Redaktørar: Jan Terje Faarlund og Dag Gundersen.
Redaksjonssekretær: Åsta Norheim.
Signerte artiklar står for forfattaren sitt syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgåve).
ISSN 0333-3825 (prenta utgåve).
– 28 prosent av statsorgana har ikkje gitt saksbehandlarane orientering om lov om målbruk i offentleg teneste. Berre 14 prosent av statsorgana oppfylte i 1995 kravet om at det i rundskriv, kunngjeringar, informasjonstilfang o.l. over ei viss tid skal vere minst 25 prosent nynorsk. Ein tredel av statsorgana meiner dei ikkje har tilstrekkeleg kompetanse i nynorsk. Likevel har berre vel 10 prosent av institusjonane i perioden 1992–94 sytt for at ein eller fleire av dei tilsette har fått opplæring i nynorsk. Knapt ein firedel av statsorgana har rutinar for språkleg likestilling. Fleire hundre skjema finst berre på ei målform.
Dette viser ei kartlegging Norsk språkråd har gjennomført. Opplysningane vart innhenta i 1995 og gjeld såkalla "sentrale statsorgan", dvs. statsorgan som har heile landet som tenestekrins. Departementa er ikkje med i kartlegginga.
***
Lov om målbruk i offentleg teneste krev m.a. at statsorgan med heile landet som tenestekrins skal syte for at rundskriv, kunngjeringar, informasjonstilfang o.l. vekslar målform slik at ingen av dei to målformene er representert med mindre enn 25 prosent. Tilfang med særleg tilknyting til eit geografisk område skal vere i fleirtalsmålforma for området, og tilfang med særleg tilknyting til ein kommune skal vere i den målforma kommunen har gjort vedtak om å krevje frå statsorgan. Skjema skal liggje føre på begge målformer. Private rettssubjekt, dvs. alle andre enn offentlege organ, skal ha svar frå eit statsorgan på den målforma dei sjølv har nytta i brevet. Kvart statsorgan har ansvar for at dei tilsette innan rimeleg tid får nødvendig opplæring i bokmål og nynorsk.
Det er Kulturdepartementet som fører tilsyn med målbruken i departementa. Frå 1994 fører Norsk språkråd tilsyn med statsorgan under departementsnivå. Denne arbeidsdelinga vart innført for å styrkje tilsynet med mållova, slik stortingskomiteen bad om det i Innst. S. nr. 17 (1992–93).
***
Kvart statsorgan vil i haust få melding om å innføre ordningar slik at praksis kjem i samsvar med mållova. Kvart år framover vil det bli innhenta ny statistikk. Frå 1997 vil statsorgana få rapporteringsskjema tilsendt før rapporteringsåret tek til, slik at dei heile tida rapporteringsåret igjennom kan sjå korleis dei ligg i høve til krava i mållova. Statsorgan som ikkje fullt ut etterlever minstekrava i lova, må rekne med tett oppfølging i tida som kjem.
Jan Terje Faarlund
Et utdrag
Kulturdepartementet har nå tatt stilling til vedtaka fra Språkrådets årsmøte i januar. Her er ei liste over de orda der en heretter kan velge mellom en norsk og en utenlandsk skrivemåte. Vi tilrår de norske skrivemåtene og fører dem opp først. En skråstrek markerer skille mellom bokmåls- og nynorskformer.
desennium el. decennium
ensyklika, ensyklisk, ensyklopedi, ensyklopedisk, ensyklopedist el. encyklika, encyklisk, encyklopedi, encyklopedisk, encyklopedist
enterteiner/enterteinar el. entertainer
fait, faite, faiter/faitar el. fight, fighte, fighter
feide, feiding, feider/feidar el. fade, fading, fader
finisj el. finish
gaid el. guide, gaide el. guide
hedde, hedding el. heade, heading (i fotball)
innputt el. input
innsider/innsidar el. insider
insentiv el. incentiv
insest el. incest
insitament el. incitament
keitering el. catering
ketsjup el. ketchup
kikk el. kick
klinsj, klinsje el. clinch, clinche
konteiner/konteinar el. container
overhedd el. overhead el. overheadprojektor
polisj el. polish
pønk, pønker/pønkar, pønkrock el. punk, punker, punkrock
seif el. safe (substantiv, adjektiv og adverb)
seife el. safe (verb)
sjampanje el. champagne
sjarter, sjartre el. charter, chartre
sjåk el. choke, sjåke el. choke
skript el. script
skup el. scoop
skvåsj el. squash (i alle betydninger)
streit, streite el. straight, straighte
sørvis el. service
taime el. time (verb)
utputt el. output
utsider/utsidar el. outsider
Andre vedtak
Spørsmålet om å ta inn Norge som sideform i nynorsk vil departementet vurdere nærmere og komme tilbake til.
Kaps og pins er vedtatt som eneformer. Begge orda bøyes etter vanlig norsk mønster: en kaps, kapsen, kapser/kapsar, kapsene/kapsane (tilsvarende for pins).
Jemen er nå eneform, før valgfritt Jemen eller Yemen.
Skrivemåten Tchad er endret til Tsjad.
Burma eller Myanmar er nå valgfritt, før var Myanmar eneform.
I bokmål skal det skrives Den dominikanske republikk, Den sentralafrikanske republikk og Den europeiske union. (Nynorsk har bestemt form i substantivet: republikken, unionen.)
Bosnisk-kroatisk-serbisk er fastsatt som betegnelse på språket i staten Bosnia- Hercegovina. Bosniere i Norge kan sjøl velge om de vil kalle språket sitt bosnisk eller kroatisk eller serbisk.
***
Fullstendig liste over alle rettskrivingsvedtaka kommer i Språkrådets årsmelding for 1995.
I brev av 23.5.96 godkjente Kulturdepartementet de fleste av rettskrivingsvedtaka i Norsk språkråd i perioden 1992–1995. Departementet har foreløpig ikke tatt endelig stilling til vedtaket om å ta inn Norge som sideform i nynorsk. Her skriver departementet:
"Spørsmålet om å ta inn Norge som sideform i nynorsk finner departementet det mest betryggende å undergi en særskilt vurdering. Det er blant annet reist spørsmål ved visse sider av det formelle grunnlaget for behandling av landsnavnet. Departementet vil vurdere dette nærmere og komme tilbake til godkjenningsspørsmålet på et senere tidspunkt."
Departementet har heller ikke godkjent alle de nye skrivemåtene av engelske ord. De som ikke er godkjent, er fansy, kampe, kampus, karavan, matsj, ransj, sjabby, snakkbar, snaks, taksi, rusj, boke, sprei, displei og pes. Dette kommenterer departementet slik:
"Med utgangspunkt i de øvrige vedtak som ikke er godkjent, ønsker departementet at Norsk språkråd får gjennomført en faglig utredning som særlig drøfter forholdet mellom fonetisk og ortografisk struktur ved norvagisering av fremmedord. I den forbindelse må det også drøftes i hvilke sammenhenger det alt i alt vil være best å beholde fremmed skrivemåte.
Departementet ser det som ønskelig å utvikle et bredere faglig og språkpolitisk grunnlag for fremtidige normeringer. I den forbindelse ber vi om at utredningen også gir en mest mulig uttømmende analyse av andre relevante spørsmål knyttet til norvagisering av fremmedord, herunder hvilken vekt som bør tillegges hensynet til nordisk samordning i slike rettskrivningsspørsmål. Det bør særskilt drøftes hvilken reell betydning dette eventuelt har for den gjensidige språkforståelsen i Norden.
I debatten i forbindelse med vedtakene på Språkrådets møte i januar har det blant annet vært spørsmål om i hvilken utstrekning den offentlige normering skal være med på å styre språkutviklingen, eventuelt om den skal begrense seg til å være av mer registrerende art. Departementet er klar over at dette er et omfattende tema, men det er likevel grunnleggende, og vi forutsetter derfor at det gis nødvendig oppmerksomhet i utredningen.
Et spørsmål som må drøftes i forhold til norvagisering av engelske fremmedord, er betydningen av den økende kunnskap i engelsk språk som den norske befolkning etter hvert har ervervet seg, og i hvilken utstrekning det er hensiktsmessig at velkjente engelske ord har ulik skrivemåte i engelsk og norsk.
Når det gjelder norvagisering som prinsipp, vil departementet for ordens skyld vise til følgende avsnitt fra kulturmeldingen, St meld nr 61 (1991–92):
"Alle språk er gjenstand for påvirkning og endring, uten at dette er en trussel i seg selv. For at et språk skal kunne brukes i alle sammenhenger, må det ha et ordforråd, en terminologi, som er dekkende. Det er derfor viktig å finne norske ord og uttrykk for nye begreper og fenomener som økende internasjonalisering og rask teknologisk utvikling fører med seg, eller alternativt gi ord og uttrykk som tas inn i norsk språk, en god norsk form."
Departementet har ellers tenkt seg at den utredningen det er bedt om, bør danne basis for en bred drøfting av mulige omforente retningslinjer for normering av fremmedord i norsk."
Professor Kåre Lilleholt vart vald til leiar for nynorskseksjonen i Norsk språkråd og direktør Ola Haugen for bokmålsseksjonen då det nye rådet for 1996–1999 møttest for å konstituere seg på årsmøtet i januar. Kåre Lilleholt er leiar for styret i 1996. Desse vart med i styret: professor Kåre Lilleholt, direktør Ola Haugen, professor Jan Terje Faarlund, professor Dag Gundersen, hovudlærar Kari Haave og rektor Aslaug Ligaard.
På årsmøtet vart det også valt ny fagnemnd for 1996. Desse vart med i nemnda: professor Dag Gundersen (bokmål), leiar, professor Jan Terje Faarlund (nynorsk), nestleiar, undervisningsinspektør Jan. E. Byberg (nynorsk), professor Kirsti Koch Christensen (bokmål), førsteamanuensis Tor Guttu (bokmål), førsteamanuensis Lars Anders Kulbrandstad (bokmål), førstekonsulent Aud-Kirsti Pedersen (nynorsk), professor Helge Sandøy (nynorsk).
VIBEKE LAURITSEN
Femognitti eller nittifem? Ei gransking av gjennomføringa av den nye teljemåten er tittelen på hovudoppgåva mi, som var ferdig hausten 1995. Den nye teljemåten blei innført 1. juli 1951. Folk skulle frå da av skrive og uttale talorda med tiaren føre einaren, førtifire i staden for fireog førti. Eg har i hovudoppgåva mi freista å vise graden av gjennnomføring av teljereforma i dag, nærmare 45 år etter at Stortinget vedtok ny uttale av visse talord.
Undersøkinga mi er gjennomført ved hjelp av 60 informantintervju og "overhøyringar" i forretningar og skoleklassar. Eg har sett på om der kunne vere skilnader i bruken av teljemåtane når det galdt kjønn, alder, yrke, geografisk tilknyting, utdanning, formell/uformell talesituasjon og rapportert/reell teljemåte.
Det spesielle med teljereforma var at ho omfatta både tale- og skriftspråket, blei støtta av språkleg konservative, og målet var ikkje å føre dei to offisielle skriftspråka våre nærmare kvarandre. Hovudføremålet var å gjere språket betre som kommunikasjonsmiddel.
Argumentasjon
Det var med eit brev frå Telegrafstyret til Samferdselsdepartementet i mars 1949 at spørsmålet om talreform blei offisielt. I eit rundskriv frå Kyrkje- og undervisningsdepartementet blei andre bedne om å uttale seg om saka. Meir enn 75 organisasjonar og institusjonar gav si tilslutning til forslaget, og bare to var direkte imot det (St. melding nr. 31 1950:4–9).
Dei pedagogiske og praktiske fordelane blei peika på som viktige argument for gjennomføringa av teljereforma. Borna ville få det lettare når dei skulle rekne, sidan det var meir logisk at talorda blei uttalte i den rekkjefølgja dei stod. Folk flest ville få det lettare i det praktiske livet. Dei ville unngå misforståingar og feil ved bruk av sjekkar og i rekneskapar til dømes. Argument som at det ville bli enklare for utlendingar å lære norsk, samtidig som vi ville gjennomføre det teljesystemet som er vanleg i dei fleste andre språk, blei au brukte.
Ulempene var blant anna at vi ville fjerne oss frå dansk, færøysk, nederlandsk og tysk. Dessutan ville uttalen av dei fleste talorda vere i strid med rytmen i dei fleste norske talemåla, ettersom anapesten (tung-lett-tung) er sjeldan i vanleg norsk (Seip 1950:10).
Undersøkingane mine
I den mest formelle delen av intervjuet i undersøkinga mi, lesestykket, blei 60 % av talorda sagde med den nye teljemåten. Her fekk informantane beskjed om å lese ein tekst inn på kassett. I det mindre formelle og meir munnlege hovudintervjuet, der informantane kunne svare meir som dei ville sjølv, blei den nye teljemåten brukt i 42 % av svara. Skilnaden formell – uformell talesituasjon er truleg viktig. Sjølv om hovudintervjuet ikkje kunne bli kalla ein uformell talesituasjon, var der i alle høve ein skilnad i formalitetsgrad i dei to intervjusituasjonane.
Eg delte informantane inn i fire aldersgrupper, og eg fekk det interessante og overraskande resultatet at skilnaden i bruken av den nye teljemåten i lesestykket var jamna ut i hovudintervjuet med unntak av for elevane. Dette kan vere ein indikasjon på at gjennomføringa av den nye teljemåten har eit stykke att.
Der var små skilnader i høve til kjønn, som ein kanskje kunne ha venta i høve til resultata i andre sosiolingvistiske undersøkingar, men ved yrke og utdanning og mellom einskildinformantane var der til dels store forskjellar i korleis teljemåtane blei brukte. Dei fleste nytta den gamle teljemåten ved faste uttrykk og når dei svara på spørsmålet om kor gamle dei var sjølve.
Sjølv om dei fleste informantane umedvite veksla mellom teljemåtane, og der oftast ikkje var samsvar mellom rapportert og reell teljemåte, kan vi sjå tendensar til ei funksjonsdeling. Mange informantar ville ha nytta den nye teljemåten i samanhengar der det var viktig å vere klar og nøyaktig, til dømes ved telefonnummer. I meir avslappa talesituasjonar og i privatlivet sa dei fleste informantane talorda med den gamle teljemåten.
Kvifor har den nye teljemåten ikkje slått igjennom?
Ei årsak kan vere direkte motstand mot teljereforma, først og fremst frå riksmålsrørsla i åra rett etter at reforma skulle bli gjennomført. Noen konservative rekna reforma som eit steg på vegen mot samnorsk, men der var faktisk mange språkleg konservative som uttalte seg positivt om saka au.
Den nye teljemåten har ein rytme som folk ikkje er vane med. Dette var kanskje ein av dei umedvitne psykologiske faktorane dei reformvennlege ikkje rekna med skulle spele noen særleg rolle for gjennomføringa. Kor mye dette med rytmen har verka inn, er det vanskeleg å seie noe sikkert om. Men svenskane nyttar den nye teljemåten utan at det er noe problem for dei!
Teljereforma kan au vere eit prov på at det ikkje er så lett å få til talemålsnormering her i landet som ein hadde trudd, og det er tydelegvis vanskeleg å få folk som har eit etablert talespråk til å forandre på det. Og med den nye teljemåten fekk vi både ny rekkjefølgje på tala og nye ordformer for fleire av dei. Reformistane hadde tidlegare bare hatt røynsler frå reformer i skriftspråket, og dei hadde ein fått gjennomført i skolen utan store problem.
Ei av dei viktigaste årsakene til at gjennomføringa av den gamle teljemåten går så sakte, kan vere at folk ikkje er merksame på korleis dei uttaler talorda i det heile. Dette var det generelle inntrykket eg fekk i intervjua, og au når eg har snakka med andre folk om emnet. Bruken av talorda er ikkje noe folk normalt tenker over, men i lengda trur eg informasjon, diskusjon og bevisstgjering om teljemåtane vil verke positivt på bruken av den nye teljemåten. Det språklege bevisstheitsnivået om teljemåtane ser i dag ut til å vere lågt – i motsetnad til da reforma blei innført.
Viss noe skulle ha vore gjort annleis, burde informasjonen ha vore betre, blant anna i pressa. Behandlinga av teljereforma i fullføringsfasen har vore dårleg, og ikkje ein gong sidan 1951 har til dømes departementet eller sakkunnige råd kome med råd eller rettleiing om korleis lærarane skulle gjennomføre oppgåva si (Vinje 1991:4).
Vi må heller ikkje gløyme dei heilt urealistiske og overdrivne førestellingane reformistane hadde om kor raskt gjennomføringa av den nye teljemåten ville gå. Dei som skal justere offisiell språkbruk, må rekne med at ei reform som inneber endring av eit så frekvent fenomen i språket som talord, truleg vil ta 2–3 generasjonar før det fell til ro og finn si form (Omdal 1977:8).
Føresetnaden om at elevane skulle lære den nye teljemåten gjennom skolen, har svikta. Det ser ikkje ut til å vere eit bevisst mål for lærarane å lære elevane den nye teljemåten. Han er til dels blitt sabotert, både på grunn av uvilje, ignorering, slapp haldning og fåkunne. I løpet av 100 år blir befolkninga skifta ut, slik at alle da skal ha lært den nye teljemåten som elevar på skolen. Men foreldre og besteforeldre vil i dei første generasjonane verke som ein konserverande og reverserande faktor. Her vil den "språklege lojaliteten" til den einskilde sitt språkmiljø au spele inn. Dessutan kan språkhaldningar ha noe å seie for kva for ein teljemåte ein vil bruke, og kva slags språk ein identifiserer seg med.
Men ein kan heller ikkje seie at reforma har vore ein komplett fiasko. I Kringkastinga og i dei fleste massemedia held programfolka seg stort sett til den nye teljemåten, sjølv om det bare er i NRK at dei tilsette er bundnee til noen streng, direkte instruks. Den formelle talesituasjonen, til dømes ved opplesing av nyheiter, fremjar tydelegvis bruken av den nye teljemåten.
Same kva må ein kunne seie at den nye teljemåten har slått mye dårlegare an enn mange hadde venta på førehand. I staden for å få ein ny teljemåte som erstatning for den gamle har vi fått to alternative teljemåtar der det framfor alt er ein skilnad i formalitetsgrad. Dermed er det tvilsamt om vi så langt har fått noen gevinst. Mange vil hevde at vi i staden har fått meir forvirring. Reforma har heller ført til fleire misforståingar enn færre. Folk må no kunne to teljemåtar, og ved munnleg kommunikasjon krevst det meir konsentrasjon og merksemd på avkodinga når talorda blir brukte, slik at misforståingar ikkje oppstår. Det kan derfor sjå ut som om vi vil få mange år framover med "dobbeltkøyring".
Referansar
Ny uttale av visse tallord 1950: Stortingsmelding nr.31:1–10.
Kvifte, Bjørn Harald 1978: Den nye tellemåten – departementalt påfunn eller språkforbedring. Søkelys på tallreformen av 1951. Hovudoppgåve, Oslo.
Omdal, Helge 1977: Høyangermålet. Språklig Samling nr.1:7–9.
Seip, Didrik Arup 1950: Tellingsmåten i norsk og mulig endring. Oslo: Land og kirke.
Vinje, Finn-Erik 1991: Om å få folk til å telle annerledes. Språknytt nr. 4:2–5.
KJELL VENÅS
Engelsk er det store maktspråket i verda i dag, og det er vår tids lingua franca eller hjelpespråk. Dette har både positive og negative sider. Frå ein nordisk språkleg synsstad må vi sjå det som positivt at engelsk verkar (om lag) like mykje mot alle dei nordiske språka, slik at dei ikkje blir meir ulike på grunn av lån frå engelsk. Meir ulikskap kan det bli dersom vi i Norden ikkje tek imot dei same engelske ord på den same måten, men fastset ulik skrivemåte eller ulik bøying for dei. Norsk språkråd var inne på ein slik veg med eit vedtak i januar 1996, som ville gje valfri norsk skrivemåte til eit titals norske ord, som hedde ved sida av heade eller kampe, kamping ved sida av campe, camping. Som vi veit, gjekk departementet delvis imot vedtaket.
Frå tid til anna lyfter det seg røyster som ynskjer å få i stand eit samordna vitskapleg studium av den engelske påverknaden på nordisk i vår tid. Berre dei to–tre siste åra har det i Nordisk språksekretariat kome to slike framlegg, frå ein dansk og ein islandsk representant. Det kan vi vel ta som eit vitnemål om at skoen klemmer på den same måten i fleire land.
Eit pionerverk i Noreg
Alt før siste verdskrig vart det skrive ei doktoravhandling om engelske lånord i norsk (Stene 1949). Ho var ferdig i prenteverket ved den tyske invasjonen i 1940, men vart ikkje framstelt som bok før etter krigen. Bokskrivaren, Aasta Stene, såg då på arbeidet sitt som eit dokument om ei faren tid, eit vitnemål om sluttfasen av ei lang utvikling. Med klårsyn nemnde ho samstundes dette som ei ny arbeidsmark i framtida og såg for seg at nokon skulle granske den nye fasen vitskapleg.
Ei ny tid og nye vegar
Ikkje før no har det meldt seg ein etterfølgjar av Aasta Stene. Det fekk ei ytre markering då cand.philol. Anne-Line Graedler disputerte for doktorgraden ved Universitetet i Oslo 13. januar 1996. Ho har skrive om mange ulike sider ved engelske ordlån i norsk. Mange mindre arbeid av andre kunne ho likevel byggje på. Ved Institutt for britiske og amerikanske studiar er det skrive hovudoppgåver om emnet, og mykje tilfang er samla inn og ordna til ein stor database av engelsk i norsk. Professor Stig Johansson har hatt tilsyn med arbeidet, og han har også vore rettleiar for Graedler. Han er forresten fødd svensk og har med den bakgrunnen kunna gje eit slags nordisk perspektiv til arbeidet. Ved sida av arbeidet med avhandlinga har Graedler også arbeidt med ei ordbok, og etter disputasen har ho halde fram med det, så boka blir vonleg ferdig om ikkje så lenge.
I doktorarbeidet sitt har Graedler kalla moderne teknologi til hjelp og rykt fram maskinelt. Derfor har ho kunna granske så mykje som 17 000 lånord fordelte på 3760 leksikonord. Tilfanget kjem frå Oslo-aviser, særleg Aftenposten, og frå ymse andre kjelder, såleis 12 einskildverk, mest alle skjønnlitterære og dei fleste romanar. Utvalet er ikkje representativt geografisk, sosiologisk eller litterært, og det er avgrensa til skriftlege kjelder. Verdien av det ligg særleg i den språklege analysen av lånetypane, studiet av korleis det engelske stoffet blir innpassa i norsk i bøying og tyding. Eit kapittel er vigt kommunikasjon og stil. Det syner kva engelske ord og vendingar blir brukte til og uttrykkjer som innslag i språkbruken.
Kvifor bruke engelsk i norsk?
Graedler har funne at fire tilhøve gjer seg gjeldande for opptak av engelske lånord i norsk. Trongen til å fylle eit tomrom er det fyrste ho nemner; det gjeld altså å gje namn til noko som det ikkje finst ord for før. Det andre er trongen til friske og nye uttrykk. Det ser ho på som eit ynske om å fylle eit slags stilistisk tomrom. For det tredje kan engelsk bli brukt fordi språket har sosial prestisje, og for det fjerde kan brukarane gripe til slike ord og uttrykk som dei fyrst kjem på, utan å tenkje på alternative val. Alle desse grunnane er sikkert verksame, med ulik tyngd alt etter bruksområde og stilslag. Rekkjefølgja her syner kva Graedler har festa seg ved. Ein meldar med noko mindre tru på positive drag i menneskenaturen kan nok tenkje at ho har lagt for lite vekt på prestisjeaspektet. Dét står vel aller sterkast i reklame. Men Graedler meiner altså at trongen til å fylle språklege tomrom har hatt mest å seia for det stoffet ho har analysert.
Om bøying og ordlaging
Eit interessant innslag i analysen av bøyingar er studiet av dei såkalla "klips-substantiva", ord av typen kjeks og pins, der ei engelsk fleirtalsform blir brukt som ordstamme i norsk. Det er ikkje få slike ord, og ved nokre av dei er forma ustø, såleis både tip og tips i eintal. Ein ny og avvikande bruk av ubunden form som har kome til i det siste, og som norske språkrøktarar liker lite, er det mange innslag av i materialet hennar. Vi ser typen i uttrykk som "Sjekk facts først, NRK" og "Controller vil inngå i gruppens lederteam", der begge dei markerte orda skulle ha bunden form etter nedervd norsk bruk, altså formene factsene og Controlleren. Graedler er inne på at det framande ved lånorda kan ha noko av ansvaret for bruken av ubunden form.
Om vi ser på heile materialet, har 42 % av substantiva norsk fleirtalsending, 58 % engelsk. Fleire tilhøve verkar inn på valet mellom norsk og engelsk ending. Det kan vera alderen på innlånet, kor langt og samansett ordet eller uttrykket er, og om det finst formelt samsvar med norske endingar. Psykologiske faktorar har noko å seia, om det framande er markert ved noko tillegg, som bruk av eit "såkalt" eller "som det heiter på norsk", eller for å nemne eit anna moment: om noko framandt kjem fram i stavemåten.
Eit eige spørsmål er tildelinga av grammatisk kjønn i norsk for ord frå det kjønnslause engelsk. Graedler poengterer at ein språkleg mekanisme må vera til hjelp ved dette. I studiet av genus har ho hatt god nytte av ein artikkel om genustildeling i dansk av Erik Hansen (1995). I kapitlet om ordlaging fester ein seg ved ein skilnad i bruken av etterleddet -minded. Mest alle eksempla i materialet går så langt attende som 1960-åra, så det ser ut til at -minded har vore eit tidsbunde moteuttrykk som har vorte mindre populært seinare. Ein spesiell og interessant type er ord med endinga -ings, som rullings for 'handrulla sigarett' eller dritings om dauddrukne folk.
Det er ei interessant og viktig avhandling Anne-Line Graedler har skrive. Enno finst arbeidet berre i det påkravde akademiske opplaget, men vi får tru at det blir publisert som bok om ikkje altfor lenge, slik at fleire kan lære å kjenne det og kunne bruke det.
Litteratur:
Hansen, Erik 1995: "Genus i nye fremmedord". I Sprog i Norden. Nordisk språksekretariats skrifter 19. [Oslo]
Stene, Aasta 1949: English loan-words in modern Norwegian. Oslo.
Anne-Line Graedler: Morphological, semantic and functional aspects of English lexical borrowings in Norwegian. University of Oslo 1995. 311 sider.
Auken i nynorskbruken i departementa held fram, viser tal for målbruken i 1995. Etter at Kulturdepartementet intensiverte tilsyns- og opplysningsarbeidet sitt i 1993, er ein stadig større del av proposisjonane og meldingane til Stortinget skrivne på nynorsk. Nynorskprosenten kom i 1995 opp i 29, ein auke på 6 prosentpoeng frå året før. Nynorskbruken i pressemeldingar, rundskriv, brosjyrar, stillingsannonsar, kunngjeringar m.m. var på 23 prosent, mot 15 prosent året før.
– Dette viser at pådrivararbeidet vårt nyttar, seier statsråd Kleveland. Ho understrekar at måljamstellingsarbeidet først og fremst er eit spørsmål om vilje i departementsleiinga og om å etablere faste interne rutinar. Dette er eit klart leiaransvar, seier Kleveland.
I Utanriksdepartementet har auken i nynorskbruken vore særleg markert. UD hadde i fjor meir enn halvparten av stortingsdokumenta sine på nynorsk. I Fiskeridepartementet var nynorskprosenten enda høgare, i overkant av 60 prosent. Det er ein monaleg auke også i fleire andre departement. Men enkelte etternølarar er det framleis, først og fremst gjeld det Miljøverndepartementet og Sosial- og helsedepartementet.
Sjølv om framgangen for nynorsken dei siste åra har vore gledeleg, må han likevel vurderast mot bakgrunnen av at 25 prosent er eit minstekrav. Framleis står det difor ein del arbeid att å gjere i fleire av departementa. Kulturdepartementet vil no sjå nærare på kva slags interne rutinar dei ulike departementa har fastsett, og korleis desse fungerer, opplyser departementet i ei pressemelding.
Når det gjeld situasjonen for statsorgan under departementsnivå, viser vi til leiarartikkelen i dette nummeret av Språknytt.
SVEIN NESTOR
Nesoddtangen er navnet på den ytterste pynten av Nesodden, den halvøya som langt inne i Oslofjorden peker som en spydspiss rett nordover mot hovedstaden. Det er på en måte et helt ordinært norsk stedsnavn, men dersom vi tenker nøyere etter, er det kanskje litt rart likevel.
Nesoddtangen består av tre ledd, alle er velkjente norske ord som går igjen i tallrike stedsnavn her i landet: nes, odde og tange. Men det som er litt påfallende, er at alle disse tre orda betegner noe i landskapet av samme form, nemlig noe som stikker som en spiss ut i vannet. Det er ikke så lett å definere forskjellen på et nes, en odde og en tange.
Nes og nese, odde og odd
Noe annet som stikker ut som en spiss – ikke i vannet, men i lufta - er nesa, og det er klart at ordparet nes og nese må henge nær sammen. Ledd nummer to i Nesoddtangen er tilsynelatende odd, mens det jo egentlig er odde. Både odder (flertall av en odde) og odder (flertall av en odd) stikker som kjent ut. Antakelig har e-en falt bort av rytmiske hensyn; det ble for tungt å uttale Nesoddetangen. Vi konstaterer iallfall at også ledd nummer to i navnet inngår i et ordpar der forskjellen mellom orda bare er en -e.
Tange og tunge
Tange, det siste leddet i Nesoddtangen, forklares i Norsk riksmålsordbok som "landtunge", og da er det fristende å gjette på at tange og tunge også utgjør et ordpar. Tangen stikker ut i vannet, av og til hender det at tunga stikker ut i lufta, og at formen på ei tunge og en tange kan være ganske lik, er noe vi alle veit. "Tunga finst mange stader som gardsnamn og siktar til forma på terrenget eller jordvegen", heter det i Norsk stadnamnleksikon.
Nes og Nesjar
Ordet nes har, som svært mange intetkjønnsord, samme form i entall som i flertall; det heter ett nes og to nes. Men mellom Langesundsfjorden og Larviksfjorden ligger det noen nes, og de het Nesjar i norrøn tid. Denne formen viser at nes i flertall også kunne bøyes som et hunkjønnsord, mens nes ellers er et intetkjønnsord.
Skagen, Skaget og skeggit
Den odden/tangen eller det neset som danner nordspissen av Jylland, heter Skagen, og det samme stedsnavnet har vi flere steder i Norge også. Det er ikke så merkelig, for navnet stammer fra det norrøne ordet skagi, som Norrøn ordbok oversetter med "odde, nes" og med "skage", som fremdeles fins i norsk. Nynorskordboka oversetter faktisk skage med "nes, odde, tange", altså med alle de elementene som Nesoddtangen er sammensatt av. I Nynorskordboka står også en betydning 2 av skage: "ting som ris i veret, pik". Noe som virkelig reiser seg i været her i landet, er Skagastølstindane på vel 2000 meter. Men dette fjellet skal ha fått navnet sitt etter den stølen som ligger ved foten av det, og den igjen har navn etter gården Skagen i Luster. I Ryghs Norske Gaardnavne forklares navnet slik: "*Skaginn, best. Form av skagi m., fremstikkende Odde af Land."
Ordet en skage danner par med et skag, som betyr "sted som ligger åpent til, forblåst sted", altså et sted som stikker ut fra eller opp fra resten av landskapet. Skaget (uttalt med samme tonelag som i huset) er et høyt, dominerende fjell mellom Valdres og Gudbrandsdalen.
I det "landskapet" som vi kaller menneskeansiktet, er det ikke bare nesa og tunga som kan stikke fram, men også skjegget – eller skeggit, som det het på norrønt. Det ordet henger naturligvis sammen med skag og skage.
På norrønt fantes det et verb skaga, som betydde "stikke fram, stå ut (el. opp)". Det samme verbet står i Nynorskordboka, men det er ikke alle som kjenner det. Men det nærbeslekta substantivet skog kjenner alle, og skogen består nettopp av trær som "skager", eller med andre ord "stikker opp", av jorda.
Utstikkere i ansiktet og terrenget
Det siste leddet i Skagastølstindane er det velkjente ordet tind, som Bokmålsordboka forklarer som "høy, spiss fjelltopp". Også river har tinder, og tind står oversatt med "takk, tann" også. Ei rive er jo egentlig bare en slags stor kam med skaft på, og "tindene" på en kam kalles "tenner", så oversettelsen passer vel bra. Dessuten stammer faktisk tinde og tann fra samme rot, selv om det første nå skrives med -nd og det siste med -nn.
Eksamensoppgåver ved universitet og statlege høgskular skal som hovudregel liggje føre både på bokmål og nynorsk. Alternativt kan lærestadene skaffe seg oversikt over målønska til kandidatane og gi oppgåvene på bokmål eller nynorsk etter ønske. Dette er fastsett i forskriftene om målform i eksamensoppgåver. Reglane gjeld eksamensoppgåver i andre fag enn norsk.
Norsk språkråd har det siste året gått gjennom rutinane ved universiteta og dei statlege høgskulane på dette feltet. Gjennomgangen har på den eine sida vist at praksis ofte ikkje har vore i samsvar med forskriftene, på den andre sida at universiteta og høgskulane har vore raske til å rette på rutinane når dei har fått melding frå Språkrådet om det. Dei fleste lærestadene har lagt om ordningane frå og med vårsemesteret 1996, nokre få institusjonar endrar praksis frå og med hausten 1996.
VIGLEIK LEIRA
De fleste av oss skiller i uttalen mellom sola på himmelen og stedsnavnet Sola (ved Stavanger). Mange stedsnavn i dette området følger det samme uttalemønsteret som Sola: Hana, Lura, Madla, Soma, Tasta. Også etternavnet Lea går på samme måte, men i NRK har en latt det følge mønsteret fra sola. Uttaleforskjellen har med tonegangen i orda å gjøre. I språkvitenskapen snakker vi om tonelag eller tonem. Vi skjelner mellom tonem/tonelag 1 i sola, men tonem/tonelag 2 i Sola. Bruken av talla 1 og 2 i betegnelsene har med grunnlaget for fordelinga å gjøre. Tonem 1 grunner seg historisk på enstavingsord, mens utgangspunktet for tonem 2 er visse tostavingsord. 'Tanken', bestemt form av 'en tank', har tonem 1; 'tanken', bestemt form av 'en tanke', har tonem 2. Tonemet i ubestemt form styrer altså tonemet i bestemt form.
Tonem 2 er karakteristisk for substantiv med utgang på trykklett -e: grense, hage, kake, mage, pinne, potte osv. Også alle flerstavingsinfinitiver har tonem 2: bade, bake, hoppe, lære, spille, synge osv.
Den skrevne t-en i bestemt form av intetkjønnsord uttaler vi som regel ikke. Når vi likevel kan høre forskjell mellom substantivet 'badet' og infinitiven 'bade', skyldes det at 'badet' har tonem 1 (utgangspunktet er enstavingsordet 'bad') og 'bade' har tonem 2.
Også i andre tilfeller er der en systematisk veksling mellom tonem 1 og tonem 2. Presensformer av sterke verb som 'bærer' og 'skriver' har tonem 1 (jamfør at det er enstavingsformer i nynorsk: ber, skriv), mens substantiva 'bærer' og 'skriver' har tonem 2. I mange dialekter uttales presensformene uten r til slutt, og dermed er det bare tonemvekslingen som skiller mellom f.eks. presensformen 'skrive' (tonem 1) og infinitiven 'skrive' (tonem 2).
Med tonem 1 har ordformen 'hoppa' et enstavingsord som grunnlag. Det er altså bestemt form flertall av intetkjønnsordet 'hopp'. Med tonem 2 kan 'hoppa' være bestemt form av 'ei hoppe' eller fortid av verbet 'hoppe'.
Tonelagsmotsetninger fins i det meste av talt norsk. De mangler i deler av Nord- Norge (særlig i Finnmark) og i et område rundt Bergen (men ikke i sjølve Bergen).
Tonemveksling med grammatisk funksjon, f.eks. å sondre mellom infinitiver og intetkjønnssubstantiv i bestemt form (vanne/vanne(t)), gir lik fordeling av tonemene i de enkelte dialektene. Når det gjelder isolerte ord, kan der være ulikheter fra sted til sted.
Det kan forekomme at østlendinger uttaler Sola på samme måte som de uttaler sola. Stavanger-folk som kommer til Oslo, må på sin side lære seg at gatenavnet Grensen ikke lyder som 'grensen' i 'grensen mellom Norge og Sverige'. Mens Larsen og Anna har henholdsvis tonem 1 og 2 i Stavanger, er fordelinga motsatt i Oslo. Videre har Trondheim bydelen Ila med tonem 1 mot tonem 2 for Ila i Oslo.
I Europa er det bare norsk, svensk (men ikke finlandssvensk) og serbokroatisk som har tonelagsmotsetninger. Sammenlikning med svensk kan gi tilsvarende forskjeller som innad i norsk: Skansen med tonem 1 i Stockholm og Trondheim, men tonem 2 i Oslo.
Sjøl om nordmenn ikke har lært seg teoretisk at engelsk, fransk, tysk osv. ikke har tonelagsforskjeller, er nok en kunnskap om dette ubevisst til stede hos mange likevel. Vi tilpasser uttalen så å si automatisk og gir tonem 1 til navn med skrivemåter som Lehrer, Lerner, Miller, Möller, Potter, trass i at 'lærer', 'møller' og 'potter' har tonem 2.
Å lære å mestre tonemene fullt ut er svært vanskelig for utlendinger. En utenlandsk lærer i grunnskolen som ellers skreiv og snakka et heilt utmerka norsk, plumpa ordentlig uti det da hun leste høyt "og så seiler vi like til Australia" som om det hadde stått "... liket ...".
OTTO PRYTZ
I det spanske språkområdet har borgerne offisielt to etternavn. Det første er farens første etternavn, det andre er moras første etternavn. hvis f.eks. Plácido Domingo giftet seg med Teresa Berganza og de fikk barn sammen, ville barna få etternavnet Domingo Berganza. I sjeldne tilfeller, hvis f.eks. begge etternavnene er svært vanlige, kan en bruke begge etternavnene til faren pluss begge moras etternavn, vanligvis med "y" (= "og") mellom navnegruppene. Hvis både far og mor har Pérez som første etternavn, skulle barna hete Pérez Pérez. Men om faren heter Pérez Gómez og mora heter Pérez Fernández, kan barna kalle seg Pérez Gómez y Pérez Fernández.
Både menn og kvinner beholder i prinsippet de etternavnene de er født med, livet ut. Når ei kvinne gifter seg, er det imidlertid ikke uvanlig at hun benevnes med sitt første etternavn, fulgt av preposisjonen "de" pluss ektemannens første etternavn. Men i offisielle dokumenter beholder hun sine "pikenavn". Kona mi hette Pilar Menéndez Pérez før hun giftet seg, og det vil hun fortsette å hete til sin død. Men i Spania kan hun nå omtales som Pilar Menéndez de Prytz.
I praksis nøyer en seg ofte med det første etternavnet. Mange spanskskrivende forfatteres andre etternavn er ukjent for folk flest. Det gjelder f.eks. Isabel Allende, Jorge Luis Borges, Octavio Paz, Camilo José Cela, Laura Esquivel, for bare å nevne noen av de mest kjente. Og det gjelder sangerne Plácido Domingo og Teresa Berganza, som jeg så frekt førte sammen i begynnelsen av denne artikkelen.
Navnelister, f.eks. telefonkataloger, alfabetiseres etter det første etternavnet. Skal en i en bokkatalog leite etter Federico García Lorca, må en altså slå opp på "G". Det samme må en om en skal leite etter Gabriel García Márquez. Siden Lorca kommer foran Márquez i alfabetet, vil García Lorca stå foran García Márquez. Alfabetiseringskriterium nr. 2 er altså det andre etternavnet, mens fornavnet er kriterium nr. 3.
At disse to forfatterne gjerne kalles Lorca og Márquez i dagligtale, skyldes at García er omtrent like vanlig som etternavn i det spanske språkområdet som Olsen i Norge. Det korrekte er altså å kalle dem hhv. García Lorca og García Márquez. Det ville også være korrekt å kalle begge bare García, men det er ikke særlig praktisk!
MARIT HOVDENAK
I desse dagar kjem det ut ei stor nynorsk ordliste som blir eit sidestykke til Bokmålsordlista frå 1992. Bokmålsordlista og no Nynorskordlista er offisielle rettskrivingsordlister på linje med Retskrivningsordbogen i Danmark og Svenska Akademiens ordlista.
Både for nynorsk og bokmål finst det fleire skuleordlister som blir oppdaterte med visse mellomrom. Dei største av desse ordlistene har om lag 30 000 oppslagsord. For nynorsk har det skorta på større hjelpemiddel for dei som vil ha rettleiing i å skrive godt og korrekt. Bokmålsordlista og Nynorskordlista har bortimot dobbelt så mange oppslagsord som dei største skuleordlistene, 56 000 og 58 000. Desse to bøkene høver difor for dei som har bruk for rettskrivingsordlister som er meir omfattande enn dei vanlege ordlistene.
Målgruppa for den nye ordlista er alle som skriv nynorsk – på skule, i arbeidet eller privat. Ordlista er godkjend til bruk i den vidaregåande skulen.
Nynorskordlista byggjer særleg på Nynorskordboka, andre utgåva frå 1993, med 90 000 oppslagsord. Dessutan byggjer ordlista mellom anna på Bokmålsordlista og på IBM-morfologien, ei stor elektronisk ordsamling som finst i nynorsk- og bokmålsversjon. Desse tre kjeldene er lagra elektronisk og har vore brukte som grunnlag i redigeringa. Nynorskordlista er eit samarbeidsprosjekt mellom Norsk språkråd, Avdeling for leksikografi ved Universitetet i Oslo og Det Norske Samlaget. Arbeidet har for det meste gått føre seg ved Avdeling for leksikografi.
Utvalet av oppslagsord i ordlista dekkjer det sentrale allmenne ordtilfanget i nynorsk. Det er lagt vekt på å få med aktuelt ordstoff. Storparten av grunnorda og dei avleidde orda i Nynorskordboka er tekne med i ordlista, og det vil seie ei stor mengd både heimlege ord og framandord. Av samansette ord er det derimot berre med eit mindre utval blant dei vanlege orda, t.d. alarm|klokke, ~sentral. Om samansetningar skal ha binde-s, er det opplyst om det, t.d. kvantumsrabatt og nedbør(s)~. Utvalet av ord frå omstridde delar av ordtilfanget, dansk-tyske lånord og nyare engelsklån, følgjer i store trekk den politikken Språkrådet har stått for i seinare år.
Ordlista har med som oppslagsord ein god del namn, særleg stadnamn. Det gjeld namn på norske kommunar, på statar og hovudstader og ein del andre viktige namn. Innbyggjarnemningar er med i stor grad, slike som tromsøværing og slovak. Elles er det med namn på ein del institusjonar og organisasjonar, som statsorgan og politiske parti. Vanlege forkortingar er med som oppslagsord.
Rettskriving og bøying i ordlista er à jour med dei siste vedtaka i Språkrådet i 1996. Ordlista har full bøying av orda, men uproblematiske samansetningar som alarmklokke har ikkje bøying oppført, ein må slå opp på sisteleddet (klokke) for å sjå bøyinga. Ein del gjennomgåande sideformer som gjeld store grupper av ord, er det berre opplyst om i brukarrettleiinga, slik vanleg er i skuleordlistene.
Uttaleopplysningar er tekne med for ein del ord og namn der vanleg uttale skil seg mykje frå skriftbiletet, som for raffinement (-mang) og Murray (mørri) . Det er sett trykkmarkering i somme mindre kjende ord som madapolam, som brukaren kan trenge uttalerettleiing om.
Det er teke med ei stutt forklaring til mange av dei meir spesielle dialektorda og framandorda. Forklaringa kan vere eit synonym eller berre ei fagmerking som bot. (i botanikk) og med. (i medisin). Dei vanlege, velkjende orda er i regelen ikkje forklarte, men homonyme ord og ord som ofte blir forveksla eller skrivne feil, har gjerne forklaring.
Nynorskordlista er på vel 400 sider og kostar ca. 190 kroner.
Dette uttrykket, som er godt kjent iallfall på Møre-kysten, betyr at noe står helt fast, en kommer ingen vei med det. Oftest har det denne formen, "Det...", men vi har det også belagt med "Motoren står i sju steiner", om en som ikke fikk startet båten og dermed ikke kom seg på fisketur. Vanligst er det brukt i overført betydning, om et tiltak e.l. som en ikke har noen framgang med. Men hva slags "steiner" er det? Av ting som kan stå og har tilknytning til steiner, kan en tenke på et gammeldags lommeur, eller kanskje et fiskeredskap som sitter fast i bunnen. Men vi vil gjerne vite det sikrere, og spør herved om noen vet hva uttrykket kommer av.
Når eit ord er ført opp i denne spalta, tyder det berre at vi har registrert det. Det tyder ikkje at Norsk språkråd går god for ordet. Dersom vi tilrår eller rår frå å bruke ordet, vil vi nemne det uttrykkjeleg. Nyordspalta blir redigert av Vigleik Leira.
fjesing I TV 2 har de funnet på et nyord for en såkalt "stand-up", et faguttrykk for en på-direkten-rapport fra åstedet for en hendelse. Nå heter det "en fjesing". Eller for å utdype litt: Å fjese betyr at en reporter selv går i TV-ruta og forteller seerne hva det er som skjer. Dagbladet 23.2.l996.
fjesing Jeg synes "fjesing" er brilliant! At det også er navnet på en fisk og at det allerede brukes som TV-sjargong innefor en relativt begrenset krets burde ikke være til hinder for at det ordet også kan tas i bruk som et norsk navn på emoticon/smiley. Gisle Hannemyr i et innlegg på diskusjonsgruppa 'no.norsk' på nettet. – Eksempler på fjesing: :-) (jeg smiler), :-( (jeg er sur/sint).
høydosebehandling med stamcellestøtte cellegiftbehandling med høy intensitet etter forutgående uttak av stamceller fra beinmargen og med tilbakeføring av disse etter behandlingen: 14 dager etter at hun oppdaget kulen i brystet, fikk hun høydosebehandling med stamcellestøtte ved Radiumhospitalet. Aftenposten 17.7.1996. Etter engelsk high dose therapy with stem cell support.
kvasiaksje Noen betegner grunnfondsbevis som såkalte kvasi-aksjer, men Oslo Børs betrakter dem nesten på høyde med aksjer. Arbeiderbladet 13.5.1996 (Et grunnfondsbevis er et eierbevis for andel i en sparebanks egenkapital.)
lenkeråte UNNGÅ LENKERÅTE "404 – file not found". Web-sider som stadig forvinner og flyttes fører til lenkeråte, døde lenker som går ut over kvaliteten på web-sidene dine. – Melding på nettet 29.7.1996 fra Schibsted Nett.
nettavis avis lagt ut helt eller delvis på Internett: ... tror ikke nettavisene blir et alternativ for den jevne leser i nær fremtid ... Dagens Næringsliv 22.7.1996.
papiravis vanlig avis i motsetning til nettavis: Papiravisene er uovertrufne når det gjelder å å gi den daglige nyhetsoversikten på en rask og oversiktlig måte. Dagens Næringsliv 22.7.1996.
sanitetskandidat "Candidatus sanitatis" – cand.san. – eller "sanitetskandidat" er en ny utdannelse her i landet [...] Fra før har vi kun hovedfag innenfor sosialt arbeid, samt kandidatstudium i sykepleie. Det nye studiet er en utvidelse og videreutvikling. Aftenposten 12.6.1996.
teknoboble Teknoboblene er ofte små høyteknologiselskaper med lovende forsknings- og markedsresultater. Håpet om et gjennombrudd på verdensmarkedet presser verdien opp, men det er alltid noen av boblene som sprekker. Aftenposten 26.7.1996.
være varsle været: ... suksessen med pene jenter som værer solskinn og regn fem dager frem i tiden ... Dagens Næringsliv 9.7.1996.
Spørsmål: Jeg er lærer i grunnskolen og reagerer på at i leseboka vi bruker i 2. klasse, er artikkelen ei så godt som utelatt. Barna lærer jo ei jente – jenta, ei kone – kona, men i boka står det en jente, en kone. Videre står det en øy, og på neste side øya, en måke, og på neste side måka. Er artikkelen ei på vei ut av det norske språket?
Svar: Ved hunkjønnsord er det valgfritt om en vil bruke en eller ei som artikkel: en måke – måka, ei måke – måka (som hankjønnsord: en måke – måken). En forfatter har således full rett til å gjennomføre bruk av artikkelen en i en lærebok. Det er også tillatt å bruke formene en øy og øya i samme tekst.
I lærebøker generelt er artikkelen en mer brukt ved hunkjønnsord enn artikkelen ei, men det betyr neppe at ei er på vei ut av skriftlig bokmål. I lærebøker der grammatikken i bokmål blir omtalt, blir det selvsagt også gitt opplysning om valgfriheten en/ei ved hunkjønnsord.
Spørsmål: I en stortingsdebatt for en stund siden var det snakk om slitne mausere. Det kan da ikke være riktig ordbruk?
Svar: Nei, i bokmål skjelner vi mellom sliten og slitt. Dyr og mennesker kan bli slitne når de arbeider mye, gjenstander blir slitt når de brukes mye. Et menneske kan slite seg ut og bli helt utslitt. Ei skjorte kan slites ut og bli helt utslitt. Vi bruker altså slitt om gjenstander, sliten om mennesker og utslitt om begge deler.
Nynorsk bruker sliten både om mennesker og ting og utsliten om begge deler. I nynorsk er det riktig å skrive: Eg har gått langt og er sliten. Jakka mi er sliten på ermane. Eg har ein del slitne klede. Ei skjorte kan slitast ut og bli heilt utsliten.
Spørsmål: Eg synest semikolon blir brukt på så mange merkelege måtar. Når skal teiknet eigentleg brukast?
Svar: Tradisjonelt har semikolon vorte sett på som ein mellomting mellom punktum og komma. Det kan brukast dersom vi synest komma er for svakt og punktum for sterkt. Semikolon kan brukast til å markere ein nær samanheng mellom to hovudsetningar (I går var eg sjuk; i dag kjenner eg meg betre), eller når det som kjem etter semikolon, er ei forklaring til det som står bak (Eg kom for seint; eg hadde forsove meg). Vi kan òg bruke semikolon mellom ledda i ei opprekning der det frå før er brukt komma i eit av ledda (Desse vart valde: Anne Nilsen, leiar; Per Olsen, nestleiar; Eva Holm, sekretær; Ole Berg, kasserar).
Semikolon er eit "tilbodsteikn", dvs. det er aldri obligatorisk å bruke det. Etter semikolon bruker vi liten forbokstav. Det er ein vanleg feil å forveksle semikolon med vanleg kolon. Før opprekning og døme skal vi bruke vanleg kolon. For mange kjennest det gammaldags å bruke semikolon, og dei bruker det aldri. Andre bruker semikolon ofte.
Skal du navigere på Internett, kan du no bruke ein norsk weblesar. Weblesaren Opera finst med menyar både på bokmål og nynorsk, er ein av dei aller raskaste, og skal også gå godt på 386-maskinar. Ein prøveversjon av programmet finst her: http://opera.nta.no/opera
I juni var det utdeling av diplom for godt navnevett i Sogn og Fjordane, nærmere bestemt Skei i Jølster. Mange i fylket, blant annet klasse 2A ved Årdal videregående skole, hadde sendt inn gode forslag til diplomvinnere, og 20 ulike foretak fikk diplom. Varamedlem i Språkrådet, Magni Øvrebotten, orienterte om bakgrunnen for kampanjen mot unødvendig bruk av engelsk i norsk, og Ottar Vik stod for de musikalske innslagene. Diplomvinnerne var:
Treskeverket, Sunnfjord hotell, Førde Radio Smia, Høyanger
Kake-Bua, Florø Skrivargarden, Øvre Årdal
Årdalstova, Øvre Årdal Krambua, Skei i Jølster
Torgloftet, Øvre Årdal Kle deg, Årdalstangen
På Håret AS, Dale i Sunnfjord Gofoten, Øvre Årdal
Vriomsveisen, Øvre Årdal Huldrebui, Årdalstangen
Frisørstova, Øvre Årdal Fjordblomsten, Årdalstangen
Salong Hårfin, Lærdal Spøta, Svelgen
Øje Løje Leiketøy, Sandane Kjedlarn, Øvre Årdal
Småtroll, Kaupanger Hybili Ungdomssenter, Årdalstangen
De neste utdelingene blir i Møre og Romsdal og Hedmark. Språkrådet tar gjerne imot forslag til navn som fortjener diplom. Send forslagene til Norsk språkråd, Postboks 8107 Dep, 0032 Oslo, eller på telefon 22 42 40 20, telefaks 22 42 76 76, innen utgangen av september.
Kjell Venås: Då tida var fullkomen. Ivar Aasen. Novus forlag 1996. 650 s. Kr 365. ISBN 82-7099-251-8
Stephen J. Walton: Ivar Aasens kropp. Det Norske Samlaget 1996. 798 s. Kr 485.ISBN 82-521-4531-0
"Dersom jeg skal si min personlige mening, saa er den norske maalreisning berettiget. Det sprog vi taler og skriver er jo dansk. Det gaar ikke an at nægte det. Det blev jo indført av danske embedsmænd. Disse herrer burde jo selv ha lært norsk. Men istedet begynte deres undergivne at tale dansk som de, fordi man trodde dansken var saa meget finere. Dette gjorde meget til at svække den norske nationalitetsfølelse, og det er saa rimelig at den nationale vækkelse vil gjøre ende paa den tanke, at dansk er saa meget finere enn norsk."
(Kong Haakon om Ivar Aasen i Norsk Barneblad, 1933) Verdens Gang 5.8.96
Oppnevnt av:
Norske universiteter og høgskoler ved Det norske universitetsråd:
Medlemmer:
Professor Dag Gundersen (bm.)
Professor Kirsti Koch Christensen (bm.)
Professor Endre Mørck (bm.)
Professor Kjell Venås (nyno.)
Professor Helge Sandøy (nyno.)
Professor Jan Terje Faarlund (nyno.)
Varamedlemmer:
Professor Frøydis Hertzberg (bm.)
Amanuensis Ivar Utne (bm.)
Professor Brit Mæhlum (bm.)
Førsteamanuensis Arnbjørg Hageberg (nyno.)
Professor Else Mundal (nyno.)
Førsteamanuensis Gulbrand Alhaug (nyno.)
Grunnskolen ved sin lærerorganisasjon:
Medlemmer:
Rektor Aslaug Ligaard (bm.)
Informasjonskonsulent Jan Olav Bruvik (nyno.)
Varamedlemmer:
Studierektor Torill Scharning Lund (bm.)
Logoped Håkon Askeland (nyno.)
Den videregående skolen, folkehøgskolen og lærerhøgskolen ved sine lærerorganisasjoner:
Medlemmer:
Rektor Ole Georg Hoaas (bm.)
Hovedlærer Kari Haave (nyno.)
Varamedlemmer:
Høgskolelektor Eli Flatekval (bm.)
Høgskolelektor Rutt Trøite Lorentzen (nyno.)
Landslaget for norskundervisning:
Medlemmer:
Førsteamanuensis Lars Anders Kulbrandstad (bm.)
Undervisningsinspektør Jan E. Byberg (nyno.)
Varamedlemmer:
Høgskolelektor Anne Høigaard (bm.)
Høgskolelektor Norunn Holten (nyno.)
Den norske Forfatterforening:
Medlemmer:
Forfatter Sissel Lange-Nilsen (bm.)
Forfatter Erna Moen (bm.)
Forfatter Åse Lilleskare Faugstad (nyno.)
Forfatter Åsmund Forfang (nyno.)
Varamedlemmer:
Forfatter Niels Fredrik Dahl (bm.)
Forfatter Jan Jakob Tønseth (bm.)
Forfatter Liv Nysted (nyno.)
Forfatter Oskar Stein Bjørlykke (nyno.)
Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening:
Medlemmer:
Lærer Kari Bech (bm.)
Førsteamanuensis Magne Eide Møster (nyno.)
Varamedlemmer:
Amanuensis Finn Aarsæther (bm.)
Høgskolelektor Norunn Askeland nyno.)
Norsk oversetterforening, Statsautoriserte translatørers forening og Oversetterutvalget i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening:
Medlemmer:
Statsautorisert translatør Per A.H. Jakhelln (bm.)
Språkkonsulent Åshild Nordstrand (nyno.)
Varamedlemmer:
Oversetter Tone Formo (bm.)
Oversetter Sigrun Anny Røssbø (nyno.)
Den norske Forleggerforening:
Medlemmer:
Direktør Ola Haugen (bm.)
Redaktør Olav Væhle Hauge (nyno.)
Varamedlemmer:
Konsulent Kjell Heggelund (bm.)
Sjefredaktør Øyunn Krokann (nyno.)
Norsk Presseforbund:
Medlemmer:
Journalist Eva Braathen Dahr (bm.)
Redaktør Asgeir Olden (nyno.)
Varamedlemmer:
Sjefredaktør Gunnar Stavseth (bm.)
Journalist Olav Kjelsvik (nyno.)
Norsk rikskringkasting ved styret:
Medlemmer:
Programsekretær Bjørg Gaathaug (bm.)
Programredaktør Herbjørn Sørebø (nyno.)
Varamedlemmer:
Programsekretær Ivar Brigt Myhre (bm.)
Distriktssjef Magni Øvrebotten (nyno.)
Riksmålsforbundet
Medlemmer:
Førsteamanuensis Tor Guttu (bm.)
Lektor Erik Gjestvang (bm.)
Varamedlemmer:
Lærer Bjørn Haagensen (bm.)
Lektor Hilde Sejersted (bm.)
Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur.
Medlemmer:
Professor Arthur O. Sandved (bm.)
Professor John Ole Askedal (bm.)
Varamedlemmer:
Mag. Nils Heyerdahl (bm.)
Kulturredaktør Per Egil Hegge (bm.)
Noregs Mållag:
Medlemmer:
Førstekonsulent Aud-Kirsti Pedersen (nyno.)
Jan Olav Fretland (nyno.)
Varamedlemmer:
Lektor Turid Kleiva (nyno.)
Amanuensis Roger Lockertsen (nyno.)
Det Norske Samlaget
Medlemmer:
Professor Kåre Lilleholt (nyno.)
Varamedlemmer:
Språkkonsulent Aud Søyland (nyno.)
Norsk Måldyrkingslag
Medlemmer:
Konsulent Fridtjof Sørbø (nyno.)
Varamedlemmer:
Overlege Magnus Robberstad (nyno.)
Landslaget for språklig samling:
Medlemmer:
Førsteamanuensis Arne Torp (bm.)
Professor Lars S. Vikør (nyno.)
Varamedlemmer:
Forsker Ruth Vatvedt Fjeld (bm.)
Professor Rolf Theil Endresen (nyno.)
Norsk Skuespillerforbund
Medlemmer:
Skuespiller Erik Hivju (bm.)
Skulespiller Hildegun Riise (nyno.)
Varamedlemmer:
Skuespiller Tina Hartvig (bm.)
Skuespiller Arnhild Litleré (nyno.)
Marit Hovdenak er førstekonsulent i Norsk språkråd
Vibeke Lauritsen er cand.philol. frå Høgskolen i Agder og Universitetet i Oslo
Vigleik Leira er førstekonsulent i Norsk språkråd
Svein Nestor er førstekonsulent i Norsk språkråd
Otto Prytz er amanuensis ved ibero-romansk avdeling, Universitet i Oslo
Kjell Venås er professor i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Oslo