Redaktørar: Jan Terje Faarlund og Dag Gundersen.
Redaksjonssekretær: Åsta Norheim.
Signerte artiklar står for forfattaren sitt syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgåve).
ISSN 0333-3825 (prenta utgåve).
Enhver form for språkbruk: skriftspråk, talespråk, bildespråk og kroppsspråk, er et medium for tanker og følelser. Men i praksis er "mediespråk" knyttet til det de fleste kaller "media", mange uten å være klar over at det er bestemt form flertall av medium og altså lik mediene. Det betyr aviser, blad og "etermediene", et ord fra midt på 1960-tallet, ofte tilskrevet den svenske lingvisten Sture Allén.
Mediene er vår største leverandør av språk i daglige doser og påvirker oss mer enn all skjønnlitteratur. Et praktisk eksempel: Avisenes orddelingsprogrammer virker ikke hundre prosent, og det begynner å merkes på private orddelinger hinsides alle regler til nå. Fra en bunke eksamensbesvarelser på universitetsnivå kommer disse: tid-sforskyvning, kny-tter, polititj-enestemannen, best-emmende. Regelen man har laget seg, er: Del ordet der du er når linjen tar slutt. Det fins flere slike eksempler på at datamaskinene, ut fra hva de gjør og ikke gjør, eller nær sagt liker og ikke liker, setter spor etter seg i språkbruken og kanskje i språkutviklingen.
Norsk språkråd, som skal verne om kulturarven i språket, har en rolle å spille i utviklingen av mediespråket. Språkrådet fikk seg forelagt de nye språkreglene som NRK har innført fra i år. Vår rolle i slike saker er rådgivende, vi skal gi råd og rettledning, men er ingen godkjenningsinstans. Det er vi derimot når det gjelder læremidler på papir for skoleverket. Men også her gjør mediespråket sitt inntog; noen læremidler ser ut som bok utenpå, men er en lyd- og bildekassett inni, eller en bunke disketter. Etermediene er ikke lenger bare radio og tv; det er et internett og en verdensvev av informasjon, først og fremst på engelsk.
Også her hjemme utvikler det seg en elektronisk undervisningsindustri som etter hvert vil konkurrere med lærebøkene: ordbøker og leksika, ordrettingsprogrammer og andre læremidler. Den språklige kvaliteten er vekslende, til dels dårlig. Det er i alles interesse at Språkrådet får noe å si også på dette området.
Dag Gundersen
ASGEIR OLDEN
For språklege filigransarbeidarar byr avisene på meir enn eitt velkome høve til å velte seg i syntaksbrot, grammatiske brølarar, feil og fusk og fanteri. Eg trur dei har rett dei som seier at det var betre før, den gongen det var færre ord i verda, færre emneområde som fekk offentleg omtale, færre journalistar og mindre kravstore lesarar. Det kan rett og slett vere vanskeleg å finne ein språkleg feilfri redaksjonell tekst i desse ulvetider.
Problemet er at journalistikken aldri har bede om å bli vurdert på eit reint språkleg grunnlag. Som språkbrukarar er redaksjonelle medarbeidarar langt meir opptekne av kvaliteten på formidlinga, informasjonseffektiviteten, tempoet i forteljinga, dramaturgien, retorikken, lengda. På dei områda er det mange språklege slaurar som held godt mål. Når ei offentleg utgreiing på eit par hundre sider blir fortetta til 20 manuslinjer, har journalisten gjort eit makelaust stykke arbeid – om det då er korrekt, leseleg og klart. Ofte er det det. Men akk og ve om det står "lagnt" i staden for "langt" og det ikkje er komma mellom sideordna setningar.
Eg trur språkfolk og mediefolk kunne lage ein produktiv konflikt ut av dette. I dag kastar alle stein.
Kvar skulle vårt moderne språk vandre utan den nyskapinga som ligg i at journalistar må finne ord for alt? Førsteamanuensis Thore Roksvold har til dømes registrert takgrind, bruktbil, brønnhode, buljongpar, dagmamma, filmskaper, lynlås, lysløype, omkjøring, smørberg, alt produsert av pressefolk med behov for eit ord. The New York Times sette ord på musikken til ein heil generasjon då Jimi Hendrix' gitarlyd vart skildra som "heavy metal raining from heaven", norske sportsjournalistar har levert klisjear som har vandra rett inn i politikken og blitt der lenge etter at nye uttrykk har teke plassen på sportssidene.
På den andre sida skjer det i augo når avisfolk skriv "yngre i forhold til", om arrangement som "går av staben", folk som "tar hansken frå munnen", politikarar som "har sparekniven hengande over nakken" og det som verre er. Då kan ein verkeleg lure på om vankunna har nådd så langt at grunnleggjande språklege konvensjonar står i fare. Det minner meg om noko ein skulelærar i vidaregåande fortalde. I ei litt vanskeleg sak bad han elevane leggje korta på bordet. Elevane kikka seg forundra omkring, og lurte på kven som hadde hatt med kortstokk den dagen. Ikkje ein kjeft av dei ante kva læraren ville fram til.
Er dette total normoppløysing, eller er det berre slik at språket spaserer sine eigne vegar, og at vi må finne oss i det? Sanneleg om det er lett å seie. Eg trur i alle fall at det ville hjelpe godt om vi vart samde om kva som var viktig i språket, og kva vi må la fare. Der har ikkje våre kritikarar vore til særleg hjelp, er eg redd.
I kampen mellom godt og korrekt har journalistikken valt det godes side. Dei fleste vil ha bort den tungvinte langhalmen som pregar annan offentleg prosa, språkleg sakprosa ofte inkludert. Det merkverdige er at somme mediefolk ser ut til å meine at dette skulle stå i motstrid til det korrekte. På det feltet er det nokre av oss i pressa som meiner, og alltid har meint, at det ikkje er skadeleg om folk skriv slik det nå ein gong er avgjort at ord skal skrivast og bøyast. Når samsvarsbøyinga på nynorsk er på vikande front i pressa, blir eit vesentleg særtrekk borte frå norsken, og når garpegenitivane har avløyst alle normale måtar å skildre tilhøyrsle på, ja, då blir eg sur. Eg er berre ikkje heilt sikker på om alle syndarane sit i pressa.
Det skulle likevel ikkje hindre oss i å gripe fatt i utvekstane og hogge dei av. Språkleg instrumentalisme kan ikkje gå så langt at ein gløymer det som skulle ha vore barnelærdom. I så måte har vi mykje å lære av den språklege standarden i andre lands aviser. Der er det ein føresetnad at pressefolk beherskar morsmålet, ikkje eit debattema. I vårt eige kongerike sit det framleis nokre korrekturlesarar og mange deskar som barberer av det mest barbariske.
Til trøyst for dei som lid og har det vondt når dei set seg ned med sine daglege aviser, er det dette å seie: Språk er eit viktigare tema når pressefolk samlast, enn det var for nokre år sidan. Den verste teknologifascinasjonen har gitt seg, og språkkursa på Institutt for Journalistikk i Fredrikstad er dei best søkte av alle etterutdanningskurs. Landslaget for lokalaviser har tilsvarande søknad til sine språkkurs, og dei burde ha fått både premie og pengar for dette tiltaket. Det er nok ingen tvil om at det er medarbeidarane i lokalavisene som har mest å lære. Behovet er uendeleg både her og der, og kunne våre språkvitarar og andre lærde ta del i oppsedinga, trur eg det ville bli motteke med takk. Då er det ein føresetnad at den arrogante nedrakkinga vi er så vel vane med, blir tona noko ned. Raudblyanten og peikefingeren er forhistoriske reiskapar. I dag heiter det dialog.
JAN TERJE FAARLUND
Vi kan setja opp to overordna mål for språkplanlegginga: Ho skal gjera språket til ein effektiv og brukande reiskap for flest mogleg, og ho skal verna om språket som kulturgjenstand.
Det er sjølvsagt ingen nødvendig motsetnad mellom desse to omsyna, men det kan lett bli det i konkrete saker. Det har å gjera med at dei er grunna på to ulike aspekt eller dimensjonar ved språket. Språket er på den eine sida noko som kvar enkelt har til rådvelde, ei form for delvis ureflektert kunnskap som set oss i stand til å laga oss abstrakte omgrep og til å kommunisera med andre.
Det andre aspektet ved språket er at det er ein kulturgjenstand som ber i seg eit samla tilfang av tradisjon, historie og forståingsformer som heile språksamfunnet deler. Språket får denne rolla ved at det blir brukt som skriftspråk, undervist i skolen, normert og røkta av offisielle spåkrøktorgan osv. Det fyrste omsynet gjer at ein kanskje bør leggja språknorma nær opp til talemålet, slik at folk kan gå mest mogleg direkte frå tale til skrift. Det andre omsynet gjer at ein kanskje vil halda på eldre, etymologiske former og eit tradisjonelt ordtilfang.
Avveginga mellom desse omsyna vil vera ulik etter kva slags politisk og historisk situasjon språket står i. Dei to språka eller språkformene som Norsk språkråd er sett til å stella med, står som kjent i svært ulike situasjonar i så måte. Det ein seier om styring eller planlegging av det eine, gjeld derfor ikkje utan vidare for det andre. Ettersom nynorsken er i ein mye meir utsett og truga posisjon enn bokmålet, blir spørsmålet om vern viktigare, og i samanheng med det, spørsmålet om å ta vare på og helst utvida råderommet for nynorsken. Dette er faktisk Språkrådet si plikt, ettersom Språkrådet også har som mandat å syta for språkleg jamstelling i Noreg. Språkrådet har dermed som særskild oppgåve å verna om nynorsken som kulturgjenstand og del av norsk tradisjon. Men beste måten å gjera det på er sjølvsagt å sørgja for at flest mogleg tek han i bruk.
I dag er situasjonen den at ein tredjedel av dei som har nynorsk i grunnskolen, skiftar målform seinare i livet. Det er lett å peika på ytre, politiske og samfunnsmessige årsaker til dette. Det viktigaste er vel presset frå bokmålet, men ein del av forklaringa ligg nok i nynorsken sjølv. Når ein spør folk korfor dei har skifta frå nynorsk til bokmål, får ein ofte til svar at det er så lett å gjera feil i nynorsk. Ein av grunnane kan vera den store valfridommen i nynorsk. Valfridommen i bokmål er minst like stor, men den faktiske språkbruken er mye meir konsekvent fordi ei mengd tillatne bokmålsformer så å seia aldri kjem til syne på trykk. Dei store avisene, vekeblada og forlaga styrer såleis bokmålet inn i ei fast norm, slik at bokmålsbrukarar får eit einskapleg skriftbilete å halda seg til. Og da har det mindre å seia at denne bokmålsnorma er svært talemålsfjern for dei fleste. Nynorskbrukarane derimot ser same ord skrive eller bøygt på nye måtar stadig vekk, og eit fast skriftbilete får ikkje festa seg. Og da har det mindre å seia at i alle fall somme av desse formene av og til liknar på talemålet åt ein del av oss. Det ville derfor vera ein stor føremon for nynorsken om norma vart snevra inn, helst slik at same ord berre vart skrive på ein måte og bøygt på ein måte.
Dette er eigentleg ikkje noko brott med ein nynorsk tradisjon, snarare tvert om; Ivar Aasen meinte at "Sprogformen bør kun være een" og sette berre unntaksvis opp alternative valfrie former i siste utgåva av grammatikken sin.
Det er nemleg minst to måtar eit standardspråk kan representera ei gruppe dialektar på. Den eine er med det systemet vi har i nynorsk no, med ei rad valfrie former som er tekne opp i normalen for at flest mogleg skal kunna finna att sine eigne spesifikke talemålsformer i skriftspråket. Såleis har vi for eksempel både infinitiv på -a, infinitiv på -e og kløyvd infinitiv, med veksling mellom -a og - e, og det kan heite nokon eller noen, gjera eller gjøra, dessutan altså gjere og gjøre. Problemet med dette systemet er at dialektbrukarar likevel må læra kor langt dei har lov å gå i retning av dialekten. Ein kan skriva vite, vita, vete eller veta, men trønderske ungar må likevel læra at dei ikkje får lov å skriva vætta, våttå eller vit.
Den andre måten er å la skriftspråket representera det systemet som er sams for dialektane, ikkje enkeltformer frå kvar dialekt. Ei form som t.d. veta kunne seiast å representera dette systemet, og det ville unekteleg vera lettare for alle å læra denne eine forma enn å læra fire tillatne og tre forbodne former. Austlendingar kan gle seg over at dei får lov å skriva komma (eventuelt komme), men dei må læra særskilt at dei ikkje har lov å skriva samma eller samme.
Sjølv om det kanskje hadde vore best å følgja Ivar Aasens bod om "een Form", verkar det i dag heilt urealistisk å gå bort frå prinsippet om valfridom i norma. Det ville bryta for sterkt med det dei fleste målfolk oppfattar som nynorskens "vesen". Dermed står vi der med problemet med ei vaklande norm. Men heldigvis finst det eit anna merkeleg og særnorsk prinsipp som kan komma oss til hjelp, nemleg det skiljet vi har i begge målformene mellom ein trong såkalla læreboknormalog ei vidare rettskriving med former som er tillatne for skoleelevar og for alle som ikkje er bundne av offisiell rettskriving. Dette gir oss høve til å få "både i pose og sekk". Da må læreboknormalen i større grad enn no representera ei fast norm, medan den vide rettskrivinga opnar for nødvendig valfridom.
(Samandrag av eit foredrag på konferansen Språkpolitikk 96, Oslo, 27. september 1996.)
Heftet Norma i nynorsk – Debatt er skrift nr. 2 i Norsk språkråds skrifter. Heftet har artiklar av Jardar Eggesbø Abrahamsen, Tove Bull, Olav Randen, Helge Sandøy, Arne Torp, Kjell Venås og Lars S. Vikør. Heftet kom i 1995, er på 64 sider og kostar kr 40. Det kan bestillast frå Norsk språkråd. Heftet blir sendt med faktura.
MAGNE MYHREN
Kjell Venås har sendt ut ei bok om Ivar Aasen, språkgranskaren, målreisaren, nasjonsbyggjaren og mennesket frå vogge til grav. Etter å ha gjort greie for ungdoms- og læreåra heime på Sunnmøre går Venås laus på språkarbeidet og reiseverksemda, fyrst den lange ferda 1842–46, men han nemner ogso reisene i åra 1852–68. Her går han fram kronologisk - tek for seg skrift for skrift, fortel om tilverting, utgjeving og om meldingar. Etter å ha gjort seg ferdig med den språklege og essayistiske forfattarskapen skildrar han landsmålsframvoksteren og striden som fylgde. Noko lenger ute kjem ein bolk om diktaren. So møter me vener og kjenningar, livet i Kristiana, synet på religion, på kjærleik og på helse. Til sist ser me for oss gamlingen Aasen og dei som hjelpte honom på slutten. Kjell Venås har laga ei god bok. Serleg tykkjer eg det han skriv om dei einskilde språkverka og korleis Aasen granska seg fram til ei god rettskriving, stikk seg fram som det beste. Venås skriv godt, greitt og einfelt utan innhaldslaust skoddesvall.
Har Kjell Venås utført ei tungorke, so er det i enno større mon tilfellet med engelskmannen Stephen Walton. Han fylgjer mykje same diposisjonen og tek opp dei same emna som Venås, men han er ordrikare. Walton skriv vel 5 sider om En liden Læsebog i Gammelnorsk; om den har Venås berre nokre liner. Walton tek feste i ymse kroppsdelar og grunar på omgrepet biografiskriving. Han legg stor vekt på korleis Aasen oppfatta seg sjølv i høve til "offentlegheita" (ålmenta) og prøver å syna kva slags "retorikk" Aasen nytta i dei einskilde skriftene. Om alt dette er rett, har eg ingen føresetnader for å seia noko om, men eg tykkjer nok stundom det vert vel mykje teori og for lite konkret vitskapsskildring. Boka ville ha tent på om desse bolkane hadde vore samantrengde, for det vert trøyttande oppatt-tak og kringgonge. Men her er ogso mykje bra – uventa synsmåtar lyser opp i kvardagen. Analysen av grammatikkane er gjevande lesnad. Men det synet at Aasen valde ein vestlandsnormal, kan ein vera usamd i. Det er rett at visse endingar fall saman med målføra på Midvestlandet, men det er mykje som fell meir i hop både med egdemål, midlandsmål og trøndermål, t d fleirtalsforma visor, som har lita utbreiing vestanfjells. Men lat det vera sagt: Walton har laga ei innhaldsfylt og tankerik bok.
Ein meldar skal ikkje berre koma med ros. For den som leitar, er det ingen vanske å finna ting som kan lastast. Dei skriv på kvar sin måte gjevande om diktinga, men kvifor har både Walton og Venås mest hoppa over visetekstene i Ervingen? Eg kan ikkje sjå at dei er analyserte som sjølvstendige einingar. Nokre av desse visene skreiv Aasen heilt om og gjorde mykje betre. Dei er prenta i Lauvduskar i 1868 og i Ervingen 1874.
Eg skal ta for meg eit emne der både Venås og Walton ser ut til å ha vanta faghistorisk innsikt. Dei går grundig inn på Prøver af Landsmaalet i Norge og andre skrifter med tradisjonstilfang, men utan å røra ved det folkloristiske aspektet. Lat meg berre nemna at Aasen laga norske folkeminnetermar, t d runesoga, som svarar til "undereventyr", og vettesoga til "naturmytisk segn"; dette tykkjest vera lite utgreitt. Me fær høyra lite om korleis Aasen brigda tekstene før han let dei prenta. Ein kan ogso stilla spørsmåla: Korleis arbeidde Aasen med folkeminnetilfanget reint ålment samanlikna med Asbjørnsen og Moe, Landstad og Sophus Bugge? Kva sermerkjer Aasen som folklorist? Slike spørsmål fær me ikkje svar på. Dei tykkjest ha oversett at Aasen ikkje skilde systematisk mellom segner og eventyr – eit skilje som brørne Grimm drog opp før 1820. Prøver har 11 eventyr, og dei fleste er registrerte i Ørnulf Hodne: The Types of Norwegian Folktale (Oslo 1984) – ei bok som glimrar med sitt fråvære i båe litteraturlistene; det same gjeld Inger Boberg: Folkemindeforskningens historie (København 1953) og skriftene av Grimm og Svend Grundtvig om desse emna. Walton analyserer eventyret "Myntmeisteren" og seier at soga "svevar .. mellom bokleg og folkeleg opphav" (439). Det er rett, men han burde ha opplyst at forteljinga truleg byggjer på ei folkebok – emnet finn me alt hjå Boccacio, og dette er ei tekst Aasen brigda svært mykje på og gjorde lengre. Aasen kalla denne laus segn eller heimløysa, "en Historie fra ubekjent Sted og Tid, en Roman el. deslige" (Norsk Ordbog frå Telemark) – eit godt nemne for det som no heiter "novelle-eventyr". I samband med folkeminnearbeidet burde vel bokskrivarane ogso ha drøft meir inngåande samorka med Landstad om folkevisespråket; i litteraturlistene saknar eg soleis Rikard Berge, som gjekk grundig inn på desse vanskane.
Det kan nok vera sumt å lasta ved folkeminnearbeidet åt Aasen, men det står fast: Ingen i samtida gjorde betre oppskrifter av tradisjonstilfang, og fram til 1858 laga ingen betre tekstutgåver med slikt tilfang enn Aasen. Det var fyrst Sophus Bugge som i Gamle norske Folkeviser (1858) fullt ut nytta tekstkritiske utgjevingsprinsipp, og han hadde lært av Ivar Aasen og Svend Grundtvig. Om Aasen ikkje samla noko serleg folkeminne i seinare år, var han med og gjorde opptaket til samlingar som Søgnir frå Hallingdal og Segner frå Bygdom og var konsulent på målet i dei. Jamvel om dei to bokmakarane på kvar si vis kan mykje lingvistikkhistorie, biografiteori osv, og mange av skriftene fær rom i ein vitskapshistorisk samanheng, er det ei veile ved bøkene at ikkje folkeminnearbeidet er sett inn i ein tilsvarande samanheng.
Men desse og andre merknader som ein nok kan leita fram, må ikkje skyggja over det at bøkene er rike kjelder for alle som vil vita meir om Ivar Aasen og hans liv og verksemd og tida han verka i. Liksom Aasen har Venås evne til å skriva for "videlystne almuesmend". Men Walton er ikkje alltid like lett å hanskast med. Kven han skriv for, er meir uvisst.
Bokskrivarane omtalar – som nemnt – dei einskilde bøkene og skriftene åt Aasen – det er liksom dei har lese for oss, og me fær hug til å lesa skriftene opp att. For ingen må tru at siste ordet er sagt om Ivar Aasen med desse 1487 sidene. Det er heilt ufatteleg kor mange sider ved Aasen dei ikkje har fenge med seg eller ikkje har oppdaga, og me som les, fær nye idear og innfall. Og då har dei kanskje nått fremste målet med skriveverksemda, det å gløda og eggja opp tankane hjå lesaren. Ut frå eit slikt synspunkt lyktar eg denne meldinga med å minna om nokre ord etter Halvdan Koht, forresten ein framifrå biografiskrivar: "Det viktigaste for ein vitskapsmann er å egge opp andre til å tenke."
- Kjell Venås: Då tida var fullkomen. Ivar Aasen. Novus forlag. Oslo 1996. 688 sider. Kr 365. ISBN 82-7099-251-8
- Stephen J. Walton: Ivar Aasens kropp. Det Norske Samlaget. Oslo 1996. 799 sider. Kr 485. ISBN 82-521-4531-0
SVEIN NESTOR
De viktigste preposisjonene i norrønt er:
á, án, af, at, eptir, frá, fyrir, hjá, í, með, ór, til, um, undir, útan, við, yfir De aller fleste kjenner vi uten videre igjen i moderne bokmål og nynorsk: av, etter, fra/frå, føre, i, med, til, om, under, uten/utan, ved og over. Åt (norrønt at), hjå (norrønt hjá) og or (norrønt ór) er ikke sjeldne i nynorsk. I bokmål brukes de svært lite, men de står i ordboka, selv om nesten ingen er klar over det. Svensk har åt (lågtrycket rör sig vidare åt nordost) og ur (hämta vatten ur brunnen).
Felles for bokmål og nynorsk er òg preposisjonen hos. Den stammer ikke fra noen norrøn preposisjon, men er faktisk ei omdanning av substantivet hus. Når det gjelder betydningsutviklinga fra hus til hos, kan en sammenligne med den franske preposisjonen chez, "hos". Opprinnelig er det det samme ordet som casa, som betyr "hus" på latin, spansk og italiensk.
Den norrøne preposisjonen án betydde "uten" og svarer til den tyske preposisjonen ohne, som har samme betydning. Det fins nesten ikke spor etter án i moderne norsk.
Å er en preposisjon i svensk
Å har nære slektninger i form og betydning i engelsk on, tysk an og nederlandsk aan, og i svensk fins preposisjonen å fremdeles. Det heter for eksempel å ena sidan (var han osäker), å andra sidan (var han nyfiken) = på den ene side (...), på den annen side (...).
Men dersom en skal oversette for eksempel på den ene sida (stod tilhengerne), på den andre sida (stod motstanderne) til svensk, heter det på den ena sidan (...), på den andra sidan (...). I det siste eksempelet brukes altså på – akkurat slik som på norsk.
Forskjellen mellom de to uttrykksmåtene er at den første uttrykker overført betydning, den andre egentlig betydning. Det første viser seg i svensk ved at en bruker preposisjonen å, og ikke på, og i bokmål ved at det (ofte) blir brukt ubestemt form av substantivet. Preposisjonen å kan altså ikke brukes fritt i svensk, men er knytta til faste uttrykksmåter.
I en del vanlige svenske substantiv, verb og adverb er å- førsteledd, for eksempel åkalla, åklaga, ålägga, ånyo, åtala, åtal, som på bokmål heter påkalle, anklage (det kan det hete på svensk også), pålegge, på ny, påtale, påtale. At å- svarer til på- (og delvis an-), er altså opplagt.
Preposisjonen å er lite brukt i norsk, men den står i Nynorskordboka, som kom ut i 1993. Der får vi vite at å særlig brukes i visse faste vendinger, og ordboka nevner blant annet eksempla å bak (attover), å hovde (framover, på hovudet), å nyo (på nytt (sml. det svenske ånyo)), midt å natt (midt på natta).
I noen få ord har å- holdt seg som førsteledd i norsk også, for eksempel i litt sjeldnere ord som åbreidsle (teppe som en brer over seg), ågang (pågang), åminning (påminning), å-syn (an-sikt), men også i vanligere ord som åkle, åsetesrett, åsted/åstad og å-tak (an-grep).
Hvilken forbindelse er det mellom å og på?
Forbindelsen mellom å og på trenger en ikke tvile på, men en kan spørre: Kommer formen å av at p-en har falt bort i på, eller kommer formen på av at p-en er føyd til foran å?
På norrønt het det á, så vi må regne med at på er oppstått ved at en p er føyd til foran å-en. Men hva er eller betyr så denne p-en? En foranstilt konsonant kan jo ikke ha noen selvstendig betydning på norsk.
Ser vi på preposisjoner i norske dialekter, finner vi blant annet disse, som ikke er identiske med noen enkelt preposisjon i norrønt: ta/tå (gå ta banen!), tur/tor (ta tur proppen!), ti (hell ti mjølka!), punde/pund (dei lå punde/pund bordet). Disse preposisjonsformene må ha oppstått av t + av, t + ur, t + i og p + under, etter samme mønster som p + å. Forklaringa på de t-ene og p-ene som står foran den opprinnelige preposisjonen, er at de henholdsvis stammer fra adverba ut og upp. Ut + av gir ta, ut + ur gir tur, ut + i gir ti, upp + under gir punde/pund, upp + å gir på.
Preposisjonen sina har oppstått på samme måten
Ei slik utvikling kan en bare tenke seg når den første stavelsen (altså adverbet i disse tilfella) blei uttalt så svakt at vokalen i stavelsen til slutt falt helt bort. Resultatet av det samme fenomenet, bare i enda sterkere grad, hører vi når barn for eksempel sier jeg vil sitte sina mamma. Sina er helt klart en preposisjon her, og vi skjønner lett at den er lagd av ved + siden + av, som barna har hørt andre si, men som de ikke har klart å løse opp i de tre orda det "i virkeligheten" er.
Preposisjonen og adverbet oppå
I moderne norsk har vi dessuten preposisjonen og adverbet oppå. At også den stammer fra opp + å, må være ganske opplagt. Uppá fantes allerede i norrønt. Vi må tru at det er ulik tyngde i uttalen av det første leddet i dette ordsambandet som gjør forskjellen. I det som har blitt til oppå, må førsteleddet ha blitt uttalt sterkere enn i det som gav på.
Forbindelsen upp + å gir tre resultater
I moderne mål har vi faktisk tre resultater av det som opprinnelig må ha vært en forbindelse av upp + á. Det er på, opp på og oppå. Bruken av dem er ganske finnyansert.
Vi kan for eksempel si:
1 Han gikk på taket
2 Han gikk opp på taket
3 Han gikk oppå taket
1 Han gikk på taket kan enten bety Han gikk opp på taket (bevegelse til et sted) eller Han gikk oppå taket (bevegelse på et sted).
2 Han gikk opp på taket uttrykker bare bevegelse til et sted, nemlig taket.
3 Han gikk oppå taket uttrykker bare bevegelse på et sted, nemlig taket.
LARS S. VIKØR
Dette er tittelen på ein rapport Dag Simonsen, konsulent i Norsk språkråd, har laga på oppdrag frå Nordisk språksekretariat. Den er på sett og vis ein oppfølgjar av Allan Karkers rapport Dansk i EF – en situationsrapport om sproget. Simonsen har eit vidare sikte; han tek opp dei språkpolitiske utfordringane EU stiller dei nordiske landa overfor på brei front. Dette gjer han gjennom å intervjue ei lang rekkje aktørar om aktuelle spørsmål, som grunnlag for sine eigne drøftingar og framlegg.
Boka består av seks kapittel pluss ei samanfatting. Kap. 1 summerer opp debatten om språk og internasjonalisering i Norden, mens kap. 2 greier ut om nordiske politikarar sitt syn på den nordiske språkfellesskapen og forholdet til EU. Hovudtendensen er ei positiv haldning til den nordiske språkfellesskapen, og eit ønske om å styrkje han med ulike konkrete tiltak, men likevel stort sett eit fråvær av det trusselbiletet av engelsk som elles står så sterkt i debattar om desse tinga. Det viktigaste perspektivet Simonsen dreg opp, er elles tendensane til ei regionalisering av Norden i t.d. ein Austersjø-region, ein Barents-region og eit Vest-Norden. Det er uklart kva språklege følgjer dette vil få, men Simonsen peikar ut Finland som eit nøkkelland. Det er eit tungt land i den kanskje tyngste av desse regionane, og om Finland vel engelsk som sitt kontaktspråk i staden for svensk, kan det få følgjer for heile Norden.
Kap. 3 skisserer fire sentrale målsetjingar for ein nordisk språkpolitikk, slik Simonsen ser det: å hindre domenetap for nasjonalspråka, å byggje ut språkdemokratiet for dei ikkje-dominante språka i Norden, å styrkje den nordiske språkfellesskapen allment og å halde opp ei funksjonell og fast norm for språka.
Deretter kjem hovudkapitla i boka. Kap. 4 handlar om Nordens språk i og i kontakt med EUs organ og er basert på intervju med nordiske politikarar, omsetjarar og tolkar i EU. Han legg da hovudvekta på integreringa av finsk og svensk som nye EU-språk, og undersøkjer korleis det har gått, og kva følgjer det har fått og vil få for systemet. Han finn at det førebels er problematisk, meir på grunn av for lite kompetanse i heimlanda enn av uvilje frå EUs side. To nye språk er alltid ei påkjenning for systemet, men det har klart slike påkjenningar før, og det vil truleg gå seg til no òg. Håpet om eit utbreidd nordisk samarbeid i EU har derimot ikkje slått til; EU baserer seg på enkeltspråk, ikkje på "blokker" av språk som dei nordiske, og danskane og svenskane var lite villige til f.eks. å samordne tolketenestene sine. Vi får òg ei stutt drøfting av den stillinga "utanforspråka" har i kontakt med EU, framfor alt i EØS.
Kap. 5 heiter "En ny nordisk infrastruktur for språk"? Her diskuterer han det utbreidde ønsket om meir språkleg rådgiving og fleire tilbakemeldingar frå heimlanda, særleg språknemndene der, til støtte for språkarbeidarane i EU. Eit nordisk samarbeid om terminologiarbeidet, bl.a. ein nordisk termbank, og om tolke- og omsetjarutdanning blir drøfta. Simonsen foreslår her bl.a. at det blir skipa ein fellesnordisk termbank innanfor Nordterm-samarbeidet, og han foreslår at Nordisk språksekretariat blir permanent sekretariat for Nordterm. Tolke- og omsetjarutdanninga foreslår han blir samordna av Nordiska språk- och informationscenteret i Helsingfors.
Det siste hovudkapitlet heiter "En nordisk språkpolitikk i og for EU?" Her spør han først om EUs språkpolitikk står framfor ein revisjon, og viser til at det finst krefter som ønskjer å redusere språkmangfaldet, t.d. ved å gi nokre få språk status som arbeidsspråk. Han rår til at dei nordiske landa samstemt avviser slike framlegg, og trur det er gode sjansar til å stoppe dei i allianse med andre små språksamfunn. Så drøftar han spørsmålet om eitt skandinavisk arbeidsspråk i EU, og avviser det med solid grunnlag i ein nesten samstemmig negativ reaksjon frå intervjuobjekta.
Til slutt drøftar han meir allment tilhøvet mellom språk, integrasjon og regionalisering i EU. Han baserer seg på fire tesar formulerte av den tyske språksosiologen Florian Coulmas: 1) EU må overvinne språknasjonalismen, altså ideen om identitet mellom språk, nasjon og stat. 2) Ein må ta fatt i dei privilegia nasjonalspråka har overfor minoritetsspråka. 3) Det må takast ei politisk (ikkje økonomistyrt) beslutning om eit lingua franca i EU. 4) Ein må studere tilhøvet mellom språk og økonomi for å komme fram til ein rettvis språkpolitikk som ikkje er diktert av økonomien. Utan å ta direkte stilling til desse tesane drøftar Simonsen ulike perspektiv på bakgrunn av synspunkta frå intervjuobjekta sine. Han konkluderer med at situasjonen og utsiktene framover er svært motsetningsfylte og uklare, men reknar helst med at den politiske og økonomiske samanvevinga i den indre marknaden truleg på lengre sikt fører til ei felles europeisk offentlegheit med engelsk som dominerande språk. Nordiske politikarar som er vane med allmenn høg kompetanse i engelsk i heimlanda sine, verkar ikkje særleg uroa av dette, rapporterer han. Generelt er det nok eit utbreidd synspunkt at den økonomiske integrasjonen også fører til ei langsiktig, men uunngåeleg språkleg og kulturell einsretting, men haldningane til det varierer frå blind aksept til sterk vilje til å motsetje seg det.
I eit avslutningskapittel samanfattar Simonsen konklusjonane sine. Han peikar ut ei rekkje område der Norden bør utvikle ein språkpolitikk andsynes EU, som "regionalisering og språk", "språklege rettar", "økonomi og språk". Her er samarbeid med og samordning av forskingsmiljøa i alle dei nordiske landa uomgjengeleg. Også her ser Simonsen ei oppgåve for Nordisk språksekretariat.
Boka til Simonsen er truleg ein av dei viktigaste og mest djuptborande analysane av temaet EU, Norden og språk som er komne hittil. Eg trur ikkje det er tilfeldig at ho er laga av ein nordmann, ein frå det mest språkbevisste av dei store landa i Norden. Men eg trur heller ikkje det er tilfeldig at boka er skriven i 1995 og trykt i 1996, altså ikkje i 1994. No etter at ja/nei-konfrontasjonen er unnagjort, bør vi drøfte vår språklege framtid og utforme ein politikk for denne framtida langs desse linene. Boka inneheld mange fleire trådar og emne og moment enn eg har kunna antyde her, og Simonsen avsluttar med nokre gode tips om korleis vidare drøfting, analyse og politikkutforming kan organiserast.
- Dag Finn Simonsen: Nordens språk i EUs Europa. Språkplanlegging og språkpolitikk mot år 2000. Nordisk språksekretariats rapportar 22. 157 sider. Kr 50. ISBN 82-7433-032-3
I år ble det nordiske språkmøtet holdt i Finland. Det var Forskningscentralen för de inhemska språken med Finska språknämnden og Svenska språkbyrån (språknemnda for finlandssvensk) i spissen som bad inn til det årlige fellesmøtet for de nordiske språknemndene. Møtet var det 43. i rekken, og ble holdt i Utsjoki, som er sete for Forskningscentralens samiske språkrøkt. Temaene for møtet var Språkpolitikk, Minoritetsspråk og Språkrøktas stilling i samfunnet. Foredragene gav et interessant innblikk i den aktuelle språksituasjonen i Norden i dag.
Margareta Westman og Ulf Teleman hadde formulert tittelen på sitt felles foredrag som et spørsmål: Behöver vi en nationell språkpolitik? De tok utgangspunkt i at en del av undervisningen ved svenske gymnas nå foregår på engelsk, og reflekterte omkring følger av det. Foredragsholderne hevdet at i Sverige er språkpolitikken fraværende både i allmennpolitikken og i språkrøkta, men de mente at behovet for en bevisst språkpolitikk nå begynner å presse seg på.
Fra norsk side orienterte Helge Sandøy om debatten i kjølvannet av at Norsk språkråd gjorde vedtak om å fornorske skrivemåten av en del engelske ord.
Ari Páll Kristinsson talte om språkvern på Island, et samfunn som gjennomgår store omveltninger. Han fortalte at enkelte store bedrifter har oppdaget at på Island kan språkrøkt være god butikk. Datafirmaet Macintosh har oversatt all programvare til islandsk siden 1984, og har brukt det bevisst i markedsføring – blant annet med direkte brodd mot IBM, som ikke har vært like flink. Han fortalte også at meierisammenslutningen på Island, Mjólkursamsalan, samarbeider med språkfolk om en språkrøktskampanje. Det har resultert i at islandske melkekartonger nå har tekster med informasjon om godt språk.
Jóhan Hendrik W. Poulsen viste i foredraget sitt at færøysk har mye av det samme å kjempe med som minoritetsspråk har. Det finnes ingen lov som krever at utenlandske arbeidstakere skal lære seg færøysk, det blir utgitt lite triviallitteratur på færøysk, fjernsynsprogram blir tekstet på dansk, bare unntaksvis på færøysk, etiketter og bruksanvisninger er på dansk, osv. Han sa at et slikt fremmed "språkbad" er uheldig for færøysk begrepsdanning.
Aino Piehl hadde undersøkt språkspalten i en finskspråklig avis over en viss periode og konkluderte med å spørre om språkrøkt bare skal gå ut på å beskytte språket. Paula Ehrnebo gjorde greie for det finske språkets stilling i Sverige, og Erik Andersson og Mikael Reuter drøftet finlandssvensk språkrøkt som minoritetsspråkstrategi.
Samuli Aikio orienterte i foredraget sitt om samisk språkrøkt. En vanske i arbeidet er at samisk har ulike vilkår i Norge, Sverige og Finland. De ulike samiske språkvariantene blir påvirket av majoritetsspråkene, og et ekstra problem er at samisk er minoritetsspråk overalt og slik har bare minoritetsspråk å støtte seg til.
Foredragene fra det nordiske språkmøtet kommer til å bli trykt i Språk i Norden.
JOSTEIN STOKKELAND
Eg minnest min fødselsdag som skulle han ha vore i går: 23/9-1940. Dagen kom fyrst, deretter månaden og så året til slutt. Det var orden på sakene den gongen.
Når ein ferdast ute i den store verda, er det ikkje så endefram. Det finst så mange ulike måtar å skriva datoar på, og i eit land som visstnok heiter Amerika, kan dei finna på å skriva min fødselsdag slik: 9/23/40. Så mange månader har me ikkje på norsk.
Eit praktisk problem
Det er sjølvsagt eit praktisk problem at dateringsmåten er så ulik. Standardiseringsorganisasjonane arbeider for å få betre samordning av nett slike kvardagsviktige (små)ting, og i dateringsmåten har dei ein internasjonal standard, ISO 8601, som dei held seg til. Den norske standarden der det står om skrivemåten av datoar, heiter Kontordokumenter og blanketter. Utforming (NS 4129). Regelen der er at datoar skal skrivast i rekkjefølgja år-månad-dag. Noko av tanken bak er å få meir rasjonelle funksjonar i samsvar med utviklinga innanfor informasjonsteknologien.
Språknemndene er imot
Den nye dateringsmåten har fått eit visst gjennomslag i Sverige. Motstanden er elles stor: Både Svenska språknämnden, Dansk Sprognævn og Norsk språkråd vil halda på den tradisjonelle dateringsmåten med rekkjefølgja dag-månad-år. Språkrådet, som har fullmakt til å fastsetja kva som er rett dateringsmåte hjå oss, trur med andre ord at julekvelden i år fell på 24.12.1996 og ikkje på 1996-12-24. I så måte held vi på det som også er vanleg praksis i EU.
Kvast ordskifte
To ulike syn står mot kvarandre i debatten om dateringsmåten. Den eine sida hevdar at me må følgja med tida og tilpassa oss internasjonal praksis og elektroniske medium. Den andre sida legg vekt på tradisjonen, fødselsnummerpraksis og den meir menneskelege sida ved dette. Det er ikkje så enkelt å leggja om seiemåten frå tjuefjerde i tolvte nittennittiseks til nittennittiseks tolv tjuefire.
Norsk språkråd held som nemnt fast på den tradisjonelle dateringsmåten. I internasjonal samanheng kan det vera i orden å nytta rekkjefølgja år-månad-dag.
(Standarden får ein frå Norges Standardiseringsforbund, Postboks 353 Skøyen, 0212 OSLO.)
JOSTEIN STOKKELAND
Vi presenterer her de viktigste kommareglene. Dette er ingen fullstendig oversikt, men er ment som en hjelp med det mest nødvendige. Vi kan ellers fortelle at danskene nå har endret sine kommaregler så de er nesten helt like de norske. Til slutt: Husk at vi setter komma for at det skal bli lettere å lese, ikke for at det skal bli vanskeligere å skrive!
OG, ELLER, MEN, FOR
Mye har jeg reist, vidt har jeg fart, men aldri har jeg sett så liten en mann med så stor en dokumentmappe.
Kan du komma, eller kan du ikke?
Regel: Vi setter komma mellom sideordnede setninger som er bundet sammen med de sideordnende konjunksjonene og, eller, men, for.
Tips 1: Det er lett å huske at du skal ha komma framfor men.
Tips 2: Det er vanlig å sløyfe komma mellom korte setninger som hører nær sammen:
Spis opp og vær glad til!
DERSOM-SETNING FØRST OG NÅR-SETNING FØRST
Hvis du vil, kan jeg følge deg på stasjonen.
Når sola går ned i vest, arbeider den late best. Regel: Det skal stå komma når leddsetningen (undersetningen) kommer først.
KOMMA FØR DET UNØDVENDIGE
Kongen og hans menn, som likte å bruke telefaks, ble svært glade da de så Mjøsa.
Regel: Vi setter komma framfor en leddsetning (undersetning) som ikke er nødvendig, men som bare gir en tilleggsopplysning.
INNSKUDD
Glomma, Norges lengste elv, renner ut ved Fredrikstad.
Regel: Innskudd og forklarende tillegg skal ha komma før og etter.
SVAR OG UTROP
Nei, kjære Else, det er umulig.
Hei, Kari!
Regel: Vi setter komma før og etter tiltaleord, svarord og utropsord.
OPPREGNING
Per, Pål og Espen Askeladd.
Regel: Det skal være komma mellom leddene i en oppregning dersom det ikke står noe bindeord.
Supertips
Det skal ikke være komma når du begynner en setning med for å.
Se her: "For å komme til Farsund må du ta båt."
Det skal ikke være komma når du begynner en setning med ved å.
Se her: "Ved å ta fly til Farsund sparer du mye tid."
Forklaring: "For å komme ..." og "Ved å ta ..." er ikke leddsetninger. Derfor skal du ikke ha komma her.
MARIT HOVDENAK
Er du ute etter gode grammatikkar og oppslagsverk for nynorsk? Her får du ei oversikt over nyare hjelpemiddel for dei som skriv nynorsk.
Vanlege skulebøker er ikkje tekne med i oversikta, men ver klar over at det finst gode norsklærebøker både for grunnskulen og den vidaregåande skulen. Det har òg komme eigne lærebøker i nynorsk som sidemål og for opplæring i nynorsk ut frå dialekt. Andre læremiddel er øvingsprogram på edb og brevkurs. For vaksne finst det fag- og lærebøker som tek for seg nynorsk og bokmål under eitt, som trebandsverket Vårt eget språk (1987). Eldre litteratur fell utanfor ramma for denne orienteringa, det same gjer fagspråk.
Kjell Venås: Norsk grammatikk. Nynorsk (1990, 187 s.) er skriven både for studentar og folk flest. Boka gjev fullt oversyn over formverket og ei grundig framstilling av setningslæra. Olav T. Beito: Nynorsk grammatikk. Lyd- og formlære. 2. utg. (1986, 347 s.) er noko større, og tek for seg notidsspråket med språkhistoriske tilbakeblikk.
Det finst fleire mindre bøker som kan kallast språklærer, det vil seie praktisk retta handbøker som behandlar både rettskriving og bøying, men gjerne legg hovudvekta på vanlege problem og på god språkføring. Vi nemner tre slike: Olaf Almenningen og Aud Søyland: Praktisk nynorsk. Øvingar med grammatikk (1995, 96 s.), Ola Breivega: Råd for uråd. Vegvisar gjennom nynorske minefelt (1993, 120 s.) og Jan Olav Fretland: På saklista. Nynorsk språk- og dokumentlære for lokalforvaltninga (1994, 102 s.). Ei bok som vart laga for å styrkje opplæringa i nynorsk i den offentlege forvaltninga, er Fretland ofl.: På godt norsk. Ei handbok i nynorsk målbruk. 2. utg. (1986, 202 s.). Denne boka går grundig inn på ordlegging og ordval og har òg eit fullt bøyingsoversyn.
Fyldig oversikt over teiknsetjing, bruk av store og små bokstavar, forkortingar o.l. står i Finn-Erik Vinje: Skrivereglar. 4. utg. (1991, 115 s.).
Nynorskordboka. Definisjons- og rettskrivingsordbok. 2. utg. (1993, 755 s.) og Nynorskordlista. Rettskrivingsordliste for skole, heim og kontor (1996, 408 s.) er dei sentrale oppslagsverka for moderne nynorsk ordtilfang. Ordboka har opplysningar om skrivemåte og bøying og dessutan tydingar og definisjonar, bruksdøme, faste uttrykk, synonym osv. Ordlista er heilt oppdatert med dei siste rettskrivingsendringane. Ved sida av desse to bøkene kan alle godkjende ordlister og ordbøker brukast. Det finst fleire oppdaterte både for grunnskulen og den vidaregåande skulen, til dømes Alf Hellevik: Nynorsk ordliste. Større utgåve. 8. utg. (1996, 333 s.). Den store Norsk Ordbok har no komme med tre band og går eit stykke ut i bokstaven g. Denne ordboka bruker eldre rettskriving. Treng ein opplysningar om framandord, kan ein ofte finne dei i Tanums store rettskrivningsordbok, bokmål. 7. utg. (1989, 544 s), som er den største rettskrivingsordboka for norsk.
Mange nynorskskrivande treng meir kunnskapar om ordtilfanget. Sidan bokmål er det dominerande skriftmålet, er det bruk for ordbøker og ordlister som går frå bokmål til nynorsk, gjerne kalla fornorskingsordbøker. Ei svært innhaldsrik bok er Magne Rommetveit: Med andre ord. Den store synonymordboka med omsetjingar til nynorsk (1993, 616 s.). Det finst ei mindre utgåve for skulen med tittelen På godt norsk (1995, 320 s.). Mange av skuleordlistene har fornorskingstillegg.
Språk i Norden, årsskriftet for Nordisk språksekretariat og språknemndene i Norden, inneholder i år innledninger fra det nordiske språkmøtet i 1995, der hovedtemaet var Skjønnlitteraturen og språkrøkta.
Anne Marie Bjergs artikkel bærer tittelen "Norm og nyt – ny norm? Om almensprog og skønlitteratur", og Allan Karker skriver om leksikografisk utbytte av skjønnlitteraturen. Thomas von Vegesack hevder at "Litteraturen vore inte så skön utan förlagens redaktörer", og Erik Andersson tar for seg idealisme og realisme i finlandssvensk litteraturspråk. Fra norsk side skriver Dag Gundersen om litteraturens bidrag til ordforrådet og Kjell Venås om talemålet, litteraturen og norma i nynorsk. Satu Gröndahl drøfter språkrøkt og status for den finske litteraturen i Sverige, og Päivi Rintala forteller om den finske dikteren Pentti Saarikoskis polemikk mot finsk språkrøkt. Jóhan Hendrik W. Poulsen skriver om personnavn i færøysk skjønnlitteratur, og Jónas Kristjánsson om skjønnlitteratur og språkrøkt på Island.
I "Å på sin rette plads" forteller Arne Hamburger om striden om hvor bokstaven å skulle plasseres i det danske alfabetet. Dag Finn Simonsen presenterer rapporten Nordens språk i EUs Europa (jf. omtale på side x i dette bladet), og Geirr Wiggen skriver om majoritetsspråk og minoritetsspråk i et nordisk perspektiv.
"Årets bok" er Språkets lustgård og djungel av Margareta Westman, og den blir omtalt av Erik Hansen. Som vanlig inneholder Språk i Norden en nyttig oversikt over ny språklitteratur og nye ordbøker og ordlister fra alle de nordiske landene.
Boka kan bestilles fra Nordisk språksekretariat, Postboks 8107 Dep., 0032 Oslo.
- Språk i Norden 1996. Nordisk språksekretariats skrifter. Novus forlag, Oslo 1996. ISSN 0108-8270. ISBN 82-7433-031-5. 240 sider. Kr 100.
Når eit ord er ført opp i denne spalta, tyder det berre at vi har registrert det. Det tyder ikkje at Norsk språkråd går god for ordet. Dersom vi tilrår eller rår frå å bruke ordet, vil vi nemne det uttrykkjeleg. Nyordspalta blir redigert av Vigleik Leira.
e-mark Deutsche Bank setter i gang forsøk med e-mark. NÅ kaster de virkelig store aktørene seg inn på banen og lanserer digitale penger. Deutsche Bank er i gang med et pilotprosjekt. Norges Bank er avventende. Computerworld Norge 16.8.1996.
e-mynt Går vi mot en fremtid der papirpenger blir erstattet av digitale, og der vi sitter ved vår egen datamaskin og betaler pizza-regningen fra en harddisk-pung? [...] E-mynten ligger på harddisken, prinsipielt på samme måte som femmeren og tieren klinger i lommeboken. Computerworld Norge 16.8.1996.
forsvinne ny bruk: ... en interessant språklig ting som også er forsøksvis innført i norsk av oversetteren Kjell Risvik – det å gjøre verbet forsvinne, desaparecir, til et transitivt verb – å forsvinne noen. Det var det som militærdiktaturene i Chile og i Argentina gjorde når folk plutselig bare ble borte. Da hadde politiet forsvunnet noen, og på spansk står det en uhygge av dette begrepet [...] Og dette holder på å gå inn i engelsk også, slik at man nå faktisk har lest det både i New York Times og Times: "He has been disappeared by the police." Per Egil Hegge i skriftet "Engelske ord med norsk rettskrivning?"
intranett internt datanett basert på TCP/IP og vevteknologi: Den økende populariteten til Internett og bedriftsinterne intranett er i ferd med å endre måten folk kommuniserer og samarbeider på. Dagens Næringsliv 20.5.1996.
nettleie post i avregningsoppgaver i strømregninger fra energiverk. Ordet har vært brukt i hvert fall fra 1995.
nærråderett Bærum Høyres formann, Lars Gathe drar til landsmøtet i Ålesund med en stor sak i kofferten: nærråderett uten fylkeskommunal innblanding. Asker og Bærums Budstikke 5.9.1996.
råner ungdom som driver med uvøren bilkjøring fram og tilbake: Gatebildet i Notodden preges av rånerne. [...] Det elevene synes er det verste med dagens sentrum er uten tvil rånekjøringen. Telen 18.6.1996. – Ordet har dukket opp i aviser i år, men har trolig vært brukt i temmelig mange år i noen ungdomsmiljøer.
samråderett Arbeiderpartiets nye slagord "samråderett" ble først brukt av Europeisk Ungdom i 1994. Begrepet blir av organisasjonen brukt for å fremme overnasjonalitet, og var svar på nei-bevegelsen "sjølråderett". – "Samråderett" er navnet på Arbeiderpartiets nye prinsipp- og arbeidsprogram. Begrepet ble lansert av Thorbjørn Jagland som et ny-ord basert på gamle kjente sosialdemokratiske verdier. Arbeiderbladet 27.8.l996.
slange verb: Den 8 år gamle jenta har sitt eget kirsebærtre, men opplevde å bli utsatt for kirsebærslang (= frukttyveri, ifølge ordboka). Denne forsmedelsen hadde hun behov for å uttrykke raskt, presist og konsist overfor bestemoren, og dermed utbrøt hun "Jeg er blitt slanga!". Uten å tenke over at ordet faktisk ikke eksisterer i norsk i det hele tatt. Fædrelandsvennen 9.8.1996.
Det står i sju steinar
Eg viser til Språknytt nr. 3/96 der uttrykket ovanfor vart "lufta".
Sjølv kjenner eg ein annan variant: "Det går i sju steinar". Uttrykket vart på mine kantar, Nordhordland, brukt av eldre folk. Mor mi, som er fødd i 1899, nyttar framleis uttrykket.
Det at noko gjekk i sju steinar, var hjå oss det same som at ting gjekk i stor fart, nærmast ute av kontroll. Uttrykket kunne til dømes brukast om den ivrige bonden i slåttonna. Han reis gjerne tidleg, og gjekk heile dagen "i sju steinar" for å få mest råd var onna ferdig medan veret enno var lagleg. Dette er såleis det stikk motsette av forklaringa i Språknytt, der ting står i sju steinar.
Eg er nokså overtydd om at uttrykket har med den gamle lommeklokka å gjere. Klokka var ein verdi- og handelsgjenstand, og når verdien på lommeklokka skulle fastsetjast, gjekk dette etter "kor mange steinar" klokka gjekk i.
Ottar Styve
Hjelmås
Det er rett som det antydes i artikkelen i Språknytt nr. 3/96. Uttrykket "det står i sju steiner" har med gamle lommeur å gjøre. I kvalitetsur var der innlagt spesielle, visstnok edle eller halvedle, små steiner som – så vidt jeg vet uten å være urmaker - hjultappene (akslene) var opplagret i for å få en mest mulig friksjonsfri og sikker gang på hjulene. Når så urene likevel stanset og det ikke var råd å få dem i gang igjen, kunne vel ergrelsen og ironien lett forme et slikt uttrykk.
Der ble etter hvert mer enn sju steiner i urene. De fineste og dyreste var lenge de med "femten steiners ankerverk", og i Nord-Norge hette og heter det like ofte "det står i femten steina".
"Anker" og "ankerverk" var tidligere, før kvartsurene kom, vanlige ord å høre i forbindelse med lommeur, men det var visst de færreste som visste hva de sto for. Kanskje Språkrådet kan gi beskjed om det?
S.E. Schjelderup
Rådal
Ifølge Nynorskordboka betyr "anker" i denne sammenhengen 'del av urverk'. Vi har videre konsultert Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, som opplyser :"Ankerur har sitt navn etter den ankerformete hake som står mellom ganghjulet og balansen."
Fylkesfnokker
Jeg lurer på om noen kjenner opprinnelsen til ordet "fylkesfnokk". Ordet finnes i eldre kokebøker og er brukt om pressete byggryn, f.eks. i en oppskrift på trondhjemssuppe. Det kunne være interessant å høre om noen kjenner ordet, vet hvor gammelt det er og hva det kommer av.
Anna Kirste
Bærum
For noen år siden fikk vi spørsmål om ordet "fylkesfnokk", men vi kom ikke helt til bunns i saken. Vi fikk den gangen (i 1983) opplyst fra Statens lærerskole i husstell at "fylkesfnokker" er pressete byggryn, litt mindre enn havregryn. De var på markedet i 1937– 38, ble solgt i små pappesker og ble laget av et Hadelands-firma. De forsvant trolig da krigen kom. Men vi har ikke noen forklaring på at grynene ble kalt "fylkesfnokker". Kan noen av leserne hjelpe oss?
I høst er det ti år siden Språkrådet begynte med språksider på NRKs Tekst-TV. Når dette nummeret av Språknytt går i trykken, har Språkrådet laget til sammen 1800 språksider. Sidene skifter hver onsdag og lørdag. Du finner språknotisene på NRKs Tekst-TV på side 425–427.
Sidene tar opp aktuelle ord, skrivemåten av vanskelige ord, bøyningsproblemer i bokmål og nynorsk, tegnsetting, forkortinger, ordhistorie og mye annet. Halvparten av sidene er på nynorsk, halvparten på bokmål. Mange forfattere har vært med og laget språksider i disse ti årene: Anneke Askeland, Kari Brudevoll, Marit Hovdenak, Vigleik Leira, Svein Nestor, Åsta Norheim, Dag Finn Simonsen, Jostein Stokkeland og Lars S. Vikør. Fra i høst blir sidene laget av Svein Nestor. Før de blir lagt ut, blir sidene gjennomgått av fagnemnda i Språkrådet.
Nytt i høst er det at språksidene også blir lagt ut på Internett på Språkrådets vevsider:
http://www.sprakrad.no
Et utvalg av språksidene på Tekst-TV fra perioden 1986–1993 er samlet i et hefte som kan bestilles fra Norsk språkråd. Heftet koster kr 35.
SPRÅKRÅDET VIL HA NORSKE FILMTITLER
– Importerte filmer på norske kinoer bør ha norske titler, skriver Norsk språkråd i et brev til Norske Filmbyråers forening. Siden 1975 har andelen av ikke-oversatte filmtitler økt. Det er dager da en tredel av filmene på Oslo-kinoene har engelskspråklige titler. På én og samme dag kan vi finne titler som: Independence Day, Mission: Impossible, Nothing Personal, The Blade, Kids og Tin Cup. Situasjonen andre steder i landet er den samme.
– Norsktalende er best tjent med norskspråklige titler, sier Språkrådet i brevet, som ber Norske Filmbyråers forening om å formidle Språkrådets misnøye med uoversatte filmtitler videre til sine medlemmer.
Kravet om norske filmtitler blir også støttet av fremtredende filmfolk. Filmkritikeren Per Haddal i Aftenposten har tidligere i år kritisert bruken av engelske titler. Kinodirektør Ingeborg Moræus Hansen i Oslo har gjort det samme. – Når utenlandske bøker oversettes til norsk, får de norske titler. Det burde ikke være annerledes når det gjelder film, uttaler hun til Aftenposten 16. oktober i år.
I januar la statssekretærutvalget fram sin rapport "Den norske IT-veien. Bit for bit". Kulturdepartementet har nå fulgt opp med utredningen "Skape – Bevare – Formidle – Grunnlagsmateriale for en IT-plan for kultursektoren". Utredningen, som ble ferdig i oktober like før Åse Kleveland gikk av som kulturminister, tar bl.a. opp norsk språk og informasjonsteknologi.
Når det gjelder norsk språk, er dette ført opp som hovedmål: "Norsk språk skal være et fullverdig og naturlig bruksspråk i alle sentrale IT-anvendelser i yrkesliv, kulturarbeid/kulturproduksjon og til privat bruk."
I tiltakene blir det bl.a. lagt vekt på å sikre "en god fordeling mellom de offisielle språkformer". Dette blir det også lagt vekt på i departementets forord. Åse Kleveland skriver der at "mange aktører [...] må samhandle for å sikre at våre to skriftspråk ikke bare overlever i IT-samfunnet, men kan bli styrket som det viktigste kulturelle uttrykksmidlet vi har". Utredningen har høringsfrist 15. januar 1997. Departementet tar sikte på et mer handlingsrettet dokument i første kvartal 1997.
Lesere som har tilgang til Internett, finner utredningen på departementenes informasjonstjener: http://odin.dep.no/kd/publ/96/it-plan/.
I dagane 10.–12. februar neste år blir det skipa til ein større konferanse i Trondheim med norsk språk og skole som tema. Det er Noregs teknisk-naturvitskaplege universitetet (NTNU - tidlegare Universitetet i Trondheim) og Nasjonalt læremiddelsenter som står som hovudarrangørar, med ei rekkje andre organisasjonar og institusjonar, mellom dei Norsk språkråd, som medarrangørar. Temaa på konferansen blir språk og kultur, språk og læring, språkpolitikk og skolepolitikk, norsk språksituasjon i internasjonalt perspektiv og humaniora i skolen. Under konferansen vil det også bli lagt fram rapportar frå tre forskingsprosjekt som har vori utførte ved NTNU: læringspotensialet ved bruk av fellesspråklege lærebøker, evaluering av fellesspråklege lærebøker og alternative eksamensformer i sidemål.
Lurer du på hvor mange andre som heter det samme som deg? Statistisk sentralbyrå gir deg muligheten til å søke i navnestatistikken. Her kan du blant annet se hvilke navn som øker i popularitet og hvilke som er på vei ut: http://www.ssb.no/www-open/litt_av_hvert/navnesoek/index.shtml
Sitatet:
"Det unge Menneske har forstaaet uhyre meget, men lært overmaade lidet og kan intet sige"
Fra Departements-Tidende 8. desember 1896.
Faksimile
Jan Terje Faarlund er professor i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Trondheim (NTNU)
Marit Hovdenak er førstekonsulent i Norsl språkråd
Magne Myhren er amanuensis ved Avdeling for leksikografi, Universitetet i Oslo
Svein Nestor er førstekonsulent i Norsk språkråd
Asgeir Olden er er redaktør ved Nynorsk pressekontor
Jostein Stokkeland er førstekonsulent i Norsk språkråd
Lars S. Vikør er professor i nordisk språkvitskap ved Universitetet i Oslo