Redaktørar: Dag Gundersen og Kjell Venås.
Redaksjonssekretær: Åsta Norheim.
Signerte artiklar står for forfattaren sitt syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgåve).
ISSN 0333-3825 (prenta utgåve).
Av Einar Lundeby
I år er det 100 år siden Knud Knudsen døde; han fortjener at hans livsverk i den anledning trekkes fram i lyset.
Den gradvise fornorskingens linje, den ene av de to hovedlinjene i norsk språkutvikling i forrige hundreår, ble i all hovedsak staket ut av en enkelt mann: overlærer Knud Knudsen. Hans betydning for norsk språkhistorie er dermed minst like stor som Ivar Aasens.
Livsløp
Knud Knudsen var født i 1812 i Holt ved Tvedestrand, som sønn av en husmann. Han vokste altså opp i små kår, og det kan nok merkes på ham at han har båret på en viss sosial mindremannskjensle. Men faren var litt utenom vanlige husmenn: Han var også lærer. Sønnen interesserte seg nok mer for farens lærervirksomhet enn for husmannsplassen, og alt 12 år gammel ble han satt til å lære andre ungdommer lesekunsten. Han leste også en hel del på egen hånd inntil han i 1831 kom inn på middelskolen i Arendal. Etter eksamen der ble han hjulpet til å gå på gymnas i Kristiania; etter en besværlig studietid avla han så lektoreksamen i 1840. Hans yrkeskarriere er raskt fortalt: Han var først adjunkt i Drammen til 1846, da ble han tilsatt som adjunkt og seinere overlærer ved katedralskolen i Kristiania, og ble i den stillingen til han sluttet i skolen i 1880.
Knudsen og språkfagene
Latin var hovedfaget i den høgre skolen da Knudsen begynte som lærer. Han reagerte fort og sterkt på de klassiske språkenes dominans, for han kunne ikke se at elevene hadde noen nytte av å lære latin og gresk. Han førte en kampanje imot dem; sammen med Alexander Kielland er han nok ansvarlig for at de klassiske språka tidlig ble presset tilbake og til slutt helt ut av den høgre skolen. Istedenfor de klassiske studiene ønsket Knudsen et humanistisk gymnas med morsmålet som hovedfag.
Ortofonien
Det var også som morsmålslærer Knudsen kom til å sette de dypeste spor etter seg. Han så at elevene gjorde mange stavefeil som kunne føres tilbake til det dårlige samsvar mellom tale og skrift. Han hadde en utpreget sans for det praktiske, og mente rettskrivningen (som jo bygde på dansk tale den gang) burde forandres så den svarte bedre til norsk tale. Han sluttet seg derfor tidlig til ortofonien, dvs. den synsmåten som den danske språkmannen Rasmus Rask hadde gått inn for: Hver bokstav burde gjengi bare én språklyd, og hver språklyd gjengis med bare én bokstav.
Denne læren ligger bak Knudsens første språkartikkel (1845): "Om lydene, Lydtegnene og Rettskrivningen i det norske Sprog". Denne tittelen rommer det som blir kjernen i Knudsens språkarbeid fra først til sist, og som han uttrykker slik i sine Livsminner: "... bør det norske bokmål bygges på den norske tale, norske ord skrives som norsk tale lyder".
Ortofoni anvendt på norsk måtte føre til et annerledes skriftspråk enn det danske, fordi talen var annerledes. Spørsmålet ble: Hvilken norsk tale skulle legges til grunn? Etter bare to linjer i artikkelen møter vi uttrykket "de Dannedes Tale"; Knudsen mente med det "den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund". Dette er et sentralt begrep i Knudsens ideologi; det er denne varianten av talemålet han vil bruke som basis for rettskrivningen. Han hevder at elevene ville lære den "ortofone Rettskrivning" på en fjerdedel av den tida de den gang brukte, og "hvor mange Skolepenge sparte da ikke Forældrene" – et eksempel på Knudsens drastiske jordnærhet! – Knudsen var seinere i livet stolt av at han alt i denne artikkelen fra 1845 hadde lagt fram sitt språkprogram, altså tidligere enn Aasen kom med sitt!
Norskhet i språket
I 1850 skrev Knudsen en ny stor artikkel: "Om Norskhed i vor Tale og Skrift". Han drøfter her norskheten i talemålet, og mener det er fare for at den dannede tale vil legge seg nærmere opp til det danske skriftspråket hvis dette ikke blir reformert i norsk retning. Han peker på punkter der norsk tale skilte seg fra den danske som skriftspråket avspeilte, f.eks. de stemte danske konsonantene b, d, g mot de norske ustemte p, t, k. Han mente at både dansker og nordmenn kunne lese sin egen uttale ut av skriftbildet, men var redd for at nordmennene i det lange løp ville bli påvirket av skriften og legge seg til en unaturlig skriftuttale.
Til slutt i artikkelen tar Knudsen standpunkt til "det nye norske Sprog, som Nogle har tænkt sig skulde fremgaa umiddelbart af Bygdemaalene". Han kjente altså til Aasens og Munchs planer om et "Landsmaal", og han går ikke mot denne ideen; han rekner den for å være en vakker drøm, men lite realistisk. Fornorskingen måtte "hovedsagelig foregaa smaaningom". Han slutter med de ofte siterte orda: "Disse to Veje til et virkelig norsk Sprog er forresten kun forskjellige hvad Udgangspunkt og den første Strækning angaar; siden løber de udentvivl sammen."
Talemålet
I 1850-åra utførte Knudsen et viktig arbeid på talemålets område, nemlig som veileder for skuespillerne ved Det Norske Theater. Dansk tale rådde fremdeles på scenen i Kristiania, noe som nasjonalsinnede nordmenn – blant dem Knudsen – så på som uverdig. Knudsen forsøkte å få skuespillerne til å bruke norsk uttale, dvs. "dannet dagligtale". Han samarbeidde med Ibsen, som fra 1857 var instruktør ved teateret, og hadde så stor betydning for Ibsens språksyn at Ibsen til hans 80-årsdag skrev at Knudsen hadde gitt ham en "sproglig vækkelse".
De norske innslagene i scenespråket ble nok hørt med tilfredshet av mange, men de vakte også motstand. Særlig gikk P.A. Munch hardt ut med avisangrep på Knudsen, og det ble en lang polemikk mellom dem. Munch hevdet at det var umulig å "flikke" på et levende språk; et norsk skriftspråk måtte skapes ved restitusjon, det måtte bygge på norrønt og dialektene. Knudsen ser helt praktisk på situasjonen, språket er et menneskeprodukt, og mennesker må da også kunne forandre det. Selv den herligste tale består av selvlyder og medlyder, sier han, mer mystisk er det ikke! Selv om mange syntes Knudsen hadde de sunneste synspunkter, følte han at han led et nederlag her, for Munchs autoritet var så enorm at hans ord ble ansett for den rene sannhet.
Første seier
Den første virkelige seier vant Knudsen i 1862 da et departementalt rundskriv gjennomførte den første rettskrivningsreformen – etter forslag av Knudsen. Det var en reint ortofon reform, og gikk i det vesentligste ut på å fjerne "stumme" bokstaver: Miil ble til Mil, Huus til Hus, troe til tro; fremmedord fikk også forenklet skrivemåte: Philosoph ble til Filosof, Charakteer til Karakter osv. De "harde" konsonantene vågde ikke Knudsen å ta med denne gangen, men de var og ble et hovedpunkt i hans program.
Konkurranse med landsmålet
I boka Det norske målstræv (1867) gjør Knudsen greie for sitt program, og understreker at han vil gå skrittvis fram, mens landsmålets framgangsmåte er "hodekulls". Han føler seg nå i en konkurransesituasjon overfor landsmålet. Dette forholdet avtegner seg tydeligere etter det skjellsettende vedtaket i 1885 om å jamstille landsmålet med "bogsproget". Riktignok kunne Knudsen konstatere at "Mens det har falt rikeligt med stortingsregn på præsten Aasen, har det dog drøpet nogle tunge velgjørende dråper på klokker Knudsen", for det var sagt mye anerkjennende om Knudsen i debatten. Men det ligger likevel i disse orda en viss følelse av å være tilsidesatt.
Men landsmålets framgang i 1880-åra var også til fordel for Knudsens strev. Mange fryktet for at landsmålet kom til å vinne en fullstendig seier, og sluttet opp om Knudsens fornorskingslinje som et mindre onde. Knudsen formulerte det slik i boka Hvem skal vinne? (1886): "Det eneste råd som forslår, ær det jeg så tidt har forordet, dette, at motstanderne av "Landsmålet" gir det en medbejler" (nemlig hans eget målstrev).
Et viktig avsnitt i denne boka er det hvor han stiller opp sine reformkrav for rettskrivningen, 12 i alt. Her skal bare nevnes de tre viktigste krava: 1 p, t, k istedenfor b, d, g etter norsk uttale; 2 ll og nn for ld og nd; 3 kortformer som be, bli, dra for bede, blive, drage mfl.
Lista gir en presis oversikt over de endringer som var mest nødvendige for at skriftspråket skulle få en norsk karakter. Stort sett har også utviklingen gått etter denne planen, selv om rekkefølgen av forandringene har vært en annen.
Ny seier 1887
I 1876 gav Knudsen ut boka Den landsgyldige norske uttale, der han hevder at "den dannede dagligtale" stort sett er ens over hele landet, men at det også fins – og bør finnes – en høytidstale. Hans syn er akseptert av departementet når det i 1887 sender ut et rundskriv om talemålet i skolene. Det heter her: "Normen for udtale og oplæsning er det "dannede talesprog", d.e. den udtale, som i hver landsdel er den sedvanlige i dannede folks omhyggelige, men ukunstlede dagligtale." At departementets forskrift var umulig å praktisere, er en annen sak – elevene utover landet kjente jo ikke til noen "dannet dagligtale"!
Purismen
Knudsens nasjonale og pedagogiske ideer gav seg utslag også i hans virke på ordforrådets område: Han var en ivrig purist. I et skrift i 1887 stiller han til og med kampen mot fremmedorda opp som "Hovedsaken". Hans viktigste innsats på denne fronten er den store ordboka Unorsk og norsk eller fremmedords avløsning. Her foreslår han hundrevis av fremmedord erstattet med norske. Avløserord henter han dels fra folkemålet (gjennom Aasens ordbok), dels finner han på dem sjøl. Men ikke mange av hans nylaginger har slått igjennom; noen er likevel blitt gjengse: hundreår, ordskifte, bakstrev. "Sambo" står i ordboka, men våre dagers "samboer" er neppe hentet derfra!
Personen Knud Knudsen
Knudsen var en kampnatur, en idealist som utrøttelig brukte sin tid og sine krefter i kamp for den saken han hadde gjort til sin. Han møtte mye motgang; han gir uttrykk for sine erfaringer i et hjertesukk fra 1887 (i Kort redegjørelse for det dansk-norske språkstræv): "Utak, spot og annen forfølgelse er jo bl.a. målbøterens visse løn, og det des vissere, des mer påtrængende nødig hans gjærning ær." Men på slutten av sitt liv oppnådde han også stor anerkjennelse. På 80-årsdagen i 1892 ble han hyllet som en høvding, bl.a. av Bjørnson og Ibsen.
Selv om Knudsen kunne ta feil på visse punkter i sine visjoner om det norske språks framtid (f.eks. i sin kampanje for bokstaven æ), må det sies at han er forunderlig klarsynt. Hans egen språkform i de seineste skriftene virker merkelig moderne. Hans stil er ofte klønete og uelegant, og med de mange sjølgjorte orda kan uttrykksformen iblant virke komisk. Men han får sin mening klart fram.
I personlig samkvem var visst Knudsen ikke alltid like behagelig. Hans elever på Katedralskolen kalte ham "Knurren" – et tilnavn med innhold! Hans Livsminner gir iblant inntrykk av et litt nærtagende og humørløst lynne.
Men ingen kan ta fra ham æren for å ha vært drivkraften i riksmålets fornorsking; hans idealisme og utholdenhet kan bare vekke beundring. Han hadde et sjølkomponert valgspråk som sier noe om hans karakter:
Med råd og læmpe
kommer en kryp
så langt som en kjæmpe.
Den vinner som trå ær.
Den taper som brå ær.
Einar Lundeby er professor emeritus i nordiske språk
Av Kjell Anfinnsen
For vel 40 år siden ringte jeg til disponenten ved en norsk skofabrikk. Samtalen lød omtrent slik:
– Dere har utgitt en brosjyre med tre ortografiske feil.
– Å?
– Det står komager – ifølge ordlistene skal det være kommager. Det står mokkasiner, men skal være mokasiner. Det står bindsåle – det skal være binnsåle.
– Der tar De nok feil. En bindsåle binder de andre sålene.
– Antagelig er opprinnelsen det tyske binnen – altså mellom. Binnsålen er mellomsåle – stemmer ikke det?
- Jo – kanskje det ... Men hva var det egentlig De ville?
Denne sjabre interessen for norsk språk er dessverre ikke atypisk for næringslivet i 90-årene heller.
Ordliste-fobien har heller ikke spart pressen. En gang i slutten av 50-årene laget jeg en kryssordoppgave for et pressebyrå. I diagrammet forekom ordet teddibjørn. Det ble automatisk rettet til teddybjørn. – heldigvis før man sendte det ut til landets aviser. Ingen av de ansatte hadde kommet på å slå opp i en ordbok eller ta kopi av originalen – før de satte i gang rotet. Jeg fant fire oppslagsverk i byrået. I samtlige sto det teddibjørn. (I dag heter det teddybjørn.) I et slikt diagram griper kryssende ord i hverandre. Å skifte ut i-en i et ord med y byr på ubehagelige ringvirkninger! Lignende fadeser kunne like gjerne forekommet i 1995.
En bekjent søkte i sine yngre dager ekstrajobb som korrekturleser i en avis. Kvalifikasjonene skulle være i orden – han hadde jo M i norsk stil til artium! Et par dager før prøvelesingen kom han til å titte i en ordbok. Det resulterte i en sterkt redusert skråsikkerhet. I løpet av to døgn hadde han gjennomgått boken fra perm til perm. Han ble fascinert av alle nyoppdagelsene. Selvsagt ble det ikke snakk om å huske alt sammen – men interessen for ords betydning og opprinnelse førte til en ny måte å tenke "norsk" på!
Noen eksempler: I Norge sier og skriver man nærmest konsekvent duknakket – i ordlistene står det dukknakket! Når og hvor (og hvorfor) formen "duk" dukket opp, er vel likegyldig. Derimot lyder det logisk at dukk har god forbindelse med verbet dukke (bøye hodet).
Allegorier gjør språket rikere. Tenk bare på uttrykket bjørnetjeneste. Det stammer visstnok fra en fabel der en tam bjørn ville fri sin herre fra en flue på pannen hans. Slaget var så kraftig at både flua og mannen døde. Det var en gjerning med den beste hensikt – med motsatt virkning. Norske journalister har sterk forkjærlighet for gulrota. Men denne allegorien har øyensynlig tapt mye ved flittig bruk. Jeg ser for meg et bilde av et esel med en stang bundet fast langs ryggraden. I enden av stangen – 60 centimeter fra eselets mule – henger en gulrot. Hvor mye eselet anstrenger seg for å nå gulrota, vil avstanden forbli 60 centimeter. Da betyr gulrota langt mer enn et lokkemiddel eller agn!
Da datateknikken inntok redaksjonen i en norsk avis, oppfordret sjefredaktøren undertegnede til å sende små, daglige språkbulletiner på anlegget. Her er tre av dem:
1 Ifølge bygdesladderen gikk de alltid i følge.
2 Er kona altfor sur – gjør alt for å blidgjøre henne. Vil du ikke ha henne lenger, søk skilsmisse. Vil du ikke ha henne lengre, er hun vel lang nok.
3 Overfor pøbelen er gode argumenter nytteløse. Sitatet ovenfor er et falsum.
Det ble et artig eksperiment. Reaksjonene kan deles inn i tre grupper:
1 Misnøye blant folk som hadde sårt behov for språkundervisning.
2 Begeistring hos dem som behersket språket best.
3 Sur kritikk fra noen som øste av sin betenkelige visdom. De siste ble bedt om i stedet å yte bidrag – noe de lovte – uten å levere et eneste forslag. De bare fortsatte å spy ut sine nesevise bemerkninger.
Kanskje må noen hver av oss innrømme at jakten på andres feil blir styrt av en smule kritikksyke. Morsmålet vårt hadde stått seg bedre på denne innstillingen: Vi kan alle gjøre feil – best er det språket som inneholder færrest feil! I NRKs glimrende program "Språkrøret" ga professor Finn-Erik Vinje dette svaret på innsigelse fra en lytter: Vi er ikke ufeilbarlige! (Hvem tør da påberope seg ufeilbarlighet?!)
I språkdebatter blir det stadig hevdet at språket "må få leve sitt frie liv og gjennomgå naturlige fornyelser". I mange tilfeller fortjener "fornyelsene" sunn skepsis. Massemediene har for eksempel innført ordet sprit i betydningen brennevin. Dermed har man gitt avkall på en nyanse. Sprit er råmateriale til flere brennevinssorter. Men ifølge moderne pressesemantikk må altså sprit uttrykkes omtrent slik: en alkoholholdig væske som man blant annet lager brennevin av. Sprit-konstruksjonen er sannsynligvis ikke mer imponerende enn at den bunner i dårlig oversettelse fra svensk!
Jeg har påpekt overfor journalister og reisebyråfolk at det heter Karibia – like fullt tviholder de på Karibien. Begrunnelsen er gjerne at en-former lyder bedre enn a-former. Trolig kommer Karibien fra det engelske Caribbean (utt. kæri&apo;bi:en), som oversatt til norsk blir karibisk. (Fins det andre forklaringer, mottas de med takk.) Kanskje bor vi snart i Europien. På engelsk er jo Norge et European country!
Hjemmelagede regler kan nok være nyttige – men er ikke alltid pålitelige. En journalist i en Oslo-avis kjørte lenge etter en tvilsom kommaregel. Hun plasserte konsekvent dette tegnet foran som! En dag sto det i et av hennes manuskripter: "Kvinner, som er født uten moralske anfektelser ..." En korrekturleser ble skeptisk. Han visste nemlig at damen var sterkt involvert i kvinnesaken, og stilte henne dette intrikate spørsmålet:
– Mener du at alle kvinner er født uten moralske anfektelser?
– Hva!!?
– Du har skrevet det.
Hun ble takknemlig for rettelsen til: "Kvinner som er født uten moralske anfektelser ..."
Dårlig språk kan resultere i løgn. Fra en avisoverskrift: Kommunen beslutter å bygge mindre hus. Ifølge brødteksten var det snakk om å bygge færre hus – det sto ikke ett ord om hvor store husene skulle være. Mang en tabbe må bero på ubetenksomhet. Skriver man tre meter med bensin ... , blir det vel oppfattet som en vits. Men logikken mangler like sterkt i en overskrift hentet fra en Oslo-avis: I en 3 km stor sone ... Kilometer er måleenhet for lengde. Størrelsen på en sone måtte vel eventuelt måles i kvadratkilometer!
Nordmenn blir lett enige om at morsmålet får en slett behandling. Det er atskillig mer vrient å skape enighet om språkets "trafikkregler". Og denne enigheten er vel den første betingelsen for at ordene og setningene formidler signaler så korrekt som mulig! Selvsagt blir man ikke ekspert av å pugge ordlister. Men kombinert med sunn interesse og logiske slutninger er denne lektyren nyttig.
Kan datateknikken komme oss til unnsetning? Det må vel ligge store muligheter til språkrøkt i PC-enes tekstbehandlingsprogrammer. Disse har i dag stavingskontroll og synonymfunksjoner – som vel bør betraktes som en god begynnelse, men heller ikke stort mer. Så vidt jeg har erfart, er de heller mangelfulle. Håpet blir imidlertid noe dempet av det faktum at satsingsområdet krever store mengder arbeid og penger. Og en ufravikelig betingelse for eventuell suksess er at de som før ikke gadd å konsultere oppslagsverk, orker å trykke et par ganger ekstra på tastaturet!
Av Sverre Klouman
Gård heter det på svensk og dansk og vanligvis på norsk bokmål, gard på nynorsk og i mange norske dialekter. På norrønt var ordet garðr, og den moderne islandske og færøyske versjon er garður.
Den gammelengelske formen var geard, som er blitt til moderne engelsk yard (= gårdsplass eller innhegnet område – på amerikansk engelsk også &apo;hage&apo;). Men ordet er også i slekt med engelsk garden, fransk jardin og tysk Garten.
Det ser ut som den opprinnelige grunnbetydning av ordet har vært &apo;gjerde&apo; – med meningsinnhold &apo;det som skal beskytte&apo;. Det kan også nevnes at på islandsk betyr garður foruten &apo;gård&apo; også &apo;steingjerde&apo;, å gjerde inn heter að umgirða. Vi ser da også forbindelsen med engelsk gird og girdle = omslutte med belte eller bånd, og girth for bukgjord på hesteseletøy.
Fra å ha betydd bare &apo;gjerde&apo; er garðr øyensynlig blitt utstrakt til å bety &apo;alt som er inngjerdet, befestet eller beskyttet&apo;. Dette kan vi slutte blant annet av det faktum at våre farende forfedre, vikingene, kalte Konstantinopel for Miklagarðr, som må oversettes med Storbyen eller det store beskyttede område (gammelnorsk mikill = stor). I oldslavisk er ordet for en innhegning eller by gradu, som senere ble til gammelrussisk grad = gård el. borg (jf. Petrograd og Stalingrad) og til moderne russisk gorod = by (jf. Novgorod = Nybyen – av vikingene kalt Holmgarðr).
Det første nordiske navn på Russland, dvs. det Russland som var grunnlagt av svenske vikinger rundt Novgorod, og som etter hvert strakte seg fra Ladoga i nord til sør for Kiev, var Garðar – senere Garðaríki. Hva som egentlig ligger i dette navnet, er ikke helt klart. Det kan muligens ha betydd at området var omgjerdet, befestet, beskyttet. Garðar var også navnet på det norske bispesetet på Sørvest-Grønland, hvor de norske kolonistene på uforklarlig vis forsvant på slutten av 1400-tallet. Forskere arbeider nå med teorien at de ble bortført som slaver til Kanariøyene av portugiserne, og man mener at byen Galdar på nordsiden av Gran Canaria kan være en omplanting av det gamle Garðar fra Grønland.
I moderne norsk betyr gård (gard) ikke bare en bondegård eller et gårdsbruk. Det kan også bety et større bolighus (en leiegård) i byen, videre en gårdsplass og i visse sammensetninger også gjerde eller rad (rekke), f.eks. i skjærgården og (bare med gard) skigard, steingard, tanngard, manngard. Det er også rester av betydningen &apo;innhegning&apo; i sammensetninger som kirkegård, hønsegård og av &apo;hage&apo; i vingård (engelsk vineyard), dansk urtegård (= grønnsakhage) og svensk trädgård (= hage).
Til slutt må nevnes at vårt ord (et) jorde også er en halvbror av gård og gjerde. Det skyldes en sammenblanding i tidlig tid av jorð (= jordstykke, jordeiendom) og gerði (avledet av garðr og med betydning &apo;gjerde&apo; og &apo;inngjerdet jordstykke&apo;). Ordet ble tidligere til dels skrevet giorde.
Etter denne lange historie om gård, gard, gjerde og jorde kan vi kanskje konkludere med at gården egentlig er vårt fristed. Der er vi beskyttet og trygge bak vår steingard eller skigard.
Når eit ord er ført opp i denne spalta, tyder det berre at vi har registrert det. Det tyder ikkje at Norsk språkråd går god for ordet. Dersom vi tilrår eller rår frå å bruke ordet, vil vi nemne det uttrykkjeleg.
Allergere = reagere allergisk. En leser skriver til oss at hennes datter på 10 år har kommet med dette ordet. Vi mener at ordet er godt, og ser gjerne at det tas i bruk.
digitalnomade Ny ordbok for digitalnomader [...] Men det er nok først og fremst informasjonssamfunnets kalde hånd, som preger dette prosjektet. "En digitalnomade", for eksempel, er en person som bruker – og er avhengig av - personlig datamaskin, modem, mobiltelefon osv, bokstavelig talt overalt hvor vedkommende står og går. Romerikes Blad 17.9.1995.
korntagger, korntagging KORNTAGGERE BAK UFO-MYSTERIET PÅ HVAM: Et par planker, litt tau og et kompass var alt kameratene Tor Arne Ormstad og Rune Damhaug trengte for å lure hele Norge. – Det var vi som laget ufo-mønsteret i kornåkeren på Hvam, innrømmer de to lattermilde karene. I tre uker har de holdt på hemmeligheten om den nattlige korntaggingen på Romerike. NTB-melding 29.8.1995.
odinisme jamfør åsatru: Så langt kan det verke som om dreininga mot den norrøne tradisjonen, vekk frå satanismen, er eit framsteg. Situasjonen er likevel ikkje så eintydig. Overgangen frå satanisme til odinisme kan på sikt vise seg å skape nye og vel så store utfordringar. Vårt Land 25.8.1995.
sensurbrikke, tv-filter Norske politikere ønsker å innføre en ny sensurbrikke i fjernsynsapparater. TV-filteret sladder automatisk vekk vold og sex fra skjermen. Aftenposten 18.8.1995.
spagettivaluta Europas mest sentrale land, Tyskland, går ikke over til det enkelte tyske kommentatorer har kalt "spagettivalutaen" uten å få noe igjen. Helmut Kohls syn er like klart som det har vært: Uten en politisk union, ingen valutaunion. Dagbladet 22.9.1995.
stolping Politibetjent Johnsen trekker frem et annet eksempel på vold på vestkanten: "Stolping". [...] To gutter grep en medelev. Med et godt grep rundt hver sin legg, løp de med gutten mellom seg mot stolpen på basket-stativet i skolegården. Heldigvis klarte offeret å ta seg for med hendene før stolpen traff ham i skrittet [...] Stolping er tradisjon. Jeg kjenner dem som gjorde det; da de var små spurver på skolen, var det dem som ble stolpet. Nå var det noen andre, sier den ene ungdommen. Aftenposten 3.10.1995.
terapinomade For å få "opplevelseskick" drar folk på weekendkurs i sjamanisme. Terapi er blitt en livsform, og mange kvinner er blitt terapinomader, sier forfatter Bjørg Vindsetmo. Dagbladet 5.9.l995. Bjørg Vindsetmo har skrevet en engasjerende bok om vår tids terapinomader som plasker omkring i svada-myra på jakt etter nytt selvbilde. Dagbladet 25.9.1995.
voldsfilter Den amerikanske kongressen har nylig gått inn for saken, og et lovforslag som påbyr voldsfilter i alle nye TV-mottakere, er under utarbeidelse. Dagbladet 29.8.19.
KUFs IT-plan for norsk utdanning ble offentliggjort 30. august. Planen legger opp til at alle skoler skal knyttes til Internettet, at IT i lærerutdanningen skal styrkes, at IT skal være et hjelpemiddel på alle nivå i utdanningen, og at norske elever skal være minst like flinke som elever i andre land når det gjelder å bruke de nye tekniske hjelpemidlene.
IT i norsk utdanning – Plan for 1996-99 har flere formuleringer som gjelder norsk språk og hensynet til de to offisielle norske målformene:
"Departementet vil medvirke til at det legges til rette for tjenlige programvareavtaler. Avtalene skal ivareta hensynet til de to norske målformene." (4.2.5)
"Internettet domineres idag [sic] fullstendig av informasjon fra den engelskspråklige verden. Det er svært viktig for Norge som liten kulturnasjon at norsk språk, både bokmål og nynorsk, er godt representert på nettet." (4.2.5)
"De internasjonale datanettene preges av engelskspråklig informasjon. Fra et nasjonalt synspunkt er det viktig at norsk språk, både bokmål og nynorsk, norsk litteratur, norske faglige bidrag i større grad blir tilgjengelig på datanettene". (6.2.2)
"Både ved tilpasning av utenlandsk programvare og utvikling av norsk programvare må det tas hensyn til likestillingen mellom de to norske målformene." (6.2.2)
Planen går ellers inn for at regler for godkjenning av elektroniske læremidler må utredes (6.2.2). I dag fins det ingen godkjenningsordning tilsvarende den en har for lærebøker.
I omtalen av en "norsk IT-ordbok" (Norsk dataordbok) blir det foreslått å vurdere om boka skal gjøres tilgjengelig på Internettet (6.3.2).
Planen med vedlegg er på vel 100 sider og kan bestilles i bokhandelen.
Professor Bertil Molde, i mange år sjef for sekretariatet i Svenska språknämnden og dens forgjenger Nämnden för svensk språkvård, og "ordförande" i Nordisk språksekretariat, døde 15. august i år, nesten 76 år gammel.
Faget nordisk språk ved de svenske universitetene var i hans studietid virkelig en nordisk disiplin, og det var derfor ikke noe påfallende i at hans første større avhandling gjaldt et dansk emne. Men det var først og fremst moderne svensk språkrøkt og nordisk språklig samarbeid som ble hans virksomhetsområde. Han etterfulgte Gösta Bergman som sekretariatssjef i 1961, og ble etter hvert en autoritet, man kan vel nesten si en institusjon, når det gjaldt svensk språkrøkt og rådgivning om språkbruk.
Men den delen av Bertil Moldes virksomhet som var viktigst for oss i de andre nordiske nemndene, var hans arbeid for utviklingen av nordisk samarbeid i alle former for språkrøkt og språkopplæring. Tanken om å opprette et felles nordisk organ som kunne hindre at de tre sentralnordiske språkene gled mer fra hverandre enn de alt hadde gjort, hadde hatt sine talsmenn tidligere, og de årlige nordiske språkmøtene fra og med 1954 førte til en betydelig styrking av det språklige samarbeidet. Men bevilgningene var knappe og satte grenser for hvor mye som kunne gjøres, og blant annet parlamentarikerne i Nordisk råd mente det ble gjort for lite. Den svenske riksdagsmannen Sven Sundin foreslo i 1968 i Nordisk råd å opprette en nordisk språknemnd, og saken ble sendt til uttalelse i språknemndene. Dansk Sprognævn og Norsk språkråd var skeptiske, og var redd for kompetansestrid mellom en nordisk nemnd og de nasjonale nemndene, mens svenskene, og særlig Bertil Molde, var mer positive. Det tok ti år å få opprettet det fellesnordiske organet, men det ble arbeidet med det hele tiden, og etter mye om og men kunne Nordisk språksekretariat konstituere seg i 1978, med Bertil Molde som formann i styret.
Det viste seg at samarbeidet gikk temmelig knirkefritt, og det var nok av oppgaver å ta fatt på. Kontakter med andre nordiske institusjoner ble etablert, og vi følte oss vel etter hvert som et team som gjorde gagns arbeid. Bertil Molde ble gjenvalgt som formann for en ny fireårsperiode i 1984, men han fikk helseproblemer å stri med, og fra 1987 overtok Allan Karker som formann.
Bertil Molde var en vennlig, tålmodig og uhøytidelig møteleder, med mye praktisk innsikt og humoristisk sans, og kom godt ut av det med de fleste. Han kjente personlig svært mange av de menneskene han skulle ha kontakt med, og det gjorde at samarbeidet gikk lett.
Jeg traff ham på de nordiske språkmøtene, første gangen tror jeg var i Helsingfors i 1961, og vi gikk godt sammen og ble etter hvert gode venner. Det var trist å se at han var så pass redusert rent fysisk da jeg traff ham siste gang i 1989, men den humoristiske replikken manglet ikke da heller.
Han var alltid en forkjemper for nordisk samarbeid, og han opplevde da også å se resultater av det arbeidet han hadde gjort både i svensk og nordisk sammenheng. Han vil bli savnet av alle oss som han samarbeidet med i så mange år.
Eyvind Fjeld Halvorsen er tidligere medlem av styret i Nordisk språksekretariat
Aksel Lydersen døde 1. september i år, 76 år gammel. Ved sin død var han ikke lenger medlem av Norsk språkråd; han trådte ut av Språkrådet 10. oktober 1994. Her skal han likevel minnes som det sentrale rådsmedlemmet han var gjennom mange år.
Sørlendingen og kjemiteknikk-professoren Aksel Lydersen (f. 22. februar 1919) var en av etterkrigstidas sentrale stridsmenn for riksmålet i Norge. Som vitenskapsmann knytt til NTH i Trondheim vant han seg et navn både nasjonalt og internasjonalt. Likevel kom riksmålskamp til å utgjøre en viktig del av livet hans; i skrift og tale var han stendig på vakt og på offensiven for riksmålet i over femti år, og det er i den funksjonen de fleste vil huske han. I avisspaltene var han en utrøttelig polemiker i store og små språkpolitiske saker, og han engasjerte seg i skolemålsstrider i flere lokalsamfunn. Han fikk representere riksmålsbevegelsen i Vogt-komiteen (1964–66), den nemnda som førte til at Norsk språknemnd blei avløst av Norsk språkråd i 1972. Det var trulig det språkpolitiske vervet han sjøl satte mest pris på, og det gav han detaljert og grundig innsyn i norsk språkstrids formelle sider. Undervegs i det nemndarbeidet fant han òg tid til å skrive boka Fra sprogstridens historie (Oslo: Riksmålsforbundet 1965).
Han hadde derfor særlige forutsetninger for å representere Riksmålsforbundet i Norsk språkråd da det tok til å fungere i 1972. Det gjorde han fra første stund til han av helsegrunner måtte be seg fritatt 10. oktober i fjor. I løpet av sine tjueto medlemsår var han medlem av styret de seksten første (1972–88). I 1983 satt han også i et ad hoc-utvalg som vurderte arbeidsforma i Språkrådet. Den siste tida arbeidde han på ei bok om sine år i Språkrådet, og han etterlater seg et langtkommet manuskript. Det gjenstår å se om det er tilstrekkelig utarbeidd til å kunne utgis.
Aksel Lydersen var et aktivt rådsmedlem. Han deltok ikke på noe møte uten at han tok ordet. Ingen kunne noensinne tvile på at han i ett og alt ville fremme riksmålets sak. I tillegg til den uopphørlige striden for riksmålet i allmennspråklig bruk, enten det gjaldt prinsipielle spørsmål eller enkeltords stavemåte, var han særlig opptatt av terminologiske spørsmål. Det siste kom ikke minst til uttrykk i Rådet for teknisk terminologi, der han representerte NTH i over tretti år, og i seks år dessuten fikk være styrets leder (1987–93). Sammen med førstekonsulent Ingrid Dahlø i Norsk språkråd gav han ut Ordbok for kjemiteknikk (Trondheim: Tapir 1988), som seinere kom i sterkt utvida utgave med engelske oppslagsord og franske, spanske og tyske ekvivalenter (Dictionary of Chemical Engineering, Chichester: John Wiley 1992). Artikkelen "Refleksjoner over arbeid med teknisk terminologi", også den skrevet i lag med Ingrid Dahlø, kom ut i E. Lundeby o.a. (red.): Fornying og tradisjon (Oslo: Norsk språkråd/Cappelen 1987).
I norsk språkhistorie fins det noen mennesker som har latt striden for en bestemt språkpolitisk posisjon få prege sine liv, nærmest upåvirka av skiftende tider og omstendigheter. Aksel Lydersen er en av dem. I Norsk språkråds historie har han en sentral plass.
Geirr Wiggen er leder i Norsk språkråd
I september hadde dei nordiske språknemndene det 42. årsmøtet sitt. Dansk Sprognævn feirar 40-årsjubileum i år, og baud inn til møte på Schæffergården utanfor København. Emnet for årsmøtet var "Skjønnlitteraturen og språkrøkta".
Vi kan nemne at Dag Gundersen heldt foredrag om litteraturen sitt bidrag til ordtilfanget, og Kjell Venås om talemålet, litteraturen og norma i nynorsk. Anne Marie Bjerg og Allan Karker tok for seg ein ny roman og ei ny diktsamling i foredraget "Norm og nyt – ny norm? Om almensprog og skønlitteratur", og den danske lyrikaren Pia Tafdrup las eigne dikt og svara på spørsmål om korleis ho arbeider. Jóhan Hendrik W. Poulsen tala om personnavn i færøysk litteratur, og Jónas Kristjánsson om skjønnlitteratur og språkrøkt på Island. Arne Hamburger fortalde i foredraget "Å på sin rette plads" om den dramatiske striden om kvar bokstaven å skulle plasserast i det danske alfabetet (sjå artikkelen på neste side i dette bladet), og Dag Finn Simonsen presenterte utdrag frå rapporten "Nordens språk i EUs Europa".
Som vanleg kjem foredraga frå det nordiske språkmøtet til å bli trykte i Språk i Norden.
Av Einar Lundeby
I 1948 ble å ("bolle-å") innført i dansk til avløsning av aa. Fra nordisk synspunkt var dette en stor vinning: De tre sentralnordiske språka fikk samme bokstavtegn for denne vokalen.
Men ett problem stod igjen: Hvor skulle å plasseres i det danske alfabetet? Svensk hadde fra gammel tid å som tredje siste bokstav (... z-å-ä-ö), norsk hadde etter 1917 plassert den sist.
Spørsmålet ble aktuelt i Danmark da Retskrivningsordbogen skulle komme i nytt opplag. Et utvalg på 5 medlemmer ble oppnevnt til å redigere den, og de ble naturligvis nødt til å ta standpunkt til hvor å skulle stå. De hadde tre alternativer: den svenske modellen eller den norske eller en plassering av å aller først, som det var blitt foreslått av den myndige og innflytelsesrike dr.phil. Lis Jacobsen. Hun hadde i en artikkel i 1950 hevdet at å burde stå som en selvstendig bokstav foran a, og i 1954 gjentok hun i en ny artikkel: "Å bliver nu det første bogstav i alfabetet."
Dette skapte stor bekymring i språklig interesserte kretser. Et alfabet som begynte med å-a-b-c..., ville Danmark bli alene om, og det ville være til stor ulempe i det nordiske språksamkvem. Piet Hein spurte i Politiken om det danske alfabet nå skulle gå i nasjonaldrakt! – Av utvalgets medlemmer hadde én uttalt seg for å plassere å sist; de andre hadde ikke tilkjennegitt noe standpunkt, men det gikk rykter om at det ville bli flertall for å sette å-en forrest.
Den unge juristen Arne Hamburger var en av dem som fant situasjonen alarmerende. Han var sterkt opptatt av dansk og nordisk språkrøkt, og han og jeg hadde i noen år korrespondert om aktuelle språkspørsmål. Jeg var den gang sekretær i Norsk språknemnd, og i den egenskap fikk jeg et "hastebrev", nærmest et nødrop! fra Hamburger (datert 31.10.1954). Han bad meg forsøke å få formannen i Norsk språknemnd (Didrik Arup Seip) og varaformannen (Alf Hellevik) til å rette en henvendelse til det danske undervisningsministerium om saken. Han skriver at det gjelder å "hindre at dansk får en anden alfabetisering, et andet alfabet end svensk og norsk".
Det har alltid vært en kinkig sak å legge seg bort i et annet folks affærer, f.eks. i språkrøkten, og det var betenkelig også i dette tilfelle. Men bokstavrekkefølgen i det danske alfabet var en sak som åpenbart angikk også Sverige og Norge – vi bruker jo f.eks. hverandres ordbøker. Det var derfor ikke vanskelig å få professor Seip til å forfatte et brev hvor han framholdt de nordiske interessene i denne saken. Brevet ble sendt til det danske rettskrivningsutvalget 13. november 1954, og et lignende brev ble samtidig sendt fra den svenske språknemnda.
Hvor mye disse henvendelsene betydde for avgjørelsen, er det vanskelig å si, men i en kunngjøring fra ministeriet 9. februar 1955 heter det iallfall: "... fastsættes det herved at Å og å har sin plads sidst i alfabetet." Dermed var dette lille drama i dansk språkhistorie over – siden har det vært ro om alfabetet. Men det nordiske språkmøtet i København i september i år ble minnet om episoden ved et foredrag av Arne Hamburger i anledning av 40-årsjubileet.
Av Svein Nestor
Ord som betyr "det samme", betyr ikke alltid helt det samme likevel. Det kan vi for eksempel se av verbet ete, som på bokmål betyr "spise", men også – og oftest – "spise grådig".
Men det er mye et byfenomen, for i mange dialekter er ete et helt nøytralt ord for å ta til seg mat. Den nyansen som bokmålet har i betydningen "spise grådig", har mange av dialektene ikke. Også bokmål kan ha en nøytral betydning av ete, men det er når det brukes om dyr. Det kan hete ulven eter mest reinsdyrkjøtt eller ulven spiser mest reinsdyrkjøtt.
Ete i høytidelig språkbruk
I bokmålet har ete en stilnyanse til: Det er også høytidelig språk, slik vi kan se av Bibelen. Der brukes ordet spise langt flere ganger enn ete, men på det stedet der denne handlingen er absolutt viktigst – ved nattverdsmåltidet – heter det om brødet som Jesus gav til disiplene: "Ta dette og et det! Dette er mitt legeme." (Matt. 26.26)
At nordmenn begynte å spise, er et forholdsvis nytt fenomen, for på norrønt het det eta, og det er fremdeles det eneste verbet en kan bruke på nynorsk. Men nynorskfolk klarer ikke å holde spise helt ute fra språket sitt. I noen nynorske ordlister finner vi for eksempel spisesjokolade og spisekrok, ikke etesjokolade og etekrok.
Vel, også på norrønt fantes det et verb spiza, som betyr "forsyne med mat", men det var et sjeldent lånord fra nedertysk. Det skal opprinnelig ha kommet fra latin.
Ete og spise på svensk og dansk
På svensk heter det til vanlig äta. Verbet spisa fins, men ordbøkene sier at det er gammeldags og provinsielt. Situasjonen er altså den motsatte av det den er på bokmål.
På dansk er spise nesten enerådende over hele landet, mens æde fins i betydningen "spise grådig", og også i (eldre) bibelspråk.
Når det etes/spises på tysk
Tysk har to verb som – i formen - helt tilsvarer de norske, nemlig speisen og essen. Det siste, som altså i formen tilsvarer vårt verb ete, er det som er mest brukt, slik som spise på bokmål. Speisen er et mer høytidelig og sjeldent ord.
Når tyskerne skal si at et dyr spiser/eter, kan de ikke bruke essen, men må bruke et eget verb fressen. Men fressen kan også brukes om mennesker, og betyr da "spise grådig", altså som ete på bokmål.
På svensk fins det et verb fräta, som betyr "tære på", både i direkte og i overført betydning, for eksempel syror er ofta frätande og oron fräter på henne. Det er et lånord fra nedertysk freten. Språkhistorisk sett er freten og fressen opprinnelig samme ord. Fressen er høytysk, den formen for tysk som vi lærer på skolen.
Fressen og freten er egentlig en sammensetning av en eldre preposisjon fra og henholdsvis essen og eten. Det kan en få bekreftet i gotisk, der "ete" heter itan eller fra-itan.
Fråtse og etse
Et annet ord for "ete" har vi i fråtse, som nærmere bestemt betyr "spise uhemmet". Også det er beslektet med freten/fressen.
Det svenske ordet fräta kan en også oversette til norsk med etse. Det som etser, eter seg jo inn i noe, og vårt ord etse er lånt fra tysk ätzen, som betyr 1 etse 2 mate, fore, altså "få til å ete". Ätzen henger språkhistorisk sammen med essen (og fressen). Betydningen "mate, fore" hadde også det norrøne verbet etja, som naturligvis henger sammen med eta.
Engelsk har et verb fret som betyr "etse, tære, slite", og i overført betydning "ergre, irritere, plage". Det stammer fra gammelengelsk fretan av en eldre form fraetan, som er nesten identisk med gotisk fraitan. Fret tilsvarer naturligvis nedertysk freten og høytysk fressen. At også ete kan brukes i betydningen "irritere" ser vi av dette dialekteksemplet: "Det eter meg at jeg solgte gampen så billig." Og hva sier vi ofte når vi ergrer oss over noe? Jo: "Det er fortærende", og fortære betyr nettopp "ete" eller "spise". Et annet engelsk ord for "etse" er to etch. Språkhistorisk svarer denne formen helt til etse, som vi altså har lånt fra tysk, og til etja, som vi alt har nevnt fra norrønt.
Andre verb som betyr "ete/spise"
På islandsk er borða, som naturligvis henger sammen med substantivet borð, det vanlige ordet for "spise". På norrønt betydde borða "gå til bords", og dermed også "ete". Det kunne også bety "sette fram mat på bordet". Islandsk har bevart verbet eta, som er identisk med den norrøne formen. Eta er et sjeldent og høytidelig ord. Men islendingene bruker gjerne en variant éta, som er dagligdags.
På moderne norsk har vi verbet mate, som betyr "gi mat", men det verbet finner en ikke i den norrøne ordboka. Men en finner et verb matast, som opprinnelig het mata sik "mate seg (selv)", eller altså "spise". Gotisk har verbet matjan, som betyr "ete" eller "spise".
Svein Nestor er førstekonsulent i Norsk språkråd
Jon-Annar Fordal i NRK P1 i Trondheim har sendt oss et hjertesukk om bruken av ordet historisk.
Jeg ergrer meg stadig over hvordan ordet historisk blir benyttet. I media blir stadig mer stemplet historisk. Når Rosenborg slår Lyn for første gang på hjemmebane, er det historisk, når dollarkursen er mindre verdt enn et eller annet, er det historisk. Neste dag er den enda mindre verdt og enda mer historisk.
Kort sagt, historisk blir mer og mer brukt i betydningen "for første gang". Svært få av hverdagens hendelser kommer i historiebøkene. Der er det trangt.
Kan ikke Språkrådet oppfordre til litt mer varsomhet med uttrykket historisk? Etter min mening er det galt å bruke historisk om bortimot dagligdagse hendelser. Å lese at fotballspiller Olsen har blitt historisk ved å være første møring som har scoret tre fotballmål på to fotballkamper, får meg til å trekke på smilebåndet.
Med hilsen
Jon-Annar Fordal
Vi støtter Jon-Annar Fordal og siterer fra Bokmålsordboka, der historisk er definert slik: "som angår historien, som har historie til emne el. formål, som er omtalt i historien, kjent fra historien, som historien gir sikker kunnskap om".
I siste Språknytt er det dessverre blitt en trykkfeil på latinsiden: v-en var falt bort i "Ut vales?", som betyr "Hvordan står det til?". Jeg regner med at når NRK P2 kommer vel i gang med sine latinprogrammer, blir feil i latinuttrykk mer eller mindre eliminert!
Verbet "valere" som opptrer i vår lille spørresetning, betyr "være sterk, være frisk". I imperativ brukes det som avskjedshilsen: "vale!" og "valete!" (i henholdsvis singularis og pluralis) og betyr "Lev vel!". Adverbet "valde" betyr "veldig, i høy grad", og er etymologisk beslektet med vårt "veldig". Vårt "rekonvalesens" har sitt -val- fra samme rot, og ordets betydning er "det å være i ferd med å bli frisk igjen". "Valens" er en bøyningsform av samme verb.
Til slutt et bidrag fra komediedikteren Plautus (ca. 254–184 f. Kr.): "Quid tua agit uxor? Ut valet?" Altså: "Hva gjør din kone? Hvordan har hun det?" Og svaret: "Plus quam ego volo." "Bedre enn jeg vil."
Vibeke Roggen
Av Arnold Thoresen
Bind V og bind VI er tilleggsbind til firebindsverket Norsk Riksmålsordbok (NRO), som kom ut 1937–1957.
Tilleggsbindene er bygd opp på samme måte som firebindsverket, med ordforklaringer, brukseksempler og henvisninger til kilde og årstall. Tilleggene består dels av rettinger, tilføyelser og justeringer av ordartikler i firebindsverket, dels av nye ordartikler som behandler ord som er kommet inn i språket etter 1957. Det siste er det viktigste og det mest omfattende.
Særlig iøynefallende er de mange fremmedordene, særlig de engelske, men det er med mange også fra andre språk: perestrojka (russisk), sari (hindi), graffiti (italiensk), avokado (aztekisk), apartheid (afrikaans). Ordboka har ellers med svært mange sammensetninger (lusekjører, prøverørsbarn, valgvake o.a.).
Eksemplene på bruken av ordene er oftest hentet fra skjønnlitteratur, men også fra aviser, fagbøker og fagtidsskrifter. Gjennom ekserpering av aviser er atskillig dialektalt stoff kommet med i eksempelmassen (kølasjauer, vettaskremt o.a.), og på dette punkt skiller tilleggsbindene seg noe fra firebindsverket.
Også på et annet punkt er det forskjell: Mens redaksjonsspråket i firebindsverket fulgte 1917- rettskrivningen, er rettskrivningen i tilleggsbindene brakt i samsvar med gjeldende normal for riksmål.
Tilleggsbindene er svært verdifulle bøker, og det arbeid som er nedlagt med dem, kan trygt kalles et storverk. I forhold til det er mine merknader av mindre betydning:
Jeg har lett etter manglende ord, men har bare funnet skogdød og sumtegn. Når mussaka er med, burde vel også souvlaki og kebab vært det, og også farynks, siden larynx står (dessverre med x). Sammensetningen ass-dur burde fått stor forbokstav, og nullte burde ikke ha dobbelt-l (jf. nulte i Norsk illustrert ordbok). Siden paret bearnaise/bearnés føres opp, skulle vel hollandés vært med ved hollandaise, og inkonsekvensene telefaks/fax og vertikal(t)delt/horisontaldelt burde vært utjevnet. Oppslagsordet nemnd blir karakterisert som dialekt, men opptrer likevel som likeverdig med nevnd i tiltaksnemnd og språknemnd. De foreldede termene spesifikk vekt og kulldioksid (se fosgén) burde vært skiftet ut med tetthet (som mangler som oppslagsord) og karbondioksid (som er oppslagsord).
Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur fortjener stor ros for tilleggsbindene til NRO, og det samme gjelder ham som i all hovedsak har utarbeidet verket: professor Harald Noreng.
Norsk Riksmålsordbok, bind V og bind VI.
Kunnskapsforlaget 1995.
2534 sider. Kr 900.
Av Endre Mørck
Håndbok i norsk er ei oppslagsbok der stoffet er ordna alfabetisk. Oppslagsorda er titler på såkalte hovedartikler, oversiktsartikler og henvisningsartikler.
Mesteparten av stoffet står i hovedartiklene. Uansett om de er lange eller korte, innledes de med ei oppsummering av innholdet i samme rekkefølge som det etterpå blir mer inngående presentert. I lange artikler er det dessuten med en innholdsfortegnelse. Slike artikler omhandler alt fra Å til Adjektiv på trykksterk vokal eller diftong – for å ta korteste og lengste tittel som eksempel.
Oversiktsartiklene gir også enkelte opplysninger om emnet, men består for det meste av henvisninger til andre steder i boka der ulike sider ved emnet blir behandla. Omtalen av f.eks. Substantiv blir gitt på denne måten med henvisninger til artikler om Innbyggernavn, Lånord på -a o.a.
Mellom disse artiklene finner vi henvisningsartiklene, som ikke er anna enn oppslagsord med henvisninger til hvor i boka det aktuelle emnet er omtalt. Om en slår opp på et ord som Høyreaksent, blir en vist videre til artikkelen om Aksenttegn.
Det er en svakhet ved boka at disse henvisningsartiklene ikke utgjør noe fullstendig stikkordsregister. Et par eksempel kan illustrere dette: Fra oppslagsordet Han/hun blir en vist til Kjønnsnøytral uttrykksmåte, ved Ham og Henne er det henvisning til De eller dem, han eller ham osv., men først når en kommer til Han Knut (Ho Kari er ikke med!), blir en vist til artikkelen om Pronomen. En kan slå opp på bl.a. Subjekt og Objekt og bli vist videre til omtalen av dem i ei grammatikkordliste inni artikkelen Grammatikk, men verken Indikativ og Konjunktiv eller Utsagnssetning og Spørresetning i den samme grammatikkordlista er funnet verdige til å være eigne oppslagsord – for å nevne noen av de oppslagsorda som en ikke finner. Dermed blir det vanskelig å finne fram til alle de opplysningene som fins i boka, og få oversikt over det emnet en er opptatt av.
Hovedtittelen Håndbok i norsk må sies å være noe pretensiøs i og med at det hovedsakelig er bokmålsvarianten av skriftspråket som omtales.
En kan ha forståelse for at omtalen av rettskrivingsreglene og bøyingssystemet er avgrensa til bokmål, sjøl om det neppe hadde krevd så veldig mye mer plass å beskrive også nynorsk slik at dette virkelig hadde blitt ei handbok i norsk i vid forstand. Mer underlig virker det at ei slik bok ikke en gang har Nynorsk (og heller ikke Riksmål for den saks skyld) som oppslagsord. For å få forklaring på dagens skriftspråkssituasjon må en slå opp på Bokmål og følge henvisningen videre til artikkelen Valgfrihet. Her får vi høre at fornorskinga av det danske skriftspråket som vi hadde før, har gitt oss "den offisielle skriftformen bokmål", mens nynorsk ikke får samme offisielle status: "Direkte på talemålet i en del av dialektene lanserte Ivar Aasen sin skriftspråksvariant landsmål, i dag kalt nynorsk."
Talemålet får ingen systematisk behandling, men nevnes bare i samband med omtalen av slike problematiske forhold i skriftspråket som skrivemåten av sj-lyden og de stumme konsonantene. Ei klargjøring av forskjellen på de lydlike orda Målform/målføre er nesten alt som sies om dialekter. Derimot er det litt overraskende funnet plass til artikler som Taleteknikk og Diskusjonsinnlegg.
Målgruppa for Håndbok i norsk er "alle som skriver og har glede av å skrive norsk" ifølge forordet. Mer rett hadde det kanskje vært å si at boka er laga for dem som sliter med å uttrykke seg skriftlig, for sannsynligvis er det hovedsakelig de som vil ty til ei bok som denne for å finne råd og hjelp. Innholdet i boka gir dessuten inntrykk av at den ikke bare er meint som ei rettleiing i praktisk språkbruk, men at den også tar mål av seg til å gi ei mer teoretisk orientering om ulike sider ved norsk språk.
Dette gir for øvrig forlaget direkte uttrykk for når det nokså ubeskjedent sier i forordet at Håndbok i norsk "besvarer alle de språklige og kommunikasjonsmessige spørsmålene en ikke finner svar på i en vanlig ordbok". Men en skal ikke stille mange spørsmål før boka mangler svar. Det fins f.eks. ingen beskrivelse av leddstillinga i norsk og heller ikke noe oversyn over de lovbestemmelsene som gjelder for det språklige området.
Sannsynligvis hadde boka tjent på å bli avgrensa til i større grad å være ei rettleiing i praktisk språkbruk og språklig kommunikasjon. Nå har alt det nyttige stoffet på dette feltet lett for å bli borte innimellom det mer teoretiske stoffet. Og teoristoffet virker noe tilfeldig utvalgt. Det er for omfattende til å bare være støtte for de praktiske råda, men samtidig ikke fullstendig nok til å gi en generell beskrivelse av norsk språkstruktur.
Dersom en skar bort mye av det som handler om grammatikk, ville en samtidig kvitta seg med de svakeste delene av boka. Allerede forordet gir en antydning om at boka ikke er gjennomarbeidd på dette punktet, når det sies at boka handler om syntaks og grammatikk, som om syntaksen ikke skulle være en del av grammatikken. Et par enkle eksempel fra den tidligere omtalte grammatikkordlista får illustrere svakhetene ved grammatikkdelen: For det første avgrenses predikativ til "adjektiv og substantiv(iske ledd)" slik at adjektiviske ledd faller utenom. For det andre nærmer det seg sterkt en sirkeldefinisjon når partisipp beskrives som "infinitt form av verb" og infinitt form forklares som "form av verb som ikke er bøyd: infinitiv eller partisipp". Her trengs det også en utfyllende kommentar om at det er modusbøying de infinitte formene mangler, bl.a. fordi i det minste perfektum partisipp jo har adjektivisk bøying i større eller mindre grad.
Noe av det beste ved innholdet i boka er alle artiklene om hvordan en forbereder, utformer og presenterer ulike typer tekster. Her kan en nevne i fleng artikler som Disposisjon, Litteraturhenvisninger og litteraturlister, Korrektur og Typografi som behandler tekstproduksjonen, og artikler om teksttyper som Attester, Leserbrev og Rapporter. Det er et framskritt at stoff av dette slaget er samla i ei lett tilgjengelig bok, og det bør føyes til at dette og mye anna naturligvis er like aktuelt enten en skriver bokmål eller nynorsk.
Til slutt skal Håndbok i norsk roses for ei solid innbinding som i hvert fall ikke har tatt skade av noen ukers bruk, og som sikkert også tåler daglig bruk i lengre tid. Men det er mulig at kvaliteten på innbindinga spiller mindre rolle i dette tilfellet, for det er ikke sikkert at det er denne boka en vil slå opp i først når en står fast på et spørsmål om rettskriving eller uttrykksmåte.
Dag Gundersen (hovedredaktør), Jan Engh og Ruth Vatvedt Fjeld:
Håndbok i norsk. Skriveregler, grammatikk og språklige råd fra A til Å. Bokmål.
Kunnskapsforlaget 1995.
417 sider. Kr 348.
Endre Mørck er professor i norrøn filologi ved Institutt for språk og litteratur, Universitetet i Tromsø
Av Tordis Fosse
Helene Uris Anna på fredag presenterer seg som roman i undertittelen og har samtidig eit faglig emne. Boka knyter seg uttrykkelig til Sofies verden av Jostein Gaarder (frå 1991, med undertittelen Roman om filosofiens historie) ved at eg-personen, Bjørn-Oskar, har lesi ei bok om ei Sofie som får mystiske brev. Bjørn-Oskar tek da også imot merkelige meldingar.
Anna er barnevakta som skal passe veslesyster til Bjørn-Oskar kvar fredag. Det blir etter kvart mye uforklarlig med henne. Dertil omgir ho seg med merkverdige personar. Hovudspenninga i boka ligg i undringa rundt og oppklaringa av kven ho eigentlig er. Lærdomen om språk og språkvitskap kjem fram dels ved hjelp av eit "språkelse" (ein inkarnasjon av språket, kunne ein seia) og dels gjennom samtaler om språk.
Indirekte blir det påstått ein heil del om språk i valet av figuren som skal vera det personifiserte språket. Figuren er Anna, som ser "klok og snill og ganske kjedelig ut og nokså sjenert". Språk framstår altså i fyrste omgang og på mange måtar som lite spennande. Anna-figuren har ikkje spesielt suggestiv kraft, og dei eigenskapane ved henne som blir nemnde, er lite eigna til å skape undring rundt språk. Språket i skildringa av Anna og i heile boka er dessutan ikkje særlig mangfaldig, spennande eller lyrisk.
At språket er magisk, blir likevel ein viktig påstand i boka: Det blir lova på omslagsbaksida, det kjem fram ved at Bjørn-Oskar blir vikla inn i ei interesse for samværet med Anna, og det viser seg handgripelig ved at Anna har magiske evner. Ho kan få figurar til å dukke opp av ingenting. Desse figurane er nær knytte til Anna og slik også ein del av "språkelset". Den fyrste som dukkar opp, er ein viking som demonstrerer skilnaden på gammalnorsk og vår tids norsk. Bjørn-Oskar spring rett i magen på Ivar Aasen og får deretter ei samtale med han på slutten av kapitlet om språkhistoria og nynorsken. Kapitlet om lånord og fremmendord begynner med at ein gammal romar, Augustus, og den oldtidsgreske Elena er på besøk. Elles bruker Anna sine magiske evner til å få veslesystera til å vekse fort opp (og minke att) for at Bjørn-Oskar skal få innblikk i barnespråkutvikling.
Den direkte lærdomen om språk kjem fram gjennom samtalene. Anna, som er lingvistikk-student, er den som kan og greier ut, og Bjørn-Oskar er den som tek imot og spør. Språket informerer altså om seg sjølv (og studerer seg sjølv?). Emne for emne blir tatt opp og gjennomgått etter som kapitla skrid fram: gammalnorsk, fonetikk, morfologi, tale og skrift, slektskap mellom språk, dialektar, bakgrunnen for bokmål og nynorsk, lånord og fremmendord, språkfunksjonar, samanheng mellom ord og ting, barnespråk, mottakartilpassing, språket og hjernen, dyr og språk og enda meir. Innhaldet i samtalene og måten samtalene går for seg på, formidlar språkkunnskap og syn på språk. Akseptering og undring er gjennomgåande. Samtalene spring ut av dei mystiske situasjonane og dagligdagse språkhendingar rundt eller mellom dei to. Når Bjørn-Oskar har skrivi "veteboller" i ein skolediktat, fører det til ei samtale om ulike prinsipp for overføring frå tale til skrift. Eller katten mjauar, Bjørn-Oskar lurer på om "snakking er like naturlig for oss som mjauing for katter", og det blir starten på kapitlet "En dings i hjernen".
Samtalene fyller mye av boka. Det er popularisert språkkunnskap med artige eksempel. Men samtalene er ikkje særlig tett knytte til hovudspenninga i boka; slik blir spenningstråden mesteparten av tida usynlig. Sedd på som roman blir boka temmelig stilleståande. Sedd på som lærebok i språk blir det ei bok med fantasifullt innpakka og godt tilrettelagd lærdom. Men sparsemda på underfullt språk går ut over både romanen og språkboka.
Helene Uri:
Anna på fredag.En ungdomsroman om språk og språkvitenskap.
Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1995. Kr 189.
Tordis Fosse er høgskolelektor i norsk ved Avdeling for lærarutdanning, Høgskolen i Oslo
I 1993 gav Norsk språkråd ut ei undersøking om ortografi og morfembruk hos ti bokmålsforfattarar for kvart av åra 1937, 1957 og 1977. Lars S. Vikør har no laga ei tilsvarande undersøking for nynorskforfattarar.
Lars S. Vikør:
Rettskriving hos nynorskforfattarar.
Norsk språkråds skrifter nr. 3.
Oslo 1995. 64 s. Kr. 40.
ISBN 82-990500-4-6
Dette spørsmålet fekk me over telefon for ei stund sia. Me sende spørsmålet vidare ut på nettet. Desse svara kom inn: kråka kraksar, kråka kraar ("å krae"), kråka skrattar.
Kva meiner lesarane?
Ein lesar kjenner
kapphendt frå Indre Hardanger, Voss og Valdres. Ein annan lesar kjenner
båhendt frå Åsen i Nord-Trøndelag, og éin skriv at i bokmål er vel
likehendt det vanlegaste.
Til Språknytt nr. 3: Det er tvihendt som blir brukt i Troms og Nordland, ikkje tvihendes.
Spørsmål: Korleis skal ordet
medium bøyast?
Svar: I nynorsk skal det bøyast medium, mediet, fleire medium, alle media, og i bokmål medium, mediet, flere medier, alle media el. mediene.
Ord med medium som andreledd, t.d. massemedium og multimedium, skal bøyast på same måten som medium. I samansetningar er den korrekte forma medie-. Døme: mediekunnskap, mediepolitikk, massemedieforsking, multimedierom, multimedieleksikografi.
Spørsmål: Ein kjend stortingsrepresentant skriv: "Desse selskapa skal vere den eine staden kor bedrifter i eit distrikt kan vende seg ... " Har Språkrådet godkjent bruken av kor i staden for der i relativsetningar i nynorsk?
Svar: Språkrådet har ikkje godkjent bruken av kor som relativt adverb. Vi motarbeider denne bruken så godt vi kan, mellom anna rettar vi konsekvent til der i lærebokmanus vi får til godkjenning.
Som stadadverb, derimot, er sjølvsagt kor fullt ut brukande, sjølv om kvar er vanlegare i skrift, t.d.: Kor el. kvar har du tenkt deg? Kor el. kvar var du i går?
Spørsmål: Jeg har lagt merke til at det er svært vanlig å si og skrive "ta selvmord". Videre sies det "han tok et brekk", eller "han tok et innbrudd". Hvor er det blitt av ordet begå?
Svar: Tradisjonelt heter det begå et innbrudd, begå en dumhet, begå en feil, begå en forbrytelse, begå selvmord osv. Begå er fremdeles fullt akseptabelt i uttrykk av denne typen. Når mange i dag bytter ut begå med et annet verb, er det trolig fordi begå føles litt gammeldags. Som eksempel kan vi nevne gjøre et innbrudd, gjøre en feil.
I uttrykket ta selvmord er verbet ta trolig overført fra uttrykket ta livet sitt. Språkrådet tilrår at en enten bruker den tradisjonelle uttrykksmåten begå selvmord, eventuelt gjøre selvmord, eller at en sier ta livet sitt.
Hobby, forming, garnTidtrøyta, Gol
Små Nøster, Fagernes
Garnnøstet – Lille Trille, Fagernes
Frisør
Hårek, Gol
Butikker, kiosk, konfeksjon
Noko Nytt, Geilo
Kvitebjørn, ullundertøy, Hemsedal
Det lille under, Fagernes
Krambui, Øystre Slidre
Brukskunsten, Fagernes
Blomstereng, Gol
Is-biten, Fagernes
Formgiver
Teiknestugu Hallingdølen, Ål
Restauranter, kafeer
Hallingkastet restaurant, Hovet i Hallingdal
Go&apo;biten kafé, Ål
Sport, fritid
Fjølastubben snøbrettlag
Neste prisutdeling
Den siste diplomutdelingen i år var i november og dekket Telemark.
Utdeling av diplom for godt navnevett fortsetter også i 1996. Da skal vi finne gode norske navn på foretak i Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag/Hedmark, Aust-Agder og Møre og Romsdal. Vi ber leserne sende oss forslag på diplomvinnere.
Bruk gjerne e-post: baltzer@ sprakrad.no