Redaktørar: Jan Terje Faarlund og Dag Gundersen.
Redaksjonssekretær: Svein Nestor.
Signerte artiklar står for forfattaren sitt syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgåve).
ISSN 0333-3825 (prenta utgåve).
RETTSKRIVING OG SENSUR
I ein reportasje i Aftenposten 14. april kritiserte lærebokforfattar og forskar Egil Børre Johnsen norske lærebøker for "at de fører et utvannet, dårlig språk". Dette utspelet, som utan tvil var vel motivert, førte til fleire oppslag og kommentarar også i andre aviser.
Måten denne saka har vorti handsama på i pressa, er svært illustrerande for korleis media kan rota til ei viktig sak: Det startar med eit utspel i ei dagsavis frå ein kompetent fagperson. Denne avisa vil gjerne ta kulturspørsmål på alvor og lagar eit godt synleg og journalistisk respektabelt oppslag om kvaliteten på lærebøker. Avisa er ikkje av dei mest tabloidiserte her i landet, men likevel gjev dei ikkje fagpersonen plass nok til å konkretisera kritikken av språket i lærebøkene. Karakteristikkar som "utvatna", "dårleg" og "fråverande forfattarstemme" er med respekt å melda ikkje særleg presise. Dermed er det fritt fram for å vri debatten i den mest salsvennlege leia, og Dagbladet fleskar til med ein leiarartikkel med overskrifta Stopp sensuren, der dei utan vidare og utan nærmare grunngjeving eller dokumentasjon rett og slett slår fast at "det lave kvalitetsnivået skyldes den norske statens sensureringsbehov". Sanneleg litt av ein analyse av eit komplekst problem! Debatten har no gått over til å gjelda godkjenningsordninga for lærebøker generelt, og frå ulike hald kjem det krav om at ho må avskaffast, fordi det er sensur.
Lærebøker skal godkjennast av tre instansar, og den eine er Norsk språkråd, som skal sjå til at språkforma er i samsvar med gjeldande rettskriving (læreboknormalen).
Vi spør oss da: Kva har kontroll av rettskriving med sensur å gjera? Det kan knappast kallast sensur å retta ved sidan av til ved sida av eller ellers til elles i ein nynorsktekst. Og dersom den personlege forfattarstemma seier Kva utføringa av arbeidet kostar, så gjer det vel ikkje så mykje om han må vika for det "utvatna" Kva det kostar å gjera arbeidet.
Det vi treng, er ein debatt om kva som faktisk og konkret er i vegen med lærebøkene, og om korleis kvar lekk i produksjonen, frå forfattarens fyrste idé til sistekorrekturen i forlaget, verkar inn på kvaliteten i bøkene.
Jan Terje Faarlund
HVA ER SPRÅKTEKNOLOGI? UTFORDINGER FOR NORSK – BOKMÅL OG NYNORSK
JOSTEIN HELLAND HAUGE
Bruken av ulike teknikker for å nedskrive og formidle språklige ytringer har lange tradisjoner. Gjennom tidene er det i forskjellige deler av verden blitt utviklet mange slags skriveredskaper og informasjonsbærere. De eldste eksempler på nedtegning av skriftsymboler er flere tusen år gamle. Kineserne utviklet trykketeknikker om lag 200 år f.Kr., en teknologi som ble gjenoppdaget i Europa i det 15. hundreåret. Etter denne tid kom en rad nye teknikker for behandling og distribusjon av skrift og – senere – tale. Velkjente eksempler er skrivemaskin, telegrafi og telefoni og ulike kopieringsteknikker.
Språkteknologi
Det er mot denne bakgrunn vi bør vurdere dagenes utvikling av språkteknologi. Når vi i dag taler om språkteknologi (human language technology, language engineering) mener vi det arbeidsområdet der man utvikler og tilbyr dataprodukter og IT-tjenester som bygger på språklig datatilfang og språklige fag- og forskningsmetoder. Målet er å øke datasystemenes funksjonalitet og yte-evne og tilby fleksible presentasjonsformer. Ved å gjøre systemene mer "kompetente", språklig sett, kan brukerne av datamaskiner og IT-tjenester også kommunisere med maskinene – og via dem med hverandre – på en mer menneskelik måte.
Vi ser i dag en rivende utvikling av produkter med innebygd språkteknikk. Det nye er at slike produkter ikke lenger bare eksisterer som prototyper på laboratoriene, men at de produseres og markedsføres i et stort antall – og ofte svært rimelig – i den delen av næringslivet som kalles språkindustri.
Alt i dag er språkteknologiske produkter i bruk av alle som benytter datamaskiner i form av tekstbehandlingsprogrammer med innebygde funksjoner for bl.a. stavingskontroll og ordretting. I årene som kommer, vil slike hjelpemidler fremstå som primitive i forhold til de standardprogrammer som vil følge med vanlig datautrustning. De vil omfatte systemer for talestyring av maskiner og programvare, for sammenhengende diktering av tekst til innskriving i datamaskinen, systemer for oversettelse av tekst til tale, for oversettelse til ett eller flere andre språk, for å lage automatiske sammendrag av tekster, for å filtrere, prioritere og lese opp innkommende e-post osv.
Informasjonssamfunnet fremstår alt i dag som et globalt "integrasjonssamfunn" der vi via elektroniske nettverk kommuniserer med hverandre gjennom tekst og tale, søker informasjon og samhandler i næringsvirksomhet, innen undervisning og forskning og i fritiden.
Vi er altså borgere i en grenseløs verden når det gjelder muligheter for kommunikasjon, og dette er en verden knyttet sammen av digitale nett med et stort antall språk som kommunikasjonsmiddel. Men også i de nye digitale produkter og medier har engelsk til nå vært det dominerende språket. Majoriteten av de produkter som viser gjennombrudd på viktige områder av digital språkbehandling, har engelsk som basisspråk. I kommunikasjonen på Internett er engelsk det dominerende språket, og det brukes trolig i over 90 % av all kommunikasjon.
Språkteknologien og de små nasjonalspråkene
Den utviklingen som er risset opp ovenfor, stiller de små nasjonalspråkene overfor en rad nye utfordringer og muligheter. La oss se på de positive virkningene først: Ved bruk av systemer som tilbyr fleksible former for interaksjon med og styring av maskinene, vil det bli lettere for alle å bruke IT-utstyr, og ikke minst vil livsstandarden til grupper med funksjonshemninger kunne bedres betydelig. Systemer for automatisk oversettelse vil gi flere anledning til å kommunisere skriftlig og muntlig med språkbrukere i andre deler av verden. Ved bruk av Internett kan små språknasjoner bli like godt synlige på den internasjonale arena som de store land – vel å merke dersom vi har fått utviklet språktekniske systemer og hjelpemidler som tillater bruk av vårt eget språk i kommunikasjon med andre språkkulturer. I motsatt fall må vi bruke engelsk.
Internasjonalt er det i dag en økende bevissthet om betydningen av det språklige mangfoldet i europeisk kultur- og samfunnsliv. Heller enn å se på den store mengden av nasjonale særspråk og større regionale språkvarianter (ca. 40) som en hemsko, må vi se språklig mangfold som en viktig forutsetning for kreativitet og for å skape personlig identitet. Mangfoldet i europeiske kulturytringer har en klar sammenheng med de mange nasjonalspråk.
Det er vel ofte slik at nye produkter på forbrukermarkedet fremstår som mye enklere enn de gamle utgavene fordi de er lettere å betjene, er mer kompakte osv. Sannheten er snarere at de som oftest må være mye mer komplekse og teknisk avanserte enn eldre utgaver for å kunne fremstå for brukeren som enklere å betjene. Slik er det også i forbindelse med dataprogrammer og digitale tjenester.
I dag finnes på markedet en rekke kraftige programmer som både gir brukerne tilgang til ulike former for avansert språkbehandling, og som samtidig er enkle å bruke. Bak utviklingen av slike programmer ligger det ofte flere hundre millioner kroner i utviklingsarbeid og en faglig innsats av et stort team med bred teknologisk og språklig fagbakgrunn. Arbeidet bygger på internasjonal kunnskap fra feltet datalingvistikk (teori og metode), forskings- og utviklingsarbeid innen datamaskinell tale- og tekstbehandling – og ikke minst – på store samlinger av språkmateriale i tekstlig og talt form, tilrettelagt for bruk i programsystemer og digitale tjenester.
Språkforskere som studerer grammatisk struktur og bøyningsverk ved hjelp av datamaskinelle metoder, har tradisjonelt nøyd seg med å bygge opp tekstsamlinger på et par millioner ord. For kommersiell produktutvikling er det i dag tale om å ha tilgjengelig språkressurser i en helt annen skala. Det er her nødvendig med tekstsamlinger på minst en halv milliard ord og svære samlinger av vokabular knyttet til særspråk og terminologi.
Slik ser vi at produktutviklingen innen språkteknologi nødvendigvis må bli svært kostbar. Det bør også påpekes at det er like kostbart å utvikle språkteknologi for et lite språk som for et stort. I første rekke blir språkteknologisk utviklingsarbeid i dag rettet mot språk med stor utbredelse, særlig engelsk. Det er i første rekke på det engelskspråklige markedet de store investeringene kan gjenvinnes gjennom salg i store volum. Dette betyr at de små nasjonalspråk vanligvis ikke er økonomisk interessante målspråk for de tunge utviklermiljøene, fordi markedene er for små.
Konsekvensene kan bli store for små språknasjoner dersom nye nivåer i digital tjenesteyting gjennom programprodukter og digitale informasjonstjenester m.m. bare blir tilgjengelig på engelsk. Dersom vi ikke kan tilby språkbehandlingsprodukter for små nasjonalspråk på samme nivå som de engelskspråklige, står vi i fare for at mange miljøer – ikke minst innen næringslivet – mer og mer vil gå over til å nytte engelsk som arbeidsspråk også i innenlandsk kommunikasjon og korrespondanse. Mer effektive systemer gir høyere inntjening. Dersom de unge blir vant til engelskspråklige programvarer og kommunikasjonstjenester, vil de senere ta med seg sine språklige datavaner inn i sitt yrke og sin fritid.
Man kan så spørre seg om ikke botemidlet for å gjøre de mindre språkene konkurransedyktige er å oversette de nye språkteknologiske produktene fra eksempelvis engelsk. Dessverre, slik er det knapt nok mulig å gjøre i dag, og i årene som kommer, vil det være umulig. Grunnen er, som nevnt ovenfor, at det bak et system for taleanalyse eller talesyntese, for automatisk oversettelse m.v. ligger et stort tilfang av produkttilpassede grammatikker, ordbøker, uttaleordbøker, terminologiske lister m.m. i datamaskinell form. Skal de små språknasjonene kunne gjøre seg nytte av andres språkteknologiske produktutvikling, må de derfor i det minste ha utviklet de relevante nasjonalspråklige komponentene som må implanteres i de produkter man ønsker "å lokalisere", som det heter på fagspråket.
Er det da nødvendigvis slik at små land ikke kan skape en levedyktig språkindustri? Et eksempel kan vise at det går an:
Det flamsk-belgiske selskapet Lernout and Hauspie er i dag en av verdens fremste tilbydere av avanserte språkteknologiske produkter. Selskapet, som har flere tusen ansatte, har datterselskaper i alle deler av verden. De er ofte opprettet i et nært samarbeid med offentlige myndigheter og nasjonale industrier. Som et ledd i den strategiske utviklingen av selskapet er det etablert "en flamsk språkdal" (The Flemish Language Valley) med betydelig offentlig støtte fra flamske myndigheter. En rekke virksomheter knyttet til ulike områder av språkteknologisk utviklingsarbeid er opprettet i denne "språkdalen". (Interesserte kan få vite mer om tiltaket ved å besøke internettadressen: http://www.flv.be).
For mange vil det kanskje være et tankekors at den voksende oppmerksomheten om vilkårene for de små nasjonalspråk i en digital fremtid ikke minst er et resultat av offensive handlingsprogrammer innenfor flere av EUs store utviklingsprogrammer. Her har Norge deltatt både gjennom et nasjonalt kartleggingsarbeid (EUROMAP) og ved å etablere et sekretariat som en del av det europeiske prosjektet Multilingual Information Society (MLIS).
Spesielt om den norske språksituasjonen
Det kan heldigvis også i vårt eget land nå registreres en øket interesse for spørsmål knyttet til bruken av norsk språk i digitale medier, samtidig som det fra forskningssiden er en utvikling i gang for å delta mer aktivt i samarbeid med miljøer som er markedsrettede. For tiden planlegges det på Vestlandet et selskap innen språkteknologi av betydelig omfang og med en ambisiøs målsetting.
Frem til i dag har det foregått lite markedsrettet språkteknologisk utviklingsarbeid i Norge. En viktig innsats har imidlertid foregått i Trondheim gjennom arbeidet med talesyntese og taleanalyse ved NTH. Også IBM og Telenor har i flere år drevet språkteknologisk utviklings- og tilpasningsarbeid for norsk. Likevel er fraværet av selskaper som arbeider med utvikling av norskspråklige programprodukter påtakelig, også sammenlignet med situasjonen i de andre nordiske land.
Behovet for å styrke arbeidet med bruk av norsk i programvarer og digitale informasjonstjenester er gitt en bred omtale i Kulturdepartementets Handlingsplan for IT på kulturområdet 1998–2001. Også i Næringsrettet IT-plan for perioden 1998–2001 fra Nærings- og handelsdepartementet understrekes behovet for å utvikle språkverktøy og metoder som setter oss i stand til å kommunisere på norsk og fremme eksporten av norske produkter.
For første gang er virkningene av informasjonsteknologi for norsk språkutvikling også gitt en bred omtale i en målbruksmelding til Stortinget (St.melding nr 13, 1997–1998). Her blir den spesielle norske språksituasjonen med to sidestilte målformer også drøftet. Som nevnt over, er utfordringene fremover store for alle små nasjonalspråk, men i Norge vil vi ha noen utfordringer i tillegg: I vår tilrettelegging av norske språkteknologiske produkter må hovedmålsettingen være å tilby produktene både for bokmåls- og nynorskbrukere. I tillegg kommer de behov for språktekniske hjelpemidler som samiske språkbrukere har krav på. Som vist ovenfor, vil dette bety utvikling av parallelle språkressurser i form av digitalt tilrettelagte grammatikker, leksika, uttaleregler m.v. for begge målformer (og for samisk), noe som uten tvil vil øke kostnadene i betydelig grad. Dette gjelder både når det er tale om egenutvikling av produkter og ved tilpasning til norsk og samisk av utenlandske produkter.
Også på andre måter vil den norske språksituasjonen fremstå som spesiell: Det tenkes her bl.a. på den store valgfrihet som finnes når det gjelder skrivemåten av ord og ved valg av grammatiske bøyningsformer. De språktekniske produktene er bygget opp av presise programinstruksjoner som regulerer alle valg som programmet foretar – også de språklige. Den som utvikler et digitalt språkhjelpemiddel for norsk, må derfor i minste detalj fastsette hvilke norske ord som skal velges ut ved f.eks en oversettelse fra norsk til engelsk, hvilken ortografisk variant som skal nyttes, hvilke sammensetningsdeler som skal brukes i flerleddede ord, hvilket bøyningsmønster som skal velges, hvilken dialektform et digitalt tekst-til-talesystem skal bruke osv.
Det finnes i dag bl.a. engelskspråklige programmer som tilbyr forfatteren støtte når det gjelder konsistent bruk av ord og hjelp til å fastholde et bestemt stilnivå. For bokmål og nynorsk vil slike støttefunksjoner trolig bli ennå vanskeligere å utforme enn for engelsk. Programmet skal i tillegg gi råd når det gjelder å velge og bruke konsekvent et omfattende sett av valgfrie ordformer og bøyningsmønstre – og de skal samsvare med hverandre, dvs. harmoniseres etter (språkpolitiske) normer som det er vanskelig, om ikke umulig, å gjøre eksplisitte.
Av slik grunner vil vi gjennom de systemer som utvikles, trolig få etablert flere de facto språkstandarder gjennom de vokabularer, grammatiske regler og normative språkbruksregler for valg av ord, bøyningsmønstre, setningslengde m.v. som programutviklerne legger til grunn. Siden slike språksystemer får svært stor utbredelse, vil innflytelsen fra dagens offisielle språknormer på praktisk språkbruk kunne avta raskt.
Det vi kan håpe på, er at utviklerne i sitt arbeid innser at de også trenger tilgang til solid norskfaglig kompetanse for å kunne lage produkter med høy språklig kvalitet. Dette gir rom for tidligere ukjente former for fagkoplinger mellom medarbeidere i IT-fag og språkmiljøer. For å øke motivasjonen i IT-industrien til å utvikle norskspråklige produkter vil det være viktig med et samarbeid med offentlige myndigheter og å få satt i verk faglig-økonomiske stimuleringsordninger.
Tiltak for å styrke bruken av norsk språk i digitale produkter og tjenester
I denne artikkelen har det vært et mål å få frem at tiden nå nærmest er overmoden for å utarbeide og sette i verk tiltak for å opprettholde og styrke bruken av bokmål, nynorsk og samisk i digitale produkter og tjenester. I utrednings- og plandokumenter har ikke minst Kulturdepartementet pekt på en del av de utfordringer som vi i dag står overfor som kulturnasjon.
For å sikre at satsingen på nasjonalt nivå skjer ut fra en felles målsetting og et helhetlig handlingsprogram, bør det snarest utarbeides en strategisk handlingsplan for språkteknologi. I dette arbeidet må industrien og representanter for ulike brukergrupper trekkes aktivt med.
Av mange grunner bør språkteknologisk produktutvikling først og fremst drives frem av kommersielle foretak. På den annen side bør foretakene stimuleres økonomisk gjennom de virkemidler som myndighetene kan ta i bruk på et så viktig nasjonalt innsatsområde. Gjennom vår nasjonale forskningspolitikk må vi også aktivt fremme et målrettet forsknings- og utviklingsarbeid på feltet slik at vi kan sikre en langsiktig kunnskapsutvikling og utdanning av fagfolk med innsikt i språkteknologisk arbeid.
Det offentlige har også en oppgave i å planlegge, koordinere og finansiere arbeid med å utvikle digitale språkressurser og å stille dem til disposisjon for bruk i privat og offentlig virksomhet. Som vist ovenfor er det i dag en kritisk mangel på tilgjengelige relevante språkdata for moderne talt og skrevet norsk. Det tilfanget som finnes, er dessuten ofte i praksis utilgjengelig for de aktuelle brukergrupper på grunn av de rettighetene som er knyttet til materialet.
Ideelt sett bør et innsatsprogram for norske språkressurser i digital form foregå som et fellestiltak mellom næringslivet og det offentlige. På dette feltet finnes det i dag satsinger i en rekke land og også store tiltaksprogrammer på EU-nivå. Det er derfor viktig at vi i Norge kan delta mest mulig aktivt i internasjonalt samarbeid på feltet. Her vil det bli drevet et kontinuerlig standardiseringsarbeid med tanke på å kunne utnytte språkressurser for talt og skrevet språk både i nasjonale og internasjonale IT-produkter og på tvers av språkgrenser.
Det er gledelig at vi snart får opprettet et eget språksekretariat under Norsk språkråd som kan koordinere og stimulere utviklingsarbeidet innen språkteknologi i vårt land og bygge bro over til de nordiske og internasjonale miljøer. Som vist i denne artikkelen, er det nok av oppgaver å gripe fatt i.
EUROMAP
KOLBJØRN HEGGSTAD
EU har i perioden frå 1992 og fram til i dag hatt ei rekkje utviklingsprogram innanfor området språkteknologi (på engelsk ofte kalla language engineering). Dei første åra vart det satsa mykje på grunnutvikling av teknologi og metodar. I den siste perioden har innsatsen vore meir retta mot utvikling av prototypar for språkverktøy med tanke på seinare kommersiell utnytting. I heile perioden har også innsamling av språktilfang og retningslinjer for tilrettelegging av ulike typar språkdata vore sentralt, både tale og tekst. Det er ein viktig føresetnad for utvikling av gode språkverktøy.
Arbeidet har vore bygd opp som prosjektarbeid, der kravet har vore at fleire nasjonar måtte delta, og at både forsking, industri og brukarar var representerte.
38 prosjekt
Til saman har 38 prosjekt vore gjennomførte i perioden, og det samla tilskottet til arbeidet frå EU har vore på om lag 900 millionar kroner.
Sjølv om no Europa sett under eitt kan seiast å ha bygd opp ein god kompetanse innanfor språkteknologi, ikkje minst med hjelp frå EU, er det enno langt igjen før vi kan seie at dei europeiske språka har språktekniske verktøy på nivå med det amerikansk-engelske nivået. Eit par av dei større europeiske språka har no fått ein del, men mykje vantar. Dessutan er kompetansemiljøa for vidare arbeid ulikt spreidde.
EU har ved fleire høve gjennom åra peikt på at dei nasjonale språka spelar ei nøkkelrolle sosialt, kulturelt, og for handel og politisk liv i Europa. Målet har vore å få fram ein språkteknologi som kan dekkje dei områda og brukarinteressene ein i dag kan sjå, og også at dei europeiske språka skal ha dei same vilkåra i informasjonssamfunnet.
Språktekniske produkt er oftast ikkje sjølvstendige produkt som kan seljast over disk, det er språktekniske funksjonar som skal innarbeidast i eller brukast saman med ei lang rekkje andre produkt, og som gjerne er internasjonalt utvikla, t.d. program for tekstbehandling, e-postsystem med omsetjing, søkjeprogram som finn informasjon på tvers av språk, osv. Dette er kommersielle produkt der produsentane ser på marknad og lønnsemd, og då fell gjerne små språkområde ut på grunn av økonomiske vurderingar. Då er det viktig at små europeiske nasjonar sjølv legg tilhøva til rette for eit eige språkteknisk utviklingsprogram. EU har med sine forskings- og utviklingsprogram prøvd å vise vegen og inviterer til ein europeisk dugnad.
EUROMAP
Med dette som bakgrunn vart det i regi av programområdet Language Engineering i EUs telematikkprogram sett i gang prosjektet EUROMAP. Dette var eit fellestiltak for alle medlemslanda i EU, supplert med EØS-landa Island og Noreg.
EUROMAP skulle styrast av ein prosjektleiar i kvart land som kunne knyte til seg medarbeidarar til ulike oppgåver. I Noreg var prosjektet formelt knytt til ID-gruppen, Oslo, men vart utført i praksis av IDE AS med Kolbjørn Heggstad som prosjektleiar. På sentralt europeisk nivå vart prosjektarbeidet koordinert av konsulentfirmaet Equipe Ltd., London.
Dei overordna måla for prosjektet var å finne ut korleis ein kunne byggje bruer mellom forskarmiljøa, brukarinteressene og industrien, få i stand ei betre samordning av forskings- og utviklingsmiljøa innanfor språkteknologi både på nasjonalt og europeisk plan, og stimulere til betre deltaking i felles europeiske prosjekt.
Dei praktiske oppgåvene som dei nasjonale prosjektgruppene fekk, var å kartleggje status innanfor språkteknologisk forskingsarbeid. Målet var vidare å finne moglege kommersielle utviklingsmiljø og leverandørar av språkprogramvarer, og – ikkje minst – få fram aktuelle og framtidige behov for informasjonstekniske språkprodukt og tenester i offentleg verksemd, i næringsliv og tenestesektorar og til privat bruk.
Dei resultata som arbeidet gav, skal brukast både i det strategiske planarbeidet i EU-kommisjonen og i medlemslanda.
Arbeidet i Noreg
I Noreg har det vore lite målretta forskings- og utviklingsarbeid med tanke på konkrete språkverktøy for marknaden. Det generelle opplegget frå EU for å kartleggje desse miljøa i Noreg gav få resultat, både i dei akademiske og frittståande forskings- og utviklingsmiljøa, og hjå kommersielle produsentar. Fleire forskingsmiljø stilte seg dessutan undrande til slike spørsmål frå EU som i kva grad brukarbehov og marknadsanalysar hadde spela inn ved val av forskingsoppgåver. Sjølvsagt var det visse unntak, men her var det tydeleg at mangelen på løyvingar til denne typen arbeid gjorde arbeidet vanskeleg.
I intervju og samtalar med statlege institusjonar og moglege industrikundar gjekk det tydeleg fram at språkteknologi var eit lite kjent emne.
Ein stor del av innsatsen i det norske EUROMAP-prosjektet vart derfor sett av til å spreie kunnskap om språkteknologi generelt, peike på at det var eit viktig nasjonalt satsingsområde, mellom anna fordi det ville vere ein viktig føresetnad for bruken av norsk språk på mange område i framtida. Dette har vore gjort gjennom foredrag, gjennom media og mange samtalar. Rapportane frå det norske arbeidet går inn i ein felles europeisk rapport som vil vere tilgjengeleg i haust. Rapporten tek for seg både status for språkteknologien i Europa, peikar på kommande utfordringar og gir tilrådingar med tanke på vidare arbeid.
Første fasen i EUROMAP-prosjektet vart avslutta i februar 1998. Neste steg er alt starta og vil vere ei vidareføring av prosjektet i eitt år framover. Det byggjer på det same nettverket med nasjonale aktørar. Ein skal no utnytte kontaktnettet og den felles europeiske kunnskapsbasen om språkteknologi som er bygd opp. Hovudaktivitetane vil vere å spreie kunnskap om språkteknologien, kva som er mogleg, og nytteverdien til potensielle brukarar, både nasjonalt og til tverrnasjonale verksemder.
I denne perioden skal EUs femte rammeprogram setjast i gang. EUROMAP har derfor fått som oppgåve å vise korleis og kvifor språkteknologi kan gå inn i ulike utviklingsprosjekt i det nye programmet, og kva nye krav som blir stilte til deltakarane.
EUROMAP vil i haust setje opp norske sider på Internett og byggje opp ei eiga informasjonsteneste der ein kan finne opplysningar om nasjonale og internasjonale språktekniske prosjekt, produkt og tenester. Ein skal også få hjelp til å etablere kontakt med internasjonale brukarar, utviklarar og produsentar på området.
SEKRETARIAT FOR SPRÅKTEKNOLOGI
JON GREPSTAD
St.meld. nr. 13 (1997–98), som vart lagd fram i desember i fjor, gjorde mellom anna framlegg om at det blir skipa eit sekretariat for språkteknologi i tilknyting til Norsk språkråd. Arbeidsoppgåvene, som truleg vil inngå som ein integrert del i sekretariatet til Språkrådet, blir no førebudde. I stortingsmeldinga skriv Kulturdepartementet mellom anna:
"Den norske språkpolitikken som krev jamstilling mellom bokmål og nynorsk, og som dessutan inneber at vi skal ta omsyn til fleire jamstilte ord- og bøyingsformer, vil bli enda meir komplisert og arbeidskrevjande i det komande teknologiske informasjonssamfunnet. Målet må vere å utvikle ein norsk språkteknikk i tekstbehandlingssystem, i databasar, i spørje- og dialogsystem, på Internett osv som er på høgde med det ein i dag finn på marknaden for engelsk og fleire av dei større språka i Europa. [...]
Det trengst eit offensivt handlingsprogram der både juridiske, administrative, språkteknologiske og økonomiske verkemiddel blir tekne i bruk. Målet er å kunne gi både nynorsk- og bokmålsbrukarane gode reiskapar til støtte for språkbehandling og å tilby relevante informasjonstenester o a på begge målformer. [...]
I Kulturdepartementets handlingsplan for informasjonsteknologi på kulturområdet er det i eit eige kapittel mellom anna gitt ein omtale av dei viktigaste oppgåvene som bruk av ny teknologi gir for departementet i åra som kjem. Som eige tiltak er det gjort framlegg om at det blir etablert eit sekretariat for språkteknikk. Om oppgåvene for sekretariatet blir det sagt:
'Sekretariatet skal være et sentralt virkemiddel i arbeidet for at norsk språk kan bestå som et fullverdig og foretrukket uttrykksmiddel også når vi arbeider med avansert teknologi og bruker produkter og tjenester basert på IKT. Det utarbeides et handlingsprogram for å øke oppmerksomheten om feltet og som et grunnlag i arbeidet for å fremskaffe avanserte programmer (nasjonale og internasjonale) for språkbehandling. Målet er at norsk språk skal nyttes i privat og offentlig utvikling av IT-produkter, herunder i de nye generasjoner av elektroniske meldings- og informasjonstjenester. Sekretariatet skal være et bindeledd mellom kultur- og forskningsmiljøene og IT-næringen (bl.a. programvareimportørene). Det utvikles et samarbeid med IT-industriens fagorganisasjoner og Den norske dataforening. Sekretariatet skal også fungere som et nasjonalt knutepunkt for det omfattende faglige samarbeidet som skjer på europeisk basis gjennom EUs innsatsprogrammer for språkteknikk og generelt innen rammen av arbeidet for et språklig mangfold i det europeiske informasjonssamfunnet.' "
Språkteknologi er kort sagt dataprogram som behandlar naturleg språk. Døme på språkteknologi er: (a) retteprogram og anna skrivestøtte, (b) elektronisk informasjonssøking, (c) maskinomsetjing og datastøtta omsetjing, (d) taleteknologi (talegjenkjenning og syntetisk tale).
STADNAMNNORMERING – EIN KIME TIL KONFLIKTAR
TERJE LARSEN
"Bitter navnestrid", "Nytt fjell i Alvdal", "Sint på endinga -a i Finnøya", "Heiste flagget for Filefjell", "Sirdøler protesterer iherdig mot navnevoldtekt av Rostøl". Dette er eit lite knippe avisoverskrifter som alle har det felles at dei viser til konfliktar om skrivemåten av stadnamn. Det "nye" fjellet i Alvdal var Tronden, der skrivemåten tidlegare hadde vore Tron. Då Filefjell vart vedteke som skrivemåte av namnet på den kjende fjellovergangen frå Austlandet til Vestlandet, markerte det slutten på ein mangeårig strid som lokalsamfunnet hadde ført mot Fillefjell(et). Dømet frå Sirdal er dagsaktuelt og gjeld ei sak som i skrivande stund ikkje er avslutta. I samband med vegskilting i Sirdal har spørsmålet om skrivemåten av bruksnamnet Rosstøl/Rostøl kome opp. Namnekonsulentane har tilrådd skrivemåten Rosstøl, og har grunngjeve det med at dialektuttalen er /¹råsstøl/, dvs. med kort vokal i førsteleddet. Eit viktig prinsipp i norsk rettskriving, og dermed i normering av stadnamn, er at kort vokal blir markert med etterfølgjande dobbel konsonant, noko som skulle tilseie to s-ar. Namnet er vidare samansett av gno. hross 'hest' og støl og har skriftforma Rosstøl både i den sist trykte matrikkelen (register over jordeigedomar med skatteskyld) og på kartblad 1312 - 2 Tonstad. (På kartet står namnet rett nok i bestemt form, men det synest det ikkje å vere talemålsgrunnlag for.) Framlegget frå namnekonsulentane har vore ute til høyring i kommunen, og rapportane fortel om sterkt lokalt engasjement for skrivemåten Rostøl. Dette kan eg på mange måtar forstå. Det er denne skrivemåten som har vore nytta lokalt og som ein derfor er van med å sjå i skrift, og det er også denne skrivemåten som er nytta som slektsnamn. Sjølv om det er eit viktig og prinsipielt skilje mellom slektsnamn og bruksnamn, er det likevel ikkje vanskeleg å skjønne at mange set likskapsteikn mellom gardsnamnet og slektsnamnet.
Saka frå Sirdal er illustrerande for slike namnekonfliktar. Det skal eg straks kome attende til, men først nokre ord om stadnamnrøkt og regelverk.
Stadnamnrøkt
Hundvåko, Hangur og Skriulaupen.
Underlige navn vi har i dette landet vårt,
liksom hogd ut av berget, rett og slett,
eller skåret ut av gamle trestubber.
---
Framrusthovdi, Uppnostindan', Tindulvstølane.
Det må ha bodd noen her før
som var mere kjente her enn vi er blitt,
og tok ordene rett ut av fjellveggen
og hogde dem til for oss som runer.
Holder det?
Stadnamna har fleire funksjonar. I desse strofene frå diktet Hundvåko av Rolf Jacobsen har forfattaren gripe fatt i éi viktig side, namna som kulturminne. Dei formidlar til oss eit mangesidig bilete av den innsikta eldre generasjonar fekk i samspelet mellom menneske og natur, og er såleis ei verdfull lokalhistorisk kjelde som utgjer ein viktig trivselsfaktor for menneska i eit lokalsamfunn. Stadnamna høyrer også med til språkarven, dei er ein del av dialektane og følgjer vanlegvis same lydutvikling som andre ord. Dei er difor ein sjølvsagd og umisteleg del av ordforrådet i lokalmiljøet, og blir som regel uttala i samsvar med talemålet der.
Men først og fremst er stadnamna adresser som hjelper oss med å orientere oss i omverda, og som vi nyttar når vi skal fortelje andre om kvar vi er eller bur, kvar vi skal eller har vore. På same måten som personnamn er nødvendige for å skilje personar frå kvarandre, er stadnamn nødvendige for å identifisere bestemte stader på ein eintydig og opplysande måte.
Stadnamnrøkt vil seie å ta vare på denne stadnamnarven, og kan karakteriserast som ei todelt oppgåve. Den eine går ut på å normere namna, slik at dei får ein tenleg skrivemåte på kart, skilt og i register. Den andre går ut på verne namna og utnytte dei som kulturminne, t.d. i samband med adressetildeling og anna namnsetjing.
Regelverk
Skrivemåten av stadnamn i offentleg bruk er regulert av lov om stadnamn frå 1990, ei lov som i desse dagar blir evaluert. Viktige punkt i lova er:
- Når ein skal fastsetje skrivemåten, skal ein ta utgangspunkt i den tradisjonelle lokale uttalen og følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp i norsk (og samisk. For finske namn i Nord-Noreg skal ein følgje rettskrivingsprinsippa i finsk).
- Før skrivemåten av eit namn blir fastsett, skal han vurderast både av namnefaglege konsulentar og av lokalsamfunnet.
- Dersom det oppstår tvist om ein fastsett skrivemåte, blir tvisten avgjord av ei offentleg oppnemnd klagenemnd.
Detaljerte reglar om skrivemåten er nærare presiserte i utfyllande forskrifter. For norske namn skal ein som hovudregel velje den hovud- eller sideforma i rettskrivinga (nynorsk eller bokmål) som høver best med den tradisjonelle dialektuttalen. Det vil seie at er dialektuttalen /²storvanne/, normerer ein til Storvannet, er uttalen /²storvatne/, skriv ein Storvatnet. Men det er opna for å bruke enkelte dialektformer, t.d. Håg(g)ån (for Hagen), Viga (for Vika) og Gvitåsen (for Kvitåsen). Det heiter likevel at ein i avveginga mellom ulike omsyn skal leggje vekt på nasjonal einskap i namneverket.
Når eit namn har fått fastsett skrivemåte etter reglane i lova, skal denne skrivemåten brukast av alle offentlege organ, t.d. på kart og skilt og i godkjenningspliktige lærebøker. Det gjeld også samiske og finske namn, som skal brukast saman med ei eventuell norsk namneform. Alle skriftformer som er endeleg fastsette, blir førte inn i Sentralt stadnamnregister ved Statens kartverk på Hønefoss.
Lova inneheld ikkje reglar for vern av stadnamn, t.d. at ein bør nytte eldre namn framfor yngre. Mange meiner at dette er ein mangel ved lovverket slik det er i dag, og som det bør rettast på, og dei viser m.a. til at dette spørsmålet no blir vurdert på høgt politisk hald i Sverige. Om ein kjem så langt her i landet, er det for tidleg å seie noko om, men dette er eit sentralt problem i stadnamnrøkta sett ut frå kulturverntanken. Det er funksjonaliteten som avgjer kva for namn som blir brukte i samfunnet, ikkje den kulturhistoriske verdien. Sjølv om gamle namn også kan fungere i eit moderne samfunn, kan ein ikkje utan vidare byte ut nye namn som er i allmenn bruk med gamle namn som er lite kjende.
Jamvel om kulturaspektet ikkje er nemnt eksplisitt i sjølve lovteksten, syner likevel forarbeida til lova at vernetanken var viktig. Namnevernet kan vere musealt eller funksjonelt. Det museale namnevernet går ut på å drive systematisk innsamling av namn og byggje opp namnesamlingar. Slike samlingar finn vi ved universiteta og nokre av høgskulane, men no er også fleire kommunar i ferd med å byggje opp lokale namnesamlingar. Det er likevel viktig å understreke at mykje innsamlingsarbeid står att. Eit funksjonelt namnevern inneber at ein utnyttar dette innsamla namnetilfanget, t.d. i adressenamn og i namn på bustadfelt og som grunnlag for namnsetjinga på kart. Det bør vere ein grunnregel at ein ved slik namngjeving av nye objekt tek utgangspunkt i det eksisterande namnetilfanget på staden anten ved å bruke tradisjonelle namn uendra eller ved å leggje til ulike etterledd. Dersom ein må lage nye namn, bør ein følgje det lokale namnesystemet, slik det kjem til uttrykk i ordtilfang og grammatiske tilhøve. I motsetnad til dei fleste andre historiske minnesmerke er stadnamna funksjonelle også i eit moderne samfunn.
På denne måten kan gamle namn bli flytte frå dei opphavlege namneobjekta og få nye funksjonar. Dette er ikkje noko nytt prinsipp, tvert om har det vore vanleg at t.d. eit elvenamn har vorte teke i bruk som namn på ein gard som ligg ved elva. Spørsmålet blir: Kor langt kan vi flytte eit namn? Det seier lova heller ikkje noko om, og vi har i det siste hatt fleire tilfelle der personar i lokalsamfunnet har reagert på at eit namn er brukt langt unna der det opphavleg høyrer heime. Eit døme frå Kragerø i Telemark er namna Portør brygge og Portør senter, som vart tekne i bruk i Finnsbudalen 2,5 km sørvest for Portør. Det som skil ei slik moderne namneoverføring frå den tradisjonelle overføringa, er at det verkar som om ho er resultatet av ei planmessig namngjeving, der praktiske, økonomiske eller estetiske omsyn ofte ligg til grunn. I dømet frå Kragerø tok kommunen til slutt omsyn til protestane og vedtok å gje senteret namnet Haslumkilen Havn.
Rosstøl eller Rostøl?
Så attende til konflikten om skrivemåten av bruksnamnet Rosstøl/Rostøl i Sirdal. Kva som blir offisiell skrivemåte av dette namnet, veit vi førebels ikkje. Namnekonsulentane har altså tilrådd Rosstøl og vist til hovudreglane i lov om stadnamn. Lokalsamfunnet ønskjer Rostøl fordi denne skrivemåten har vore nytta mest lokalt, og det skal leggjast vekt på dette ønsket. Saka illustrerer såleis kor vanskeleg det kan vere å sameine ønsket om eit einskapleg namneverk med eit sterkt lokalt engasjement. Dette heng m.a. saman med spørsmålet om eigedomsretten til namna: Kven "eig" stadnamna og skal såleis bestemme korleis dei skal skrivast? Eit vanleg syn er at namna er ein lokal eller til og med privat eigedom, og skriftformer som er brukte og ønskte lokalt, blir sedde på som dei "rette". Slike ønskte former kan vere ei innarbeidd lokal skriftform, som i denne saka, men ofte òg ei rein dialektform, som Litjtjønna for Litl(e)tjønna.
Mot dette står synet på namna som eit felleseige som når ut over det lokale. Dei som hevdar dette synet, meiner at namna bør skrivast mest mogleg i samsvar med vanleg rettskriving, slik at folk flest ikkje har vanskar med skrivemåte og uttale, og at skriftforma ikkje må skyggje for meiningsinnhaldet. Det er denne tanken som i hovudsak er nedfelt i lov om stadnamn.
Saka syner også at det ikkje er semje om kva ein meiner med namn som kulturminne. Frå ein kulturvernsynsstad har ein tradisjonelt sett på den munnlege forma som det eigentlege kulturminnet, medan den skriftlege forma ikkje har hatt same status. Men som Peter Hallaråker peiker på, er det eit historisk faktum at frå den dagen norske stadnamn vart skriftfeste, vart dei ein viktig del av vår felles skrifttradisjon. I folks augo fekk denne skrifttradisjonen høg prestisje, ikkje minst fordi dei namna som vart først skriftfeste, var namn på grunnleggjande sosiale einingar i samfunnet, t.d. slektsgardane. Mange gardsnamn kan ha skriftformer som er fleire hundre år gamle, og dei er gjerne sterkt knytte til slekta. Rører ein ved den skrivemåten ein er van med å sjå, rører ein også noko med slektsidentiteten.
Kven avgjer så skrivemåten av stadnamn i offentleg bruk? Her skil stadnamnnormering seg frå anna offentleg skriftnormering. I saka Rosstøl/Rostøl er det Statens kartverk som har vedtaksmynde, medan det i andre saker kan vere eit anna offentleg organ, t.d. ein kommune når det gjeld gatenamn og tettstadnamn, Statens vegvesen når det gjeld namn på bruer og tunnelar langs riksvegar, eller Posten Noreg når det gjeld namn på postkontor. Vedtaksretten er altså spreidd på fleire organ. Men det er meir som skil. Før skrivemåten blir fastsett, skal saka gjennom ein demokratisk prosess, der ulike partar har rett til å uttale seg. Det er dessutan mogleg å klage på eit vedtak, slik at saka til slutt kan ende i klagenemnda for stadnamnsaker for endeleg avgjerd.
Litteratur:
Peter Hallaråker 1997: Innføring i stadnamn. Innsamling og gransking. Oslo: Universitetsforlaget
Botolv Helleland 1994a: Stadnamnrøkt i Noreg. I: Ortnamn värda att vårda. [Stockholm]
Botolv Helleland 1994b: Vern av stadnamn. I: Nytt om namn. Nr. 20/1994
Tor Erik Jenstad 1996: Rett namn på rett stad. Korleis få gode planleggjarnamn. I: Kommunale tema 2/96. Utgjevarar: Kommunal Opplæring Møre og Romsdal
SPRÅK, KJØNN OG LIKESTILLING
RUTH VATVEDT FJELD
De 25 årene som Norsk språkråd har eksistert, har falt sammen med den perioden da kvinnenes stilling og status i samfunnet er blitt radikalt endret. Det er derfor naturlig at man ved jubileet også prøver å gjøre opp status for hvordan samfunnsendringen har virket inn på språkbruken, eller omvendt: om Språkrådets aktive innsats har hatt noen betydning for likestillingen. Likestillingsloven kom i 1978, altså ikke så mange år etter at Språkrådet ble opprettet. Loven skal fremme likestilling mellom kjønnene på alle samfunnsområder; kvinner og menn skal gis like muligheter til utdanning, arbeid og kulturell og faglig utvikling.
Både Språkrådet og likestillingsloven er institusjonelle instrumenter som skal styre atferd: Folk skal bruke språket i samsvar med de fastsatte normene, og man skal ikke gjøre forskjell på folk på grunn av deres kjønn. Både rådet og loven er uttrykk for tro på at det nytter å styre mellommenneskelige relasjoner gjennom offentlige tiltak.
Språkrådet har nylig publisert en brosjyre med retningslinjer for kjønnsnøytral språkbruk. Der gis det blant annet råd om at betegnelser som favoriserer det ene kjønn i stillingsutlysninger bør unngås, og at lærebøker og offentlige publikasjoner tydelig bør gjenspeile at både kvinner og menn deltar i samfunnslivet, f eks når det brukes personbetegnelser der språksystemet krever markering av kjønn. Man bør heller ikke bruke pronomen som alltid refererer til menn i forbindelse med høystatusaktiviteter og til kvinner i forbindelse med lavstatusaktiviteter.
En slik rådgivningsbrosjyre er et viktig tiltak, men mange har spurt seg om den vil få noen betydning for likestillingen. Enkelte blir veldig lett irritert over at det kan stå i en lærebok: "Når feieren kommer, må hun ha klar tilgang til piper og feieluker," og ville sikkert steile om det stod slik på den lappen som innimellom ligger i postkassa. Andre synes det er trist at de ikke vet om læreren er en mann eller en kvinne, når de leser i avisen: "Læreren lugget og skallet til eleven." De mener at det ville vært interessant eller nyttig å vite om det er en mann eller kvinne som gjorde ugjerningen, men pussig nok føler de ikke samme behov for å få vite elevens kjønn, det kunne kanskje vært like interessant. Slike reaksjoner viser at motviljen mot språkendringer ofte bunner i inngrodde vaner og tradisjoner. Det er språkendringer i seg selv man ikke liker, akkurat som det er motstand mot andre samfunnsendringer, som at kvinner deltar i Forsvaret eller er kirkelige ledere.
I språk- og kjønnforskningens første fase, dvs før 1970, ble feministisk forskning gjerne definert som forskning utført av kvinner. Det var da forskningssubjektet som utgjorde kriteriet for klassifiseringen, et kriterium som sier mer om manglende likestilling enn om språkforskning. I Norge ble sammenhengen mellom språkbruk og kjønn først tydeliggjort med Rolv Mikkel Blakars berømte bok Språk er makt fra 1972. Han gav der svært gode eksempler på hvordan kjønn hadde mye å si for hvem som fikk språket i sin makt, eller rettere, som kunne få makt over andre ved hjelp av språket. Utover i 70-åra var det forskningsobjektet, altså hva forskningen dreide seg om, som ble brukt som kriterium. I denne perioden var kjønnsrollekampen hard og kampviljen stor, og kanskje ble mange resultater og tolkningen av dem overdrevet. En grei oversikt over språk- og kjønnforskningens andre fase i Norden gir Ole Togebys rapport Kvinder siger selvfølgelig mest – sagde manden fra 1986. Han går der kritisk igjennom de enkelte forskningsresultatene og forsøker å etterprøve dem metodisk.
Men vi bør huske på at den språkvitenskapelige status som var utgangspunktet for 70-åras språk- og kjønnforskning i Norden, først og fremst var formulert av Otto Jespersen i Language fra 1922, der han har viet kvinnen et helt kapittel. Jespersen slår fast at kvinner og menn har forskjellig språkevne, og gir mange eksempler på det, f eks at kvinner ikke er i stand til å si stygge ord eller visse stygge lyder. I Norge går Sigurd Kolsrud faktisk enda lenger, for mens Jespersen tydelig peker på sammenhengen mellom sosial stilling og språkbruk, sier Kolsrud: "Ein skilnad i maalbruk kann me vel sjaa millom kar og kvinne. Ingen vil tvile paa at det her er ein organisk ulikskap." (Kolsrud: Maal og maalgransking 1922:20). Han sier videre: "Me finn meir av refleks og mindre av refleksjon", underforstått i sammenlikning med mannens språk.
Sett på denne bakgrunnen er det ikke til å undre seg over at den tidlige språk- og kjønnforskningen kom med krasse konklusjoner.
Internasjonalt begynte denne språkforskningen med Robin Lakoffs Language and Woman's Place (1975) og kulminerte med Dale Spender Man made language (1980). Først opp mot 1990 fikk debatten og forskningen en mer forsonlig tone, som i bestselgeren av Deborah Tannen, Det er ikke det jeg sier! (1990).
I internasjonal forskning om språk og kjønn er den engelske språkforskeren Deborah Cameron en av de fremste. Hun mener man kan beskrive forskningsfeltet ut fra tre forskjellige forklaringsmodeller:
- Mangelmodellen: Kvinners språk er ufullkomment sett i forhold til menns.
- Dominansmodellen: Kvinners språk er annerledes enn menns fordi kvinner er sosialt underordnet.
- Likeverdmodellen: Kvinner og menn har forskjellige kulturer. Hvis vi forstår hverandres kulturer, vil vi imidlertid godta hverandre, og forskjellene vil dermed bli borte.
Kolsruds syn er i samsvar med mangelmodellen, mens Jespersen, lest i positiv forstand, delvis representerer dominansmodellen. Tannens bok er uttrykk for likeverdmodellen. Hele det grunnleggende budskapet i hennes mye leste bok er toleranse. Bokas internasjonale salgssuksess kan tolkes som at dette budskapet er akseptert og ansett som nyttig og anvendelig lesning.
Tannen er imidlertid fra faglig hold kritisert for å være antifeministisk. Kritikken må forstås slik at toleranse ikke anses å fremme likestillingen; likeverdstanken forutsetter at likestilling allerede er oppnådd. Toleranse er ingen løsning dersom man mener at det foreligger faktiske forskjeller.
Egentlig følger det av alle de tre modellene en preskriptiv språkbeskrivelse, man beskriver ikke bare hvordan kvinners språk er, og konkluderer med hvordan det bør være, akkurat som annen normativ språkbeskrivelse eller "språkrøkt". Cameron avviser alle de tre tilnærmingsmåtene; hun mener man i stedet må ta utgangspunkt i selve kjønnsvariabelen, og egentlig er ikke det noe annet enn å ta Jespersen på ordet. Sosiolingvistikken har lært oss at det er feil å bedømme andres språk med vårt eget som målestokk. Forskjeller betyr ikke automatisk ulik verdi, dvs at noe må være mindreverdig og noe annet overlegent. Det er ikke språklig sett noe galt med lavstatusdialekter, men med holdningen til dem – det er som regel en bakenforliggende årsak til den lave statusen. Det er det samme med såkalt kvinnespråk. Språkforskjeller er uproblematisk, men undertrykking av noen grupper pga den avvikende eller spesielle språkbruken kan ikke aksepteres. Utjamning i status mellom kjønnene vil føre til utjamning av status mellom kvinners og menns språk og språkbruk.
Men språkendringer er noe som skjer langsomt, og derfor ønsker de utålmodige å øke tempoet ved å justere språket før eller idet kulturen er i ferd med å endre seg. Og det er her Språkrådet utøver sin vanskelige gjerning. Språk er kulturrelative uttrykk, og det er for naivt å tro at man ved å endre uttrykkene alene har særlige muligheter til å forandre selve kulturen.
Det er nettopp måten kvinner snakker på, som ofte er utskjelt eller latterliggjort: Kvinner snakker ikke bare feil, de snakker også for mye! De bruker upresise ord, som dings, greie, fikse og ordne, og overdriver så det renner, minst hundre tusen ganger må de si fra om noe før noen hører etter, når de i virkeligheten har sagt fra tre ganger. Dermed er kvinner også uetterrettelige og upålitelige.
Slike påstander kommer av at språkforskerne har vært flinke til å lage forklaringer som passer med de reelle maktstrukturene, når de har utforsket kvinners og menns språkbruk. Det er ikke til å bortforklare at mennene har hatt mest makt i den kultur vi kjenner noenlunde godt til, og det er først i det senere at kvinnene selv har fått definere og tolke hva som skal gjelde. Når det er så mye å ta igjen, blir det lett overdrivelser, og det provoserer mer enn noe annet. Å kreve at en stortingsmann skal kalles stortingsrepresentant, vakte mye røre i sin tid, og det vekker fortsatt irritasjon å snakke om jordfedre. Og fortsatt mangler faktisk uttrykk for "mannlige horer" eller "kvinnelige hanreier", selv om fenomenene florerer. Det er altså i likestillingssammenheng fortsatt viktig å være kritisk til den måten kunnskap defineres, tolkes og evalueres på.
Kvinner som ønsker å gå foran i likestillingskampen, blir ofte regnet for å være mannhaftige. Men å være kritisk til definisjonen av selve kjønnsvariabelen betyr selvsagt ikke at man skal fornekte sitt kjønn, sitt sexus. Men man skal ikke ukritisk akseptere den sosialt bestemte kjønnsvariabelen, som av amerikanske feminister ofte omtales som gender, og som vi ikke engang har noe eget uttrykk for på norsk. Biologisk og sosialt kjønn henger uatskillelig sammen, og med manglende språklig atskillelse følger ofte en saklig sammenblanding. Så lenge man ikke ser at det er to forskjellige fenomener, er det enkelt å komme med moteksempler til enkeltstående forskningsresultater, f eks å "motbevise" at kvinner bruker språket først og fremst fordi de søker intimitet og vennskap, mens menn bruker det for å oppnå makt. Slike "tilbøyeligheter" er selvsagt ikke biologisk bestemt. Sannheten er vel nærmere den at guttene opplæres til selvhevdelse, og jentene til selvutslettelse. Svært mange av de fordommene og stereotypiene som verserer i debatten om språk og kjønn, er oppkonstruert for å rettferdiggjøre og opprettholde den undertrykkelsen som mange kvinner den dag i dag opplever. Feminisme kan tolkes som det å gi jentene bedre vilkår, og mange tiltak i den retningen har ført til at likestillingen i dag uomtvistelig er kommet mye lenger enn på Jespersens og Kolsruds tid. Man kan derfor si at økt bevissthet om språk og kjønn, på linje med annet feministisk arbeid, har ført til bedre likestilling mellom kjønnene. Men det er langt igjen, så det er bare å fortsette.
ORDBOK OVER TRØNDERMÅLA
KRISTOFFER KRUKEN
Straks føre jul opplevde ein i Trøndelag det uvanlege at ei språkbok gjekk til topps på salslistene i mange bokhandlar. Dette uforferda produktet var Trønderordboka, redigert av Tor Erik Jenstad og Arnold Dalen og utgjeven av Tapir forlag (Trondheim 1997, 287 sider). Forlaget satsa optimistisk, og fekk eit eventyrleg tilslag: Etter få veker hadde dei selt over tre tusen bøker av eit førsteopplag på fire tusen.
Boka er eit resultat av arbeidet med prosjektet "Ordbok over trøndermåla", som tok til med NAVF-støtte i 1981. Redaktørane kallar sjølv boka ei folkeutgåve. I det ligg det at ho er ein litt forenkla versjon av det som frå byrjinga var tenkt å bli ei heildekkjande, vitskapleg ordbok, men som økonomien dessverre har sett bom for, iallfall førebels. Når gali først skal vera, er 'folkeboka' ei god løysing. Ho inneheld om lag 4000 ord og dekkjer det mest sentrale og spesielle ordtilfanget i Trøndelag og på Nordmøre. (Trøndelag omfattar i denne samanhengen òg Frostviken i Jämtland, som frå gammalt har same målføret som Lierne.) Dei fleste orda har ei viss utbreiing i landsdelen, og somme er kjende over heile området. Ikkje alle er reine trønderord, men finst og andre stader i landet. Heilt sjeldne ord, med belegg frå berre éin stad, er som regel ikkje tekne med. Ordartiklane er oppbygde slik: oppslagsform, ordklasse, definisjon(ar), heimfesting, bruksdøme, uttalevariantar, etymologi.
Oppslagsformene er gjennomgåande normaliserte, så sant det ikkje er snakk om enkeltståande belegg eller etymologisk usikre ord (t.d. slåggå). Der normaliseringa gjev stor avstand til uttalen, er det brukt tilvisingar etter skjønn, t.d. frå oddo og uddu til ide f, og frå lånnå til lina v, men ikkje t.d. frå moro og murru til mare f eller frå lanna til lina v. Det kunne gjerne ha vori fleire tilvisingar, for det er ofte vanskeleg – både for trønderane sjølv og andre – å vita kva normalform eit trøndsk ord svarar til. Som døma viser, gjeld avvika helst jamvektsord. Sidan rettskrivinga tillet kløyvd infinitiv (-a/-e), men ikkje kløyvd nemneform i substantiv, kjem det trøndske jamvektssystemet, trass i alt, best til uttrykk i verba. Såleis har utlydsvokalen både i verbet tåggå og i substantivet tåggå m grunnlag i ein historisk a, men etter rettskrivinga kan a-en berre brukast i verbet. Rettskrivinga har òg ført til skilnad mellom ei kort form som jar m og ei lang form som dugurd m. For å dekkje det trøndske formsettet (jar, jåddår o.fl.) burde også det første hatt lang form, jadar.
Uttalen av ord og setningar står med lydskrift i kursiv når opplysningane er nokolunde sikre, men med vanlege bokstavar i utheva kursiv når belegga uttalemessig er meir usikre. Skilnaden er etter mitt syn godt motivert og skaper aldri problem for forståinga. Somme av teikna i lydskrifta hallar meir enn dei andre, noko som gjev eit uryddig synsinntrykk. Det ser ut til at to fontar er brukte om einannan. Dette bør rettast ved eit eventuelt nytt opplag.
Tydingsskilnader er, som forklart i innleiinga, markerte med tal og bokstavar, og uttalevariantar og bruksdøme er skilde med semikolon. Men her er det flytande overgangar, og mange stader må det som er avgrensa med semikolon, lesast som tydingsnyansar og ikkje som konkret språkbruk. Det gjeld t.d. 'ynkeleg stakkar; krek' ved skræling m, og 'pirke; fingre med' ved pjota v, tyding 1. Andre stader verkar tydingane for lite samanarbeidde, slik at orda framstår som meir tydingsrike enn dei i røynda er. Såleis har t.d. skvarr n fått fire tydingsvariantar, alle skilde med semikolon. Her trur eg nyansane i stor grad botnar i ulik ordlegging hos informantane. Tilsvarande ved stuppul m, tyding 5, o.fl. Fordelen med å redigere såpass forsiktig er at grunnlagsmaterialet kjem meir til sin rett.
Av og til blir det opplyst at ordet finst i stadnamn, t.d. aun n, forskott n og hevel m. I slike tilfelle blir ikkje namna drøfta som namn, men tener som kjelde til ordkunnskap. Særleg kan dei vise andre (og oftast vidare) ordgeografiske grenser enn det ein elles har opplysningar om. Nyttar ein stadnamn slik, vil dei primært kaste lys over eldre tids språkbruk og dermed leggje ein historisk dimensjon til ordstoffet.
Til heimfesting er det nytta både større område og herads- eller kommunenivå etter eldre inndeling. Dette gjev presise geografiske opplysningar, men ein må vera klar over at dei områda som blir nemnde, prinsipielt er minimumsfelt for ordet. Ofte finst det vidare, berre at ordboksprosjektet ikkje har fått belegg på det. Litterære sitat er heimla med forfattarnamn og kort tittel. Det er eit sakn at siterte forfattarar og verk ikkje er oppførte i ei samla liste, slik som informantane elles er (s. 285–287).
Mykje av materialet til ordboka har komi inn som ein del av eit breiare tradisjonsstoff knytt til reiskapar, arbeidsliv, samværsformer, sed og skikk osv. Mange av desse fenomena er no borte og ukjende for dei fleste, og orda truleg likeins. At ordtilfanget såleis i visse delar er døyande eller utdøydd, kjem ikkje direkte fram, og nokon slik klassifikasjon av 'helsetilstanden' åt orda er det vel heller ikkje mogleg å gje. Eit inntrykk elles er at påfallande mykje av det som finn sin plass i ei slik bok, er ord som karakteriserer folk, og da som regel negativt, anten det gjeld kropp, framferd eller sinnelag. Kanskje er òg denne delen av ordtilfanget meir levedyktig enn ord for konkrete ting. På den andre sida kan det hende slike ord kjennest spesielt lokale for informantane – og dermed blir spesielt åtgådde ved oppskriving – fordi orda gjerne er lite framme i offentleg tale og skrift.
Boka har ei framifrå innleiing med oversyn over dei viktigaste lydlege og grammatiske trekka i trøndsk. Somme av fenomena er illustrerte med kart. Det er òg nytta kart til å vise ordgeografiske mønster i ordboksdelen, m.a. for 'knott', 'kvaks' og 'mygg'. Oftast er orda eller ordformene som skal demonstrerast, skrivne direkte på kartet, med heildregne liner imellom. Dette er mykje betre enn den tradisjonelle måten med å setje symbol på kartet og orda ved sida av. Også teknisk er karta av svært høg kvalitet.
Trønderordboka er i beste forstand folkeleg utan at det har gått utover den faglege kvaliteten. Den store interessa ho har vorti møtt med, er fullt fortent og til rettkomen heider for både redaktørar og forlag. Stoffet vil i neste omgang òg koma Norsk Ordbok til gode, og materialet er allereie tilgjengeleg på Internett.
GRAMMATIKKBITEN
Grammatikkbiten er ei fast spalte om grammatiske emne, skriven av Jan Terje Faarlund. Spalta er ikkje meint å skulla fortelja kva som er "rett" og "gali" i grammatikken. Meininga er fyrst og fremst å gje eit innblikk i grammatikkvitskapleg tankegang og metode.
Nyttige småord
I vinter køyrde Tine Meieri ein reklame på mjølkekartongane med denne ordlyden: Det er derfor ingen drikk kan erstatte melk. Somme vil kanskje ved fyrste blikk synast at det er noko som manglar her. Burde det ikkje vera Det er derfor ingen drikk som kan erstatte melk? Siste delen, som kan erstatte melk, er ei relativsetning, og når det er subjektet som er utelate i relativsetningar, må som vera med, jf. Der er den dama som vann i Lotto, eller Det finnes derfor ingen drikk som kan erstatte melk. Dette blir jo heilt gale om vi sløyfar som. Slike setningar, med Det er/finst ein X som ... kan vi kalla presenteringssetningar. Dei inneheld ei relativsetning som må innleiast med som. Likevel vil mange meina at setninga på mjølkekartongen er heilt akseptabel utan som, og det må jo også dei ha meint som har laga teksten. Grunnen til det er at setninga kan lesast som ein heilt annan type setning. Det ser vi dersom vi set inn eit anna småord: Det er derfor at ingen drikk kan erstatte melk. No har vi ei utbrytingssetning, dvs. ei setning der eit ledd er "brote ut" og resten er føydd til som ei leddsetning. Grunnsetninga er da Ingen drikk kan derfor erstatte melk, og så har ein brote ut ordet derfor. Ettersom det utbrotne leddet her er eit adverbial, kan ein føya til resten av setninga med at, jf. Det var i går at spetakkelet begynte (av I går begynte spetakkelet). Utbrytingssetningar av denne typen har forma Det er ADVERBIAL (at) ... I utbrytingssetningar kan verbet berre vera vera (eventuelt bli/verta). Kombinasjonen av finst og at går derfor ikkje: *Det finnes derfor at ingen drikk kan erstatte melk.
Alt etter om vi set inn at eller som på to ulike plassar, får vi altså to ulike setningskonstruksjonar. I utbrytingssetningar er at frivillig, slik at setninga er akseptabel også dersom vi berre "tenkjer oss" eit at inn i setninga. I presenteringssetningar er som derimot obligatorisk, ettersom det er subjektet som er utelate i relativsetninga, og det er det som gjer at somme av oss vil stussa når vi kjem til den plassen der som skulle ha vori. Dette viser at vi analyserer setningar automatisk mens vi les eller høyrer dei. Denne analysen kan ta feil veg, og da må vi gå tilbake og analysera på nytt.
NYORD
brystbygging Ny teknikk for brystbygging. Amerikanske forskere har utviklet en ny teknikk som kan bygge opp kvinnebryster gjennom bruk av små mengder vev fra lår eller bak.
Arbeiderbladet 30.3.1998.
etnisk pris Nordmenn må betale opptil 1800 kroner mer enn utlendinger for flybilletter fra Oslo til fjerne reisemål. Årsak: [...] og andre reisebyrå-ansatte opererer med "etniske priser" for kunder med f.eks. asiatiske og afrikanske navn.
Aftenposten aften 20.7.1988.
frontkjemper ny bruk: Frontkjemper for dannet opprør. Alt som skolejente i Halden var unge Eva taletrengt og ble straffet med fremrykk til første rekke. Der holdt hun stand til beste for kvinnekamp og likestilling.
Aftenposten 6.5.1998.
gatefei Kommunen henter gatefei. [...] Bydriften ber om at det sammenfeide rasket blir lagt i fortauskanten, deretter vil gatefeiet bli fjernet på henterundene
Adresseavisen 25.4.1998.
kapitaldemokrat Under åpningen av nye Molde stadion lanserte Kjell Inge Røkke begrepet kapital-demokrat. Og han snakket om seg sjøl. Jeg er en ansvarsbevisst kapital-demokrat, sa finansmannen til Romsdal Budstikke.
Dagbladet 9.5.1998.
kioskvelterdronning "Valley of the Dolls" gjorde Jaqueline Susann til selve kultmoren i såpe-genren, etterfulgt av kioskvelter-dronninger som Jackie Collins (Joans søster), Danielle Steel og Judith Krantz.
Arbeiderbladet 4.4.1998
(Kioskveltere er pocketbøker som selges i store opplag i kiosker.
livsindustri Kampen om genressursene hardner til. "Livsindustrien" er betegnelsen på selskaper som som driver med genteknologi og matvarer.
Klassekampen 11.6.1998.
nedsalg Krever nedsalg. Høyre krever salg av statsaksjer for å delta i en budsjettavtale med regjeringen.
Dagens Næringsliv 29.5.1998.
(Jamfør uttrykkene oppkjøp og selge seg ned.)
penisbrudd At menn brekker penis under samleie kan forekomme oftere enn legene har trodd. Mannfolka gruer seg ofte for å gå til legen, og penisbrudd er tabubelagt.
Dagbladet 15.6.1998.
skjørteplikt Norske sjefer vil gjerne at kvinnelige ansatte går i skjørt. Noen går til og med så langt at de har innført skjørteplikt.
Dagbladet 3.4.1998.
NORDISK SPRÅKMØTE 1998
Det nordiske språkmøtet, den årlege samlinga av representantar for dei nordiske språknemndene, blir i år halde i Trondheim 11.–13. september. Hovudemnet er dei nordiske språka og informasjonsteknologien – med særleg vekt på dei utfordringane moderne språkteknologi representerer. Fleire av dei fremste fagfolka i Norden kjem til møtet.
FORFATTARANE
Ruth Vatvedt Fjeld er førsteamanuensis i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Oslo
Kolbjørn Heggstad er Noregs representant for språkteknologi i EU-programmet Telematikk og norsk koordinator for EUROMAP. Han var tidlegare førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen og arbeidde med datalingvistikk
Jostein Helland Hauge er tidlegare universitetslektor i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Bergen. Frå 1992 har han vori prosjektleiar ved Universitetet i Bergen med arbeidsoppgåver i bibliotekautomatisering, forskingsdokumentasjon og utvikling av nasjonale administrative system
Kristoffer Kruken er førsteamanuensis ved Institutt for nordistikk og litteraturvitskap, Seksjon for namnegransking ved Universitet i Oslo
Terje Larsen er sekretær for namnekonsulenttenesta for Austlandet og Agder-fylka