Lovens hovedregel
I stedsnavnloven § 4 første ledd finner vi hovedregelen for hvordan et stedsnavn skal skrives:
Dersom ikkje anna er fastsett i denne lova, skal det ved fastsetjing av skrivemåten av stadnamn takast utgangspunkt i den nedervde lokale uttalen. Skrivemåten skal følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp for norsk og samisk. For kvenske stadnamn i Nord-Noreg skal skrivemåten følgje gjeldande rettskrivingsprinsipp i finsk. Finske stadnamn på Austlandet kan tilpassast norske rettskrivingsprinsipp.
Hva er nedarvet lokal uttale?
Ved fastsetting av skrivemåten skal det altså tas utgangspunkt i den nedarvede lokale uttalen av navnet. Med dette menes den uttalen som er muntlig overlevert fra tidligere generasjoner, som har vært vanlig på stedet, og som fremdeles er i levende bruk.
Det er altså ikke nok å vise at uttalen har vært vanlig på stedet, den må også være i levende bruk blant dem som bor der. Levende bruk kan det ikke kalles dersom en uttaleform er så sjelden at en må lete etter noen som bruker den. Det må videre presiseres at det er uttalen i en naturlig talemålssituasjon som det er viktig å få registrert, ikke en skriftpåvirket «leseuttale».
Hva er rettskrivningsprinsipp?
Med rettskrivningsprinsipp menes de allmenne reglene for hvordan lyder og lydkombinasjoner i talemålet skal gjengis i skrift. På norsk er det for eksempel et prinsipp at lang vokal blir markert med enkel konsonant, mens kort vokal blir markert med dobbel konsonant: tak (på huset) – takk (for maten).
Rettskrivning i stedsnavn
De fleste stedsnavnene inneholder vanlige ord, men uttalen av ordene varierer jo i dialektene, og derfor skal stedsnavnene som hovedregel følge gjeldende rettskrivning. Dersom ett og samme ord har flere tillatte former i rettskrivningen, skal en i stedsnavn velge den formen som ligger nærmest den tradisjonelle uttalen av navnet. Det er viktig å merke seg at den rettskrivningsformen som velges, ikke er avhengig av hvilken målform (bokmål eller nynorsk) som er mest brukt i området. Hvis særlige grunner taler for det, kan en velge regionale samleformer eller reine dialektformer. Mer detaljerte regler for skrivemåten av stedsnavn fins i kommentarene til forskriften. Her skal vi nevne noen viktige unntak og presiseringer for skrivemåten av norske stedsnavn:
- I områder med «bløte» konsonanter kan en bruke b, d, g for p, t, k for eksempel i et navn som Stølsviga i Arendal kommune.
- I områder med uttalen nn for rn kan en bruke skrivemåten nn (tjønn, bjønn).
- I navn som inneholder ord som skard og urd, som etter rettskrivningen også kan skrives skar og ur, skal en i regelen bruke formene med rd dersom navnet uttales med tjukk l av gammalnorsk rð. Når for eksempel gårdsnavnet Trappeskar(d)et uttales med tjukk l i etterleddet, skriver en etterleddet -skardet med rd, ikke -skaret.
- Ord som rød/raud, bred/brei, øre/øyre, strøm/straum og øst/aust kan på norsk skrives enten med monoftong eller diftong. Når skrivemåten av stedsnavn skal fastsettes, skal en bruke rettskrivningsformen med monoftong dersom dette er i samsvar med den nedarvede uttalen (Østvika), mens en skriver navnet med diftong dersom uttalen er med diftong (Austvika).
Publisert: juli 2011