Om uttrykket «kan å lese»

Kommentar av Jan Terje Faarlund, professor i nordisk språk ved Universitetet i Oslo:

I Språknytt nr. 1 i år kan vi lesa om ei undersøking av kvaliteten på TV-tekstinga. Som gammal TV-tekstar var eg glad for å sjå at ho er betre enn sitt rykte – og attpåtil betre enn det artikkelforfattaren trur. Som døme på «dårlig norsk uttrykksmåte» nemner han jeg kan å lese i staden for jeg kan lese. Verbet kunna er tvitydig på norsk, det kan tyda ’vera i stand til, ha lært’ eller ’ha høve til, få lov til’. I den siste tydinga er det modalt hjelpeverb og skal ikkje ha infinitivsmerket å etter seg. I somme norske dialektar, t.d. søraustnorsk, har heller ikkje kunne infinitivsmerke etter seg i den fyrste tydinga. I desse variantane av norsk er derfor setninga jeg kan lese tvitydig. Men i andre område, som det indre Austlandet og Trøndelag, bruker ein infinitivsmerke etter kunna i den fyrste, ikkje-modale tydinga. På den måten kan ein skilja mellom ho kan å lesa (ho har gått på skulen og lært det) og ho kan lesa brevet (det har ho høve/lov til). Vi har her ein syntaktisk dialektskilnad, og somme dialektar uttrykkjer her ein tydingsskilnad som andre dialektar ikkje gjer. Det er alvorleg når Språkrådet stemplar ein syntaktisk konstruksjon som dårleg norsk berre fordi han ikkje finst i søraustnorsk.

Jan Terje Faarlund

***

Språknytt bad Språkrådets fagråd for normering og språkobservasjon om synspunkt: 

Prinsipielt vil vi understreke at det å fraråde en syntaktisk konstruksjon i skrift ikke innebærer at den stemples som «dårlig norsk» i talespråket, og uttrykket «dårlig norsk» burde derfor ha vært unngått. Spørsmålet er om konstruksjonen faktisk har en viss utbredelse i skriftspråket, eller om den f.eks. ville gi en tekst et muntlig preg. Det siste kan være en relevant påpekning, og uønsket i enkelte sjangre. Et klart eksempel på en slik konstruksjon er den nordnorske og nordvestlandske leddfølgen i spørresetninger: Hva du heter? Men siden syntaktiske regler er produktive og gir stort spillerom for kreativ og uforutsigelig bruk, bør normativ rådgivning omkring syntaks skje med stor forsiktighet.

Den aktuelle konstruksjonen, med infinitivsmerke etter kunne, har utvilsomt en mer begrenset bruk i skriftspråket, i hvert fall i bokmål, enn i de nevnte dialektene. Helt fremmed for skriftspråket er den vel likevel ikke, f.eks. ved en viss emfatisk understrekning av betydningen ’være i stand til’: Hun liker gutter som virkelig kan å kle seg. Konstruksjonen ligger for så vidt i forlengelsen av at kunne også kan opptre med nominalt objekt: Han kan engelsk, Han kan bil. Derfor burde antagelig en fraråding av konstruksjonen erstattes med et mer nyansert råd om bruken og utbredelsen i skriftspråket.