Språknytt 3–4/1999

Redaktører: Jan Terje Faarlund og Dag Gundersen.
Redaksjonssekretær: Svein Nestor.
Signerte artikler står for forfatterens syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgave).
ISSN 0333-3825 (prenta utgave).

• Då nynorsken kom til universitetet - eit hundreårsminne
• Språklig mangfold og språklig toleranse
• Fellesspråklige lærebøker
• Ingen-språk, klarspråk eller innbydelse til meningsfull lesing?
• Litt mer om "krigsord"
• Montréal (mõreal) eller Montreal (måntreål)?
• Grammatikkbiten
• Nyord
• Forfatterne

JEG SKJØNNER DET IKKE = JEG LIKER DET IKKE

Grunnlaget for å gi regler om språkbruk, og forandre regler, er håpet om at kommunikasjonen gjennom språket mellom medlemmene av vårt eget språksamfunn skal gå lettere og være mer forståelig hvis de følger reglene, enn hvis de ikke gjør det. Reglene er en største felles faktor (ofte feilaktig kalt "minste felles multiplum"). Det betyr at hver av oss må ofre noen av sine egne språkvaner på fellesskapets alter, men også at reglene må la oss beholde en valgfrihet til å uttrykke tanker og følelser i samsvar med vår personlighet.

Når vi gjør det, har vi et publikum fra én og oppover til hele det norske folk. Én ting er hva publikum forstår, noe annet er hva de liker og misliker. Dette blir ofte blandet sammen. "Det går ikke an så si det" kan bety "jeg skjønner det nok, men jeg liker det ikke". Da er det blitt spørsmål om stygt og pent, og det er en personlig sak. Hit hører Oslo eller Osjlo, bannan og banan. Språkrådet har åpnet for bokmålsformen å tørre i tillegg til å tore, og fagnemnda har nylig godkjent skøyt, brøyt, føyk osv. i bokmål i tillegg til skjøt, brøt, føk (det har ikke vært lagt fram for rådet ennå, så det er ikke noe endelig vedtak). Dette er former som mange har et stygt-pent-forhold til. Og det er helt greit å synes det en vil om stygt og pent språk, så lenge en ikke forveksler det med forståelighet eller vil opphøye det til allmenn regel.

Dag Gundersen

DÅ NYNORSKEN KOM TIL UNIVERSITETET – EIT HUNDREÅRSMINNE

KJELL VENÅS

I 1899 skipa Stortinget eit nytt professorat i norsk språk. Det hadde ei lang føresoge. Kring 1880 arbeidde somme for at Ivar Aasen skulle bli professor, men han ville ikkje. Etter ein hard politisk strid vart det i 1881 løyvt pengar til eit professorat for Hans Ross, men mange ved Universitetet gjekk imot Ross, og det gav den konservative regjeringa mot til ikkje å setja tanken ut i livet. Dette professoratet var ei av fanesakene for Venstre, og då Johan Sverdrup hadde vorte statsminister i 1884, vart det sett gjennom året etter. Men då var Ross uviljug. Det vart ei løysing likevel, for Moltke Moe vart professor i staden. Han skulle òg ta seg av folketradisjonar, og det var det eigenlege faget hans, så det var helst det han dreiv med i forsking og førelesingar. Det var ynskjeleg å få gjort noko med dette, og etter ymis politisk togdraging vedtok Stortinget, med berre 6 røyster imot, å løyve pengar til eit professorat i "landsmaalet og dets dialekter". Ordet "landsmaal" var nemninga for det skriftmålet som seinare fekk "nynorsk" som offisielt namn. Universitetet på si side hadde drøft saka mellom anna ved å lata ei nemnd uttala seg, og ho gjekk inn for å skipa det nye professoratet ved å dele det gamle i to.

Det var to søkjarar til det nye embetet, Marius Hægstad og Amund B. Larsen. Hægstad hadde vore skulemann, bladmann og politikar, så han hadde ikkje mykje vitskapleg produksjon å vise for seg, lite meir enn ei avhandling om gammalt trøndermål. Han hadde ikkje ein gong full akademisk utdaning her i landet, berre noko dei kalla andreeksamen, som var allment førebuande prøver til sjølve embetsstudiet. Etter det hadde han rett nok studert noko ved det vidgjetne universitetet i Oxford. Men han hadde skrive mykje både på og om landsmål i bøker og blad, såleis den fyrste grammatikken om landsmål som var skriven på landsmål. Den hadde tittelen Norsk Maallæra og hadde kome ut alt i 1879. Larsen på si side hadde ein solid vitskapleg produksjon om norske dialektar; han var ein vitskapleg einar, men hadde ikkje skrive eit ord om eller på landsmål og hadde ikkje nokon tilhug eller tilknyting til målet. Den sakkunnige nemnda skar igjennom vanskane ved at ho la vekt på at Hægstad høvde godt for embetet, og at han hadde drive vitskapleg gransking av gammalnorske tekster. Nemnda rådde til at Hægstad vart utnemnd, og regjeringa følgde tilrådinga.

Fyrsteførelesinga 6. oktober 1899

Ein nytilsett professor ved Universitetet skulle den gongen halde ei høgtideleg fyrsteførelesing. Med ei akademisk vending kalla dei det "tiltrædelsesforelæsning". Det var ein skikk som heldt seg heilt til i 1960-åra og fyrst tok slutt med den store auken i stillingar då. Den som var utnemnd, kunne velja emnet fritt, men det var vanleg at det gjekk på noko sentralt i faget og gjerne gav eit program eller synte ei stemnelei som professoren ville gå. Hægstad gjekk til sjølve rota av faget då han tok "Upphavet til det norske folkemaal"som emne. Han sa at det skulle vera eit stutt utsyn over korleis folkemålet vårt hadde vakse fram. Med nemninga "folkemaal" meinte dei talemål, dialektar. Hægstad synte at utgangspunktet for det mangslungne folkemålet var at det hadde vore dialektskilnader alt i gammalnorsk tid. Han gjekk vidare i førelesinga med å dra liner frå gammalnorsk til målføra i samtida. Med valde døme av skriftstykke frå tida etter 1350 synte han korleis talemålet i Noreg hadde forandra seg i den tidbolken vi plar kalle mellomnorsk (1350–1526). Med det hadde norsk følgt ein vesteuropeisk kulturstraum med grammatisk forenkling som førte til eit mindre formrikt mål.

Til slutt i denne vitskaplege førelesinga hadde Hægstad ein målpolitisk bodskap. Den harde striden mellom dei to måla i Noreg burde slutte, for dei som no levde, var utan skuld i dei skriftspråklege vanskane vi hadde. Ein skulle tru at alle norske ynskte eit norsk mål i Noreg, og det ville vi lettast nå fram til når alle arbeidde for den beste norsk dei kunne og visste "– trufast og paa grunnlag av greid upplysning".

Bladet Den 17de Mai fortalde dagen etter at "festivitetssalen" på Universitetet hadde vore full ved førelesinga. Til stades var "professorar, riksrådar, språkmenn og elles studerande av alle slag". Den nye professoren hadde halde "eit stutt og greidt foredrag". Rett nok var den gamle festsalen på Universitetet den vanskelegaste staden å tala som fanst, for det var slik ein atterljom der at orda lett kom bort. Då Hægstad til slutt hadde peika på leia han ville følgje, vart det sterk klapping, "endaa det ikkje plar vera skikk å klappa til foredrag der i huset". Bladet visste også kva som var grunnen til at dei braut skikken; det var at "gleda vart mange for sterk. Ein kjende, at her var ein ny og god siger vunnen for det målet som so ille hev fare nedgjenom tiderne; men som likevæl hev halde seg so merkjelegt godt. Og ein kjende meir, ein kjende at Hægstad er mannen som med all sin ihug vil leggja seg i arbeidet, og få noko gjort".

Førelesinga åt Hægstad vart også noko referert i Dagbladet, og like etter vart heile manuskriptet prenta i Syn og Segn. Det kom til å bli eit viktig grunnskrift for nynorsk fordi det overtydande klart la fram den historiske bakgrunnen for målet. Hægstad hadde drege opp hovudlina for talemålsvoksteren i landet og samstundes felt den faglege kunnskapen inn i eit målpolitisk program på ein folkeleg og godlidande måte. Det nye embetet i landsmål frå 1899 var det fyrste i den faglege disiplinen som frå 1917 vart kalla nordisk språkvitskap. Eit embete i riksmål som svara til embetet i landsmål frå 1899, kom i 1916, og i det vart D.A.Seip utnemnd. Førelesinga åt Hægstad stod òg for eit tidarvende i språkleg akademisk liv, for det var den fyrste førelesinga på nynorsk ved Universitetet.

Marius Hægstad som vitskapsmann

Hægstad var mest 50 år då han tok over det nye embetet, men i dei 23 åra han sat i embetet, kom han til å gjera ein stor språkvitskapleg innsats. Han fingranska handskrivne tekster frå gammalnorsk og mellomnorsk tid og la med det grunnen til eit nytt syn særleg på gammalnorsk. I arbeidet sitt om gammalt trøndermål hadde han vore ein føregangsmann i studiet av gammalnorsk, og seinare grunnfeste han plassen sin med eit verk i mange band om vestnorske målføre føre 1350. I desse omfattande studiane synte han at gammalnorsk ikkje hadde vore eit einskapleg mål, men at det hadde vore dialektar i gammalnorsk mest som i nyare norsk.

Saman med Hjalmar Falk stod Hægstad seinare for det vitskaplege bakgrunnsarbeidet med å føre ein stor del av namna på kartverket vårt og namn på inndelingar av geografiske område over frå dansk til norsk skriftform. Det var namn på administrative einingar av ymse slag, slikt som bispedøme, fylke, herad, domssokner og lensmannsdistrikt. I samband med det arbeidet kom dei to også med framlegg om å ta opp nemningane "fylke" (med "fylkesmann") og "bispedøme" i staden for dei tysk-danske nemningane "Amt" (med "Amtmand") og "Stift", som var brukte tidlegare. Nemninga "fylke" tok dei opp frå gammalnorsk, og det kan gje ein tanke om kor uvanlege og avvikande dei nye nemningane var, når ein ser at statsråden og departementet ville ha hatt den gamle hovdingnemninga "jarl" i staden for "fylkesmann". Det var stor politisk strid om dette, særleg då spørsmålet om inndelingsnamna var oppe i Stortinget sommaren 1918. Falk og Hægstad laga òg ei utgreiing om bynamna våre, og om kva grunnar det var til å forandre nokre av dei. Dei tala sterkt for å ta opp att Oslo i staden for Kristiania. Det vart gjennomført i 1925.

Marius Hægstad som målmann

Marius Hægstad kom ikkje beinveges frå bondefolk, han var son av cand.jur. Ole Hægstad og Charlotte Abigael Rønneberg, ei dotter av handelsfolk på Larsnes ved Ålesund. Han voks opp i Nordfjord og Bergen, og alt i 14-års-alderen, då han gjekk på latinskule i Bergen, vart han overtydd målmann. Med tanke på det fekk han i studietida tilnamnet "Maalet". Utanfor vitskapen og embetet sitt var han like verksam som målmann heile livet. Som stortingsmann laga han i 1894 den fyrste lova med nynorsk tekst, og han fekk drive saka igjennom i Stortinget endå framlegget møtte hard motstand frå mange som tykte det var heilt urimeleg å ha lover på landsmål. Då Bjørnson i 1899 opna strid mot landsmålet med ei vidgjeten tale i den gamle losjesalen i Kristiania, omtala han også Hægstad sjølv, som han omtala som "en sød Mand", og det nye professoratet, som han hadde litt moro av. I 1906 var Hægstad ein hovudmann på den fyrste store målstemna i hovudstaden. Han tala sterkt for at dei skulle leggje press på Stortinget for å få fastsett at det skulle vera skriftleg prøve i landsmål til studenteksamen, og det vart vedteke året etter. Ved same høvet skipa stemnelyden Noregs Mållag, og Hægstad vart den fyrste leiaren i laget. Seinare var han ein hovudmann i arbeidet med å innføre fireårs landsgymnas. Det fyrste av dei kom på Voss i 1916. Marius Hægstad var fødd i 1850 og døydde i 1927.

SPRÅKLIG MANGFOLD OG SPRÅKLIG TOLERANSE

HELGE OMDAL

Kan det være noen sammenheng mellom språklig mangfold og språklig toleranse? I denne artikkelen skal jeg komme med noen synspunkt som et stykke på veg støtter en slik hypotese. Utgangspunktet er norske språkforhold, og jeg skal i hovedsak bruke språksituasjonen i våre to skandinaviske naboland som sammenlikningsgrunnlag.

Vi synes som regel at det er interessant å få kjennskap til hva slags oppfatninger andre har av oss: Hva er "typisk norsk", og hva meiner utlendingene om Norge og norske forhold?

Mange ganger møter vi hos andre skandinaviske språkfolk påstander om at det norske språksamfunnet er spesielt, eller "noe for seg sjøl". (Underforstått: språksamfunn som det danske og svenske oppfattes som mer "normale".) Synspunkta på norske språkforhold er likevel sterkt varierte: Vi finner både lovprisninger og avstandstaking.

Jørn Lund (1993b) framholder at resultatet av den danske skolens språklæringsarbeid ofte er nedslående, og hevder at

Norge framstilles på mange vis som et språklig forbilde. Lund omtaler den norske, ustabile språksituasjonen i positive vendinger, og viser i den forbindelse til sammenhengen med den 400-årige unionen med Danmark, da det norske skriftspråket gikk tapt. Dette har ført til et heilt annet forhold mellom skriftspråk og talespråk enn i Danmark, sier Lund.

Ikke alle dansker er enige i denne beskrivelsen av norske språkforhold. Tore Kristiansen (1996) sier at dersom "vi i Danmark forbinder noget med Norge som sprogsamfund, er det som regel ikke noget godt. 'Norske tilstande' på sprogområdet er et skræmmebillede". Likevel holder han sjøl fram det norske språksamfunnet som "et exempel til efterfølgelse (fx i Danmark)".

Kristiansen viser til Erik Hansen for å underbygge påstanden om at det å framlegge et språkpolitisk program som bl.a. innebærer "en generel anerkendelse af andre normer end rigsmålsnormen, således at dialekter og sociolekter får fulde rigsmålsrettigheder i officielle sammenhenge", ville være umulig i dagens Danmark. Ifølge Hansen (1991: 39) ville en slik plan bli voldsomt motarbeidd og føre til massehysteri: "modstanderne vil optræde som uvidende og aggressive galninge der er ude af stand til at følge en argumentation. Dette vil tvinge politikerne til at tage stilling imod [denne plan], uanset partifarve, for det dumpe raseri vil være 100 % tværpolitisk og forene det danske folk for første gang siden besættelsen."

Sterkt positive oppfatninger av den norske språksituasjonen er neppe spesielt utbredt i det svenske språkvitenskapelige miljøet heller, f.eks. gir Ulf Teleman tvert imot uttrykk for at den norske språksituasjonen er ganske håplaus. Heller ikke Margareta Westman later til å betrakte det norske språksamfunnet som noe mønster for det svenske.

Det språklige klimaet

Det er viktig å presisere hva en sikter til, når en sammenlikner det språklige eller sosiolingvistiske "klimaet" i skandinaviske land. På samme måte som det i begrepet klima bl.a. inngår temperatur, nedbør, sol og vind, luftfuktighet, veksling mellom sommer- og vintertemperaturer – består et språklig klima av ei rekke faktorer som skriftspråk og talespråk, trange eller vide skriftspråksnormer (grad av valgfrihet), avstand mellom skriftspråk og talespråk, "standardspråk" i forhold til dialekter og annet unormalisert talespråk, bruksområde (domene) for ulike slags talespråksvarieteter, språklig "bevissthetsnivå", toleranse overfor språklige avvik, nært eller fjernt forhold til skriftspråket, oppfatninger av "eiendomsrett" til skriftspråket (mitt eller ditt, eller myndighetenes, byråkratiets, de språkstudertes), "harmoni" mellom språkbrukeren og språket, dvs. minst mulig ubehag, press, sosiale sanksjoner osv. ved bruk av språket. Som vi kan forstå, er det ikke lett å gi en samla tallkarakter for språklig klima i våre skandinaviske land. På samme måte som det er problematisk å vite hva folk egentlig legger mest vekt på når de diskuterer hvor "godt" klimaet egentlig er i Bergen, Kristiansand eller Lillehammer, er det vanskelig å ha ei klar meining om hva slags språkklimatiske faktorer som oppfattes som de viktigste for språkbrukeren. Og det kan godt tenkes at språkviterens oppfatning ikke er representativ for språkbrukerens.  

Skriftspråket

Svensk og dansk skriftspråk har lange tradisjoner, og etter flere hundre års sammmenhengende bruk kan en si at de har "funnet si form". Bare mindre endringer er aktuelle (justeringer av skrivemåter, tilpassing av fremmedord). Skriftspråket har også en udiskutabel autoritet, slik at skriftspråket uten videre tillegges vekt i språkriktighetsspørsmål, jf. uttalelser som denne i tilknytning til det ofte diskuterte spørsmålet om de, dem, dom i svensk (Hallencreutz 1995):

I tillegg har vi hos oss systemet med "hovedformer" og "sideformer", noe som er spesielt for den norske språknormeringa. Hovedformer inngår i den såkalte "læreboknormalen", og den er ei trangere norm enn "rettskrivinga", som også inneholder sideformer ("klammeformer"). Læreboknormalen skal i dag brukes i lærebøker som godkjennes språklig til bruk i skolen, og i statlig tjeneste. Rettskrivinga kan brukes av elever i skolen, slik at de står fritt i sitt valg av former som fins i ordlister.

På denne måten blir skriftspråket som norm temmelig flytende, og ustabiliteten og variasjonen forsterkes mer enn ved bare rettskrivingsendringene. Norsk er ikke ett eller to språk, men mange skriftspråklige varieteter, fra sterkt konservativt bokmål (til dels utafor offisiell rettskriving) via bokmål med tilnærmingsformer og nynorsk med tilnærmingsformer og til konservativt nynorsk (til dels utafor offisiell rettskriving).

Talespråket

Sjøl om skriftspråksnormeringa har vært viktig for dagens språklige klima i våre skandinaviske naboland, rekner jeg likevel med at talespråksnormeringa har hatt større betydning i en slik sammenheng. Her har Sverige og Danmark vist seg som mer "normale" språksamfunn ved at elevene samtidig med skriftspråksopplæringa også fikk gjort seg kjent med et mer riksspråklig eller standardspråklig talespråk. I Sverige får skolemyndighetene i seinere tid en stor del av skylda for at dialektene i visse områder av landet har fått hard medfart, jf. Hultgren (1979, 1984). I Danmark er talemålsnormering i skolen ikke eksplisitt uttrykt i noe regelverk for skolens undervisning, men blir sett på som noe naturlig og nærmest sjølsagt av både lærere og foreldre, jf. Kristiansen (1990).

Etter hvert har standardtalespråket eller mer regionale varieteter av standardtalespråket erstatta dialektene både i Danmark og Sverige, slik at de mange steder er borte. Lund (1993a: 32) hevder at det i Danmark nå er slik at de fleste "taler rigsmål (udviklet på grundlag af københavnsk talesprog i højere sociallag) eller regionalsprog, den egnsbestemte variant af rigsmålet. [...] Ved århundredets slutning bor langt de fleste danskere i byområder, kun et mindretal (4–5 procent) kan tale dialekt, og heraf er de fleste tosprogede, idet dialekten fortrinsvis er hjemmesprog". Også Kristensen (1986: 68) viser til at dialektene "nu kun tales af en meget lille del af befolkningen (5 % eller færre)". Vi skal likevel være forsiktige med å overføre begrepet "dialekt" fra dansk eller svensk til norsk – eller omvendt, ettersom innholdet varierer sterkt fra språk til språk, og heller ikke brukes på en enhetlig måte blant norske dialektologer. De talla en opererer med innafor det ene skandinaviske språksamfunnet, er derfor ikke direkte overførbare til det andre eller tredje.

Likevel er det ikke tvil om at de tradisjonelle danske og svenske dialektene har vært i sterk tilbakegang, og at de danske nå faktisk anses for tapt (jf. f.eks. Brun 1990, Klemmensen 1995), og på noe lengre sikt kanskje også de svenske (Dahlstedt 1978: 67). Dialektbruk i dansk assosieres ofte med periferi ("på landet") og låg sosial status. Bare i de vestlige og sørlige deler av Jylland og på Bornholm er dialekten i bruk hos yngre og middelaldrende personer – i tillegg til hos den eldste generasjonen (Vikør 1993: 46). I Sverige har ikke tilbakegangen for dialektene vært like sterk som i Danmark. Men ofte har dialektene blitt oppfatta som uforståelige for utenforstående. (Vikør 1993: 191).

Også i Norge har det vært vanlig at folk har opplevd et sosialt press i retning av å erstatte dialektbruk med normalisert talespråk i bestemte situasjoner, f.eks. i mer formelle sammenhenger og når en har flytta til et nytt sted. I en undersøkelse om språkbruk hos utflyttere fra Setesdal til Kristiansand kom det fram at flere av informantene opplevde setesdalsmålet som ei stor personlig belastning da de som svært unge flytta ut (Omdal 1994: 217). For disse personene var den norske dialektsituasjonen den gang slett ikke noe eventyr.

I Norge har myndighetene verken gått inn for eller gitt sin velsignelse til normering av talespråket gjennom skolen. I så måte utmerker Norge seg som et språksamfunn med sterk grad av politisk styrt språknormering av skriftspråket, men med uttalt negativ innstilling til normering av talespråket. Uansett årsakene til denne skjerminga av barnas talemål har det nok spilt en viktig rolle at lesespråket bare blei et lesespråk – og ikke en talespråksvarietet. Seinere diskusjoner om talespråksnormering i skolen har heller ikke ført til flertall for et annet syn (jf. diskusjonen i Wiggen 1973). Det er enighet om at et slikt eventuelt norsk standardtalespråk er lite enhetlig, og det er uklart hvor mange personer som bruker det, og i hvor stor utstrekning. Vinje (1993: 211) viser til to anslag, det ene på 10–15 %, det andre går ut på at "minst en tredel er standardspråkstalende", mens Venås (1992: 348) anslår andelen av folket som taler standard bokmål til 20 %, og dialektbrukerne til 80 %. 

Dagens tilstand

Det å bruke sitt eget talemål – sin egen dialekt – også i mer formelle sammenhenger og i møte med folk fra andre steder, har blitt mye vanligere enn før. Dette gjelder i dag nær sagt alle slags norske dialekter og talespråksvarianter. Aller mest merkbare har forandringene kanskje vært for nordnorsk, men trøndsk, bymål som bergensk og stavangersk og mange andre talespråksvarianter har blitt vanligere og vanligere å høre f.eks. i radio. Toleransen er i dag klart større for ikke-normalisert talespråk enn for et par-tre tiår tilbake. Mens det før var sett på som "korrekt" å normalisere talespråket sitt i mer formelle situasjoner, f.eks. når en skulle uttale seg på radio, holde tale, forelese på universitetet osv., blir det i dag brukt et mer naturlig talemål i slike sammenhenger.

Mange meiner at særlig 1970-tallet var ei viktig tid med endringer i språktoleranse og språkholdninger i Norge, og endringene fortsatte utover i 1980-åra, slik at vi har grunnlag for å karakterisere 70-tallet og 80-tallet som ei tid med språklige klimaendringer. Denne utviklinga er ikke fullt og heilt et særnorsk fenomen; i flere land har det blitt større toleranse for regionale språkvarianter og språkvarianter som er forskjellige fra den etablerte "standardspråkuttalen", og like ens for en del tidligere undertrykte språk. Likevel er denne tendensen til å aksepter mer og mer bruk av dialekt og av språkvarianter som avviker fra det såkalte standardspråket, langt sterkere i Norge enn i land vi vanligvis sammenlikner oss med. Vi merker det òg på at dialektal eller regional uttale – og vi kan i denne sammenhengen ta med mer eller mindre normalisert uttale av nynorsk – har blitt tatt i bruk i stadig flere sammenhenger.

Jeg skal gi et par eksempler som illustrerer den endringa som har skjedd de siste to-tre tiåra, og nevne språkbruk som er gangbar nå i slutten av 90-tallet, men som ville ha vært nærmest utenkelig for – la oss si 20–30 år siden. Vi er nå vant til at folk uten blygsel står fram og bruker sitt naturlige talemål i radio og på TV, og vi venter ikke lenger at de skal bruke et normalisert språk bare fordi de har en mikrofon i nærheten . I TV 2, som er privatfinansiert, ser de ut til å ha valgt å bruke dialekt både til annonsering av programmer og til værmeldinger. Slik var det ikke for 30 år siden. I Gro Harlem Brundtlands regjering i de første åra av 90-tallet la finansministeren åpenbart vekt på å tale Mjøsbygd-mål i alle situasjoner. Det gjorde han også i slike formelle sammenhenger som i økonomiske utgreiinger fra Stortingets talerstol, sjøl om han kunne ha et manuskript framfor seg. Dette er et eksempel på at unormalisert talespråk kan bli brukt heilt til topps i byråkrati og styringsverk. For 30 år siden trur jeg denne statsråden hadde vakt betydelig oppsikt, kanskje ikke minst på grunn av at nettopp Mjøsbygd-mål har vært spesielt stigmatisert og nedvurdert.

Vi har vel også vent oss til at forskjellige yrker har forskjellig status, og reagerer ikke nevneverdig på at f.eks. direktører ofte står fram ikledd ei språkform som har hatt den rette status i slike kretser, og det har som regel betydd et urbant, riksmålsorientert og skriftspråksnært talemål. For noen år siden fikk Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) en ny direktør. Han stod fram i media med et nynorskorientert, vestlandsk talemål. Det må være et klart eksempel både på at en ny og viktig språkbarriere er brutt, og at toleransen for det som har vært sett på som språklige avvik, har hatt gode vekstvilkår i seinere tid.

Apropos dette med statusyrker: I flybransjen har vi òg eksempler på yrker med høg prestisje, ofte kombinert med et konservativt, normalisert talespråk, f.eks. det som møter oss når flykapteinen snakker til passasjerene på flyturen. For noen få år siden opplevde jeg en flykaptein som brukte Mjøsbygd-mål med former som kjem og itte. For 30 år siden hadde dette sikkert vakt oppsikt, ja kanskje hadde det ført til klager til flyselskapet og oppslag i Aftenposten. Noe tilsvarende har situasjonen vært for flyvertinner (og i seinere tid flyverter), som folk har oppfatta som representanter for et statusyrke. Språket i f.eks. annonsering til flypassasjerene har vanligvis vært nokså "velfrisert" og har helst hatt konservativt bokmål som rettesnor – enten det skyldtes påbud fra flyselskapet eller hadde andre årsaker. I de siste åra har det likevel vært ei rein oppblomstring av regionale og dialektale innslag i annonseringene om bord i flyet, og på flyturene i dag er det neppe noen som overraskes over at informasjonen over høgtaleren gis på dialektprega norsk.

Etter mitt syn er det framfor alt lokalradioene med sine "pludresendinger" og innringingsprogram som har gjort at vi nå er blitt vant med å møte alle slags talemålsvarianter i eteren, noe som igjen har medvirka til større toleranse for unormalisert talespråk og "avvikende" talemålsvarianter og allehånde språkblandinger. I tillegg har det ført til at det er færre nå som våger å påstå at ikke-normalisert talespråk er vanskelig å forstå. Folk opplevde at deres eget språk var brukbart til og med i radioen, og dermed kan vi også hevde at "radiospråket" har gjennomgått ei sjangerendring. Det er ikke lenger "slipstvang" for språket i radioen.

Bare idyll?

Det ville være feil å framstille den norske språkklimatiske situasjonen i dag som bare idyll. Den språklige toleransen rår ikke grunnen aleine. For talespråkets del er nok toleranse langt mer utbredt enn for skriftspråket. Og når vi sammenlikner den språklige toleransen (eller intoleransen) mot nynorsk og radikalt skriftspråk for to–tre tiår tilbake med situasjonen i dag, er det lett å oppdage forskjeller. Vi legger f.eks. merke til at reaksjonene og protestene mot bruk av nynorsk i forskjellige sammenhenger for en stor del har stilna av. Det er ikke mange leserbrev i avisene lenger når telefonkatalogen hvert år kommer på nynorsk i visse distrikter. Det er ikke mange som i etterkant av dagsnyttsendingene kan si om dagsnyttinnslaga har vært på bokmål eller nynorsk. Heller ikke er det mange leserbrev og protestaksjoner lenger mot nynorsk tekst på pengesedler eller frimerker, og jeg har ikke registrert noen som har protestert mot at teksten "kulturmjølk" ser ut til å ha blitt vanlig på pappkartongen i et av meieriets "bokmålsdistrikter" som jeg ferdes i.

Men trass i at vi i prinsippet har stor valgfrihet i læreboknormal og rettskriving, er det ofte så som så med språkbrukerens reelle valgfrihet til å benytte de skrivemåter og valgfrie former som han eller ho ønsker. Dersom den offisielle språknormeringa og den valgfriheten som doseres i skolen, viser seg ikke å gjelde i samfunnet utafor skolen, kan Språkrådets og myndighetenes språknormering til dels få noe begrensa gjennomslagskraft med tanke på språkbruken i samfunnet. Helge Sandøy uttrykker det slik:

Mange kan ellers fortelle om at de har møtt manglende respekt for sin egen skriftnorm når de skriver innlegg i aviser eller skal skrive artikler i bøker eller tidsskrift, uansett om skrivemåten er aldri så mye offisiell og i samsvar med gjeldende rettskriving. I tillegg veit vi at aviser – også slike som gjerne kaller seg riksdekkende – i praksis holder nynorsken borte fra spaltene. Folk som skriver avisinnlegg, risikerer i noen aviser å få skrivemåten verken (obligatorisk siden 1959) endra til hverken når leserinnlegget kommer på trykk, eller å møte igjen sin egen skrivemåte sju som syv. Etter mitt syn er det et paradoks at en del av media og forlaga sjøl demonsterer så lite språklig toleranse, når en tenker på at de ellers alltid er blant de første til å forsvare full ytringsfrihet, og at noen av dem til og med åpent går inn for det de kaller "fri språkutvikling".

Jeg kjenner ikke til at Språkrådet eller departementet har tatt noe krafttak for å få tekstprodusentene med på å følge gjeldende offisielle språknormer. Heller ikke er jeg kjent med at de har prøvd å få aviser, forlag og andre til å respektere språkbrukernes rett til å bruke utvalget av godkjente former. Dermed er det en viss fare for at Språkrådets autoritet kan bli underminert i tida som kommer, og at tiltrua til språknormeringsorgana blir merkbart redusert når det går opp for språkbrukerne at mange valgfrie former som i prinsippet skal være likeverdige, likevel ikke aksepteres av de store tekstprodusentene i samfunnet. Misforholdet mellom offisielle språknormer og språkbruk i praksis må Språkrådet ta alvorlig i åra som kommer.

Norge i særstilling?

I skandinavisk sammenheng oppfattes gjerne nordmenn som "best" i den interskandinaviske kommunikasjonen. Svensker og dansker har vanligvis større problemer med å forstå hverandre. Noen forklarer dette med å vise til at vi i Norge er mer vant til å høre og å forstå mange forskjellige språklige varieteter og derfor har utvikla evner som hjelper oss til å forstå også svensk og dansk. Ulla Börestam Uhlmann har undersøkt språklig kommunikasjon mellom skandinaver, og sier bl.a.:

Det fins ellers mange forsøk på forklaringer på de norske språkklimatiske endringene de siste tiåra, men ofte overser en at "den norske bølga" ikke er heilt uten sammenheng med andre større bølger i Norden og internasjonalt. Lars S. Vikør peker bl.a. på den stadig større toleransen i Sverige, Danmark og Finland i retning av regional farging av standardtalespråket (Vikør 1993: 180).

For egen del trur jeg at mange faktorer og forhold må trekkes inn for å forklare utviklinga, bl.a. utjamninga mellom ulike samfunnsgrupper (også likestillinga), sosial og økonomisk sikkerhet som har medvirka til større personlig trygghet, et bare moderat sentralisert samfunn, lite "faste" språknormer både skriftlig og muntlig, "avformalisering" av etermediespråket og formidling av lokalt talemål og stor språklig variasjonsbredde i etermedia. Men disse faktorene er ikke entydig "norske", og endringene er dessuten for en stor del samtidige i de skandinaviske landa, slik at det blir problematisk å snakke om årsak og virkning, eller å peke ut én eller to faktorer som kan gi oss nøkkelen.

Situasjonen hos oss kan trulig beskrives slik: På grunn av vår labile skriftspråkssituasjon, manglende opplæring i et enhetlig talespråk og det at et normalisert standardtalespråk ikke hadde ei landsgyldig norm eller noen fast skriftspråksnorm å støtte seg til, fikk det normaliserte språket bare et delvis feste i språksamfunnet. Dermed kom heller ikke "nedbrytinga" av dialektene så langt som i våre naboland, og normaliseringstendensene kunne trenges tilbake.

Å benytte sitt eget, naturlige talemål i alle situasjoner er framfor alt blant yngre i dag sett på som nokså naturlig. Det som skjedde i våre naboland Sverige og Danmark, var på mange vis parallelt med utviklinga hos oss. Den viktigste årsaka til de ulike følgene det fikk for den sosiolingvistiske situasjonen, kan ha vært at det etablerte skriftspråket i Sverige og Danmark var fast og enhetlig, det standardspråklige talemålet var relativt fast etablert og udiskutabelt. Dessuten hadde regionale talemål fått prestisje, og nedbrytinga av dialektene var mange steder kommet langt, slik at situasjonen var irreversibel – trass i den grønne bølga og andre forhold som i et annet språksamfunn muligens kunne ha gitt et annet resultat.

Dermed er det nærliggende å oppfatte den norske språkpolitikken som det kanskje viktigste elementet når vi skal prøve å forklare de nyere endringene i skandinaviske språknormer, språklig atferd, språkholdninger og språklig toleranse. Dette er ei annen side ved språkpolitikken enn den vi normalt har vært opptatt av, men den bør kanskje tillegges større vekt enn det som hittil har vært vanlig.

Litteratur

Ny bok om valgfrihet i skriftnormer

FELLESSPRÅKLIGE LÆREBØKER I SKOLEN

KJELL LARS BERGE

Alle lærebøker som godkjennes for bruk i grunnskolen og den videregående skolen, skal være tilgjengelige på nynorsk og bokmål samtidig. Dette er ordningen med såkalte parallellutgaver. Et unntak fra ordningen har vært fag som har hatt færre enn 300 elever. Vanligvis førte det til at det i slike småfag kun fantes lærebøker på bokmål. Fra 1987 ble det for disse fagene innført en prøveordning med såkalte fellesspråklige lærebøker. I dem var halvparten av tekstene på bokmål og halvparten på nynorsk. Prøveordningen ble utvidet kraftig i 1994. Da ble to fag på andre klasse i den videregående skolen (i skolens hverdagsspråk kalt "VK1") – samfunnslære og sosialfag – plukket ut til en ny prøveordning. Samfunnslære var og er obligatorisk for alle elever i den videregående skolen. I 1995 var det 57 076 elever som tok VK1, og følgelig også kurset i samfunnslære. Det sier seg selv at fellesspråklige lærebøker som ble laget for et slikt marked, var av en helt annen kvalitet enn lærebøker tilrettelagt for bare 300 elever.

Hensiktene med fellesspråklige lærebøker

Det var kirke- og undervisningspolitikerne på Stortinget som tok initiativet til disse prøveordningene. Deler av miljøet mente at ordningen med parallellutgaver var unødvendig dyr. Dessuten fikk elever med nynorsk som hovedmål i småfagene med under 300 elever ikke lærebok på sitt skriftspråk. Ved at lærebøkene ble fellesspråklige, kunne man unngå slike diskriminerende og delvis lovstridige følger av ordningen med parallellutgaver og unntakene fra den – og slå to fluer i én smekk, så å si: Alle ville få tilgang til tekster i alle fag der deres målform ble brukt som skriftspråk. Dessuten ville det bli spart en god del penger. Istedenfor to lærebøker ville det bli publisert kun én.

Noen andre konsekvenser som enkelte språkpolitisk engasjerte mennesker kunne oppleve som oppløftende, kunne være at elever med bokmål som hovedmål (dvs. om lag 90 % av elevene i den videregående skolen) i de fellesspråklige lærebøkene ville møte nynorsk også i andre fag enn norsk. Kanskje ville den kjensgjerning at også nynorsk er et utmerket bruksspråk i alle faglige sammenhenger, etter hvert bli åpenbar også for andre enn dem som hadde nynorsk som hovedmål? På denne måten ville mange elevers forståelse av hva som er nynorskens bruksområde, kunne endres. Ideelt sett kunne en selvsagt også tenke seg at en slik ordning på lengre sikt kunne føre til en mer positiv holdning til nynorsk blant bokmålselevene. En kunne også tenke seg at færre elever med nynorsk som hovedmål i grunnskolen ville velge å skifte hovedmål til bokmål i løpet av livet. Overgangen fra nynorsk til bokmål som hovedmål når elevene går over fra obligatorisk grunnskole til frivillig videregående skole, er dramatisk stor. Noe under halvparten av de elevene som har hatt nynorsk som hovedmål i grunnskolen, velger bokmål som hovedmål i den videregående skolen.

Forskning på fellesspråklige lærebøker

De fleste av prøveordningene med fellesspråklige lærebøker har på en eller annen måte blitt evaluert. Initiativet har igjen kommet fra politikerne. Meget omfattende undersøkelser ble gjennomført i forbindelse med at fellesspråklige lærebøker ble innført som en prøveordning i samfunnslære i VK1. Om lag 8000 elever deltok i undersøkelsene – altså i overkant av 10 % av elevene.

De overordnede problemstillingene for undersøkelsene var dels å beskrive hvordan den fellesspråklige læreboka fungerte, dels å finne ut hvilke faktorer som kunne forklare hvordan læreboka fungerte. Det sier seg selv at å innføre fellesspråklige lærebøker er et djervt og originalt grep. Elevenes opplevelse av hvordan læreboka fungerte, ville lett kunne assosieres med det at de var tospråklige. Sagt litt folkeligere: Dersom en elev syntes faget var gørrkjedelig, kunne det være fristende for eleven å begrunne det med at halvparten av tekstene i boka var skrevet på et språk som han eller hun normalt aldri bruker. Derfor var det viktig for oss å lage undersøkelsene slik at de kunne fange opp holdninger til lærebøkene som kunne skyldes forhold som ikke kunne føres tilbake til det at lærebøkene var tospråklige.

Holdninger til fellesspråklige lærebøker

Elevenes holdninger til lærebøkene ble kartlagt ved hjelp av et omfattende spørreskjema, som 6800 elever svarte på. Svarprosenten var meget høy – 88 %. Holdningene til fellesspråklige lærebøker var temmelig klare: 79 % ønsket ingen videreføring av prøveordningen, bare 14 % var positive. Interessant nok var holdningene blant lærerne ganske annerledes. Nesten halvparten av dem støttet ordningen.

Når vi delte elevene opp i grupper etter hvilket hovedmål de hadde valgt på skolen, kom det fram interessante forskjeller: 85 % av bokmålselevene ønsket ordningen over og ut, mens bare halvparten av elevene med nynorsk som hovedmål gjorde det samme. Hele 37 % av nynorskelevene ønsket faktisk en ordning med fellesspråklige lærebøker. Til sammenlikning var det kun 9 % av bokmålselevene som ønsket det samme. En interessant gruppe var de såkalte konvertittene, dvs. elever som hadde skiftet målform. Så å si uten unntak hadde de hatt nynorsk som opplæringsspråk i grunnskolen. Disse elevene hadde meninger om fellesspråklige lærebøker som liknet litt på nynorskelevenes. Men selv for denne gruppen var det et klart standpunkt mot fellesspråklige lærebøker. Disse tidligere nynorskbrukerne ville ha lærebøker på bokmål rett og slett.

Hva skyldes de negative holdningene til ordningen? Min kollega Berit Skog, som var ansvarlig for den samfunnsvitenskapelige delen av undersøkelsen, konkluderte slik:

"Undersøkelsene viser at elevenes målform og språkholdninger er sentrale forklaringsfaktorer for vurderingene av fellesspråklige lærebøker. Elever som er positive til nynorsk, er mer positive til disse lærebøkene enn elever som er negative til nynorsk. Vi finner også at det er variasjoner mellom elevene etter sosial bakgrunn: Elever med foreldre med høyt utdanningsnivå er mer positive til lærebøkene enn elever med foreldre med lavt utdanningsnivå."

I det hele tatt synliggjorde undersøkelsen av elevenes holdninger til fellesspråklige lærebøker en sterk motvilje mot nynorsk. Selvsagt er slike holdninger mest utbredt blant bokmålselever, men også blant nynorskelever og konvertitter fant vi dem – hvilket er meget alvorlig sett med nynorskvennlige øyne. Selv om elevene aksepterte at nynorsk eksisterer som skriftspråk og blir brukt av deler av befolkningen, så ønsket det store flertall av dem nynorsk verken som sidemål i skriveopplæringen eller som språk for tekster utenfor norskfagets tradisjonelle område – skjønnlitteraturen. 73 % av elevene hevdet at de var negative til nynorsk, mens bare 5 % av dem var negative til bokmål. Disse svarprosentene må ikke forstås dithen at de var symptomer på aggressive og aktivistiske holdninger. "Likegyldighet" er et ord som er mer dekkende for dem. I det hele tatt hadde de elevene som ikke har eller har hatt nynorsk som opplæringsspråk, svært liten kjennskap til nynorsk som språk, nynorskens kulturelle og historiske bakgrunn og referanseramme og i hvilke deler av landet nynorsk brukes som hverdagsspråk. For det store flertallet i den videregående skolen er nynorsk noe som finnes på skolen og får mening der, men knapt nok noen andre steder. 

Leseferdighet

En viktig oppgave i studiet av de fellesspråklige lærebøkene var å undersøke elevenes leseforståelse. Hele 53 % av elevene hevdet at de var usikre på om de forstod tekster på nynorsk. Til sammenlikning var det bare 2 % av dem som hevdet det samme for tekster på bokmål. Det var derfor viktig å undersøke om elevenes selvvurderinger stemte med virkeligheten, dvs. om det var samsvar mellom det vi kalte elevenes rapporterte, og deres faktiske leseforståelse av nynorsk- og bokmålstekster. Den rapporterte leseforståelsen var den de hevdet i spørreskjemaene, den faktiske var resultater de oppnådde på normerte lesetester.

Undersøkelsen viste at det ikke var noen nevneverdig forskjell i elevenes ferdigheter i å lese nynorsk- og bokmålstekster. Følgelig var situasjonen den at elevene systematisk undervurderte sine ferdigheter i å lese nynorsktekster. Derimot overvurderte de – like systematisk – sine ferdigheter i å lese bokmålstekster. Jeg bør nok understreke at elevene som ble testet i denne delundersøkelsen, var svært få. Det bør også understrekes at undersøkelsen pekte i retning av at dyslektikere helt klart får forsterket sine lesevansker når de skal lese tekster på sidemålet. 

Stilistiske egenskaper

Flertallet av elevene i den videregående skolen hevder altså at de har problemer med å lære av og forstå tekster på nynorsk. Hva så med språket i lærebøkene? Fra språkrøkterhold – kanskje helst fra nynorskmiljøet – hevdes det av og til noe i nærheten av at nynorsktekster er lettere tilgjengelige enn tekster på bokmål, rett og slett fordi nynorsken antas å stå nærmere norsk talemål, og fordi den ikke skal lide av de sjukdommene som bokmålet i kraft av sin tradisjon som bøkenes språk dessverre har arvet. I vår leiting etter de reelle årsakene til leseforståelsesproblemene undersøkte vi også om det var noen forskjeller mellom måten nynorsktekstene- og bokmålstekstene var skrevet på. Vi undersøkte om de reflekterte ulike språklige stiltradisjoner og stilidealer. Heller ikke i denne delundersøkelsen fant vi noen forskjeller. Interessant nok var stilen i nynorsk- og bokmålstekstene i påfallende grad lik stilen i moderne svensk sakprosa. Den faktoren som først og fremst kunne forklare variasjon i språket, var emnet, og ikke målformen, forfatterens egentlige målform, hvem forfatteren var og liknende. Skrev forfatterne om f.eks. juridiske emner, hadde språket en tendens til å bli mer komplisert enn når de samme forfatterne skrev om hverdagslige problemer, f.eks. oppdragelse, helt uavhengig av hvilket språk de forfattet det på. Det er for øvrig et resultat som vi kjenner igjen fra mange internasjonale undersøkelser.

Reelle leseforståelsesproblemer

Hva var så de de reelle leseforståelsesproblemene? Holder vi oss innenfor tekstenes fire vegger og ser bort fra mulige årsaker som elevenes evnenivå og deres (ofte manglende) kulturelle kapital, var det særlig to årsaker som pekte seg ut som mer påfallende enn andre. Det var ordforrådet i tekstene, og det var måtene tekstene var bygd opp på, tekststrukturen.

Det er en kjent sak at et fagspesifikt og kanskje litt teknisk preget ordforråd skaper forståelsesvansker for lesere med lite erfaring. Er fagteksten dessuten skrevet på nynorsk, kan vanskene bli større, også for nynorskelever. Det skyldes framfor alt den nynorske purismetradisjonen der hverdagsord som f.eks. kjærlighet eller kjærligheit i offentlig godkjente tekster skal byttes ut med kjærleik. Mange av disse avløserordene er bare kjent fra skolens norsktimer. At mange sentrale fagtermer ikke er de samme i de to språkene, slik som skilsdom, misferd og vilkårsdom, for nå å velge noen nynorske alternativer, hindrer forståelsen. Lærebøkene brukte både ordlister og ordforklaringer i margene for å forebygge problemene.

Et betydelig mer komplekst problem er måten tekstene er bygd opp på. Grunnen til mange leseforståelsesproblemer var at tekstene var fragmentariske og usammenhengende. Elevene hadde ganske enkelt problemer med å se en rød tråd når de leste tekstene, og den røde tråden som forfatterne forsøkte å sy inn, var ofte revet av uten at leseren fikk vite hvorfor. I dette tilfellet var det ingen forskjeller mellom nynorsk- og bokmålstekstene. De var like ille, for å si det sånn. Dette var også forhold som ikke ble eller blir omfattet av noen godkjenningsordning. At lærebokteksten er leselig, er altså først og fremst et ansvar for forlagene. Våre undersøkelser av forlagene viste at noen av dem slurvet med arbeidet med lærebokteksten, mens andre igjen tok det meget alvorlig.

Hva kan vi lære av ordningen?

Ordningen med fellesspråklige lærebøker er nå avsluttet. Det blir ikke flere av dem med det første. At det ble slik, skyldes ikke minst resultatene fra de undersøkelsene jeg har gitt korte glimt fra. Noen av oss synes det kanskje er litt trist, og at eksperimentet burde fått fortsette litt til. Det er er imidlertid erfaringer og innsikter i dette forsøket og i undersøkelsene av det som burde stimulere til debatter både her og der. Først og fremst vil jeg trekke fram det ganske rystende lave kunnskapsnivået flertallet av norske skoleelever har om den norske språksituasjonen. Undersøkelsene viser også med all tydelighet at nynorskens status som allment bruksspråk, selv i nynorskens kjerneområder, kan være alvorlig truet. Og sist, men ikke minst, peker undersøkelsene på at de fleste læreboktekstene er for dårlig komponert. Forfatterne var ofte mer opptatt av å tekkes læreplanen og av å få med seg alt som stod i den, enn å tenke på elevenes situasjon.

INGEN-SPRÅK, KLARSPRÅK ELLER INNBYDELSE TIL MENINGSFULL LESING?

DAG F. SIMONSEN

De siste årene har det vært stigende interesse for lærebøker og lærebokspråk, og også skolebyråkrater, forskere og politikere er opptatt av dette feltet. I utlandet har det utviklet seg til en egen forskningsdisiplin. En pioner her hjemme var Egil Børre Johnsen, som i 1981 gav ut boka Det store bondefangeriet om norskfaget i den videregående skolen. Her kritiserte han også språket i norsklærebøkene, som han kalte "ingen-språk", et ord som sikter til at forfatterens stemme har en tendens til å bli borte i framstillingen. Johnsens kritikk gav støtet til en debatt der det har vært hevdet at språket i lærebøkene svikter elevene ved å være ensformig, enkelt og svært abstrakt på samme tid. Norsk språkråd har hatt en nøkkelrolle i formingen av lærebokspråket. Hva er det Språkrådet foretar seg med bøkene?

Parallellutgaver og språkkløyvde lærebøker

I Norge har vi en godkjenningsordning for lærebøker, og vi har et parallellutgavekrav som skal sikre at nynorskelever og bokmålselever får det samme tilbudet av bøker. Det innebærer at lærebøkene må foreligge på både bokmål og nynorsk. Myndighetene har lenge vært opptatt av dette, blant annet fordi det er kostbart. I 1995 ble det etablert en forsøksordning med språkkløyvde lærebøker i samfunnslære. "Språkkløyvd" vil si at læreboka inneholder stoff på begge målformer og dermed skal kunne brukes av så vel bokmålselever som nynorskelever. Språkkløyvde lærebøker kunne derfor være et billigere alternativ. Denne forsøksordningen har forskere ved Allforsk i Trondheim nylig evaluert. Konklusjonen var at ordningen ikke var så vellykket, og myndighetene har derfor bestemt seg for å ikke gå videre med den. Men like interessante som denne konklusjonen er en del generelle perspektiver vi kan finne i rapportene fra prosjektet. Dette skal jeg komme tilbake til nedenfor.

Norsk språkråds rettleiing i lærebokarbeid

Lærebøker må altså godkjennes av myndighetene for å kunne brukes i skoleverket. Norsk språkråd har lærebokkonsulenter som gjennomgår og retter språket i innsendte manus som det søkes om godkjenning for, og før Språkrådet har gitt tilsagn, får ikke bøkene godkjent-stempel. Våren 1999 gav Språkrådet ut Godt språk i lærebøker, som er en rettleiing i arbeid med manus på begge målformer og angir hvilke rettinger og tilrådinger som bør eller skal foretas av konsulentene. Boka er en slags oppsummering av den praksisen man følger, og har som mål å bidra til å lette granskings- og rettearbeidet. Den er dessuten skrevet slik at den skal kunne være til nytte også for andre som arbeider med språket i bokmanus.

Lærebøker skal for det første følge læreboknormalen, den trangere normalen innenfor norsk rettskrivning. Dessuten skal tegnsetting, forkortelser, bruk av store forbokstaver, orddeling osv. være i samsvar med den normen Språkrådet har satt opp. Der det er valgfrihet etter reglene, skal boka ikke veksle ubegrunnet mellom valgfrie former. Videre skal ord og uttrykk være forståelige og akseptable, teksten skal ikke preges av sjargong og klisjeer, navn skal være skrevet riktig, og terminologien skal være akseptabel, konsekvent og helst norsk. Setningsbygningen bør ikke være for komplisert, faste uttrykk skal ikke blandes sammen, og tradisjonelle bruksmåter og mønstre for samsvar i bøyning skal respekteres.

Alt dette er trekk som samsvarer med et tradisjonelt språkrøktideal. De mange spørsmålene Språkrådet får pr. telefon og e-post, tyder for øvrig på at det er et betydelig "marked" for råd og veiledning langs disse banene også ellers i samfunnet, utenom skolen.

Det er altså de tradisjonelle "normnivåene" Språkrådet konsentrerer seg om. Boka inneholder også et kapittel som advarer mot såkalt kansellistil (lange perioder, mye bruk av leddsetninger, substantiviske uttrykk i stedet for verb, mye passiv o.l.) og behandler trekk som god avsnittsstruktur og tekstbinding (konjunksjoner o.a. som viser sammenhengen i teksten).

Spørsmålet vi kan stille, er: Hvilken verdi har det for formidlingen av lærestoffet at den språklige formen i lærebøkene er plettfri og etter Språkrådets kodeks? Har dette verdi for lærer og elever, og i så fall på hvilken måte? Om det vet vi lite. Det er nemlig dårlig dokumentert, dette som alle har tatt for gitt – at elevene oppdras til å bli dyktige språkbrukere ved å ha læreboka som modell, at lærerne støtter seg på språket i læreboka, at forståelsen blir lettere, at boka inspirerer elevene til å skrive sjøl og til å skrive godt, osv. Vi lever i en tid da samfunnsplanleggere og politikere i større og større grad krever at det ligger vitenskapelig dokumentasjon til grunn når vedtak skal fattes og ordninger etableres eller opprettholdes. Normativt begrunnede ordninger kommer lett i vanry hvis de ikke også hviler på forskning. En slik normativt begrunnet ordning må vi si at Språkrådets lærebokgransking er. Lærere flest vet for øvrig trolig ikke om den innsatsen som legges ned på dette området.

Allforsk-undersøkelsen

Rapportene fra Allforsk-prosjektet sier ikke mye konkret om verdien av et korrekt og lytefritt språk. Med "korrekt og lytefritt" mener jeg da at bøkene gjennomfører de offisielle reglene og følger opp de prinsippene for ordvalg og setningsbygning som er nevnt ovenfor. Derimot inneholder rapportene en del andre resultater som kaster et visst lys over problemstillingen. Forskerne så nemlig ikke bare på elevers forståelse av tekster på bokmål og nynorsk og på hvordan språkkløyvingen i bøkene fungerte, men prøvde også å vurdere lesbarhet, forståelighet, språkføring og tekstoppbygging i sammenheng, med utgangspunkt i tekstutdrag fra et utvalg av språkkløyvde bøker.

Det viste seg at det var svært liten forskjell på setningsbygningen i bøker på bokmål og nynorsk, og det kan overraske den som hadde ventet at det nynorske stilidealet om å skrive enkelt og talespråknært ville gi seg utslag i språket i de bøkene som godkjennes. Mer enn målformen er det den enkelte forfatterens skrivemåte (eventuelt oversetterens, for mange av bøkene er oversatt fra den ene målformen til den andre) og emnet det skrives om, som skiller språket i den ene boka fra det i den andre. Indirekte forteller kanskje dette også noe om lærebokgranskingen i Språkrådet. Ved at Språkrådets konsulenter legger vekt på mer formale sider, blir det mindre tid til overs til å behandle nivåer som setningsbygning og periodelengde, der det for øvrig er svært tidkrevende å forbedre en framstilling, og der altså tradisjonelle nynorskidealer skulle tilsi et annet helhetspreg. Og under granskingen er tidsrammene snevre.

Et skudd for baugen?

Enda viktigere er det imidlertid at Allforsk-prosjektet setter spørsmålstegn ved en grunnleggende forutsetning som mange språkrøktere og også mange lærebokkonsulenter bygger på. Undersøkelser av svensk lovspråk tyder nemlig på at en del språklige trekk som tradisjonelt har vært regnet som kjennetegn på lesbarhet og forståelighet, spiller liten eller ingen rolle for hvor lett det er å tilegne seg innholdet i en tekst. Lesbarhet er for øvrig ikke det samme som forståelighet, og verken lesbarhet eller forståelighet henger ensidig sammen med trekk som korte setninger, få leddsetninger, mye bruk av verb osv. Det som avgjør stofftilegnelsen, er snarere faktorer som engasjement og subjektiv relevans ved siden av lesetempo, og det siste henger sammen med det vi kan kalle "lesestrategi" – hvordan leseren går til lesingen. Spørsmålet er om man leser for å pugge stoff eller fordi man har et ønske om å forstå innholdet.

Dette er kanskje ikke så overraskende. Men hvis det er riktig, er det et skudd for baugen for alle som har ment at såkalt klarspråk – med korte og klare setninger og bruk av verbale uttrykksmåter framfor substantiv – er det eneste saliggjørende. Hvis vi vender tilbake til Godt språk i lærebøker, forsøker også denne boka å fremme slike trekk, i alle fall et stykke på vei. 

Hvilken "lesestrategi" legger lærebøkene opp til?

Det kan altså være slik at hvis elever er interesserte og føler at en bok angår dem, og hvis de ikke leser for å pugge, men i sitt eget tempo og fordi de ønsker å tilegne seg innholdet, skulle de ha gode utsikter til å skjønne hva boka sier, også om språket i og for seg er "tungt". Da blir det måten læreboka blir brukt på, eller er ment å brukes på, som er pedagogisk viktig. Ut fra dette skulle det spille en rolle hvilken "strategi" boka legger opp til – "puggestrategi" eller strategi for det som i Allforsk-rapportene kalles "meningsfull lesing". De som arbeidet ved prosjektet, nærleste utdrag fra de lærebøkene de arbeidet med, for å finne ut hvilken strategi for lesing forfatterne så ut til å forutsette fra elevenes side.

Resultatene av dette var ikke så klare. Men nærlesingen tyder på at enkelte bøker er mer oppbygd enn andre, og at forfattere og forlag ofte svekker sammenhengen i lærebokteksten ved å bryte inn i resonnementene med definisjoner. Det siste kan skyldes uheldig innflytelse fra fagplanene, som inneholder svært mye stoff, som alt sammen helst skal være med. Heller ikke slike svakheter er noe som Språkrådets konsulenter har særlig mulighet for å slå ned på

Hva kan Språkrådet gjøre?

Har disse perspektivene noe med Norsk språkråds lærebokkontroll å gjøre? Vi ser at lærebokgranskingen i Språkrådet er innrettet slik at den bare indirekte angår det som Allforsk-undersøkelsen konsentrerer seg om. Vi må igjen være så djerve å spørre hvilken betydning lærebokgranskingen i Språkrådet har utenom å ivareta slike ryddighetshensyn som språkvaskere i forlag kanskje kunne klare like godt. Og sjøl om konsulentene i Språkrådet fikk gjort mer med syntaksen, ville det jo trolig ha begrenset verdi. Svaret er altså ikke så klart. De fleste involverte parter mener nok at Språkrådets kontroll virker positivt for bøkene. Videre bør vi spørre om Språkrådet kan prioritere annerledes med tanke på framtidas lærebøker. Burde lærebokkonsulentene komme inn på et tidligere tidspunkt i lærebokprosessen? Burde de behandle manus på en annen måte? Kan de bidra til et mer engasjerende språk, eller er dette et anliggende som ligger utenfor Språkrådets mandat?

Ifølge en artikkel av Sigmund Lieberg i Nasjonalt læremiddelsenter i Bok og samfunn nr. 21/98 ser utviklingen ut til å gå mot "læremiddelpakker" med både informasjonsteknologi og trykte bøker i integrerte opplegg. Samtidig legger de nye fagplanene opp til større grad av individualisering av elevarbeidet, ikke bare med "ansvar for egen læring", som i dag, men med mer av aktiv kunnskapssøking og sjølvalgt tilpassing av både lærestoff og undervisning.

Hvilke følger vil dette få for språket i læremidlene? Heller ikke det er det så lett å si noe om. Det blir i alle fall viktig med levende og engasjerte lærebøker hvis bøkene fortsatt skal kunne spille en viktig rolle som informasjonskilde. Dette vil kreve et rikt og nyansert lærebokspråk, ikke bare et språk som er korrekt og lytefritt.

LITT MER OM "KRIGSORD"

EINAR LUNDEBY

Etter min artikkel i Språknytt nr. 1, 1999, om ord fra okkupasjonstida er det kommet inn en rekke kommentarer og utfyllinger. Ordet bauletton(g) synes å ha vakt særskilt interesse, hele åtte innsendere er opptatt av det. Alle er enige om at opphavet må være Bauleitun(g), og at ordet kan stedfestes til Trøndelag. Dermed er vel mystikken omkring det borte!

P.O. Storlid, Brandbu, har kommentert ordet stormsuppe. Han mener at det vanskelig kan ha noe med stormfyrsten på Grini å gjøre. "Fra tidlig ungdom i utenriksfart husker jeg godt stormsuppen [...] Det må ligge nærmere å tro at det er derfra det stammer ettersom det var et dekkende navn på en rett som særlig på vinterturene over Biskaya var et temmelig fast innslag i menyen, rett og slett fordi det antagelig var det eneste kokken under de rådende forhold kunne frembringe av varm mat." Det kan neppe være tvil om at Storlid har rett. Ordet kan være tatt med til Grini av sjømenn som var fanger. Storlid mener at heller ikke ordet orge (av organisere) er noe "leirprodukt", altså spesielt for fangeleirene. "Det var i utstrakt bruk også utenfor Grini og lignende etablissementer." Han mener ordet kom til Norge med de tyske troppene, som brukte ordet flittig. Også en tysk ordbok har ifølge Storlid blant betydningene av organisieren: "beschaffen bes(onders) auf nicht ganz einwandfreie Weise", dvs. "skaffe til veie, særlig på ikke helt uangripelig måte". Det spørs om ikke Storlid har rett her også!

Nils Johan Dahl, Gjettum, har sendt inn en rekke tilføyelser hentet fra boka "Forbuden frukt" av Finn Bø (1946). Kommissariske statsråder (dvs. "midlertidige bestyrere" av embetet) var tittelen for Quislings statsråder. Sveit er et gammelnorsk ord med bl.a. betydningen "mannskapsavdeling, tropp"; nazistene prøvde å blåse liv i det igjen ved å bruke det som betegnelse for en avdeling NS-folk, den som ble ledet av en sveitfører. Fellesnytte gikk inn i mottoet Fellesnytte foran egennytte, oversatt fra Gemeinnutz vor Eigennutz, mye brukt i propagandaen. Front fikk en utstrakt bruk som siste ledd i sammensetninger, f.eks. kirkefronten, skolefronten, idrettsfronten om de ulike områder av motstandskampen.

Finn-Erik Vinje har med vanlig årvåkenhet pekt på at mine opplysninger om ordet quisling som fellesnavn inneholder en feil når det gjelder dato for "førsteopptreden". Bruken er eldre enn krigen. Vinje viser til Norsk riksmålsordbok VI (1995), der vi finner følgende sitat fra Arbeiderbladet 31.12.1932. "Kan disse unggutter i nogen år bli innpodet med det syn som Quislingene hevder ..." (Oscar Torp). Og Aksel Sandemose er ikke mye seinere ute; han skriver i Dagbladet 23.4.1934: "batonger knekker ryggraden på både kommunister og quislinger." (Her har ordet fått liten forbokstav!) Vinje trekker også fram verbet quisle med betydningen "begå landssvik", ifølge Norsk riksmålsordbok belagt i 1941, men mye brukt var det ikke. Enda sjeldnere var det parallelle verbet hitle, men Vinje refererer det fra D.A. Seip "Hjemme og i fiendeland", han har hørt det i ytringen "Jeg tåler ikke å høre tyskerne hitle og heile" (rope Heil Hitler!).

Svein Nestor har gjort meg oppmerksom på at heller ikke frontkjemper er noe reint "krigsord". Han har funnet det brukt i "Det norske folks liv og historie", bd. VIII, alt i 1929, om grev Herman Wedel Jarlsberg: "Men han var en frontkjemper av de sjeldne. Han gjorde andres ideer til sine [...] og satte all kraft inn på å gjennomføre dem." Ordet har altså her den allmenne betydningen "(pågående, stridsglad) forkjemper for en sak" (NRO).

Humoristiske ord var bl.a. marihøne om den miniatyrutgaven av "solkorset" (partimerket) som mange NS-medlemmer bar på jakkeslaget. Den røde tokronen av papir (lite populær!) ble kalt en quisling og den grønne enkronen en usling; en forslitt vits var: "Det går to uslinger på en quisling".

MONTRÉAL (MÕREAL) ELLER MONTREAL (MÅNTREÅL)?

JOHN KRISTIAN SANAKER

Montreal er den eneste storbyen i Nord-Amerika som ikke har engelsk som dominerende hverdagsspråk. Byen hadde neppe kunnet bevare sitt preg som fransk by uten en systematisk språkpolitikk og strenge lover for å påvirke offentlig språkpraksis.

Fransk har i dag en stabil posisjon i Quebec som denne kanadiske delstatens offisielle språk. Over 80 % av befolkningen er registrert som fransktalende, mens de snaut 20 resterende prosentene regnes som engelskspråklige. Disse fordeler seg jevnt på de såkalte "allofone" (= innvandrere med et annet morsmål enn engelsk og fransk) og etterkommerne etter de opprinnelige engelskspråklige innvandrerne.

Selv i et kortere historisk perspektiv er det her snakk om store endringer i språksituasjonen. Før 1960 var fransk lite dominerende i det offentlige liv, på tross av at det var flertallsspråket. Dette skyldtes helt spesielle kulturelle og historiske forutsetninger: Det franske språket i Quebec var nær knyttet til kirke og religion, og det var dominerende som bruksspråk på landsbygda, i overveiende grad i muntlig form. Mindretallsspråket engelsk dominerte derimot handelen og det økonomiske livet, og det ble gjennomgående sett på som en nødvendighet for å ha adgang til økonomisk suksess og høyere utdanning. Engelsk var framtidas språk, mens fransk var forbundet med opprettholdelse av et konservativt, katolsk levesett på landsbygda.

Den plutselige moderniseringsprosessen hele Quebec-samfunnet gjennomgikk i 60-årene, la révolution tranquille (den stillferdige revolusjonen), endret dramatisk på dette styrkeforholdet. Betydelige demografiske endringer i franskens favør hadde lagt grunnlaget for en politisk nasjonalisme som gikk hånd i hånd med nasjonalisering av viktige kjernebedrifter. Det viktigste forhold som direkte påvirket språksituasjonen, var utvilsomt en rask utbygging av et verdslig, offentlig skolesystem, men også styrkingen av presse, kringkasting og forlag var med på å befeste franskens posisjon som ubestridt førstespråk.

Men Montreal-området, der vi finner ca. en tredjedel av befolkningen i Quebec, har hele tiden hatt en særstilling ved at engelsken har hatt en mer dominerende plass, som om denne i prinsippet franske byen skulle være en hvilken som helst nordamerikansk metropol. Og det er i Montreal at lovgivningen har vist seg å være et nødvendig – og effektivt – middel til å "gjenerobre" byen fra engelsk dominans. Den amerikanske historikeren Marc V. Levine gav i 1990 ut The Reconquest of Montreal (Gjenerobringen av Montreal) en spennende studie i politiske, kulturelle og språklige strategier for å befeste franskens stilling i storbyen.

Bakgrunnen for Montreals rolle som engelskspråklig by var dens rolle som finanssenter, ikke bare for Quebec, men for hele Canada, helt fra slutten av 1700-tallet og langt opp mot vår tid. Og språksituasjonen har på entydig vis vært nær knyttet til økonomi. Ja, ser vi på de første 60 år av det 20. århundre fra vårt eget ståsted, framstår samfunnsordningen som bent fram kolonialistisk. Den økonomisk dominerende delen av Quebecs engelskspråklige mindretall bodde særlig i Montreal, en by som lenge fungerte som en satellitt til finanssentrene London og New York. Uhindret av Montreals status som by i en hovedsakelig franskspråklig provins la dette velhavende mindretallet selv de språklige premissene for deltakelse i produksjon og annet arbeid og gav byen preg av å være mer engelsk enn fransk. Statistikker som Levine har lagt fram, viser for eksempel at så sent som i 1961 hadde bare 13 % av Montreals fabrikker franskspråklige eiere, og på arbeidstakersiden observerer vi samme år en gjennomsnittlig lønnsforskjell mellom språkgruppene på 51 % i de engelskspråkliges favør. Kolonimodellen framtrer enda klarere når vi ser at det blant de engelskspråklige er de enspråklige som har høyest utdanning og inntekt, mens det blant de franskspråklige er de tospråklige (de innfødte må beherske kolonialistenes språk for å få del i rikdommene, kolonialistene trenger ikke å lære de innfødtes språk).

De liberales maktovertakelse i 1960 (med opprettelse av Quebecs første undervisningsdepartement i 1964), og i enda større grad valgseieren til det nasjonalistiske Parti Québécois i 1976 har så ført til en systematisk styrking av hele det franskspråklige samfunnsapparatet (skole, arbeidsliv, offentlige tjenester, osv.), og det som i ettertiden vel står som det avgjørende grep, var lovene om fransk som arbeidsspråk. Ja, denne utviklingen på arbeidsmarkedet har faktisk vært så rask og så radikal at samsvaret mellom språk og inntekt/utdannelse delvis er snudd på hodet: I dag er den lavest plasserte gruppen de enspråklig engelskspråklige (opprinnelig arbeiderklasse samt innvandrere). Noe som hadde en avgjørende betydning for at en slik endring var mulig, var den raske utbyggingen av selve statsapparatet. Fra 1960 ble dette bygget ut mer etter nordeuropeisk, sosialdemokratisk modell enn etter amerikanske forbilder, og siden det var kontrollert av politiske organer som uavhengig av partipolitiske forskjeller arbeidet etter en stø forfranskningslinje, skapte det en stor mengde arbeidsplasser der gode franskkunnskaper var en grunnleggende betingelse.

Det moderne Quebec er imidlertid et blandingsøkonomisk samfunn, og det hører med til historien at utviklingen neppe kunne ha gått så raskt uten en viss svekkelse av Montreal som senter for den private storkapitalen til fordel for byer som Toronto og Vancouver. Uten at vi kan snakke om noen egentlig kapitalflukt, er det åpenbart at voksende franskspråklig nasjonalisme gradvis har ført til en viss utflytting av "engelsk" kapital og virksomhet.

Men på tross av denne dynamiske og tilsynelatende overbevisende språkformingspolitikken som gjorde flertallsspråket til det dominerende språket også i det offentlige liv, var Montreal stadig et problem. For samtidig som metropolen var det selvfølgelige sentrum for fransk kultur og nasjonalisme, var den også mottaker av så godt som alle de tallrike innvandrere til delstaten. Og da nærmer vi oss den kanskje mest interessante siden ved språkpolitikken i Quebec. Det store flertallet av innvandrerne valgte nemlig lenge vekk fransk som sitt andrespråk til fordel for engelsk. Dels var dette et relativt enkelt og forståelig uttrykk for den amerikanske drømmen: en innvandrer fra Sicilia i 1910 kom ikke først og fremst til en franskspråklig provins i Canada, men til et amerikanske kontinent som bød på uanede muligheter for fattige europeere.

Men dette var ikke hele forklaringen. Det franske katolske skolesystemet har hatt sin del av ansvaret, lukket som det var overfor alt fremmed, mens engelske skoler var åpne for alle, uavhengig av religion og tradisjoner. Den samme åpenheten fikk det franske skolesystemet først med verdsliggjøringen av skole og utdanning tidlig i 60-årene, og siden den gang har det pågått en kamp om innvandrerne, en kamp som nå klart er vunnet av staten, ved at det store flertallet nå går på fransk skole og dermed trolig blir "franske".

Denne utviklingen har ikke vært mulig uten en begrensning av den individuelle valgfriheten som for enkelte kanskje kan virke streng (for eksempel bestemmelser om styring av reklamespråket). Den viktigste språkloven er lov nr. 101, vedtatt av nasjonalforsamlingen i 1977. Med den fikk fransk språk sin lovfestede status som offisielt språk i delstaten, mens engelsk blir å oppfatte som et språk en viss minoritet skal kunne benytte på grunn av historiske rettigheter. Men dermed er det også sagt at innvandrere ikke har noe valg. Som nyankomne forventes de å la sine barn integreres i flertallssamfunnet. Med mindre de kommer fra et område med engelsk som morsmål eller offisielt språk, skal derfor deres barn skrives inn på fransk skole. Og resultatet har ikke latt vente på seg: Mens 92 % av innvandrerbarna i 1970 valgte engelsk skole, var prosenten i 1980 ca. 60, i 1995 ca. 20 (altså omtrent jevnt med prosenten av engelsktalende i Quebec).

Det ligger et krigersk bilde i tittelen på Levines bok, og det er ikke tvil om at den franske "gjenerobringen" av Montreal er resultatet av en tøff kamp. Mot de fleste odds skulle en dynamisk storby på et kontinent med en knusende anglo-økonomisk dominans – en naboby til New York – omformes til sentrum i en franskspråklig provins som bare utgjorde 2 % av kontinentets befolkning. Og det var ikke bare de multinasjonale konsernenes og storkapitalens ønske om å fungere på engelsk som utgjorde hindringen. Fransk var også, på grunn av de omtalte historiske betingelser, i utgangspunktet å betrakte som et klart lavstatusspråk. Ja, forholdet til engelsk var langt opp i vårt århundre å betrakte som et tospråksforhold: fransk ble særlig brukt i sosialt sett "lave" kommunikasjonssituasjoner (og særlig i privatsfæren), mens en skiftet til engelsk i "høye" kommunikasjonssituasjoner (og særlig i den offentlige sfære).

Det avgjørende for den språklige omformingen av Montreal har vært at det helt siden 1960, som en motvekt mot de frie språkøkonomiske kreftene, har vært politisk vilje til å fremme en bestemt språklig praksis som en del av nasjonsbyggingen. Språkpolitikken er blitt en viktig del av befolkningsflertallets streben mot en markering av egen identitet. Og vi skal som språkinteresserte besøkende være takknemlige for "redningsaksjonen". Fordi politikere og lovgivere har tatt et skikkelig tak med kapitalen, er Montreal i dag språklig sett en unik storby nettopp ved at den framstår som en fransk øy med vann fra det angelsaksiske hav skvulpende innover seg – og derfor som en uuttømmelig kilde til observasjoner av språksosiologisk og språkpolitisk art.

(De fleste tall og statistiske opplysninger i denne artikkelen er hentet fra den franske utgaven av Marc V. Levines bok: La reconquête de Montréal, Montréal VLB, 1997. Data for den opprinnelige utgaven: The Reconquest of Montreal, Philadelphia, Temple University Press, 1990.)

GRAMMATIKKBITEN

GRAMMATIKK ER MOROSAMT

Det kan vel – jamvel blant lesarane av Språknytt – vera delte meiningar om sanningsverdien i overskrifta her. Det som det likevel ikkje kan vera delte meiningar om, er at setninga er korrekt norsk. På den andre sida er vi vel òg samde om at ordet grammatikk er eit hankjønnsord: ein grammatikk - grammatikken. Korleis kan vi da godta at eit predikativt adjektiv som står til dette ordet, har inkjekjønnsform? Her er fleire døme: (1) fisk er sunt, drosje er dyrt, sommarferie er ikkje aktuelt i år. Noko anna rart med desse setningane er at subjektet står i ubunden form utan artikkel. Det er ikkje vanleg i norsk: (2) *fisk hang på kroken, *drosje køyrde forbi, *sommarferie er i juli. Med andre adjektiv i 1 blir det òg reint gale: (3) *fisk er tjukt, *drosje er grønt, *sommarferie er ikkje langt i år. Set vi subjektet i bunden form, blir det heller ikkje heilt bra, jamvel med dei opphavlege "rette" adjektiva: (4) *fisken er sunt, *drosja er dyrt, *sommarferien er ikkje aktuelt i år.

Slike setningar viser at ei setning kan gøyma noko meir i seg enn nett det vi ser på overflata. Eksempla merkte 1 tyder om lag det same som desse setningane: (5) å eta fisk er sunt, å ta drosje er dyrt, å ta sommarferie er ikkje aktuelt i år. No står ikkje det predikative adjektivet lenger til eit substantiv, men til eit infinitivsuttrykk, og infinitivsuttrykk tek alltid adjektiv i inkjekjønn. Dei substantiva som er subjekt i 1, er no objekt til eit verb i infinitiv. Det er forklaringa på at dei kan ha ubunden form. Ei liknande tolking er ikkje mogleg korkje i 2 eller 3. Adjektiva i 3 er ikkje slike som kan stå til infinitivsuttrykk: (6) *å eta fisk er tjukt, *å ta drosje er grønt, *å ta sommarferie er ikkje langt i år. Infinitivsuttrykk uttrykkjer eit meiningsinnhald, men desse adjektiva kan ikkje beskriva eit meiningsinnhald.

Men kva er så i vegen med setningane i 4? Grunnen til at vi i det heile kan godta setningar av typen 1 med adjektiv i inkjekjønn, er at vi (sjølvsagt heilt umedvite) oppfattar dei som forkortingar av underliggjande konstruksjonar med verb, altså ein type predikat. Men for at vi skal kunna forkorta eit uttrykk på denne måten, må det uttrykkja noko heilt allment, slik at ikkje viktig informasjon går tapt. Det allmenne forsvinn dersom substantivet får bestemt form, og dermed blir det heller ikkje aktuelt å forkorta uttrykket.

NYORD

bilvandring Helgeturen, weekend-utflukten står sterkt i Norge. Både for bil- og fotfolket. [...] For alle oss, og tilreisende turister, kommer "Bilvandring" som rene gavepakken fra Hordaland og Bergen Reiselivsråd. For der i gården har de satt i system noe så enkelt og genialt at bilen bringer deg til interessante turløyper. Bergens Tidende 3.6.1999.

bomfritt Nyveg og bomfritt. Splitter ny veg samt en ti år gammel strekning som blir bomfri. Lørdag feires det i både Eide og Averøy. Romsdals Budstikke 25.6.1999.

fasttelefon vanlig telefon i motsetning til mobiltelefon: 25. mars justerte Telenor prisene for fasttelefon. En av nyhetene er at lokalsonene er blitt utvidet. Vedlegget 1999,2.

godværskrig Feiler Natos strategi – ved at man blir tvunget til et kompromiss, eller at man til syvende og sist må sende inn bakkestyrker – vil Godværskrigen på Balkan ikke friste til gjentagelse. Dagens Næringsliv 4.5.1999.

grafittbomber bomber som slår ut elektriske anlegg ved at grafitt klistrer seg til ledninger og lager kortslutninger: Hittil er det for det meste brukt "myke" grafittbomber som eksploderer i luften over kraftanleggene og kortslutter dem uten å forårsake større ødeleggelser. Aftenposten aften 28.5.1999.

hvit dagmamma En hvit dagmamma er en dagmamma som betaler skatt av pengene hun tjener som barnepasser. Hun jobber rett og slett ikke svart, men hvitt. Moss Dagblad 12.4.1999. – Uttrykket har trolig vært i bruk i noen år.

juvvandring Juvvandring, juving eller canyoning som sporten også kalles, går ut på å ta seg opp eller ned juv ved å rappellere, gå, svømme, skli langs stryk og hoppe i kulper og fosser. Deltagerne blir utstyrt med våtdrakter, hjelmer, flytevester og klatreutstyr. Aftenposten 29.7.1999.

kjøpevarme Norden er avhengig av Syden. Med våre sommarar, der det er like vanskeleg å få sol og varme som full pott i Lotto, treng vi denne "kjøpevarmen". Syden treng også Norden som sendar pengar og turistar. Dagbladet 29.6.1999.

klikkefinger fingeren som klikker på datamusa: Kjennetegnet på det moderne mennesket blir en klikkelyd. Og om du ikke vet det, så heter det ikke lenger pekefinger, men klikkefinger. Vårt Land 14.6.1999.

mobil massasje I tillegg til massasjeinstituttene tilbyr en rekke kvinner såkalt mobil massasje gjennom annonser i [...]. Disse opererer med hemmelige mobil-telefonnumre Aftenposten aften 7.6.1999.

næringsnett Våre musearter holder liv i rever, ugler og rovfugler. Fordi næringskjedene fletter seg inn i hverandre, er begrepet næringsnett mere dekkende. I dårlige tider kan en art veksle over til alternative matkilder. Grevlingen 1999,2 (medlemsblad for Naturvernforbundet i Oslo og Akershus).

rappellere Vi rapellerer (firer) oss ned i juv, svømmer litt i kulper, hopper litt rundt. Aftenposten aften 28.7.1999. – Oftest skrevet rappellere.

FORFATTERNE

Kjell Lars Berge er professor ved Institutt for nordistikk og litteratur ved Universitetet i Oslo
Einar Lundeby, som nå er pensjonert, har vært professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo
Helge Omdal er professor i nordisk språkvitenskap ved Høgskolen i Kristiansand
John Kristian Sanaker er professor i fransk litteratur ved Universitetet i Bergen. Han arbeider særlig med frankofone emner (fransk kultur utenfor Frankrikes grenser.)
Dag Finn Simonsen er førstekonsulent i Norsk språkråd
Kjell Venås, som nå er pensjonert, har vært professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo