hunnhund". Dette er det motsatte av den utviklinga som gjør at binne, som opprinnelig bare betydde "hunnbjørn", kan få den generelle betydningen "hunn" i sammensetninger som ulvebinne og harebinne.
Hunnbjørnen kan også kalles bjørnebinne. Litt merkelig er det, for det ordet skulle egentlig bety "bjørne-hunnbjørn", et ord og en skapning som ikke fins, det heller. Ordet lar seg forklare med at binne har fått betydningen "hunn". Det kan bare ha skjedd fordi orda bjørn og binne var blitt såpass ulike at folk ikke lenger så at de er maker også språklig.
Bjorn og birna
At de er språklige maker, ser en lettere av de norrøne formene bjorn og birna. "Hunnbjørn" kunne dessuten hete bera på norrønt. Disse tre orda har ulik rotvokal: jo, i og e; men i urnordisk var det e i dem alle. På veien fram til norrønt utvikla e-en seg forskjellig avhengig av hvilke lyder som fulgte etter, slik at norrønt har fått tre ulike rotvokaler i stedet for én. Foran u i neste stavelse blei resultatet jo, foran ijon blei det i, og foran on blei e-en stående uforandra:
Urnordisk Norrønt
*ber-n-ur -> bjorn
*ber-n-ijon -> birna
*ber-on -> bera
Bera har i moderne norsk blitt til bere, som fins i ulike varianter over store deler av Østlandet og enkelte steder på Vestlandet. Denne formen ligner mye på bear på engelsk og Bär på tysk.
Ulik utvikling av -rn
Mye av forskjellen mellom bjørn og binne består i at lydkombinasjonen rn har utvikla seg ulikt – først og fremst i skriftspråket. I bjørn er rn beholdt, mens denne lydkombinasjonen har gått over til nn i binne. Det siste er normalt eller unormalt alt etter som en ser det. Unormalt er det i den forstand at ord som på norrønt blei skrevet med rn, vanligvis skrives med rn også i dag. Norrønt tjorn, korn, horn skrives med rn fremdeles: tjern, korn, horn, men binne gjør det altså ikke. Det er normalt ettersom norrønt rn blir til nn i sørøstlandsk tale: tjønn, kønn, bjønn, og det passer helt med lydutviklinga og med skriftformen i binne.
Når mange i dette språkområdet likevel uttaler rn i slike ord, skyldes det påvirkning fra skriftformen. Det er altså en inkonsekvens når det på moderne norsk heter bjørn (med rn) og binne (med nn). Egentlig burde det hete bjørn og birne, med rn begge steder, eller bjønn og binne, med nn begge steder.
Ulv og bjørn i navn
Ulf (det skulle egentlig ha hett Ulv) og Bjørn, er vanlige navn i Norge, mens navna på de tilsvarende hunndyra ikke er det. Men svensk har kvinnenavnet Ylva, danna til ulv på samme måte som det svenske ordet hynda (tispe) er danna til hund. "Tispe" kan også hete tik på svensk.
Islandsk har úlfur, men også ordet vargur, som betyr "ulv" og "rev"(!), men også "herskesjuk, frekk og pågående person". På svensk er varg det vanlige ordet, ulv er gammaldags. På Færøyene og Island er Birna kvinnenavn.Bare Úlfur kan være personnavn på Island. Vargur går det ikke an å hete der, til det har ordet vargur for negative bibetydninger. Slik må det ha vært i norrønt også, for vi kjenner ingen tilfeller av Vargr som mannsnavn, men Úlfr derimot var vanlig.
Svein Nestor er førstekonsulent i Norsk språkråd
I Språknytt nr. 2 i år spurde vi om lesarane kjenner til norske ord for det å kunne bruke høgre og venstre hand like godt (framandordet er ambidekster). Vi har fått nokre svar.
I Jostedalen i Indre Sogn og i Sørfjorden i Hardanger er kapphendt ordet for dette. I Jostedalen har dei ordet tvihendes òg, men det tyder der 'å bruke begge hendene på ein gong'. I Skånland i Sør-Troms og ein del andre kommunar i Troms og Nordland finst tvihendes i tydinga 'bruke begge hendene godt eller nesten like godt'.
I Sunndalen på Nordmøre bruker dei uttrykket hendt som høver om dei som bruker begge hendene like godt. Dette uttrykket blir gjerne brukt noko vidare, i tydinga 'skikka (og viljug) til både det eine og det andre; som tek alt som det fell seg' o.l., men altså òg i denne meir spesielle tydinga.
Når eit ord er ført opp i denne spalta, tyder det berre at vi har registrert det. Det tyder ikkje at Norsk språkråd går god for ordet. Dersom vi tilrår eller rår frå å bruke ordet, vil vi nemne det uttrykkjeleg.
antiturisme, antiturist Les alt om den særnorske anti-turismens sanne natur. [...] Alle kjenner en anti-turist, og han/hun er lett å få øye på. [...] De nekter å ta ferieopplegget for god fisk, og akter å utforske "virkeligheten" på eget vis. Anti-turisten er et vandrende paradoks, og et slit for de fastboende. Anti-turistene skal være unike og individuelle. De har et voldsomt selvbilde. De skal oppdage ting på egen hånd. – Arbeiderbladet 10.6.1995.
blårussen ny, nedsettende bruk: Uimotståelig marsjerer blårussen, som befolkes av framfuse personer med minst seks måneders siviløkonomisk utdannelse og av den grunn med langt bedre innsikt i det meste enn den øvrige befolkning, frem. – Per Egil Hegge i Aftenposten 6.6.1995. Ola Eggen (59), sjef for de utskjelte SAS-flygernes faogorganisasjon [...] legger ikke skjul på sin frustrasjon over det han kaller "blårussen" i SAS-konsernet. Den store fienden er Jan Stenberg, toppsjef i SAS. – Dagbladet 14.6.1995.
dataførerkort, datalappen Myndighetene vurderer dataførerkort [...] Utdanningsdepartementet vurderer om også Norge bør innføre en ordning hvor folk kan ta "datalappen". [...] Ideen kommer fra Finland der de introduserte "datakörkortet" i fjor. - Computerworld 1995,17.
filmfinner ord brukt (i stedet for research) i rulleteksten til NRK-serien "Evig heder".
flomturist flomturistene lager vase i nettverket av organiserte hjelpere, og de provoserer de flomrammete som av forståelige grunner ikke anser sin ulykke som alminnelig underholdning. – Dagbladet 7.6.19995.
fotpost Fordelen med e-post er åpenlys. Det er billig (ofte billigere enn en telefonsamtale eller å sende den samme meldingen med fotpost), og det er raskt (meldinger kan nå fram til den andre enden av kloden på noen få minutter). – I boka "Bruk Internet!" (1994). – Jamfør engelsk snail mail 'sneglepost' om vanlig post.
høy sigarføring karakteristikk av tydelig selvfornøyd opptreden: Etterhvert tok beruselsen overhånd, og de tre delte ut tusenlapper i tips til en kelner. Han leverte sedlene tilbake. De satte også fyr på noen tusenlapper for riktig å understreke en høy sigarføring. – Aftenposten 22.4.1995. Trolig etter dansk høj cigarføring. – Jamfør svensk hög svansföring.
jappebamse mobiltelefon: Over alt gneldrer det, og over alt står og sitter folk i høylydt prat med telefonen, eller "jappebamsen", som noen kaller den. – Aftenposten 15.6.1995. – Ordet er minst ett år gammelt og trolig en harselas over mobiltelefonen som et kosedyr for japper. – Svensk: yuppienalle (jamfør Nalle Puh = Ole Brumm).
lysark Torleiv Vaksvik og Tor Holtan-Hartwig [...] har plukket ut illustrasjonene i boka og samlet dem i en lysarkserie. Med stolthet har de fornorsket "transparent" til "lysark". – Norsk skoleblad 1995,18. – Språkrådet ser gjerne at lysarkframviser og lysark blir brukt i stedet for overhead og transparent.
risikant Er du en risikant? Da er du en frisk person med økt risiko for hjerte-kar-sykdom, du har høyt blodtrykk og går jevnlig til lege for kontroll. Du trimmer litt mindre enn du burde, spiser mer fett enn du hadde tenkt og røyker kanskje til og med noen flere sigaretter enn nyttårsforsettene tilsa. – Bergens Tidende 22.4.1995. - Først registrert av oss i Tidsskrift for Den norske lægeforening 1994,19, i betydningen 'frisk person med risiko for sykdom og tidlig død'.
Pelle Christensen døde 30. juli i år. Med det har Norsk språkråd mista et kjært og markant medlem.
Per Christensen d.e. (født 9. mars 1923) var medlem av Norsk språkråd fra januar 1988 som representant for Norsk Skuespillerforbund. I den taleføre og ofte stridsglade forsamlinga Språkrådet er, kom hans stemme til å skille seg ut på en måte som fikk rådet til å lytte oppmerksomt og med stor åpenhet og velvilje. Pelle Christensen målte ikke vindens retning først; hans tale var ikke taktisk beregnende. Han stod fram som helt menneske med stor integritet og talte med innstendig lavmælthet om det han syntes var aller viktigst, og han gjorde det med ujålet alminnelighet.
Pelle Christensen var et varmt og romslig menneske med et elskelig vesen. En måtte bli glad i han. Det betyr ikke at han var språkpolitisk konturløs. Tvert om. Hans språklig-kulturelle identitet var klart knytt til det norske riksmålet: Han var en innfødt riksmålsbruker; riksmålet var hans morsmål. Det hindra han ikke i å se og verdsette verdiene i andre norske språkpolitiske posisjoner. Han kunne ytre sympati for både den sosiale reisingstanken i samnorskpolitikken og for nynorsk språk og målreising. Han var både konservativ og radikal og forstilte seg ikke. Derfor var han ikke å finne i skyttergrava for én posisjon. Det kunne forvirre noen før de blei kjent med han. Men Pelle Christensen var en klok mann, forståelsesfull og inkluderende.
I Norsk språkråd var han spesielt opptatt av å forsvare norsk språk og språkkultur mot innflytelsen fra den økonomiske og politiske internasjonaliseringa i samtida. Han talte tidlig og sterkt mot norsk medlemskap i EU, og han advarte engasjert og vedvarende mot følgene av det sterke presset fra anglo-amerikansk språkbruk i Norge. Men han var europeer mer enn de fleste, med sans for kulturelt og språklig mangfold. Ensretting var ikke hans kram.
Pelle Christensen var ikke bare scenisk språkkunstner. Han var også oversetter av krevende fransk litteratur, av Paul Éluards, Michel Tourniers og Paul Valérys dikt og prosa. I januar 1994 blei han valgt inn i den komiteen i Norsk språkråd som vurderer kandidater til Norsk språkpris, og fra januar 1995 var han leder for den komiteen.
Norsk språkråd vil merke tomrommet etter Pelle Christensen, den beskjedne og kloke mannen som på tvers av det tidsriktige og det forventa talte med all hjertets intensitet og ømhet om det som var viktigst. Språkrådet vil huske han med varme og takknemlighet.
Geirr Wiggen leder i Norsk språkråd
Av Herbert Svenkerud
Husbygging skal en ha vært gjennom tre ganger, heter det, før alt blir slik en egentlig vil ha det. Om det samme gjelder ordboksredigering, er mer tvilsomt; ordboksredaktører blir trolig aldri helt fornøyde. Tom Hustad har det sikkert på samme måte når han nå har levert fra seg 2. utvidede og reviderte utgave av Stor norsk–tysk ordbok, og det er som det skal være. Men alle vi andre, som enten arbeider med eller er interessert i tysk språk, har i hvert fall grunn til å være svært så fornøyde.
Det gjelder også Universitetsforlaget, som sammen med Hustad nå synes å ha funnet en form for sine store norsk– fremmedspråklige ordbøker som bør kunne danne mønster, både redaksjonelt og typografisk, for kommende revisjoner av søsterbindene, Lars Otto Grundts norsk–franske og især Einar Haugens norsk–engelske. Den siste har på mange måter vært utgangspunkt og inspirasjonskilde for både Grundt og Hustad, som dermed også «arvet» noen av de sider ved Haugens nybrottsverk som fra norsk brukersynspunkt har vist seg å være mindre heldige.
Hustad har nå frigjort seg helt fra de sider ved Haugens bok som både i valg av oppslagsord og i definisjonene bar preg av at den var laget med tanke på engelskspråklige, og da især amerikanske brukere. Den reviderte utgaven av Hustads Stor norsk–tysk ordbok er redigert ut fra behovet hos norske brukere, og med ca. 10 000 nye oppslagsord (av i alt 65 500), og dertil 80 000 norske eksempler og idiomer, dekket av til sammen 180 000 tyske oversettelser, må det kunne sies at den møter dette behovet både grundig og vel. Systematisk bruk ut over de par månedene jeg har hatt til rådighet, vil nok kunne avdekke enkelte mangler og svakheter, men jeg føler meg nokså sikker på at de ikke i nevneverdig grad vil kunne rokke ved det positive førsteinntrykket.
Én ting ved den nye, reviderte utgaven som straks springer en i øynene, er at det nynorske ordtilfanget, og dermed også samnorskformene, er fjernet som hovedoppslagsord. Den norske delen av boken fremtrer nå på moderat bokmål, og i den utstrekning radikale (dobbelt)former opptrer som oppslagsord, henvises det gjerne til de tilsvarende moderate former. Den som slår opp på for eksempel hjem eller kull, blir med andre ord ikke lenger henvist til heim eller kol for å få vite hva det heter på tysk, noe som unektelig gjorde den forrige utgaven temmelig tungbrukt, så mye mer som systemet var praktisert med en utilgjengelig form for konsekvens som gjorde at selv trenede nynorsk- og samnorskbrukere kunne gå seg vill. Den gjennomførte bokmålsorienteringen gjør nå ikke bare den reviderte utgaven mer oversiktlig og brukervennlig enn den forrige for folk flest; den har også gjort en mengde dobbeltoppføringer og krysshenvisninger overflødige, noe som sammen med en gjennomgående strammere redigering har gitt plass for den nevnte, betydelige økning i antall oppslagsord enda typografien er oppgradert og sidetallet faktisk noe redusert.
Nytt er også at især lange og omfattende artikler nå i en viss utstrekning er utstyrt med en innledende, kort oversikt over innholdet, slik at en ledes direkte til det en er ute etter, og ikke behøver å lete seg frem med pekefinger og skjerpet blikk ned gjennom spaltene. Disse innledende oversiktene er skilt ut fra den vanlige teksten med en ramme, og det kunne gjerne vært flere av dem. Mye vil ha mer! Blikkfangende rammer kunne også – knyttet til sentrale oppslagsord – vært brukt til å belyse de viktigste og hyppigste problemene i forbindelse med ulikheter i tysk og norsk språkbruk.
Omtanken for brukerne kommer ellers praktisk til syne ved at forkortelser og symboler som gir opplysning om uttale og betoning, bøyningsmønstre og -former, nøkkel til adjektivbøyningen og markering av avvikende verbalbøyning etc., er listet opp på utbrettbare klaffer i halv sidebredde på stiv og forhåpentlig holdbar kartong forrest og bakerst i boken. Andre typer forkortelser, samt den obligatoriske oversikten over tyske verb med sterk eller avvikende bøyning finnes lett tilgjengelig på innsiden av permene.
Det hevdes på baksiden av ordboken at «elever, studenter, korrespondenter og lærere på alle nivåer vil oppdage at boken stiller i en klasse for seg», noe som egentlig sier seg selv ettersom den er uten reell konkurranse på sitt nivå. Men alle som skaffer seg den, vil snart oppdage at det uansett er hold i påstanden.
Tom Hustad: Stor norsk–tysk ordbok. 2. reviderte utgave. Universitetsforlaget, Oslo 1995. ISBN: 82-00-22365-5. 851 sider. Kr 449,–
Herbert Svenkerud er oversetter og ordboksredaktør
Denne boka er ei forkorta utgåve av Med andre ord, som kom i 1993. Boka tek for seg ordval og ordleggingsmåtar i grenseområdet mellom bokmål og nynorsk. Ho tek utgangspunkt i bokmål, har med eit rikt utval av avløysarord og viser korleis vanskelege substantivuttrykk kan forenklast til eit verbalt språk. Såleis kan ho òg vere eit nyttig hjelpemiddel for dei som vil skrive eit enklare og meir levande bokmål.
Norsk språkråd rår til at På godt norsk blir brukt i norskopplæringa i den vidaregåande skulen.
Magne Rommetveit: På godt norsk. Synonymordbok for skulen med omsetjingar til nynorsk. NKS-Forlaget, Oslo 1995. ISBN 82-508-1508-4. 320 sider. Kr 168,–
Av Kjell Venås
Dei to substantiva i overskrifta svarar til to karakteristikkar av språk som finst i tittelen på ei ny svensk bok: Språkets lustgård och djungel. Ho er skriven av professor Margareta Westman, som gjennom mange år har vore dagleg leiar av Svenska språknämnden.
Forfattaren seier altså at språket er ein "lustgård". Etter den største svenske ordboka er det ordet ei poetisk nemning for ein prydhage eller park, og det blir dessutan brukt om ein gard eller landstad som nokon eig "för sitt nöjes skuld". Den same ordboka fortel at "djungel" står for "mark yppigt bevuxen med träd ... nästan ogenomtränglig för människor, men tilhåll för vilda djur, särskildt tigrar". Den fengjande boktittelen seier med andre ord at å stelle med språk er som å vandre gjennom ein vakker hage, og på same tid som vandringa er utfordrande og spennande, er ho heller ikkje ufarleg. Det kan lure tigrar i bysket.
Om tittelen er målande og poetisk, så er språket Margareta Westman fører, også ofte det. Dessutan er det enkelt, beintfram, friskt og verknadsfullt. Dette er ei bok om språk skriven av eit fagmenneske, men i ei framstelling som vender seg til folk flest. Her er ingen langdregne, lærde (og keisame?) utgreiingar, endå det ikkje skortar på lærdom og fagkunnskap. Det er ei bok som syner kor skifterikt og mangslunge språket er – ein nordisk lystgard og jungel, med issoleier i staden for orkidear, og i staden for tigeren er det visst ein varg som hyler mot himmelen, truleg mot ættbroren Store Bjørn.
Margareta Westman fer både vidt og breitt. Ho opnar med eit kapittel om korleis det byrja, det vil seia korleis språket kan ha vorte til som menneskeleg livsovring. Det kan vera forvitneleg å få vita noko om kva tankar lærde folk har hatt om det, endå ingen har vorte så lærde at dei har løyst sjølve gåta. Frå dette allmennspråklege utgangspunktet kjem vi i neste omgang til nordisk språk, fyrst med spørsmålet "norska eller svenska?". Vi les om bakgrunnen for at folk på grensa mot Noreg, med lokale talemål som knyter seg nært til ymse norske dialektar, blir sosialiserte og nasjonaliserte som svenskar gjennom oppskulinga med det svenske riksspråket. Biletet blir utvida med innslag av nordisk språkhistorie, dialektgeografi og med særkunnskap om korleis eit nasjonalspråk har vorte til. Det blir ført vidare med spørsmålet om engelsken no vil ta over, eit spørsmål som er like aktuelt for svensk som for norsk. Kapitlet om den engelskspråklege påverknaden fortel mykje om vilkår for ymist språkliv i dag, men noko svar på spørsmålet gjev ikkje forfattaren. Eit lite kapittel med døme på dagsaktuelle og nye tilskot til samansetjingslekken -bo syner instruktivt korleis språket stadig tøyer seg etter det som trengst til kvar tid.
I boka er det vidare kapittel om korleis språket er oppbygt og verkar, og korleis det varierer. Det gjeld tale, der språket stig fram som dialekt og sosiolekt, og det gjeld skrift, med sakprosa av ymse slag og med skjønnlitteratur. Sakprosaen tek med tekster som går frå svenske grunnlover over ymse fagspråk til veggoppslag om "Utgang Nød". Det Margareta Westman skriv om skjønnlitteratur i vid meining, er kan hende det beste i boka. Tids- og innhaldsspennet går frå rune- og bibeltekster til barneramser og munnar ut i ei rikhaldig, spennande og åskodeleg framstelling av korleis ymse former av litterært språk er og verkar. Det siste er illustrert med slåande døme frå heilt ny svensk litteratur i tekster av mange slag: poetiske, ironiske, patetiske – og mykje meir. Ein fin sans for diktarlege verkemiddel og eit vidt oversyn og innsyn i samtidslitteraturen ligg under. Rikdommen i kapitlet er ikkje overraskande for den som veit at Margareta Westman sjølv er noko av ein diktar. Kapitlet om dei mange språka i litteraturen endar med den viktige konklusjonen at "Svenskan är inte fattig".
Boka er om språk allment og om svensk språk, i mange fasettar og frå mange synsstader. Endå om ho fyrst og fremst vender seg til dei som talar og skriv svensk, inneheld ho mykje som kan vera aktuelt og interessant også for dei som er mest opptekne av norsk. Ho vart skriven etter opptak av Norstedts Förlag og har kome i eit fyrsteopplag på mange tusen som bokklubbsutgjeving.
Margareta Westman:
Språkets lustgård och djungel.
Nordstedts Förlag, Stockholm 1995.
ISBN 91-1-935522-X. 239 sider. Ca. kr 300,–
Kjell Venås er professor ved Avdeling for nordiske språk, Universitetet i Oslo
Av Svein Nestor
"Ekspedisjonsværelse på hotell, i større (offentlig) bygning e.l." lyder ordbokas definisjon av vestibyle, så det er vel ikke egentlig stedet å kaste vesten.
Slik er det nå for tiden, men det har nok vært annerledes før, for vestibyle, som vi har fått fra fransk, har opphav i det latinske ordet vestibulum. Det er en avledning av vestis, som betydde "klesplagg", så de gamle romere hengte nok klærne sine nettopp i vestibylen, som var en forhall til selve huset.
Vårt ord vest er fra fransk det også, men er bare en spesialbetydning av latin vestis. Messeklærne i en kirke oppbevares i et vestiarium, og dette ordet er fremdeles i bruk på norsk.
Latin har flere avledninger på -bulum. En av dem var stabulum, av verbet stare "stå, oppholde seg". Som oftest betydde det "stall, fjøs", for der står jo dyrene, men det kunne også bety "bolig", altså et sted der mennesker oppholder seg.
Av Lars S. Vikør
Veka etter pinse var årets høgdepunkt for mange nordiske ord-menneske, leksikografar og terminologar. Annakvart år samlast desse profesjonsgruppene til kvar sin nordiske konferanse, og dette skjedde i år på Island: Leksikografane utfalda seg i Reykjavík 7.–10.6. og terminologane på Hvalfjarðarströnd ein dryg times kjøring nord for byen 10.–11.6. Begge arrangementa vart svært vellykka fagleg og sosialt - men samordninga mellom dei svikta: Som datoane viser, overlappa dei kvarandre, i staden for å bli lagde i forlenginga av kvarandre, som var eller burde ha vore meininga.
Leksikografikonferansen
Den tredje konferansen om leksikografi i Norden samla ca. 140 deltakarar. Tilskipar var det leksikografiske instituttet ved Islands universitet (Orðabók Háskólans), og konferansen vart halden på universitetet. Som tema for konferansen var "Frå materiale til makrostruktur" oppgitt på førehand, dvs. at utval og utforming av oppslagsord skulle vere sentrale emne. Om lag fjerdeparten av foredraga tok opp dette, elles sprikte emna slik dei bruker å gjere ved slike konferansar. Foredraga kjem i ein rapport til hausten eller vinteren, om alt går som det skal, og derfor er det liten grunn til å gå inn på enkeltbidrag her. Men ein kan sjå kva arrangørane har vurdert som særleg sentralt og viktig ved å sjå på kva som er sett opp som plenumsforedrag – først på kvar dag så deltakarane skulle vere mest mogleg morgonfriske og oppmerksame.
Det var tre slike: Henning Bergenholtz (Handelshøjskolen i Århus) innleidde heile konferansen med eit foredrag om sjølve disiplinen leksikografi: "Hvad er det?" Han argumenterte sterkt for at leksikografi ikkje er nokon språkleg disiplin i det heile. Med det angreip han det vanlege skiljet mellom språkleksikografi, som vil seie å beskrive språket eller delar av det gjennom ordbøker, og sakleksikografi, som er å beskrive verda eller delar av ho gjennom leksikon. Desse synspunkta fortener diskusjon når argumenta til Bergenholtz blir tilgjengelege i den kommande rapporten.
Det andre plenumsforedraget var av Eiríkur Rögnvaldsson, Háskóli Íslands; han gjorde greie for utviklinga av ein konkordans basert på alle islandske sagatekster, som vil skape heilt nye moglegheiter for forskinga i det gammalislandske litteraturspråket. Siste dagen var det nordmannen Pål Steigan, Cappelen forlag, som presenterte det framveksande feltet multimedieleksikografi med levande demonstrasjonar på dei nye utfordringane det reiser for leksikografisk praksis og teori. Ein kunne sjå foredraget hans som ein praktisk illustrasjon av Bergenholtz sine teoretiske utleggingar.
Det norske innslaget på konferansen var elles markert, med ti av litt over førti foredrag – dei fleste av folk tilknytte Universitetet i Oslo.
Nordterm 95
Nordterm er alltid ei meir "utvald" forsamling enn leksikografikonferansen – litt over femti deltakarar var det i år (det var i flystreiksesongen, slik at talet vart noko redusert i forhold til påmeldingane). Tilskipar var Íslensk málnefnd, og konferansen vart halden på eit nesten nyopna Nordisk kurssenter på Hvalfjarðarströnd. Det var tre hovudsesjonar: Den første besto av praktisk retta presentasjonar av terminologiarbeidet i ymse institusjonar med særleg vekt på kvalitetssikring – her var det berre finske og svenske foredragshaldarar. Den andre handla om terminologisk språkplanlegging, og her var det norske innslaget sterkt: Kjersti Rongen Breivega frå Norsk termbank i Bergen og Örn Árnason frå Leganes terminologiutval på Island presenterte dei norske og islandske versjonane av WHOs tiande revisjon av Den internasjonale sjukdomsklassifikasjonen, Johan Myking (leiar av Norsk termbank) la fram det tverrfaglege prosjektet "Nordsjøen som språkleg-kulturelt laboratorium", representantar frå alle landa presenterte EU-relaterte terminologiprosjekt (frå Noreg Cecilie Ovrum, UDs omsetjingskontor), og Håvard Hjulstad frå RTT la fram eit framlegg om prosjektet Samnordisk termbank saman med Kjell Westerberg frå TNC (Sverige). Den tredje og siste sesjonen var forskingsretta – her var alle foredraga unntatt eitt danske. Dette fortel kanskje litt om korleis terminologimiljøa i dei ulike nordiske landa orienterer seg fagleg – og gir dermed kanskje og eit inntrykk både av problema for og styrken ved eit nordisk samarbeid på dette feltet.
Lars S. Vikør er professor ved Avdeling for leksikografi, Universitetet i Oslo
I nyordspalten i Språknytt nr. 2 1995 siterte vi Aftenposten, som forkynte at riksrevisor Bjarne Mørk-Eidem (merk skrivemåten!) er datavegrer. Vi har etterpå fått en korreks fra Riksrevisjonen: Riksrevisoren sier selv at han absolutt ikke føler seg som noen datavegrer! Selv om påstanden var Aftenpostens og ikke vår, bringer vi gjerne denne oppklaringen videre.
"Norma i nynorsk – Debatt" er eit nytt hefte i Norsk språkråds skrifter. Artikkelsamlinga, som spring ut av eit møte i nynorskseksjonen i fjor haust, tek opp spørsmålet om kor trong eller vid læreboknormalen og rettskrivingsnorma elles bør vere i nynorsk. Artikkelforfattarar er Tove Bull, Lars S. Vikør, Helge Sandøy, Kjell Venås, Olav Randen, Arne Torp og Jardar Eggesbø Abrahamsen. Heftet er på 64 sider og kostar 40 kr.
Spørsmål: Somme opplesarar i NRK uttalar det personlege pronomenet de med i, andre med e. Er det reglar for uttalen av dette pronomenet?
Svar: I nynorsk rår vi til å uttale pronomenet med e, som òg er det vanlegaste. Uttaleforma med i finst i somme dialektar (mellom anna i delar av Trøndelag) og må godtakast når ho høyrer med i talemålsgrunnlaget til den som snakkar. I bokmål er uttalen av de "di" – men dette er ikkje det same pronomenet som nynorsk de. De på bokmål er tredje person fleirtal (nynorsk dei); de på nynorsk er andre person fleirtal (bokmål dere).
Spørsmål: Ordet forfordele betyr tradisjonelt 'å behandle på en urettferdig måte'. Jeg har ofte sett at ordet blir brukt med stikk motsatt betydning, nemlig 'favorisere'. Hva mener Språkrådet er rett?
Svar: Det er riktig at grunnbetydningen av forfordele er 'å behandle urettferdig', eller rettere: 'å fordele galt'. Det kan jo virke begge veier, men fordi ordet ofte brukes i forbindelse med noe en gjerne vil ha, er det ikke så aktuelt å klage over å få for mye. Betydningen 'gi for lite' har derfor fått en slik overvekt at en bør holde seg til den for ikke å bli misforstått.
Forfordele er lånt inn i både dansk, svensk og norsk fra middelnedertysk vorvordelen. Forstavelsen for- har flere betydninger. Her betyr den nærmest 'bort, vekk', dvs. 'ta bort en fordel'. Noe av den samme betydningen har for- i forholde '(urettmessig) nekte å gi en noe', f.eks. forholde en hans rett.
Det er samtidig ikke så rart at forfordele forekommer med betydningen 'gi for stor del, gi fordel', siden forstavelsen for- også kan ha forsterkende betydning, f.eks. forkjøle, forsove, forlese seg.