Ved noen s-verb faller ikke infinitiv nødvendigvis sammen med presens, fordi vi også kan velge enstavingsformer i presens. Dette gjelder fin(ne)s, min(ne)s, skjem(me)s, syn(e)s, treng(e)s, triv(e)s. I infinitiv må vi derimot bruke full form av verbet: finnes, minnes, skjemmes, synes, trenges, trives.
Eksempler (presens): Det fins/finnes liv på andre planeter. Jeg mins/minnes ikke nøyaktig hvordan det var. Og du skjems/skjemmes ikke? Jeg syns/synes dette er flott. Det trengs/trenges en fast hånd her. Svenske musikere trivs/trives best i åpne landskap.
Disse verbene har jevnt over ikke passiv betydning, men ligger nærmere det aktive (finnes = være, minnes = huske, synes = mene, føle, trenges = være behov for) eller det refleksive (skjemmes = skamme seg, trives = like seg).
De lange presensformene er gjennomgående de vanligste (med unntak av trengs og kanskje syns, som også brukes mye, ved siden av henholdsvis trenges og synes).
Ved ett verb har enstavingsformen og tostavingsformen i presens fått forskjellig betydning:
Det spørs om dette stemmer. (= Det stemmer trolig ikke.) Det spørres ikke om tillatelse. (= Det blir ikke spurt om tillatelse.)
|