På åttitallet smakte mange nordmenn for første gang drikken slush – en blanding av saft og knust is.
Det er ingen tvil om at slush er en slags sørpe, men det kan være flere grunner til at dette avløserordet ikke slo an. Det er lengre, og det kan ha en udelikat bismak, men det samme gjelder slush på engelsk . Issørpe er mer selvforklarende, saftissørpe likeså, men for langt. Sørpis (jf. saftis), saftslaps eller bare slaps kunne det vel ha hett, men det ble altså hetende sløsj. Med fornorsket skrivemåte passer ordet godt inn i norsk rettskrivning – det kunne i prinsippet ha oppstått her hos oss på lydmalende grunnlag.
Det er ellers verdt å nevne at en liknende og varemerkebeskyttet drikk heter slurpee på amerikansk – det lyder nesten som et norsk avløserord. Undertypene av dette og liknende produkter i Amerika er så tallrike at engelsk er den eneste praktiske løsningen i mange tilfeller . Men shave(d) ice, en slags safttrukken snøball, bør vi vel kunne kalle skav-is, rasp-is eller noe slikt? En form for israsp kalles raspa i Mexico og Texas (av raspado), så hvorfor skulle vi være snauere? Isskavemaskinen ble oppfunnet av en mann med det trauste navnet Ernest Hansen, noe som taler for et greit og realt navn på isen.
Snøballspising og slusjslurping framkaller gjerne den sanseopplevelsen engelsktalende kaller brain freeze. Her hevder norsk seg bedre i konkurransen: Tross kraftig hoderysten og sine tre stavelser har ordet hjernefrys etablert seg hos språkbrukerne. Det er riktignok gledelig, men det gjelder å holde hodet kaldt, for hjernefrost er nok et hakk bedre.
Slush betyr selvfølgelig også slaps og sørpe på engelsk. I norsk vintersport heter det ikke lenger blaut snø, men slush. Norsk blir altså et stadig mer snøfattig språk.