I disse 17. mai-tider ropes det «Hipp, hipp, hurra!» land og strand rundt. Det er et jubelrop, et uttrykk for glede og begeistring, og kjent i litt ulike varianter i flere europeiske språk. Men hva betyr det egentlig?
Opprinnelsen til «hurra» er usikker, eller rettere sagt: Ordet kan ha flere røtter. Som jubelrop, slik vi bruker det i dag, var det kjent i alle fall i svensk og tysk på 1700-tallet. Flere etymologiske ordbøker – etymologi er læren om ords opprinnelse – opplyser at «hurra» er en gammel imperativform (bydeform) av et tysk verb «hurren», som betydde ’bevege seg raskt, ile fram’. Ut fra dette betyr det rett og slett ’la oss skynde oss framover, gå på, fremad’.
Samtidig ligger det noe lydlig i dette, for det tyske ordet har «slektninger» i norske dialekter, der det finnes et verb «hurre», som kan bety ’virvle med susende lyd’, ’dundre’, ’storme fram med støy og skrål’ o.l. Og det passer jo godt i forbindelse med 17. mai-tog!
En annen rot strekker seg lenger tilbake, til et gammelt hilsningsord på sjøen, som fra engelsk «hurrah», «hooray» er lånt inn i andre europeiske språk. Også det var et uttrykk for jubel og triumf, men her kan forklaringen være at det engelske ordet er en sideform til et annet hilsningsord i engelsk sjømannsspråk, nemlig «huzza». Det igjen henger kanskje sammen med «hoist», og vårt ord «heise», og kan ha vært et rop brukt om bord når seilene skulle heises.
Endelig nevner ordbøkene at «hurra» var brukt som kamprop i det militære, i svensk først på 1800-tallet, og som kamprop var det trolig lånt inn fra russisk, men det stammet opprinnelig fra persisk eller et annet språk i Midtøsten.
«Hipp» i «Hipp, hipp, hurra!» stammer ifølge ordbøkene fra engelsk og forklares rett og slett som en innledning når en skulle rope «hurra» eller holde skåltale, altså når en tar sats, så å si.
11. mai 2009