Redaktører: Jan Terje Faarlund og Dag Gundersen.
Redaksjonssekretær: Svein Nestor.
Signerte artikler står for forfatterens syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgave).
ISSN 0333-3825 (prenta utgave).
Temanummer om bokmål
Forsidebilde: Ludvig Eikaas
BOKMÅL
I fjor feiret Norge 100-årsjubileet for Ivar Aasens død, og Språknytt bidrog til feiringen med et spesialnummer. Denne gangen kommer vi med et spesialnummer om bokmål, uten at vi kan knytte det til noe jubileum. Det nærmeste måtte ha vært Knud Knudsens dødsår i 1895; ingen har preget bokmålet mer enn han, skjønt resultatene opplevde han ikke selv. De kom i 1907, 1917 og 1938, og den forenklings- og fornorskingslinjen han la opp for utviklingen fra dansk-norsk til norsk riksmål og bokmål, er et spor som har vært fulgt i hele vårt hundreår.
Men bokmålet har mange fedre og mødre. Vil en utvide anegalleriet, kan en gjerne ta Ivar Aasen med blant grandonklene. Bokmål og nynorsk har fulgtes at som søsken, deres talsfolk har kranglet som søsken, men i normeringen av målformene på 1900-tallet har de også hatt vilje til å gjøre seg nytte av hverandres "raske Kilder med glittrende Guldkorn i" (Wergeland, Om norsk Sprogreformation). Ingen kan overse at nynorsken har tilført bokmålet verdier, vært et korrektiv mot talemålsfjern stillstand og selv bidratt til å legge død den gamle hetsen om "heimedansk".
Også avstanden mellom riksmål og bokmål har skrumpet inn i vår tid. Den forrige riksmålsgenerasjonen kunne knapt tenkt seg slike jamstilte former (fra 1983) som etter, hage, snø og språk.
I det hele tatt er det ikke vanskelig å se "utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen" (lov om Norsk språkråd § 1b).
I dette nummeret av Språknytt blir bokmålet belyst fra mange sider – den tradisjonelle, den radikale, valgfriheten, fortiden, nåtiden og den framtiden som det skal være vanskelig å spå om, uten at det hindrer noen i å forsøke.
Dag Gundersen
BOKMÅLET – ET SPRÅK MED TO RØTTER
EINAR LUNDEBY
Landsmålet (nynorsken) har et bestemt fødselsår – 1853, da Ivar Aasen gav ut sine Prøver af Landsmaalet i Norge, og dermed stilte opp en norm for folkemålet i skrift. Noe slikt fødselsår har bokmålet ikke; det har vokst langsomt fram. Det har én rot i dansk skriftspråk og én rot i norsk tale. Jeg hørte en gang den islandske språkmann Sigurdur Nordal si at om han kunne velge et av de nordiske språka, ville det bli bokmålet fordi det er det rikeste på grunn av sine to røtter.
Den danske rota er den som går dypest, dansk skriftspråk er sjølve fundamentet for bokmålet. Fra unionen med Danmark ble til i 1387 tok dansken over stadig mer av norsk samfunnsliv, slik at på 1500-tallet var dansk så godt som enerådende – det var språket i kirken, i rettsvesenet og administrasjonen, etter hvert også i det som ble skrevet av alminnelige borgere. De norske forfatterne som etter hvert kom til, skrev sjølsagt på dansk – noe norsk alternativ fantes ikke. Petter Dass, Dorothe Engelbretsdatter, Johan Herman Wessel, Ludvig Holberg – alle skriver dansk og prøver å få dansken sin så korrekt som mulig.
Likevel – naturen går ofte over opptuktelsen, og det skjedde også her. Et og annet norsk språktrekk viser seg gjerne hos disse forfatterne. Det har vært en yndet forskningsoppgave for norskfilologer å påvise disse norskhetene, delvis ut fra et nasjonalt motiv: å vise at norsk språk ikke var helt uten skriftlige nedslag selv om dansken dominerte.
I muntlig bruk holdt norsken seg levende gjennom unionstida. Det norrøne språket hadde alt før år 1500 gjennomgått det vesentlig av utviklingen fram til moderne språkform, men til ulike former i forskjellige landsdeler, slik at det var i form av dialekter norsken levde.
Skriftlig bruk av norsk finner vi ellers tilløp til i visediktning på bygdemål – til brylluper, til hylling av fornemme personer osv. Interesse for norsk språk viser seg også i innsamling av dialektord og i forsøk på grammatisk beskrivelse av dialekter. Det var prester og andre embetsmenn som stod bak slike tiltak.
Leseuttale av dansk
På 1700-tallet begynte imidlertid den langvarige dominansen for dansk i skrift å sette spor også i talen i visse kretser. En del nordmenn måtte lese høyt av danske tekster, f.eks. i kirken, i rettsmøter o.l.; høytlesing var også ellers mye utbredt.
Men det var svært få nordmenn som behersket dansk uttale. Ved opplesningen holdt de seg derfor til skriftens bokstaver, og uttalte ordene med norske lyder. Et eneste eksempel: meget uttalte de etter skriften, danskenes uttale er /majed/. Smått om senn dannet det seg på denne måten et dansk-norsk muntlig språk, som i neste omgang ble frigjort fra opplesningssituasjonen. De som var med på denne prosessen, var "de kondisjonerte" – geistlige og sivile embetsmenn og en "høyere" borgerklasse. Det talemålet som oppstod pa denne måten og levde ved siden av dialektene, var "landsgyldig" i den forstand at brukerne var spredt over hele landet.
Ettersom dansk skriftspråk altså danner basis for bokmålet, blir det viktig for bokmålets historie hvordan dette skriftspråket utvikler seg i unionstida. Særlig er ett trekk av interesse: språkrensingen som fant sted på 1700-tallet. I løpet av 1500- og 1600-tallet var en mengde fremmedord kommet inn i dansk. Først var det nedertyske ord som ble tatt opp gjennom handelssamkvemmet med Nord- Tyskland, så var det latinske som smøg seg ut fra de lærdes studerkamre, og på 1700-tallet, da Ludvig XIVs hoff var kulturelt førende i Europa, ble det på mote å blande inn franske ord. For folk flest ble danske tekster vanskelige eller umulige å forstå på grunn av alt det fremmede.
Menn med ideell glød for folkeopplysningen fant at noe måtte gjøres med dette. Særlig to fortjener å nevnes: F.Chr. Eilschow og J.S. Sneedorff. I perioden 1740-1770 drev de en iherdig kampanje for å få flest mulige fremmedord avløst av danske. De laget med stor oppfinnsomhet en mengde avløserord for franske og latinske. Atskillige av disse slo igjennom, og er fullt levende i bokmålet i dag, f.eks. bisak,fordom, forfatter, lidenskap, omkrets, overflate, ærefrykt, gjensidig, sannsynlig. – Ved år 1770 hadde språkrensingen vunnet fram, flommen av fremmedord var stanset, og dansk blitt mer folkelig og forståelig.
Med 1814 og unionsoppløsningen inntrådte en helt ny språksituasjon for Norge, selv om det ikke gikk helt opp for nordmennene før ca. 20 år etter. Nå var ikke lenger København hovedstaden, landet skulle ikke lenger styres av danske embetsmenn. Men dansk var skriftspråket fremdeles. Det spørsmålet måtte uvilkårlig reise seg: Var det rimelig at landets offisielle språk skulle være et som hadde sitt talemålsgrunnlag i et annet land?
Men de første par tiår etter 1814 var nordmennene visstnok mer opptatt av svensk som problem enn av dansk. Det hersket en utbredt frykt for at svensk på grunn av den nye unionen skulle bli påtvunget det norske folk istedenfor dansk. Det ble voktet strengt på at ikke svenske ord ble blandet inn i norske tekster. Men det viste seg at svenske myndigheter ikke var interessert i norske språkforhold.
Etter hvert begynte det å bre seg en følelse i folket av at det var noe mindreverdig for et folk i det å ikke ha et eget skriftspråk. Denne følelsen skyldtes delvis den rådende strømningen i åndslivet, romantikken, som hevdet at språket var et uttrykk for folkeånden, og at en nasjon med egen folkeånd nødvendigvis måtte ha et eget språk.
1832. Språklig oppvåkning
Så kommer året 1832, som brakte en språklig oppvåkning. To av de ledende intellektuelle i landet, P.A. Munch og Henrik Wergeland, skrev da hver sin artikkel om språksituasjonen og klargjorde problemene. Utgangspunktet var at Wergeland hadde brukt enkelte norske dialektord i sin diktning, noe som Munch angrep ham for og beskyldte ham for å være en "Sprogfordærver". Wergeland svarte med sterk harme at det måtte være helt naturlig for en nordmann å gripe til norske ord når han skulle uttrykke sine tanker. Ikke nok med det, han hevdet at det norske folk måtte gå videre på den veien han hadde slått inn på, og gradvis fornorske skriftspråket. Dermed trekker han opp den utviklingslinjen som har ført fram til bokmålet av i dag. Munch reagerte på en slik sammenblanding av dansk og norsk, og mente at et norsk skriftspråk heller måtte bygge på en enkelt dialekt (en av de alderdommeligste) med støtte i gammelnorsk. Med Wergelands og Munchs artikler var to veier fram til et norsk skriftspråk trukket opp: Den gradvise fornorsking med utgangspunkt i dansk, og den "revolusjonære" nyskapings vei med norske dialekter som basis.
Knudsen og Aasen
I det neste tiår, 1840-tallet, ble grunnlaget lagt for realiseringen av begge disse ideer. Også nå står to menn overfor hverandre, som forkjempere for hver sin av de to framgangslinjer: Knud Knudsen og Ivar Aasen.
Overlærer Knud Knudsen fortjener det navnet som har vært knyttet til ham: "riksmålets far". Han var født i 1812, og ble lektor ved Katedralskolen i Christiania. I 1845 skrev han sin første artikkel om språklige spørsmål, og siden drev han i hele andre halvdel av hundreåret en utrøttelig propaganda for sitt store mål: et norsk skriftspråk skapt ved trinnvis utskifting av danske elementer med norsk, og med den dannede dagligtale som rettesnor for de norske formene.
Aasen samlet på sin side i 1840-åra inn materiale om norske dialekter, og gav i 1848 ut en grammatikk, i 1850 ei ordbok for det norske folkespråk. Endelig, i 1853 la han, som før nevnt, fram prøver på det landsmålet han hadde skapt, og som han mente burde bli Norges framtidige riksspråk.
Som skolemann hadde K. Knudsen et pedagogisk sikte med sitt målstrev ved siden av det nasjonale. Fornorsking ville han ha fordi det ville lette tilegnelsen av skriftspråket for skolebarna. Det samme ville han oppnå ved reformer i rettskrivningen. Han sluttet seg til den såkalte ortofonien, en bevegelse som var oppstått i Danmark, og som hadde som ideal å få fullt samsvar mellom tale og skrift.
Knudsen vant tidligere fram med det ortofone strevet enn med fornorskingen. I 1862 oppnådde han nemlig at Kirkedepartementet etter forslag fra ham gjennomførte en rekke forandringer i skrivereglene. De gikk ut på å fjerne stumme bokstaver og forenkle dobbeltvokaler: gaae > gaa, foer > for, Meel > Mel, Huus > Hus osv. Videre ble bokstaven c, som stod for to lyder, fjernet som tegn for k-lyden: Control > Kontrol, Charakter > Karakter. Dette var den første reform på veien fram til vår tids bokmål. – En ny, liten reform kom i 1877, da departementet erklærte det for valgfritt å skrive små forbokstaver i alle substantiv utenom navn.
Landsmålet ble et litteraturmål i løpet av 1860- og 1870-åra. Den nasjonale og demokratiske bevegelsen som førte til at partiet Venstre ble dannet i 1869, tok opp kampen for landsmålet også på det politiske plan. Konkurransen mellom de to skriftspråka, målstriden, begynner. Etter at Venstre hadde vunnet regjeringsmakten i 1884, la regjeringen i 1885 fram et forslag for Stortinget om at «det norske Folkesprog [dvs. landsmålet] som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrive- og Bogsprog». Dette ble vedtatt med 78 stemmer mot 31. Det var en enorm seier for landsmålet.
I det hele hadde landsmålet stor framgang i de siste tiåra av hundreåret, og dette ble følt som en trussel av mange som holdt fast ved "bogsproget". Knudsen opplevde økende tilslutning til sin fornorskingslinje; velviljen overfor landsmålet skyldtes i høy grad dets norske karakter, og det ble tydelig for "bogsprogets" tilhengere at deres språk også måtte bli norskere for å kunne konkurrere.
Et norskere språk
I 1890-åra begynner så smått de tiltaka som har gitt bokmålet den norske karakter det har i dag. Den norske rota begynner å yte sine tilskudd til språkets vekst. I 1892 kom Nordahl Rolfsens lesebok ut; der hadde Moltke Moe som språkkonsulent fått godkjent en del norske ordformer (f.eks. rope, vaage, blaase, ball for raabe, vove, blæse, bold). I 1893 ble det også tillatt for elever å bruke visse norske former i skriftlige arbeider ("harde" konsonanter i navn for hjemlige dyr og planter, eller bare -ed i preteritum: kastede eller kasted m.m.).
I 1877 ble en komité oppnevnt til å forberede en større rettskrivningsreform, og den la fram et forslag i 1899. Grunnen var dermed lagt for reformen i 1907 og de store reformene seinere på 1900-tallet.
Det dansk-norske talemålet holdt seg gjennom 1800-tallet og forsterket sin stilling. Det fikk en slags offisiell godkjenning som standardtalemål i 1887 da Kirkedepartementet i et rundskriv uttalte seg om hvordan barna skulle uttale det de leste opp i skolestua: "Normen for udtale og oplæsning skal være det "dannede talesprog", d.e. den udtale som i hver landsdel er den sedvanlige i dannede folks omhyggelige, men ukunstlede dagligtale."
"Det almindelige bogsprog" hadde til dels vært kalt dansk-norsk; det fikk mot slutten av århundret navnet riksmål, både som talt og skrevet. Landsmålet hadde ikke noe enhetlig talemål som kunne kalles standardtale, men førende målfolk hadde ivret for at det skriftlige landsmålet skulle brukes som underlag for talen når en ikke ville bruke dialekt.
Ved århundreskiftet hadde Norge dermed to vel etablerte skriftspråk og til muntlig bruk to talenormer (som riktignok var meget skiftende) ved siden av dialektene.
HVA ER BOKMÅL?
LARS ANDERS KULBRANDSTAD
Det mest nærliggende stedet å søke en forklaring på hva bokmål er, skulle vel være Bokmålsordboka, «en definisjons- og rettskrivningsordbok for bokmål», som det står i baksideteksten. Under oppslagsordet bokmål finner vi blant annet dette: "[...] fra 1929: betegnelse for den ene av Norges to offisielle målformer, utviklet fra dansk og dansk-norsk og påvirket av norsk talemål, t forskj fra nynorsk [...] ". Her er mye informasjon presentert med få ord, slik det gjøres i oppslagsbøker av dette slaget. For å få klart hva som ligger i definisjonen, må vi se nærmere på et par sentrale elementer, nemlig "målform" og "offisiell". Det står at bokmål er en "målform". Og hva er så det? I denne sammenhengen dreier det seg om det som også kalles en "skriftnormal", et system av fastsatte retningslinjer for hva som er rett måte å skrive et språk på – i vårt tilfelle norsk.
I definisjonen heter det at bokmålet er en "offisiell" målform. At noe er offisielt, betyr her at det er fastsatt eller godkjent av myndighetene. Bokmål er altså et sett av retningslinjer som styresmaktene i landet har vedtatt for hvordan norsk språk skal skrives. Som det framgår av definisjonen, er bokmål ikke den eneste måten som landets myndigheter har bestemt at norsk språk kan skrives på. Det andre settet av offisielle retningslinjer for norsk skriftspråk, er nynorsk.
Mer enn fastsatte regler
Det er Stortinget som har vedtatt at bokmål og nynorsk skal være offisielle målformer i Norge. I lov om målbruk i offentleg teneste står det at "bokmål og nynorsk er likeverdige målformer og skal vere jamstelte skriftspråk i alle organ for stat, fylkeskommune og kommune". Men myndighetene har ikke bare bestemt at det er disse to målformene som skal brukes i offentlig tjeneste i landet. De bestemmer også viktige sider ved utformingen av de to skriftnormalene. Stortinget selv eller organer som Stortinget har delegert myndighet til. Kulturdepartementet og Norsk språkråd fastsetter nemlig hvordan ord i bokmål og nynorsk skal staves og eventuelt bøyes, og dessuten en rekke mer tekniske regler for skriftspråket, som bruk av store og små forbokstaver, tegnsetting, forkortinger og liknende. Slik offisiell normering av målformene kommer fram blant annet i godkjente ordlister for skoleverket, i andre ordlister som Norsk språkråd har godkjent, og i Språkrådets årsmeldinger.
Regler for rettskriving og bøying er imidlertid bare en del av retningslinjene eller normene som er nødvendige i et skriftspråk. Det trengs også normer for hvilke ord som kan brukes i språket, for hva orda betyr, og for hvordan orda kan føyes sammen til setninger. Men slike retningslinjer for målformene er vanligvis ikke besluttet av myndighetene. Mange av dem finnes i ordbøker, lærebøker og grammatikker som private forlag gir ut, men svært ofte dreier det seg om normer som ikke er direkte fastsatt i det hele tatt. Det er for eksempel aldri gjort noe offisielt vedtak om at vi skal lage det vi kaller ja/nei-spørsmål på norsk ved å begynne setningen med det tidsbøyde verbalet ("Har du sett den nye sykkelen min?"). Det er heller ikke noen grammatikkforfatter som har bestemt at spørsmål skal dannes på denne måten. Alle som kan norsk, vet likevel hvordan det skal gjøres. Vi har så å si en spørsmålsregel inne i oss, selv om vi ikke er klar over det. Og denne regelen bruker vi når vi leser og skriver så vel bokmål som nynorsk. De fleste reglene i skriftspråket er av denne typen.
Variasjon innen bokmålsnormalen
De retningslinjene for skriftspråket som myndighetene har vedtatt, åpner ikke sjelden for valg mellom alternativer. Mange ord kan staves på flere måter, og ofte er det mulig å bøye ord på flere enn ett vis. På bokmål kan vi blant annet velge om vi vil skrive bo eller bu, hjem eller heim, melk eller mjølk, hunkjønnsordet bok kan i bestemt form entall hete boka eller boken, intetkjønnsordet egg har i bestemt form flertall formvariantene egga og eggene, og verbet bedøve kan i preteritum bøyes enten som bedøva, bedøvet eller bedøvde.
I de fleste tilfellene er formene vi kan velge mellom, stilt opp som likeverdige varianter. Det gjelder alle eksemplene ovafor. Slik er det likevel ikke alltid. Slår vi opp i ei godkjent bokmålsordliste pa ordet jente, finner vi denne oppføringen: jente -a [en], hun står slik: hun [ho] og lærer slik: lærer -en, -e[r], -ne. Her møter vi såkalte sideformer eller klammeformer: [jenta], [ho] og [lærerer]. Sideformene har et mer begrenset bruksområde enn formene som ikke står i klammer. Former uten klammer er tillatte i alle sammenhenger, mens former i klammer ikke kan brukes i lærebøker eller i offentlig tjeneste. Formene uten klammer utgjør til sammen det vi kaller "læreboknormalen". Samtlige godkjente former – enten de står med eller uten klammer – danner "den vide rettskrivinga".
Valgfriheten i bokmål gjør det mulig å skrive denne målforma på temmelig forskjellige måter. Innafor læreboknormalen har setningen Hun kastet alle plaggene i kurven blant annet variantene Hun kastet alle plaggene i kurva og Hun kasta alle plagga i korga. I den vide rettskrivinga kan vi i tillegg skrive blant annet Ho kasta alle plagga i korga og Ho kastet alle plaggene i korgen. Dersom vi velger former som er minst mulig felles med nynorsk, skriver vi "moderat" eller "konservativt bokmål", som det også kalles. Legger vi oss så langt opp mot nynorsk som vi kan, er det "radikalt bokmål" vi bruker. "Moderat" eller "konservativt bokmål" og "radikalt bokmål" er relative størrelser. Det vil si at vi kan skrive mer eller mindre moderat og mer eller mindre radikalt. Holder vi oss til eksempelsetningen ovafor, kan vi si at varianten Hun kastet alle plaggene i kurven representerer det mest moderate alternativet, mens Ho kasta alle plagga i korga er det mest radikale. Hun kastet alle plaggene i kurva, Hun kasta alle plaggene i kurva og Hun kasta alle plagga i kurva er ulike mellomløsninger. Ikke alle mulige formkombinasjoner er like sannsynlige i praktisk språkbruk. Det er imidlertid vekslende språk- og stilfølelse blant dem som skriver bokmål, og derfor er det ikke grunnlag for allment å karakterisere noen av alternativene som ubrukelige.
Bokmål – riksmål – samnorsk
Dersom en konsekvent velger moderate ord- og bøyingsformer innafor den offisielle bokmålsrettskrivinga, vil en i svært få tilfeller komme i konflikt med den uoffisielle skriftnormalen som kalles riksmål. Denne normalen er oppstilt av Riksmålsforbundet, og Riksmålsordlisten (6. utg. 1994) gir opplysninger om hvordan de vanligste orda i skriftspråket blir stavet og bøyd innafor riksmålsnormalen. Tidligere var det stor avstand mellom offisielt bokmål og riksmål, men etter rettskrivingsreformen for bokmål i 1981 er det ikke mange riksmålsformer som ikke samtidig er tillatt i bokmål. Som eksempler kan nevnes verbformer som flyve og lave og substantivformer som arbeide og embede.
Ofte trekkes nu, ennu, efter, sne og sprog fram i denne sammenhengen. Det stemmer at dette er former i riksmål som ikke er godkjente i bokmål. Riksmålet har imidlertid innført bokmålsformene nå, ennå, etter, snø og språk som valgfrie alternativer til de tradisjonelle formene, så her er det ikke lenger nødvendigvis noen uoverensstemmelse mellom de to normalene. I tilfeller som flyve, lære, arbeide, embede finnes det derimot ingen variantformer som faller sammen med bokmål.
Betegnelsen samnorsk brukes iblant om det som vi ovafor har kalt "radikalt bokmål". Egentlig står "samnorsk" for en framtidig tenkt fellesform for bokmål og nynorsk. Det finnes flere konkrete forslag til et slikt sams norsk skriftspråk. Det mest kjente er "samlenormalen" som Landslaget for språklig samling stilte opp på 1960-tallet. Denne normalen inneholder en rekke former hentet fra nynorsk som ikke er tillatt i dagens bokmål.
Den historiske bakgrunnen
Definisjonen av "bokmål" som vi startet med, inneholder også viktige opplysninger om hvordan denne målforma har vokst fram: Den er blitt til gjennom en gradvis endring av det danske skriftspråket som ble brukt i Norge i forrige århundre. I denne prosessen har danske ord (f.eks. dreng, landbo), ordformer (ko, pibe) og bøyingsformer (heste, stederne, kastede, tidligt) blitt avløst av tilsvarende norske. Til å begynne med var det bare talemålet i de øvre samfunnssjiktene i byene, "den dannede dagligtalen", som var grunnlaget for fornorskinga av skriftspråket. Seinere ble også trekk ved talemålet i bredere befolkningsgrupper, "folkemålet", brukt som basis. I dagens bokmål har den moderate varianten i hovedsak opphavet sitt i det høgere talemålet, mens den radikale varianten har feste i folkemålet og/eller i nynorsk.
Myndighetene har spilt en aktiv rolle i omformingen av skriftspråket. I dette århundret har vi hatt hele fem omfattende offisielle rettskrivingsreformer for bokmål: 1907, 1917, 1938, 1959 og 1981. Lenge var det et viktig formål med reformene å bidra til en rask utvikling fram mot et felles norsk skriftspråk. Reformen i 1981 betydde et brudd med denne politikken, først og fremst ved at en rekke tradisjonelle ord- og bøyingsformer som tidligere var blitt utestengt fra bokmålsrettskrivinga, da igjen ble tillatt (f.eks. frem, syd, gaten).
"Bokmål" som offisielt navn på den målforma det dreier seg om, stammer fra 1929. Tidligere ble betegnelsen "riksmål" brukt. Etter rettskrivingsreformen i 1938, da det ble gjort radikale endringer i bokmålsnormalen, har "riksmål" stått for den uoffisielle rettskrivingsnormalen som Riksmålsforbundet har fastlagt i konkurranse med det offisielle bokmålet.
HVORDAN SER BOKMÅLET UT?
ARNOLD THORESEN
De fleste ord i bokmål er eneformer, det vil si de har bare én skrivemåte. Kikker du i en større ordliste, vil du oppdage at kanskje 90 % av oppslagsordene er eneformer. Resten har to (eller tre) valgfrie skrivemåter.
Annerledes er det for bøyningen av ordene, og mange grupper av substantiv, verb og adjektiv har flere enn én bøyningsform.
Der det er valgfrihet mellom ordformer og bøyningsformer, skjelner vi ofte mellom radikale og moderate varianter. En tekst som inneholder radikale varianter, er dermed utformet på radikalt bokmål; en tekst med moderate varianter er på moderat bokmål.
La oss se på en tekst på moderat bokmål (tekst A):
Endelig øynet vi hytta langt der fremme, bortunder de høye fjellene. En av jentene foreslo at vi skulle unne oss en hvil og ta en røyk. Men de andre mente at vi hardnakket skulle fortsette før uværet brøt løs. Alle gledet seg til å få ild på peisen, pakket ut av sekkene og skiftet på beina.
Samme tekst på radikalt bokmål (tekst B):
Endelig øyna vi hytta langt der framme, bortunder de høge fjella. Ei av jentene foreslo at vi skulle unne oss en kvil og ta en røyk. Men de andre meinte at vi hardnakka skulle fortsette før uværet braut laus. Alle gledde seg til å få eld på peisen, pakka ut av sekkene og skifta på beina.
Tekst A er den varianten av bokmål som ligger nærmest den uoffisielle normen riksmål. Ved å endre til hårdnakket og bena (som også er bokmålsvarianter) ville teksten vært helt i samsvar med riksmålsnormen. – Ellers er hytta/hytten valgfrie varianter både i bokmål og riksmål, mens fremme/framme er valgfritt bare i moderat bokmål.
Karakteristisk for moderat bokmål er -en i hunkjønnsord (men ofte også -a: hytta), -et i svake verb (øynet, pakket), -ene i flertall av substantiv (fjellene), ubestemt artikkel en og bruk av monoftong (brøt, løs). Av ordformer som hører med til moderat bokmål, kan disse variantene nevnes: dukke, fjær, gress, hjem, høy, lav, mel, melk, mene, selv, syk, vann.
Tekst B er den varianten av bokmål som ligger nærmest nynorsk. De prinsipielle krav som stilles til en tekst på radikalt bokmål, er: -a i hunkjønnsord, ei som ubestemt artikkel, -a i intetkjønnssubstantiv (fjella), -a i svake verb (øyna, pakka), -a i adjektiv (hardnakka) og diftongbruk (meinte, braut, laus). Radikale tekster inneholder flest mulig av ordformer som høg, låg, kvil, eld, blaut, dogg, dokke, fjør, gras, hamn, mjøl, mjølk, segle, sjuk, sjøl og vatn – ordformer som oftest samsvarer med nynorskens. At tekst B ikke er en nynorsk-tekst, ser en av øyna (nyno. øygne/augne), artikkelen en (nyno. ein), pronomenet de (nyno. dei), fortsette (nyno. halde fram) og uvær (nyno. uver).
Nedenfor står en liste over en del valgfrie ordformer (den moderate formen til venstre for skråstreken):
avind/avund
bløt/blaut
bløt/bløyt (legge i b.)
bølge/bølgje
friste/freste
følge/følgje
gjemme/gjømme
glemme/glømme
gress/gras
ham/han
havn/hamn
kilde/kjelde
klov/klauv
kull/kol
lyve/ljuge, lyge
løv/lauv
men/mein
ravn/ramn
savne/sakne
skjev/skeiv
stek/steik
stjele/stele
sverge/sverje
trett/trøtt
tyv/tjuv
vugge/vogge
Selv om en i prinsippet har to hovednormer innenfor bokmål, blir skillet mellom dem ikke opprettholdt fullt ut i praksis. En del moderate former slår ofte igjennom i radikale tekster, og (tidligere) radikale varianter har nærmest blitt valgfrie varianter i moderat bokmål, for eksempel bjørk, bleik, bru, feit, ferje, fram, grein, hogge, mage, rein, sein (ved siden av bjerk, blek, bro, fet, ferge, frem, gren, hugge, mave, ren, sen).
Her følger en liste over forskjellige ordtyper – representert ved ett eksempelord – ordtyper som har flere enn én bøyningsform (det skjelnes ikke mellom radikal og moderat form):
Substantiv:
Sterke/svake verb:
en tiger tigere/tigrer
tigerne/tigrene
en/ei mor mødre/mødrer
en/ei kasse kassa/kassen
et laken lakener/laken
lakenene/lakena
et eple epla/eplene
et middel midler/middel
midlene/midla
et maleri malerier/maleri
maleriene/maleria
et øye øyne/øyer
Svake verb:
kaste kasta/kastet
strømme strømma/strømmet/strømte
lage laga/laget/lagde
love lova/lovet/lovde/lovte
grue grua/gruet/grudde
tigge tigga/tigget/tigde
tie tidde/tagde
Sterke verb:
bli ble/blei/vart
lyge løy/laug
stige steg/steig
gjelde gjaldt/galdt
gli gled/glei/gleid
Sterke/svake verb:
drepe drepte/drap
hive hev/heiv/hivde
gni gned/gnei/gneid/gnidde
grave gravde/grov
begrave begravet/begravde/begrov
tigge tigga/tigget/tigde/tagg
En skulle kanskje tro at alle bøyningsformer i talemålet til bokmålsbrukere er representert i rettskrivningen, men det er ikke tilfellet. For eksempel er disse substantiv- og verbformene ikke gyldige former: aldre, seire, vintre; gampa, gutta, kara; bygget, demmet, skyllet, tæret; betød, brød.
GEIRR WIGGEN
I over hundre år har norske rettskrivingsregler tillatt oss å skrive en god del ord på alternative måter. Slik valgfrihet kom først inn i dansk-norsken, men kom snart til å prege landsmålet òg. For begge målformene har denne valgfriheta vært motivert av nasjonale, sosiale og pedagogiske omsyn.
I forrige hundreår dominerte dansk som skriftspråk i Norge. Det var del av det norske nasjonsbyggingsprosjektet å erstatte dansken med et norsk skriftspråk. Noen brøyt med dansken og valgte et nytt norsk skriftspråk bygd direkte på de norske talemåla (landsmål). Andre valgte gradvis å endre det danske skriftspråket de var vant med, så det til slutt stemte overens med norsk talemål. Bokmål er resultatet av den siste vegen. Med jamne mellomrom er norske skrivemåter blitt innført i rettskrivingsnormalen. For å gjøre overgangen til de norske ordformene mjukere, blei de nye formene i første omgang innført som valgfrie former vsa. de gamle danske. Så kunne den enkelte få tid til å venne seg til det nye og sjøl velge mellom nytt=norsk og gammelt=dansk. Slik kom valgfriheta i bokmålet til å være nasjonalt grunngitt fra første stund av.
Men det nasjonale normgrunnlaget var ikke klart. I første omgang var det talemålet til dem som talte mest dansk-likt – de "dannede" klasser, framfor alt i Kristiania – som var målestokken for det norske skriftspråket som dansken skulle endres til, den såkalte "dannede dagligtale". Med revisjonen av riksmålet i 1917 var det målet nådd. Den "dannede dagligtale" var likevel ikke representativ for morsmålet til folk flest; den var en byvariant og hadde et umiskjennelig sosialt elitepreg. 1917-revisjonen av riksmålet forelåg derfor i to varianter, en obligatorisk minsteendring som samsvarte med den "dannede dagligtale", og en valgfri som gikk utover grensene for den. Denne valgfrie riksmålsvarianten tillot en god del skrivemåter som gjenspeilte utbredte former i folkelige talemål, f.eks. diftonger og a-endinger i verb og substantiv. Den reflekterte især østnorske talemålsformer, for det var på Østlandet befolkninga var størst og økte mest. Det blei et språkpolitisk poeng å gjøre bokmålet til et norsk skriftspråk som flest mulig kunne gjenkjenne som sitt, og som kunne bidra til språklig trygghet og anerkjennelse av den enkeltes morsmål.
Samtidig var det blitt populært å arbeide for å samle de to skriftmåla i landet til ett norsk skriftspråk. Prinsippet var maksimal tilnærming mellom landsmål/nynorsk og riksmål/bokmål basert på "folkets virkelige talespråk". Ettersom landsmålet/nynorsken også innførte stadig flere østnorske folkemålsformer i sin skriftnormal, kom reformene i praksis til å skje på østnorsk målgrunn.
Også åpninga av riksmåls-/bokmålsnormalen for folkelige ordformer og for samformer med nynorsken skjedde gradvis og i første omgang som valgfrie former vsa. av dem som reflekterte "den dannede dagligtale", så den enkelte sjøl skulle kunne velge mellom nytt=folkelig og gammelt=sosialt eliteprega. Fra mellomkrigstida har altså valgfriheta i bokmålet stadig mer kommet til å være sosialt grunngitt.
Men så lenge det har vært valgfrihet i norsk rettskriving, har den ikke minst vært pedagogisk grunngitt. En hovedtanke bak både den nasjonalt og den sosialt motiverte valgfriheta har hele tida vært å gjøre skriftspråket så morsmålsnært som mulig. Det nære er lettere å lære og å kjenne som sitt eget enn det som er mer fremmed. Vegen til skriftspråklige ferdigheter går alltid via den enkeltes talte morsmål, og bare få blir så drevne i å lese og skrive at de gjør det uten støtte i talemålet sitt. Samtidig veit vi i dag hvor viktig språklig bevissthet er for utvikling av gode lese- og skriveferdigheter, og språkbevissthet fremmes av å iaktta språklig variasjon. Ikke minst derfor vedtok Språkrådet i 1986 at alle rettskrivingsformer skal kunne brukes i lese- og sangboktekster.
Uten valgfrihet i rettskrivinga ville bare de få som har et rettskrivingssamsvarende talemål, ha fordelen av følelsesmessig nærhet og kort veg til skriftspråket. Med den valgfriheta vi har i norsk rettskriving i dag, får elever i alle landsdeler og sosiale lag den fordelen. Det som dessverre til en viss grad hindrer dem, er sosiale fordommer som foresatte (lærere/foreldre o.a.) kan knytte til bestemte skrivemåter, og som fører til at valgfriheta utnyttes mindre i bokmål enn i nynorsk. Valgfriheta er til for elevene; lærerne skal hjelpe hver enkelt til å finne de formene som passer for han/henne. Det forutsetter at skolen, liksom det øvrige samfunnet, er tolerant nok til å tåle at vi skriver litt ulikt. Valgfriheta i rettskrivinga blir et bidrag til skolens allmenne oppdragelse til toleranse, til ikke å ville trykke egne valg på andre, men akseptere hverandres annerledeshet. Det er jo aldri spørsmål om at vi ikke skjønner hverandre med litt forskjellig stave- og bøyingsmåte. Og hver gang valget har stått mellom de nasjonale, sosiale og pedagogiske omsyna jeg har nevnt her, og ønsket om å begrense valgfriheta, har samfunnet valgt de første. Jeg ser ingen viktige grunner til at det bør være annerledes nå. Ensretting og marsj i takt har aldri vært et gode, verken pedagogisk, sosialt eller nasjonalt.
Bokmålsrevisjonen i 1981 innebar at ei rekke eldre riksmålsformer igjen blei rettskrivingsformer, til dels hovedformer (læreboknormalformer). Da Stortinget enstemmig godkjente denne revisjonen, godkjente det også departementets oppfordring til Språkrådet om å prøve å avgrense antallet jamstilte former i læreboknormalen, skjønt ikke i rettskrivinga som helhet. I den forbindelsen er det Stortingets forutsetning at Språkrådet legger vekt på både praktisk-pedagogiske erfaringer bl.a. i skolen, og samtidig støtter opp om utviklingstendenser som på lengre sikt kan føre våre to språkformer nærmere sammen (St. meld. nr. 100 (1980–81) s. 10). Begge disse to omsyna taler for at valgfriheta opprettholdes i rettskrivingsnormalen, ikke minst med vekt på å sikre folkemålsformene en rimelig plass i bokmålet. Praktisk-pedagogiske erfaringer i nyere tid kan ikke tas til inntekt for ei bokmålsrettskriving som tilbyr mindre valgfrihet for elevene. Lærerønsker om mindre valgfrihet er rett nok de samme som før. Skolens lærerstand har helt sia "Rolfsen-formene" i 1892 frykta "kaos i retskrivningen" og ønska seg faste rettskrivingsregler og minst mulig valgfrihet. Det må bl.a. ses i sammenheng med at det aldri har vært utvikla noen metodikk for å utnytte rettskrivingsvariasjonen positivt i undervisninga. Som pedagogisk argument står det nokså svakt mot de mange andre jeg alt har nevnt, både de som har vært tillagt avgjørende vekt i rettskrivingshistoria før, og de vi har fått i tillegg i nyere tid.
STÅLE LØLAND
Ved inngangen til vårt århundre hadde vi to offisielle skriftspråk i Norge: "landsmålet" (fra 1929 nynorsk) som bygde på Ivar Aasens normal, og "det almindelige Bogsprog" eller "Rigsmaal" (fra 1929 bokmål) som bare i liten grad skilte seg fra dansk. Avstanden mellom de to var forholdsvis stor, og språkpolitikken har stort sett gått ut på å nærme dem til hverandre gjennom en rekke rettskrivningsreformer: 1907 (bare bokmål), 1910 (bare nynorsk), 1917, 1938, 1959 og 1981 (bare bokmål). Den siste reformen var et brudd med tilnærmingslinjen i og med at en rekke tradisjonelle former ble gjeninnført i bokmålsrettskrivningen. I denne artikkelen skal vi se nærmere på rettskrivningsreformene i bokmål i vårt århundre.
Det viktigste i 1907-reformen var at de "harde" konsonantene p, t, k ble innført i stedet for de "bløte" b, d, g i en hel del ord. Nå skulle en for eksempel skrive "løp ut paa gaten efter en kake" mot tidligere "løb ud paa gaden efter en kage". Noen ord som hadde skiftende uttale – en hjemlig norsk og en "dannet", tilnærmet dansk – fikk valgfrihet: haap eller haab, bot eller bod, bok eller bog osv. Disse forandringene førte til nye sammenfall av ord i skrift. For å unngå sammenblanding ble dobbeltkonsonant tatt i bruk i slike tilfeller (bukk/buk, hugg/hug osv.). Også i bøyningsverket ble det gjort store endringer. Mange substantiver fikk norske flertallsformer i stedet for de danske, for eksempel hester (ikke heste) og hus (ikke huse). Preteritum på -et ble innført i verb som tidligere hadde -ede (kastet/kastede). Som vi ser, bidrog alle disse endringene til å fjerne norsk rettskrivning fra den danske.
1907-reformen slo raskt igjennom. Det hang trolig sammen med den nasjonale stemningen etter unionsoppløsningen i 1905. Dessuten var endringene stort sett i samsvar med den "dannede" dagligtalen som de dominerende klassene brukte.
1917
Rettskrivningsreformen i 1917 tok ytterligere et steg i norsk retning. Reglene for harde konsonanter, dobbeltkonsonant i utlyd og flertallsbøyning av substantiver ble langt på vei gjennomført slik vi har dem i dag. Skrivemåter med ll og nn ble innført i mange ord som hadde hatt ld og nd: fjell, mann mot tidligere fjeld, mand. Enda viktigere var det at æ ble skiftet ut med e i en mengde ord: læse > lese, sæk > sekk osv. En rekke ordformer fra dialektene og nynorsk kom inn ved siden av de tradisjonelle: bein/ben, bru/bro, golv/gulv osv. I bøyningen kom det inn en viktig talemålsform: artikkelen -a i hunkjønn. Den ble generelt tillatt, men frarådd i litterære ord. Fortidsformer på -a i verb ble også tillatt (kasta ved siden av kastet), men ble gjort avhengig av emne og stiltype. Vi kan ellers merke oss at å ble innført i stedet for aa.
De obligatoriske endringene i 1917-rettskrivningen ble gjennomført relativt fort, i hvert fall innen midten av 1920-årene. Men de valgfrie endringene hadde liten gjennomslagskraft.
1938
Enda større motstand møtte 1938-reformen, som brøt radikalt med det tradisjonelle skriftspråket. Reformen delte de tillatte formene i to klasser: hovedformer og sideformer. Hovedformene skulle brukes i lærebøker, mens sideformene var tillatt for skoleelever. Sideformene ble satt i klammer i ordlistene og ble derfor også kalt "klammeformer". Det samme systemet har vi i dag, bortsett fra at hovedformene ("læreboknormalen") også skal brukes i statsadministrasjonen.
I 1938 fikk en mengde enkeltord i bokmål en form som lå nærmere dialektene og nynorsk. Diftong ble innført i mange ord, både obligatorisk og som valgfri form, for eksempel røyk (eneform), sein el. sen. Dessuten kom det inn eneformer som bru, fram, nå, etter, snø, språk; og valgfrie former som golv, trøtt, sjuk, mjøl, band. Enda viktigere enn enkeltordene var innføringen av obligatorisk hunkjønnsendelse -a i over tusen ord. Dessuten kunne de fleste ordene som var hunkjønn i nynorsk, også være det på bokmål. A-endelse ble obligatorisk i bestemt form flertall av noen få intetkjønnsord (barna, dyra osv.). Fortid på -a i verb ble obligatorisk i ord med "særnorsk" lydform, ellers valgfritt i de verbene som kunne ha det i nynorsk.
Store deler av 1938-rettskrivningen møtte sterk motstand, særlig fra konservativt hold. På 1950-tallet organiserte den seg og satte opp en motnormal under navnet "riksmål". Den gjennomførte former som nu, frem, sne, sprog, sten og -en i nesten alle hunkjønnsord. Dette førte til en kløyving mellom en offisiell bokmålsnormal og en privat riksmålsnormal.
1959
I 1951 opprettet Stortinget Norsk språknemnd, som fikk i oppdrag å utarbeide en ny rettskrivningsnormal. Formålet skulle først og fremst være å skjære ned tallet på dobbeltformer. Resultatet av arbeidet ble en ny rettskrivning som går under navnet Læreboknormalen av 1959.
Reformen skar ned på antallet jamstilte former slik at det ble flere sideformer: trøtt [trett], mjøl [mel], sein [sen] osv. Likevel ble det ikke noen vesentlig reduksjon i valgfriheten. Vi legger også merke til at det er de "radikale" formene som ble gjort til hovedformer.
1981
Den ganske utbredte misnøyen med rettskrivningen førte til at Stortinget nedsatte en komite i 1964 – "Vogt-komiteen" – som skulle "ta opp til drøfting heile språksituasjonen i landet, og gjera framlegg om tiltak som komiteen meiner kan tene til å ta vare på og utvikle vår norske språkarv". Et av resultatene av komiteens arbeid var at Norsk språkråd ble opprettet i 1972 til erstatning for Norsk språknemnd. Språkrådet utarbeidet et forslag til ny rettskrivning for bokmål, som ble enstemmig vedtatt av Stortinget i 1981.
Som nevnt innebar 1981-reformen et brudd med tilnærmingslinjen. En rekke tradisjonelle ordformer ble jamstilt med hovedformene i 1959-normalen, både slike som før hadde vært sideformer, og slike som ikke hadde vært tillatt siden 1938: frem, bro, sen, mel osv. Men fortsatt skulle det bare hete for eksempel etter, snø, språk, nå, hage, røyk, stein. Endelsen -en ble tillatt i alle hunkjønnsord i rettskrivningen, mens en del "særnorske" ord og ord som hadde slått igjennom med -a, fortsatt skulle ha -a i læreboknormalen: boka el. boken, kua [kuen] osv. Endelsen -ene ble jamstilt i flertall av intetkjønn i de ordene der -a hadde vært obligatorisk før, bortsett fra barna og beina. I verbbøyningen ble -a og -et jamstilt i alle verb.
Etter 1981 har språkstriden i bokmålsleiren stilnet av. Både det radikale bokmålet og "faneformene" i riksmålsnormalen har gått tilbake. Det som ofte blir betegnet som "moderat" bokmål, ser ut til å befeste sin stilling.
UTVIKLINGEN AV BOKMÅLET FRA 1938 TIL I DAG
BOYE WANGENSTEEN
I denne artikkelen skal jeg i hovedsak konsentrere meg om utviklingen av rettskrivningen innenfor bokmålet fra 1938 til i dag.
1938-rettskrivningen
Komiteen som gjorde forarbeidet til det som kalles 1938-rettskrivningen, hadde et todelt mandat: den skulle føre videre en tilnærming mellom de to målformene, og den skulle skjære ned tallet på valgfrie former i den eksisterende rettskrivningen. Det viste seg vanskelig å forene disse to målsettingene, og mens den første delen av mandatet i stor grad ble oppfylt, og 1938-rettskrivningen har stått som det store og skjellsettende framstøtet for tilnærming mellom bokmål og nynorsk, ble resultatet når det gjaldt den andre delen av mandatet, heller magert.
Hva bestod 1938-endringene i? Det ble innført en del rent ortografiske endringer. Diftongen øi skulle skrives øy, pronomenformene mig, dig og sig ble endret til meg, deg og seg. Adverbet opp fikk dobbelt konsonant, og ll og nn kom i stedet for ld og nd i ord som brann, foll, funn, snill og i preteritumsformene kunne, skulle, ville. Mange fremmedord fikk fornorsket skrivemåte, f.eks. sentrum, sertifikat, sjåfør mot før centrum, certifikat, chauffør.
En stor mengde enkeltord fikk en form som samsvarte med nynorsk og det som gjerne er blitt kalt norsk folkemål. Diftong ble gjort obligatorisk i mange tilfeller der den før hadde vært valgfri, f.eks. eik, einer, geit, hauk, lauv, reir, reip, røyk, øy. I andre tilfeller fikk en jamstilte former som aleine el. alene, auke el. øke, blaut el. bløt, laus el. løs, graut el. grøt, lauk el. løk, rein el. ren, sein el. sen.
Utbredte talemålsformer som bjørk, bru, fjøl, snø, skip, språk, vitenskap, hard, kald, etter, fram, nå, sju, tjue ble eneformer; valgfrie ble f.eks. band, bjølle, botn, fjør, golv, hol, kol, mjøl, mjølk, tjuv, vatn, vogge, djup, gammal, mjuk, sjuk, tjukk, trøtt, vaken, sjøl, bu, helse ved siden av bånd, bjelle, bunn osv.
Hunkjønnsendingen -a i best. form ble obligatorisk i om lag 1000 ord, der en før hadde kunnet velge mellom -en og -a, f.eks. bjørka, gata, høna, øksa. Ved om lag 130 ord var det fortsatt valgfrihet, f.eks. aske, jul, stund, slekt, tid, uke.
Intetkjønn flertall på -a ble obligatorisk i noen ord, f.eks. barna, beina el. bena, dyra, garna, nausta, spanna, staupa, vatna pluss i ordformer med "særnorsk" lydform, f.eks. andleta, banda ved siden av båndene, brotta ved siden av bruddene, golva ved siden av gulvene. I alt om lag 400 ord ble berørt av dette.
-a ble jamstilt med -et i preteritum og perf. part. av verb av kaste-klassen. I en del ord med "særnorsk" lydform ble -a obligatorisk: bleikna, brotna, kinna, kviskra, kvitna, lauva, mjukna, mjølka, vakna ofl. Som et kompromiss fikk mange verb samtidig former på -te: danste, grøste, stønte.
Kløyvd infinitiv ble sideform også i bokmål, f.eks. lesa, kjøre.
Ser en bort fra de reint ortografiske endringene, ble 1938-rettskrivningen opphav til en hard og langvarig språkstrid. Mens de tidligere rettskrivningsreformene i hovedsak hadde vært i samsvar med språkbruken til de toneangivende i samfunnet, var den nye rettskrivningen et langt og radikalt skritt i retning mot å gjøre den mer i samsvar med talemålet til folk flest, og med nynorsk. Den skilte seg dermed sterkt ut fra det talemålsgrunnlaget rettskrivningene til nå hadde bygd på. Noe som forsterket motsetningene, var at det politiske flertallet i mange kommuner, med Oslo i spissen (Oslo-vedtaket 1939), bestemte at en skulle gå over til lærebøker med tilnærmingsformer, noe som gjorde at folk fikk inntrykk av at bruddet med 1917-rettskrivningen var sterkere enn det i virkeligheten var om en ser hele 38-rettskrivningen under ett.
Den tyske okkupasjonen betydde et avbrudd i striden om 1938-rettskrivningen, og i 1941 lanserte Quisling-regjeringen sin egen rettskrivning. Det som huskes best fra den er at no ble innført som obligatorisk form, en form som verken før eller seinere har vært tillatt i bokmål. De avisene som kom ut under krigen, måtte følge den nye rettskrivningen. Ellers ble den for en stor del sabotert, og den fikk ikke noe å si for den videre språkutviklingen.
Norsk språknemnd og riksmålsnormal
Etter frigjøringen rådde det en optimistisk stemning, også når det gjaldt språksaken og mulighetene for å få løst den. Bl.a. viste en meningsmåling i 1946 at fire av fem nordmenn var for å slå våre to målformer sammen til én. Men det viste seg fort at det ikke var grunnlag for denne optimismen, og språkstriden kom raskt på dagsordenen igjen.
Tanken om å opprette et språkakademi, etter mønster fra bl.a. Sverige og Danmark, ble reist av folk fra begge språkleirer. Men det viste seg snart at de ikke snakket om det samme akademiet. Mens riksmålsfolket ville ha en uavhengig institusjon som skulle ta seg av språkspørsmål uten innblanding fra myndighetene, som i Frankrike, ble det fra den andre siden lagt vekt på at institusjonen skulle være rådgivende og stå under statlig styring. Resultatet ble opprettelsen av Norsk språknemnd i 1951 der det bl.a. stod i formålsparagrafen at den skulle være et rådgivende organ, og at den i sitt arbeid skulle "fremja tilnærming mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn etter den veg som til kvar tid er farande".
Dette var ikke akkurat noe bidrag til språkfred. Tvert imot signaliserte myndighetene at tilnærmingslinjen og radikaliseringen av bokmålet skulle fortsette. Det førte til full mobilisering i riksmålsleiren og lansering av en motnormal med former som frem, sne, syv, tyve, sprog, nu, sten (vsa. nå og stein) og -en i de aller fleste hunkjønnsord. Riktignok var det en viktig delseier at vedtaket om radikalt bokmål i Oslo-skolen ble opphevet i 1954, men den bidrog ikke til å mildne angrepene på 38-rettskrivningen og den offisielle språkpolitikken vesentlig. Flere av de største avisene og mange bedrifter og enkeltpersoner har holdt seg til denne riksmålsnormalen fram til i dag, og språksituasjonen har i nesten hele etterkrigstiden vært preget av en kløyving mellom en offisiell bokmålsnormal og en opposisjonell riksmålsnormal.
Læreboknormalen av 1959
Fra 1917 har vi hatt en større rettskrivningsreform omtrent hvert 20. år. Den neste reformen kom programmessig i 1959 under det offisielle navnet Læreboknormalen av 1959. Navnet er litt misvisende, for det ble også foretatt en revisjon når det gjaldt former som lå utenfor den egentlige læreboknormalen. De fleste endringene gjaldt riktignok nynorsk denne gangen. For bokmålets del var det viktigste at tallet på tillatte former i lærebøkene ble redusert.
En del jamstilte moderate former i læreboknormalen ble degradert til sideformer, f.eks. gulv, vugge, mave, mel, sen, trett, hugge.
Antall ord med obligatorisk diftong ble skåret ned. Det samme ble tallet på obligatoriske hunkjønnsformer, nøytrumsformer og preteritumsformer av verb på -a.
Hunkjønnsordene ble regulert etter hovedregelen om at konkrete ord, f.eks. bok, skulle ha -a i bestemt form, mens abstrakte ord, f.eks. sjel, skulle ha valgfritt -a el. -en. Men unntakene var tallrike.
Tallet på nøytrumsord som skulle ha -a i best. form flertall, ble redusert fra 40 til 16. I svake nøytrumsord, av typen eple, ble a-formen tatt helt bort.
Mange av verbene som hadde fått bøyning på -te i 1938, skulle igjen bøyes -a/-et. Det vil si at en ikke kunne skrive danste, grøste, stønte lenger, men dansa/danset, grøssa/grøsset, stønna/stønnet.
Det ble innført obligatorisk dobbeltkonsonant i verb på -ere når grunnordet hadde det, dvs. blokkere, fabrikkere, plassere og trafikkere mot før blokere, fabrikere osv.
Noe som vakte oppsikt var, at h foran v ble tatt vekk i ordene valp, virvel, verken, fordi nynorsk hadde tatt dem inn i denne formen.
Norsk språkråd og ny bokmålsrettskrivning
Den nye læreboknormalen skapte på ingen måte noen språkfred. Men i første halvdel av 60-årene kom det signaler som tydet på at det var politisk vilje til å sette i verk tiltak som kunne jevne ut motsetningene. Regjeringen oppnevnte den såkalte Vogt-komiteen i januar 1964, som hadde som en viktig del av mandatet å foreslå tiltak som kunne forsone partene og samle kreftene til felles innsats for hele den norske språkarven.
Et viktig resultat av komiteens arbeid var Norsk språkråd, som ble opprettet i 1972 til avløsning av Norsk språknemnd. Det fikk en formålsparagraf som også riksmålssiden kunne godta, og dermed la seg representere i rådet. Norsk språkråd satte straks i gang arbeid med en ny bokmålsrettskrivning, noe også Vogt-komiteen hadde foreslått.
Forslaget til ny bokmålsrettskrivning ble vedtatt av Stortinget i 1981. Den innebar at tilnærmingspolitikken for første gang ble reversert, og at riksmålsbevegelsens ønsker langt på vei ble imøtekommet. De viktigste endringene kan summeres opp slik:
En rekke tradisjonelle ordformer ble jamstilt med hovedformene i 1959-normalen, både slike som til nå hadde vært sideformer og slike som ikke hadde vært tillatt siden før 1938. Eksempler er bjerk, bro, dukke, fjel, grøt, gulv, løv, mave, mel, muld, rede, hvass, ren, sen, syd, frem. Men f.eks. farve, have, sne, sprog, sten, torv, efter, nu, syv, tyve ble holdt utenfor.
I rettskrivningen fikk alle hunkjønnsord valgfritt -a el. -en, med unntak av visse faste uttrykk, som i blinda, blåmyra, så busta fyker, høy på pæra. I læreboknormalen ble ord som skulle ha obligatorisk -a, redusert fra om lag 1100 til rundt 640. De som fortsatt skulle ha -a, var ord med "særnorsk" form og ord der a-formen hadde festnet seg slik at det var naturlig å bruke den for de aller fleste. Eksempel kan være arbeidsløysa, ausa, filla, heia, kråka, kua, løypa, myra, onna, rumpa, (fjell)vidda.
Videre ble det en hovedregel at alle intetkjønnsord skulle ha valgfritt -a el. -en i bestemt form flertall både i rettskrivningen og i læreboknormalen, også de som ender på trykklett -e, av typen eple, som tidligere bare hadde hatt -ne i best. form flertall. Unntaket i læreboknormalen var ni ord som skulle ha obligatorisk -a: barna, beista, hola, kola, nauta, segla, seva, krøttera.
Ved bøyningen av svake verb skulle preteritum på -a og -et være mest mulig jamstilt når én av disse formene på forhånd var tillatt, f.eks. apa/apet/apte, banna/bannet/bante, gaula/gaulet/gaulte mot før apa/apte osv., beva/bevet/bevde mot før bevet/bevde. Dessuten ble -a/-et tillatt ved noen verb som til nå bare hadde hatt -te el. -de, f.eks. dura/duret/durte, lønna/lønnet/lønte mot før durte osv., døyva/døyvet/døyvde mot før døyvde. I tillegg tok en ut -te ved noen verb for å innskrenke valgfriheten, f.eks. bremsa/bremset, lukka/lukket mot før bremsa/bremset/bremste osv. I alt ble om lag 240 verb berørt av disse endringene.
Ringen sluttet?
Selv om det er foretatt en god del justeringer i skrivemåte og bøyning av enkeltord i årene etter 1981, er dagens rettskrivningsnorm i hovedtrekk identisk med 1981-rettskrivningen. Det er likevel interessant å legge merke til at mens en i 1981 ikke fjernet noen av de radikale formene, har en i tiden etter så smått begynt å ta ut lite brukte sideformer, skuld, skulde, skuldig og skunde, samtidig som tradisjonelle former som ben (subst.), rep og slukke er tatt inn i læreboknormalen. Dette er vel en bekreftelse på at tilnærmingstanken definitivt er forlatt, og at vi kan vente oss mer av samme slag i tiden som kommer.
Noen få eksempler kan illustrere utviklingen i denne tiden jeg har forsøkt å beskrive:
| 1917 |
1938 |
1959 |
1981 |
Etter 1981 |
| gaten (gata tillatt) |
gata |
gata |
gata el. gaten |
|
| garnene |
garna |
garna |
garna el. garnene |
|
| bjerk el. bjørk |
bjørk |
bjørk |
bjerk el. bjørk |
|
| bro el. bru |
bru |
bru [bro] |
bro el. bru |
|
| rep el. reip |
reip |
reip |
reip [rep] |
reip el. rep |
| slokke el. slukke |
slokke el. sløkke |
|
slokke [sløkke] |
slokke [sløkke] el. slukke |
Ser en på de formene som er ført opp i rettskrivningsordlistene isolert, kan det virke som om svaret på spørsmålet ovenfor langt på vei er ja. Men ordlistene forteller ikke sannheten om språket, de sier f.eks. lite om hvor utbredt de forskjellige ord- og bøyningsformene er blant de bokmålsskrivende. Men de forteller at mens en i 1938, oppglødd av tilnærmings- og fornorskingstanken, laget en skriftnormal som en del av språkbrukerne ikke følte seg hjemme i, har en i dag en normal som gir rom for de aller fleste former som er i levende bruk, og kanskje for en del former som ligger brakk også.
Litteratur:
Einar Haugen: Riksspråk og folkemål. Oslo 1968
Helge Omdal og Lars Vikør: Språknormer i Norge. Oslo 1996.
Arne Torp og Lars S. Vikør: Hovuddrag i norsk språkhistorie. Oslo 1993.
Finn-Erik Vinje: Et språk i utvikling. Oslo 1978.
Stortingsmelding nr. 100 (1980 81). Endringer i rettskrivningen og læreboknormalen for bokmål.
FORSKJELLENE MELLOM RIKSMÅL OG BOKMÅL
TOR GUTTU
Historien om forskjellene mellom riksmål og bokmål begynner egentlig i 1917 – 12 år før "bokmål" ble offisielt målformnavn. Men for ikke å gjøre historien for lang og vanskelig starter vi i 1938. Også det er jo en god stund siden. De som vil vite noe om riksmålet før den tid, kan lese side 6–16 i heftet "Hva er riksmål" (utgitt av Riksmålsforbundet i 1996), og de som vil vite mye, kan ta for seg Einar Haugens bok "Riksspråk og folkemål" (1968) og lese fra side 68 og utover.
1938
I vår sammenheng er det to ting å merke seg ved bokmålsrettskrivningen av 1938:
1) den utelukket mange levende og dominerende riksmålsformer – ordformer som frem, gjøk, rep, sne, sten(e) og blant bøyningsformer bl.a. endelsen -en i bestemt form entall i ca. 900 substantiver med - a i dialektene, og -ene i bestemt form flertall i ca. 40 intetkjønnsord, og
2) den gav en utstrakt valgfrihet mellom på den ene side en riksmålsform eller riksmålsnær form og på den annen side en nynorskform/nynorsknær form både i ord, f.eks. lav/låg, egen/eigen, selv/sjøl og i bøyning, f.eks. skrev/skreiv, skjøt/skaut, kastet/kasta, damen/dama, husene/husa. Også her dreier det seg om hundrevis av former. Bokmålet anno 1938 faller dermed i (minst) to typer – en moderat (riksmålsnær) form: moren og datteren drev gården selv, og en radikal (nynorsknær) form: mora og dottera/dattera dreiv garden sjøl. Da riksmålsskrivende folk så hvordan dette ble praktisert i skole og offentlig administrasjon utover i 1940-årene, følte de behov for en norm som
1) ikke skapte brudd med tradisjonen fra før 1938, og
2) begrenset valgfriheten, og som – hvis dobbeltformer ikke var til å unngå – bare omfattet former som var levende i riksmål.
En slik uoffisiell norm ble vist eller antydet i Riksmålsvernets ordliste av 1950 og lansert med betydelig kraft i Riksmålsforbundets ordliste 1952. Ordlisten er senere kommet i flere utgaver, sjette og hittil siste i 1994.
Tre hovedforskjeller
Selv om mange riksmålsformer er blitt gjeninnført i bokmålet de siste 15–16 år, er det ikke skjedd noen grunnleggende forandring av normsystemet. Bokmålet rommer fortsatt både moderat og radikalt språkstoff, og derfor er forskjellen i valgfrihet stadig en hovedforskjell mellom bokmål og riksmål når vi ser på normene som helheter. (jf. begge punktene 2 ovenfor). En annen hovedforskjell, som ble særlig tydelig i 1959, er at bokmålet har et system med sideformer (klammeformer) som riksmålet ikke har. Når det i en bokmålsordliste står tjære [tjøre] og murer, -en, -e[r] betyr det forbud mot tjøre og mot flere murerer i lærebøker og statstjeneste, men valgfrihet mellom tjære og tjøre og mellom murere og murerer overalt ellers, f.eks. i elevarbeider. Systemet er altså mekanisk, det er ytre forhold – språkbrukssituasjonen – som bestemmer hva man har lov til å bruke. Riksmålet har ikke noe slikt system, og hvis noen form anbefales fremfor en annen, er det hyppighet, stil eller betydning som avgjør, f.eks. ved ordet stein/sten: Der er det valgfrihet når det er snakk om naturlig eller tilhugget stein, mens sten foretrekkes i figurlig betydning ("ha et hjerte av sten", "få stener for brød" o.l.) foruten i visse andre betydninger ("edle stener", "stenene i en frukt", "galle-, nyre-, tannsten o.fl."). Som antydet ovenfor er det også den hovedforskjell at bokmålet er en offisiell rettskrivningsnormal, for tiden fastlagt av Kulturdepartementet ved Norsk språkråd og påbudt i skole og statstjeneste. Riksmålsnormen er derimot uoffisiell, den fastlegges fra 1953 av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur og kan ikke påbys; den står der som en anbefaling.
Riksmål og moderat bokmål 1959
Når vi nå skal gå mer i detalj, ser vi naturligvis bare på forskjellene mellom riksmålet og det moderate bokmål, det bokmålet som nå i 1997 lyder slik: moren og datteren drev gården selv. I bokmålsrettskrivningen av 1959 ble enkelte påfallende former fra 1938 fjernet og altså forskjellene mellom riksmål og bokmål opphevet; f.eks. skulle drapelig og skjøtesløs igjen skrives med henholdsvis -b- og -d-. Videre ble det tillatt å skrive f.eks. gjøk igjen, og i en rekke svake verb med obligatorisk -a i fortidsformene i 1938 kom nå -et inn som likestilt form; det gjaldt især folkemålsord som kinne og lee. Endelig ble -et gjeninnført i noen svake verb hvor 1938-bokmålet hadde bare -de eller bare -te: dreiet, drønnet, fenget, menget, skjenket o.fl. Alt dette fjernet altså ulikheter.
Men forandringene som gikk den andre veien og helt eller delvis utelukket riksmålsformene, var viktigere. En rekke former som var fullt tillatt i 1938, ble nå forbudt i læreboknormalen og gjort til klammeformer. Det som i 1938 stod slik: sen el. sein, mel el. mjøl, bissel el. beisel, megle el. mekle osv., ble nå seende slik ut i ordlistene: sein [sen], mjøl [mel], beksel [bissel], mekle [megle]. (Klammeformsystemet er forklart ved tjære [tjøre] ovenfor). – Til dette kom noen bestemmelser som begrenset bruken av riksmålsformen der den egentlig var valgfri. I ordlisten stod f.eks. lav el. låg (men en tilleggsbestemmelse sa at låg var påbudt "i visse sammensetninger"; det var forbudt å skrive lavland i en lærebok). I ordlisten stod gård el. gard (men en tilleggsbestemmelse sa "helst gard om eiendom på landet"). – Endelig kom noen rent grafiske endringer som betydde forskjeller fra riksmålet: hvalp, hvirvel og hverken skulle skrives uten h, og i verb på -ere dannet av et substantiv som slutter på en dobbeltkonsonant, skulle dobbeltkonsonanten beholdes: fabrikk : fabrikkere, plass : plassere. Denne siste forandringen kom senere inn i riksmålsnormalen (5. utgave av ordlisten 1973). En systematisk og noe nær fullstendig oversikt over forskjellene mellom riksmål og moderat bokmål ble utarbeidet av Brynjulv Bleken og utgitt av Det Norske Akademi i 1973.
Riksmål og liberalisert bokmål 1981
Språkrådets liberaliseringsvedtak for bokmål ble godkjent av Stortinget i 1981. Det gikk ut på å tillate en lang rekke riksmålsformer som hadde vært helt eller delvis forbudt siden 1938 eller 1959. En enkelt, sluppet (av slippe), hadde vært ute av offisiell rettskrivning helt siden 1917.
Vi kan dele de liberaliserte formene i fem grupper: – For det første tillot vedtaket godt over 100 ordformer som hadde vært helt forbudt, f.eks. bjerk, bod, frem, glippe, syd, eller forbudt i lærebøker og statstjeneste, f.eks. dugg, fjær, gulv, lyve, mel, savne. – For det annet ble forbudet mot -en i bestemt form entall opphevet i ca. 400 ord, f.eks. boken, døren, gaten, klokken, solen. – For det tredje ble -ene tillatt i bestemt form flertall av noen få intetkjønnsord hvor -a hadde vært påbudt, f.eks. dyrene, garnene, trollene. – For det fjerde ble -et tillatt i fortidsformene av ca. 140 svake verb, f.eks. gruet, klippet, ranet, ruvet. Endelig ble det gjort klart at en som ubestemt artikkel skal være liktestilt med ei overalt, f.eks. en geit, og at samme prinsipp skal gjelde ved foranstilt eiendomspronomen: min/din/sin geit.
Siden 1981 har Språkrådet sluppet inn enda flere riksmålsformer, f.eks. ved at ben ble likestilt med bein og slukke/slukne med slokke/slokne i 1992 og at drog (latsabb), lompe og knøt (av knyte) ble offisielle former i 1996. Da ble også enkeltbestemt form av statsnavn tillatt, f.eks. Den tsjekkiske republikk.
I 1980-årene ble også riksmålsnormen justert. Det Norske Akademi gjorde en rekke mer perifere detaljvedtak som gav samsvar med bokmål, foruten at det i 1983 likestilte etter, farge, gruve (i egentlig betydning), hage, nemnd, snø og språk med de tradisjonelle formene efter osv. Dermed var det ikke lenger noen nødvendig motsetning mellom riksmål og bokmål i disse ordene.
De viktigste forskjellene finner vi nå i 1997 i et hundretall svake verb, hvor offisiell rettskrivning ikke tillater riksmålets -et i fortidsformene, f.eks. bleket, høvet, oversvømmet, samtykket, sløret, tæret. – Videre er det forskjeller i tallordene hvor riksmålet har syv, tyve og tredve med avledninger og sammensetninger, og ordenstall i brøkbetegnelsene fra og med trettendedel og oppover. Så er det selve "tellemåten" – riksmål enognitti mot bokmål nittien. – Det Norske Akademi er ikke så snar til å skrive fremmedord på norsk som Språknemnda og Språkrådet har vært. Riksmålsrettskrivningen har f.eks. clementin, genever, handicap, schäfer, souvenir og mange flere. – I en del folkemålsord retter riksmålet seg etter hvordan ordene stort sett skrives, f.eks. bånn, juge, køl, smalahove, mens bokmålet har mer etymologiske former og samsvarer mer eller mindre med nynorsk: bonn, ljuge, kol, smalehovud. – Endelig kan vi nevne et punkt som betyr mindre, men som mange legger merke til: Riksmålet har sammenskrivning som eneste mulighet (f.eks. ihjel, tilsammen) eller som valgfri form (f.eks. idag/i dag, ombord/om bord) i en del tilfeller hvor bokmålet bare har særskrivning.
HVORFOR BLE BOKMÅLET REFORMERT I 1981?
OLE MICHAEL SELBERG
I en artikkel skrevet for et nordisk publikum drøftet Einar Lundeby i 1954 bl.a. hunkjønnsformenes status i norsk, og beklaget at norsk språknormering var nødt til fjerne seg fra dansk og svensk på dette punkt: "Det fører ikke fram her å resonnere språksystematisk over hva som er mest rasjonelt; en er nødt til å bøye seg for den faktiske språktilstand." Slik kunne man – med full rett! – uttrykke seg hvis man så folkemålet, dvs. dialektene, som det egentlige nasjonalspråk i Norge. I landets dominerende skriftspråk var derimot "den faktiske språktilstand" i 1954 slik at det krevdes et iherdig og målbevisst språkstrev for å få avskaffet de tradisjonelle felleskjønnsformene. Av en gransking av språkbruken i ti romaner utgitt i 1957 fremgår at bare én av de ti forfatterne brukte hunkjønnsformer i noen særlig utstrekning (Egil Pettersen, Språknormering og forfatterne, 1993).
Myndighetene bøyde seg for "den faktiske språktilstand" i folkemålet da de i 1917 innførte hunkjønn i riksmålets substantivbøyning – men gjennomgående lot de nye hunkjønnsformene være valgfrie. De bøyde seg enda mer da de bare et snes år senere, i 1938, gjorde en stor del av 1917-rettskrivningens valgfrie hunkjønnsformene obligatoriske, til tross for at forventningen om at disse og andre folkemålsformer frivillig ville bli tatt i bruk av de skrivende så snart de ble tillatt, på ingen måte var blitt innfridd.
Reaksjonen mot 1938-rettskrivningen ble forsinket av krigen, men satte inn med full tyngde mot slutten av 1940-tallet, bl.a. med organisert motstand mot det radikale språket i skolebøkene ("Foreldrebevegelsen i språksaken"). Hele tiåret 1950–1959 var preget av bitter strid mellom tilhengere og motstandere av den styrte språklige tilnærmingen på "norsk folkmåls grunn". Konflikten hardnet til da myndighetene i 1951 opprettet Norsk språknemnd, mens man på riksmålshold stiftet "Foreldreaksjonen mot samnorsk". I 1952 utkom første utgave av Riksmålsforbundets ordliste, som straks ble tatt i bruk av størsteparten av den konservative presse, og i 1953 fikk den nå reetablerte uoffisielle riksmålsnormen sin normeringsinstans i Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Forliket i 1954 mellom myndighetene og "Foreldrebevegelsen i språksaken", som innebar at døren igjen ble åpnet for lærebøker med moderate former, dempet ikke motsetningene i nevneverdig grad. Et vitnesbyrd om hvor steilt frontene stod mot hverandre, var to "appeller" som i mai–juni 1955 ble trykt i Oslo-avisene. I den første gav 122 kjente kvinner og menn sin støtte til den offisielle språkpolitikken; i den andre (som var et svar på den første) anklaget 213 likeledes kjente navn myndighetene for å tvangsdirigere språket. Den nye læreboknormalen, som ble tatt i bruk i 1959, brakte ingen merkbar avspenning. Istedenfor å komme motstanderne av den forserte tilnærmingen i møte degraderte den en rekke alminnelige moderate former (f.eks. 'sen', 'mel', 'gulv', 'lyve') til sideformer, men opprettholdt ellers en så utstrakt valgfrihet at den – i likhet med rettskrivningen av 1938 – falt fra hverandre i en radikal og en moderat variant.
Sigurd Hoel hadde alt i 1952 skrevet: "Arbeiderpartiet trenger ikke noe annet og mere enn det at Foreldreaksjonen viser seg å være en virkelig folkebevegelse, før det endrer signaler." ("Frihet eller tvang i sprogsaken"). Den gamle radikaler fikk rett – selv om det skulle gå tolv år før motstanden mot tilnærmingspolitikken og mangelen på samsvar mellom den offisielle rettskrivning og normal skriftlig språkbruk var blitt en slik belastning at regjeringen måtte foreta seg noe. I januar 1964 nedsatte den en komité, under ledelse av professor Hans Vogt, med det mandat "å ta opp til drøfting heile språksituasjonen i landet og gjera framlegg om tiltak som komiteen meiner kan tene til å ta vare på og utvikle vår norske språkarv". I sin innstilling, avgitt i 1966, pekte komiteen på det prinsipielt uheldige i at former "som både har tradisjon i skriftspråket og er levende i litteratur og tale, utelukkes fra den offisielle rettskrivning", og konkluderte med å anbefale at Norsk språknemnd ble erstattet med et råd for språkvern og språkdyrking "på fritt grunnlag". Myndighetene fulgte anbefalingen. Det nye normeringsorganet, som fikk navnet Norsk språkråd, ble opprettet i 1971, og trådte sammen året etter. I motsetning til sin forgjenger, Språknemnda, var det ikke programforpliktet til å drive tilnærmingsstrev; det skulle bare "støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen", og samtidig "verne om den kulturarv som norsk skriftspråk og talespråk representerer". I tillit til de signaler myndighetene hadde gitt om en språkpolitisk kursendring, lot også riksmålsfløyen seg representere i det nye rådet, som i 1973 nedsatte et særutvalg til å arbeide med spørsmålet om en revisjon av bokmålet.
Einar Haugen tolker i sin bok Riksspråk og folkemål. Norsk språkpolitikk i det 20. århundre (1968), som utkom kort tid etter at Vogt-komiteen hadde offentligjort sin innstilling, komiteens understrekning av det uheldige i å forby tradisjonelle, fremdeles levende former som et tilsagn til riksmålsbevegelsen om en utvidelse av læreboknormalen "så at tradisjonelle riksmålsformer blir tillatt" (s. 232). Også riksmålsfolk synes å ha forstått komiteens formulering som et løfte om at riksmålet skulle inkluderes i det språk som var bokmålsseksjonens emne. Da særutvalget tok fatt på sin gjennomgåelse av rettskrivningen, viste det seg imidlertid at riksmålsrepresentantene var temmelig alene om en slik oppfatning.
Innholdet i det nye, "liberaliserte" bokmålet ble i hovedsak avgjort på Språkrådets årsmøte 26.–27. januar 1979. Bokmålsseksjonens medlemmer stemte først over et forslag fra Trygve Bull om å innlemme hele riksmålsrettskrivningen, på fem ord nær, i den offisielle normal. Etter at denne løsningen var forkastet med 11 mot 10 stemmer, ble det isteden votert over enkeltord. Sluttresultatet ble dermed summen av en lang rekke avstemninger, hvor utfallet til dels bar sterkt preg av tilfeldighet. Mens f.eks. 'rede' og 'dugg' ble godtatt med 11 stemmer mot 10, ble 'syv' og 'sne' forkastet med samme stemmetall. Mange riksmålsformer ble overhodet ikke lagt frem for rådet til avstemning.
De endringer årsmøtet vedtok, innebar at motsetningen mellom bokmålsnormalen og utbredt skriftlig språkbruk ble betydelig redusert – men ikke eliminert. Det "liberaliserte" bokmålet avvek fortsatt fra normale standardspråk på to viktige punkter: 1) det inkluderte en rekke folkelige former uten (godt) grunnlag i skrifttradisjon og standardspråk; 2) det ekskluderte en rekke former som hadde et slikt grunnlag. Mens 'klokka sju' før hadde vært det eneste riktige, ble det nå også tillatt å skrive 'klokken sju', men derimot ikke 'klokken syv' eller 'til syvende og sist' – til tross for at det fremdeles skulle være full adgang til å skrive om 'grøne tynner' istedenfor 'grønne tønner', også i lærebøkene.
Språkrådets liberaliseringsvedtak utløste sterke reaksjoner fra tilhengerne av tilnærmingspolitikken. Bl.a. sendte 49 lærere i norsk språk ved universiteter og høyskoler et brev til departementet, der de protesterte mot de fleste av de foreslåtte endringene. Aksjonen avfødte et "motbrev" fra 160 vitenskapelige tjenestemenn ved samtlige norske universiteter, som støttet språkrådsvedtaket.
Den 1. juni 1981 vedtok Stortinget enstemmig Språkrådets forslag til ny offisiell rettskrivning for bokmål. Myndighetene hadde nok en gang bøyd seg for "den faktiske språktilstand"
– denne gang ikke i folkemålet, men i det dominerende skriftspråk! Etter i en årrekke å ha tegnet skriftspråkskartet slik den mente det burde være, i håp om at terrenget ville følge etter, ble den statlige normeringen omsider nødt til å tilpasse kartet til terrenget – iallfall et stykke på vei.
Når bokmålet i 1981 gjeninnførte en mengde tradisjonelle, men fremdeles fullt levende former, skyldtes det først og fremst at 1938-rettskrivningen hadde tatt på forskudd en utvikling som uteble. For å fremskynde nasjonens språklige samling hadde den normert foregripende, dvs. i strid med dominerende skriftlig språkbruk, uten å bry seg om at "for å bli godkjent som skriftlig norm må et uttrykk være i alminnelig bruk hos de skrivevante" (Finn-Erik Vinje). Da spriket mellom de offisielle rettskrivningsreglene og faktisk skriftlig språkbruk etter hvert gjorde det klart at forsøket på å forsere en sammensmelting mellom bokmål og nynorsk hadde mislykkes, var det bare et tidsspørsmål når rettskrivningen måtte endres.
At liberaliseringen også skapte større samsvar mellom den offisielle rettskrivningen og det talte riksmål, er i denne sammenheng av underordnet betydning. Det beror på en misforståelse når det i en språkhistorie for den videregående skolen hevdes at 81-reformen hadde "same grunnlag som den første språkreforma i vårt hundreår: Skriftspråket skulle rette seg etter det 'danna' talemålet i samtida." (A. Torp, B.H. Dahl, I. Lundeby, Språklinjer, 1991, s. 146).
PRØVER AV LESEBOKSPRÅKET
For å vise utviklingen i rettskrivningen de siste hundre år omtrent tar vi med et stykke på hvert mål fra lesebøkene, slik de har vært gjengitt i de forskjellige utgaver opp til våre dager.
Først kommer et stykke fra "Vesleblakken" av Jacob B. Bull slik det står i Bulls egen form i "Skisser" 1891:
Det var midtvinters og knagende koldt. Inde var alle Ruder fast tilfrosne, somme med æventyrlige Roser, hvor det rødgule Solskin leged og brød dæmped igjennem, andre med tæt, graa, lubben Frost, som ikke slap nogen Straale ind uden der, hvor vi Børn havde moret os med at smelte runde Huller ut efter alle Fingertopper for at kige ud i Vinterglæden. Thi derude var der som et Hav af Lys. Himlen staalblaa og dirrende af Sol; den frosne, ryre Sne tindrende hvid med skarpe, blaalige Skygger efter Skigaarder og Busker, Spurvene langs alle Møner og i Flokke paa Laavbroerne som store, graabrune Nøster af løs Uldtraad og alle Mennesker hurtige i Gangen og rimfrosne efter Aandedrættet.
Og bortved Præstegaardsbækken havde vi i disse Dage drevet vor Lek. Der havde der laget sig Istapper og fantastiske Hvælvinger, hvor vi leked Hus og laa og indbilte os, at vi havde det godt og varmt; der var der frosset bulket Is og underlige Figurer i Smaastrygene, med Revner, hvorigjennem vi saa det sorte, hemmelighedsfulde Vand dybt nede og hørte det mumle og fortælle, naar vi lagde Øret nedtil.
I Nordahl Rolfsens lesebok 1896:
Det var midtvinters og knagende koldt. Himmelen var staalblaa og dirred af sol; den frosne sne tindred hvid med skarpe blaalige skygger efter skigarder og busker, spurvene sad langs alle møner og i flokker paa laavebroerne som store graabrune nøster af løs uldtraad, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne efter aandedrættet. Og bortved Prestegaards-bækken havde vi i disse dage drevet vor leg. Der havde det laget sig istapper og hvælvinger, hvor vi legte hus, og laa og indbildte os, at vi havde det godt og varmt; der var det frosset bulket is og underlige figurer i smaastrykene, med revner i, som vi saa det sorte, hemmelighedsfulde vand igjennem, dybt nede, og hørte det mumle og fortælle, naar vi la øret nedtil.
I Nordahl Rolfsens lesebok 1909 (1907-rettskrivning)
Det var midtvinters og knakende koldt. Himmelen var staalblaa og dirret av sol; den frosne sne tindret hvit med skarpe blaalige skygger efter skigarder og busker, spurvene sat langs alle møner og i flokker paa laavebroene som store graabrune nøster av løs uldtraad, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne efter aandedrættet. Og bortved Prestegaards-bækken hadde vi i disse dage drevet vor lek. Der hadde det laget sig is-tapper og hvælvinger, hvor vi lekte hus og laa og indbildte os at vi hadde det godt og varmt; der var det frosset bulket is og underlige figurer i smaastrykene, med revner i, som vi saa det sorte hemmelighetsfulde vand igjennem, dypt nede, og hørte det mumle og fortælle naar vi la øret nedtil.
I Nordahl Rolfsens lesebok, Byutgave 1920 (1917-rettskrivning med "moderate former"):
Det var midtvinters og knakende koldt. Himmelen var stålblå og dirret av sol; den frosne sne tindret hvit med skarpe blålige skygger efter skigarder og busker, spurvene satt langs alle møner og i flokker på låvebruene som store gråbrune nøster av løs ulltråd, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne efter åndedrettet. Og bortved prestegårdsbekken hadde vi i disse dager drevet vår lek. Der hadde det laget sig istapper og hvelvinger, hvor vi lekte hus og lå og innbilte oss at vi hadde det godt og varmt; der var det frosset bulket is og underlige figurer i småstrykene, med revner i, som vi så det sorte, hemmelighetsfulle vann igjennem, dypt nede, og hørte det mumle og fortelle når vi la øret nedtil.
I Nordahl Rolfsens lesebok 1939 (1938-rettskrivning med "radikale" former):
Det var midtvinters og knakende kaldt. Himmelen var stålblå og dirra av sol; den frosne snøen tindra kvit med skarpe blålige skygger etter skigarder og busker, spurvene satt langs alle møner og i flokker på låvebruene som store, gråbrune nøster av laus ulltråd, og alle mennesker var snøgge i gangen og rimfrosne etter åndedrettet. Bortmed prestegardsbekken hadde vi drevet leiken vår disse dagene. Der hadde det laga seg is-tapper og hvelv, og vi leikte hus der og lå og bilte oss inn at vi hadde det godt og varmt; det hadde frosset bulket is og underlige figurer i småstryka, med revner i, som vi så det svarte, gåtefulle vannet igjennom, djupt nede, og hørte det mumla og fortalte når vi la øret nedtil.
RADIKALT BOKMÅL – EI TAPT SAK?
LARS S. VIKØR
Det er vanlig å si at det radikale bokmålet i praksis ikke fins, og det er i en viss forstand sant. Det fins inga separat normert målform som heter radikalt bokmål. Sia 1938 har vi hatt "bokmål med moderate former" og "bokmål med radikale former" eller "tilnærmingsformer". Vedtaket i Oslo skolestyre i 1939 om å foretrekke bøker med tilnærmingsformer i skolen skapte grunnlag for en egen varietet som kunne kalles radikalt bokmål. Men denne varieteten fikk aldri noe bruksgrunnlag utafor skolen; sjøl om det ei tid blei brukt mer av radikale former enn seinere, så blei det bare tilfeldige utvalg, og så snart tendensen i lærebøkene snudde fra 1954, falt denne varieteten tilbake igjen. Seinere tiders radikale bokmål har vært basert på individuelle utvalg av radikale former.
Det radikale bokmålet har hele tida hatt tre hovedproblem, som henger nøye sammen med hverandre:
1 ) Det er et resultat av den såkalte samnorsklinja, men samtidig står det i motsetning til denne linja. Samnorsklinja forutsetter nemlig at det radikale bokmålet skal være et overgangsfenomen, et språkpolitisk instrument som bare skal eksistere midlertidig, ikke et mål (verken i betydninga "målsetting" eller "språk") i seg sjøl. Riktignok fikk det en noe annen funksjon på syttitallet. Da skulle folkemålsformene i bokmålet brukes bevisst som miljøskildrende virkemidler (slik det for så vidt også hadde vært før) og ikke minst som allmennpolitisk signal. Men fremdeles var det radikale bokmålet bare et middel – et uttrykk for en ideologi, som kunne legges bort når ideologien ikke var aktuell lenger.
2) Det har aldri vært kodifisert som et sammenhengende normsystem med klare grenser mot konkurrerende system. Det har altså hatt – for å si det mildt - ei diffus normering. Ideologien bak det har særlig etter 1970 – men for så vidt også før - vært reint liberalistisk: det skulle ikke være mer enn et forråd av former der enhver kunne plukke etter egen lyst.
3) Det har aldri vært oppretta egne institusjoner eller organisasjoner for å dyrke det og spre kjennskapen til det og bruken av det, og dermed utvikle ei identitets- og tilhørskjensle til det. For eksempel har den nære tilknytninga til folkemålet på Sørøstlandet aldri ført til et bevisst strev for å gjøre det til et regionalt identitetsmerke med den mobiliserende effekten det kunne ha fått.
Betydninga av dette ser vi om vi sammenlikner med nynorsken. Den blei kodifisert som et eget språk med klare grenser mot bokmålet, et effektivt uttrykk for ei brei kulturrørsle som fikk solid fotfeste i bestemte regioner og dermed kom til å uttrykke identiteten til disse regionene. Det blei bygd opp en egen infrastruktur med litteratur og presse, undervisningsvesen og språkrøktsorgan og et vidt bruksområde. Den blei internalisert av tilstrekkelig mange til at den kan kalles et levende språk med egne stilnormer, ikke avleda av de som fans i bokmålet, og det blei stilistisk differensiert slik at det kunne brukes i alle stillag inklusive det nøytrale eller umarkerte. Dette kom ikke av seg sjøl: Nynorsken har måtta kjempe mot å bli bundet fast i fjøset og reservert for naturen, bygdelivet og lyrikken. Men den kampen har vært suksessfull, i alle fall i det store og hele. Alt dette kommer av at nynorsken hele tida har vært et mål i seg sjøl for brukerne sine, og det har vært akseptert at den krevde lojalitet og innsats. Den sterke språkviljen og viljen til seriøst og hardt språk- og kulturarbeid som nynorskfolk alltid har hatt, har sørga for ei seig motstandskraft mot det veldige presset og den sosiale diskrimineringa som nynorsken har vært utsatt for.
Press og diskriminering har også i høy grad ramma det radikale bokmålet, og det har lenge vært trengt tilbake i bruken. "Storhetstidene" på førti-/femtitallet og syttitallet var bare blaff. Spørsmålet er om den diffuse normeringa uunngåelig måtte føre til dette resultatet. Noe effektivt sosialt forsvar for denne målforma har aldri vært etablert. Derfor er den forblitt sterkt stilistisk markert hos folk, som "feil" eller i beste fall noe sært, også hos de mange som snakker et språk som nærmest er et muntlig radikalt bokmål.
Så er vel det radikale bokmålet ei tapt sak'? Sannsynligvis er denne konklusjonen for bastant. Folkelig bokmålsnært talemål – altså et talemål som ikke er dialekt, men avslepet i / riksspråksretning, men likevel beholder de sentrale folkelige markørene (a-endinger o.1.) ligger tett opp til den skriftforma som kalles radikalt bokmål, og i tale er denne språkforma slett ikke stilistisk markert lenger, eller langt mindre enn for noen tiår sia. Og når det gjelder det skriftlige, er radikale former ikke så sjeldne om vi ser på den mindre formelle språkbruken. Det fins også brukstradisjoner for radikalt bokmål i landsdeler som ligger langt nok unna Oslogryta, som Trøndelag og Nord-Norge – og da ikke som partipolitiske markører, men mer som regionale. I visse fagmiljø, som landbruksmiljø, fins det trulig også slike brukstradisjoner. Men de er sjelden eller aldri nærmere undersøkt av de språkpolitiske radikalerne som oftest hører heime i filologkretser, og slett ikke av Språkrådet.
Jeg vil verken svare ja eller nei på spørsmålet i tittelen. I stedet vil jeg skissere et "scenario", og så får det være opp til de leserne det er mynta på om det bare er reine fabuleringer eller tanker til inspirasjon.
Skal det radikale bokmålet ha noen framtid, må de som ønsker å bruke det, innse at de har bare seg sjøl å stole på, og begynne å arbeide systematisk og organisert for å konsolidere det som en egen språkvariant med en rimelig fast normal, helst basert på de brukstradisjonene som fins, ikke på et mekanisk forsvar av former som bare fins i ordlistene og aldri har kommet i bruk. En må ta utgangspunkt i at det er talemålsnært skriftspråk en vil arbeide fram, ikke nedskrevet talespråk. De formene og formtypene en vil satse på, må en kodifisere i en egen "normal" eller "målform" for å innarbeide dem i bruk. Denne målforma må normeres ut fra brukernes egne premisser, ikke med noe sideblikk på nynorsk eller ei tradisjonell samnorsklinje.
En må bygge opp en egen kultur rundt målforma, og en infrastruktur for spredning og tradering. En kan gjerne satse på å knytte den til en regional identitet for de bokmålsbrukende landsdelene som på andre områder enn skriftspråket ønsker å svekke Oslo Vest-dominansen – det er vel to sammenhengende områder som er aktuelle, nemlig "flat-Østlandet" og Sørlandet på den eine sida, Trøndelag og Nord-Norge på den andre. Ei felles målform med ei avgrensa valgfrihet av typen hvit – kvit burde det være mulig å komme fram til – men det er viktig at en ikke blir surrende i endeløse debatter om enkeltformer. En må kunne samles om lojalitet til det radikale bokmålet som målform. Slik kan en skape en følelse av fellesskap, ansvar og lojalitet som kan styrke den mot den motstanden som garantert vil komme fra begge de tradisjonelle målleirene. Den må innarbeides i ulike stilslag og i miljømessig nøytral språkbruk. Ei slik samling og synliggjøring av radikalt bokmål-brukere som gruppe vil kanskje til og med vise at det ikke er så få av dem som vi trur – nå som de sitter i hver sin krok og pusler med sine private normaler uten forpliktelser til noen kant. Og så må det skrives mange og gode tekster på det, så gode at folk vil lese dem for sin egen skyld. Bare slik kan målforma bli kjent og tilvent for vanlige folk, og først da blir det i stadig mindre grad en byrde og et offer å bruke den i alle sammenhenger. Da får nye og unge språkbrukere også forbilder å rette seg etter innafor det radikale bokmålet, og stigmatiseringa av folkelige former i skrift vil minske sterkt nok til at de også vil sikre seg varig høy status i tale.
Dette kan virke som rein utopi. Det store spørsmålet er sjølsagt hvor sterk viljen er i de relevante miljøa. De kan ikke vente særlig forståelse i de tradisjonelle normeringsorgana, verken offentlige eller private. Først må de bygge opp en egen styrke, og dermed skape en realitet som disse og de tradisjonelle (riksmålsorienterte) språkbrukermiljøa rett og slett må akseptere som et faktum. Først deretter kan de kreve offentlig og sosial anerkjennelse.
Språknytts redaksjon bad meg skrive ut ifra følgende spørsmål: Hvorfor har radikalt bokmål/samnorsklinja hatt liten framgang? Det vil alt ha gått fram at jeg ikke setter likhetstegn mellom disse to begrepa. Hvor blir det så av samnorsklinja oppi dette?
Samnorsken hører til framtida. Den kommer gjennom ei langsom integrering av språkkjensla i de ulike regionene. Å forsere den fram gjennom normeringstiltak som skulle styre bruken i ei viss retning har ikke vært noen suksess, men slik kan det også gå med forsøka på å instituere ei varig språkkløyving. Det ser ut til at talemålet vokser i retning av et østlandsprega folkemål som ligger nær det radikale bokmålet (jf. den ekspansive krafta til "lavkøbenhavnsk" i Danmark og tilsvarende fenomen i andre land). Men skriftspråket går i retning av ei konsolidering av et moderat-konservativt bokmål og et halvradikalt nynorsk som blir stadig mer bokmålisert i uttrykksmåten. Skal vi få den talemålsnære samnorsken som samnorskfolk gjerne sier de går inn for, er den stilistiske nøytraliseringa og allmenngjøringa av det radikale bokmålet som skriftspråk en helt nødvendig forutsetning. Og den må ta et par generasjoner. Det fins altså ingen snarveg til samnorsken.
HVOR GÅR BOKMÅLET I FRAMTIDA?
ARNE TORP
Når en skal skrive om et emne som dette, er det viktig å skille mellom den utviklinga en ser som den mest ønskelige og den en regner som den mest sannsynlige. Å si hva en ønsker seg i framtida, er ikke særlig vanskelig, å spå hva som faktisk vil skje, er noe ganske annet. En kan likevel ikke se bort fra at ens personlige ønsker vil påvirke spådommen i den ene eller andre retning. Dessuten vil det utvalget av fenomener som blir tatt opp, nødvendigvis bli prega av forfatterens personlige interesser.
Med disse forbeholda in mente skal jeg nå driste meg til å legge fram noen tanker om utviklinga av bokmålet i de neste tiåra.
Talemålet
Noen vil kanskje mene at et slikt avsnitt ikke hører heime her, ettersom bokmålet jo er et offisielt normert skriftspråk, mens vi ikke har noe offisielt normert talemål her i landet. Trass i at dette utvilsomt stemmer, er det like fullt et faktum at ganske mange, og stadig flere, snakker noe som med god grunn kan kalles bokmålsnært, spesielt dersom en ikke oppfatter bokmål altfor snevert som bare "moderat" bokmål eller riksmål. Denne utviklinga skjer først og fremst på Østlandet, der det mange steder i dag ser ut til at de tradisjonelle lokale dialektene, som til dels ligger ganske fjernt fra bokmål, i løpet av en generasjon eller to kan komme til å bli erstatta mer eller mindre fullstendig av et sterkt osloprega talemål. I så fall innebærer det sjølsagt at tallet på dem som har et bokmålsnært språk som sitt naturlige talemål, vil stige betydelig. Men det betyr samtidig at grensene mellom "talt bokmål" og "dialekt" vil kunne bli enda mer diffuse enn de er i dag. En slik utvida talemålsbasis for bokmålet vil etter mitt syn også med tida kunne få betydelige konsekvenser for det skrevne bokmålet, som jeg straks skal gå nærmere inn på.
Skriftspråket
Den omtalte utviskinga av det tidligere ganske skarpe skillet i talemålet mellom standardspråk og dialekt trur jeg er et fenomen som med tida vil slå ut også i skriftspråket. Et symptom i så måte er at Norges største avis, Aftenposten, i løpet av de siste åra har tatt inn en hel del former som inntil nylig ble regna som "vulgærsprog", f.eks. etter, nå, snø og språk, som i dag er klart vanligere der enn de tradisjonelle riksmålsformene efter, nu, sne og sprog. Det må bety at redaksjonen i dag regner de sistnevnte formene som forelda både i tale og skrift og da kan en trygt gå ut fra at de fleste andre mener det samme!
Likevel er det sjølsagt et faktum at både Aftenposten og det aller meste av pressa ellers bruker det en må kunne kalle et (til dels svært) moderat bokmål. Dersom en ser på hva "vanlige folk" skriver, får en derimot ofte et ganske annet inntrykk. Og det blir i dag produsert ganske formidable mengder skriftspråk av mer privat karakter, f.eks. skriftlige skolearbeid av ymse slag, diskusjoner på Internett, e-postbrev m.m. Her dreier det seg for en stor del altså om ganske nye skriftspråklige sjangrer av stort sett svært "folkelig" karakter – dvs. tekster produsert av folk med lite tradisjonell skriftspråklig erfaring.
At den slags skriftspråk kan være fullt av ulike slags reint formelle feil, er velkjent, men en god del av det har dessuten mye sterkere talemålspreg både i ord- og formvalg enn mer offisielt skriftspråk – dette er noe som bl.a. mange lærere kan bekrefte. Dette "grasrotskriftspråket" trur jeg kan bli ei viktig kjelde til forandring også av den offentlige språkbruken i framtida. Akkurat som avstanden mellom ulike slags talemål ganske sikkert vil bli mindre i framtida, trur jeg også de formelle skillene mellom ulike skriftlige sjangrer vil dels bli mindre, dels etablere seg på andre måter enn i dag.
På bakgrunn av disse generelle betraktningene skal jeg nå prøve å si litt konkret om hvert av punktene ortografi, ordformer og bøying, syntaks og stil. Av disse ligger de to siste klart i utkanten av det Språkrådet vanligvis steller med, mens de tre første er sentrale.
Ortografi
Jeg har inga tru på radikale ortografiske reformer i framtida, som oppheving av skillet mellom og og å, eller nyregulering av skrivemåter som nd/nn og ld/ll ( f.eks. sand/sann, smell/kveld).
Den eneste ortografiske nyskapning jeg kan tenke meg i overskuelig framtid, er endringer i den såkalte konsonantforenklingsregelen; regelen som bl.a. er ansvarlig for at det i dag er korrekt å skrive fullt (av full), men ikke fyllt (av fylle), det skal hete fylt. Denne regelen er nemlig (nest etter og/å) et av de største ortografiske problemene vi har.
Grunnen til at jeg trur ei justering av reglene for enkel- og dobbelskriving av konsonant ville kunne ha visse sjanser for å vinne fram, er at skrivemåter som blokkere, plassere, trafikkere osv., i dag er allment godtatt av alle, trass i at de først ble innført i 1959; før den tid var det blokere, plasere og trafikere som var de eneste korrekte skrivemåtene. Andre ortografiske endringer fra 1959 har derimot hatt langt vanskelige for å slå gjennom, f.eks. er "forbudte" hv-former som hverken og hvalp fremdeles vanlige.
Ordformer og bøying
I dagens bokmål kan en som kjent i veldig mange tilfeller velge mellom to forskjellige jamstilte former av det samme ordet, f.eks. ren/rein, grøt/graut, fram/frem, nu/nå, bjerk/bjørk, mel/mjøl, dyp/djup, regne/rekne, vann/vatn, osv. I andre tilfeller står valget mellom ei såkalt sideform eller [klammeform] og ei hovedform, f.eks. [røk]/røyk og høst/[haust].
Etter mitt syn vil de formene som i dag er klammeformer, ha små sjanser i framtida, og det gjelder både de konservative som [røk] og de radikale som [haust]. Når det gjelder de jamstilte formene, trur jeg derimot det vil være vesentlig for deres framtidige skjebne hvilken status de har i norsk talemål. De formene som er vanlige i sørøstnorsk, enten i såkalt dannet østnorsk eller i folkelig oslomål, trur jeg vil ha gode sjanser for å overleve, mens de som bare brukes i andre landsdeler, vil ligge tynt an i det lange løp. Av eksemplene ovenfor vil det da gjelde i alle fall rekne og vatn, trass i at disse formene er brukt vidt og bredt ellers i landet. Av de konservative jamstilte formene er jeg nokså sikker på at f.eks. adverbet nu snart vil forsvinne, da det også er marginalisert (derimot ikke substantivet et nu).
Når det gjelder bøying, er det vel først og fremst a-formene som vil være det store spørsmålet. De a- formene som helt tydelig er kommet for å bli, er hunkjønn bestemt form entall i ord som kua, øya, bygda, boka (her nevnt etter antatt fallende bruksfrekvens i dagens bokmål), i intetkjønn bestemt form flertall av f.eks. barna og be(i)na. Hvor mange a-substantivformer bokmålet vil få i framtida, trur jeg derimot er et åpent spørsmål. Jeg er likevel nokså sikker på at a-former i entall aldri vil bli gjennomført i alle de ord som er hunkjønnsord i nynorsk, og jeg trur heller ikke a-endelsen har noen som helst sjanse i flertall av intetkjønnsord som ender på -e (eplene, møtene, ikke epla, møta). Dessuten er jeg i tvil om hvor mange andre hunkjønnsformer enn akkurat a-endelsen som vil slå gjennom. Jeg er altså sikker på at formen øya har framtida for seg, men mer uviss på ei lita øy – her er også en liten øy tenkelig som framtidsform. Og øya vil sikkert bli omtalt som den – ikke hun eller [ho].
I fortid av svake verb oppleves a-former som kasta tydeligvis fremdeles som "radikale" i skriftlig bokmål. Både han kastet boken og han kastet boka er derfor "normalt" bokmål i dag, mens han kasta boka er radikalt.
Dette synes jeg er overraskende av minst to grunner: For det første trur jeg ikke den forskjellige behandlinga av a-former i substantiv og verb reflekterer et tilsvarende skille i bokmålsnært talemål. For det andre svarer endelsene -et og -a stort sett til hverandre innafor systemet av svake verb, mens dette jo ikke er tilfellet med -en og -a i entall av substantiv; det heter jo aldri f.eks. han kasta steina. Det vil altså si at det er mer "komplisert" å bruke a-former i substantiv enn i verb – i verba er nemlig -et og -a morfologisk sett likeverdige endelser.
Jeg trur derfor at a-formene med tida vil kunne slå gjennom også i svake verb, og da på brei front, og ikke bare i enkelte isolerte former med slangpreg, som deppa (= deprimert) og frika, som også i dag er nærmest obligatoriske.
Endelig trur jeg det bare er et tidsspørsmål når fortidsformer som røyk og brøyt vil bli offisielt godkjent i bokmål; de er nemlig alt i dag ganske vanlige i skrift og er snart enerådende i talemålet i alle norske byer (bortsett fra Bergen).
Syntaks og stil
Det er velkjent at den stilistiske avstanden mellom skrift og tale har minka enormt i løpet av de siste hundre åra. Mye av det som gjaldt som normal sakprosastil i norsk-dansk på 1800-tallet, ville i dag ikke en gang passere som kansellistil. Dette er for øvrig ikke spesielt for norsk bokmål; alle europeiske skriftspråk har gått gjennom mye av den samme utviklinga. Men det er sannsynlig at utviklinga har gått raskere og er kommet lenger hos oss, fordi bokmålet har hatt konkurranse fra nynorsken, der det uttalte stilidealet for skrifta alltid har vært "den naturlege seiemåten i norsk folkemål". Personlig trur jeg dette idealet har hatt atskillig å si også for den stilistiske "folkeliggjøringa" av bokmålet. Det er i dag nemlig ikke bare mulig, men også helt normalt å ordlegge seg like talemålsnært på bokmål som på nynorsk.
Vi ser også stadig vekk at konstruksjoner og uttrykk som tidligere ble regna som barnespråk eller språkfeil, vinner terreng. Det er ikke lenge siden såkalt sin-genitiv gjaldt som barnespråk både i tale og skrift på Østlandet; i dag kan en derimot ikke bare høre, men også lese uttrykk som hvem sitt hus? eller Marx sine verker sjøl i den mest skriftspråklige stil. Uttrykk som ruta knuste eller hun har tenkt til å ta selvmord, som vi i min generasjon ut fra vår språkfølelse ville bedømme som språkfeil, registreres neppe som avvikende i det hele tatt av yngre mennesker i dag.
Nye uttrykksmåter dukker stadig opp i talemålet, og med det nære forholdet mellom skrift og tale som vi har hatt og har i vårt land, er jeg lite i tvil om at de fleste syntaktiske nyskapinger uten videre vil bli akseptert også i skrift, dersom mange nok blir fortrolige med dem i talemålet. Nettopp denne stadige strømmen av nye uttrykk og konstruksjoner vil samtidig sørge for at språket til enhver tid vil ha et forråd av stilistiske varianter å velge mellom: Når gamle "normalspråklige" uttrykk blir gammeldagse fordi tidligere slangprega uttrykk blir "normaliserte", vil det alltid dukke opp nye slanguttrykk som sørger for påfyll "nedenfra". Et språk der slikt ikke lenger skjer, ville være et dødt språk, og den skjebnen er det heldigvis små utsikter til at norsk vil lide i overskuelig framtid.
BOKMÅLET OG DEN SKJØNNLITTERÆRE FORFATTEREN
ATLE NÆSS
Boktitler kommer ikke uten videre. De fleste – i alle fall av mine – må pirkes fram, graves opp eller vokse ut av lange diskusjoner med konsulenter, redaktører og andre som har tålmodighet nok til å interessere seg for saken.
Men i noen sjeldne, lykkelige tilfeller gir de seg selv. Som da jeg skrev en roman om den aldrende Henrik Ibsens ulmende august- og septemberuker med Emilie Bardach i Gossensass – den måtte jo bare hete Seinsommer.
Eller ... måtte den egentlig det? Det var likevel noe der som ikke lød bra, en falsk tone skar inn i den tilsynelatende perfekte samklangen av årets og livets faser.
Enhver forfatter med et reflektert forhold til sitt språklige medium vil sikkert tidvis være villig til å sverge på at nettopp hans eller hennes språk er det mest seigt gjenstridige noen levende eller død skribent har vært tvunget til å bakse med. Slik må det være, siden skriving faktisk er et vanskelig fag.
Den handlingen, de personene, landskapene, forelskelsene som langsomt toner fram på en manusside, har ingen realitet utover det språket de møysommelig er karvet ut av. Litteraturen skiller seg neppe fra annen skapende kunst når det gjelder dette. Jeg antar billedhoggeren banner over gjenstridig marmor, mens maleren rister oppgitt på hodet over at fargene nekter å blande seg til akkurat den nyansen han ser med sitt indre øye.
Men språket er mer sammensatt enn stein eller pigmenter. Det er et medium for kunstnerisk odling og samtidig en offentlig allmenning. Ordene er verken rene eller uskyldige, de er finslipte eller nedslitte av et helt språksamfunns dagligbruk.
Som sagt, å skrive godt er vanskelig overalt. Xhosa og hindi driver sikkert sine forfattere til stadig fortvilelse. Språk har mange elementer, og all skriving er et kontinuerlig valg mellom disse elementene. Men kanskje er det nokså spesielt for norsk bokmål at det er så vanskelig å definere en mest mulig nøytral mellomstil, at man stadig butter mot morfologiske og ortografiske snublesteiner når man leter etter et standardspråk som man kan skrive seg inn i eller bryne seg mot. Selvsagt er ikke noe språk nøytralt og uskyldig, men islendingen kan i det minste skrive bein og svensken ben uten å kjenne vekten av to hundre års konfliktfylt sosialhistorie klemme over tastaturet.
Bokmålet er noe så paradoksalt merkelig som et tradisjonsrikt kulturspråk uten en fast tradisjon. Det fremste kjennetegn er den vaklende normalen, i mer positive ordelag omtalt som "valgfriheten". For mang en noenlunde reflektert ordbruker er slalåmløpet mellom de valgfrie formene en balanseøvelse av dimensjoner, som ikke sjelden ender i keitete sprell og uelegante fall.
Men er det ikke bare å velge det som faller "naturlig"? Kanskje er det betegnende for nivået på en del av norsk språkdebatt at man ikke sjelden hører dette ordet – påstander om at den ene eller andre skriftspråksformen faller "naturlig" for den og den. Dette er i beste fall slapp metaforikk, i verste bevisstløs argumentasjon – for skriftspråk er selvsagt ikke natur, men konvensjon. Når jeg foretrakk bokmålsformen "sein", hadde det lite med min natur å gjøre, men desto mer med geografisk, kulturell og politisk tilhørighet, med hele den sosiale arv som ethvert språklig element trekker med seg.
Nettopp derfor oppstod problemet med Ibsens seinsommer. Akk, om enn diftongen var aldri så talemålsnær og politisk korrekt, den ble klemt til jorden under trykket fra Ibsens samlede verker og vissheten om at dette dreide seg om forrige århundre. Romanen fikk under tenners gnissel navnet Sensommer.
Siden språket er en allmenning, kan ingen skribent forlange eksklusiv enerett på sitt utrykksmiddel. Men bokmålsforfatteren strever kanskje mer enn andre kolleger for å holde fast på den teigen man nå har skaffet seg en viss hevd på å bruke. Det kommer så mange andre tråkkende, og de kommer fra alle kanter!
Men er ikke valgfriheten samtidig en fordel og en styrke? Åpner den ikke for et vidt spektrum av nyanser, og for muligheten til å "lade" språket med assosiasjoner på en underforstått og diskret måte?
Jo visst, men dette er utenverker. Hvis bokmålet har noen virkelig fordel, må det være dets vaklende umedgjørlighet, den ru motstanden valgfriheten yter forfatteren – altså nøyaktig det samme fenomenet som utgjør dets ulempe.
Et av paradoksene ved å være skjønnlitterær forfatter er nemlig følgende: Når man har slitt seg fram til en form som fungerer, må man deretter betrakte den med ytterste skepsis, og aller helst kaste den fra seg igjen. Hvis ikke, skriver man fort den samme boka om og om igjen, noe litteraturhistorien er full av triste eksempler på. Ethvert skjønnlitterært prosjekt verd å satse livet sitt på, er et nytt territorium å erobre. Form er naturligvis noe langt mer enn språkform. Likevel kan kampen mellom sein og sen, boka og boken fungere som en påminnelse om å tenke gjennom hvordan man skriver – for nå ikke å nevne at kvinnen/kvinna heva/hevet/hevde handa/ hånda /handen/hånden. Bokmålet tilbyr her 24 variasjonsmuligheter når det gjelder å beskrive en handling med tre ord. I en slik labyrint burde veikryssene være så mange at de tjente som en advarsel mot å gå opp igjen gamle spor, stivne i en konvensjon så ubevisst at man mistar den for "natur".
Mye tyder likevel på at slike betraktninger om bokmålet mest er en sak for min egen, middelaldrende generasjon, vi som har opplevd om ikke Krigen, så i alle fall krigen om språkformene. For et års tid siden fikk jeg følgende spørsmål av en 20-åring med visse skriveambisjoner: "Hva er nå den konservative formen igjen – er det frem eller fram?" Av de 24 måtene damen ovenfor kunne løfte neven på, ville jeg måtte avvise minst halvparten som stilblanding. Yngre språkbrukere har et langt mer pragmatisk – eller kanskje postmoderne - forhold til dette, om min erfaring som litterær konsulent er noe å bygge på. I mange manuskripter, og ikke bare i de dårligste, blandes det jeg ville kalle "radikale" og "konservative" former nokså fritt, fordi skribenten "synes det låter best sånn".
Og det kan jo være like bra, hvis denne låten ikke lenger virker umusikalsk verken på teig eller allmenning. Kanskje bokmålets utvikling går mot et stadium der tradisjonsløsheten blir sin egen eklektiske tradisjon, der kvinnen resolutt heva hånden, og der Ibsen uten videre kan nyte sin seinsommer.
KAMELEONER I OG UTENFOR BOKMÅLET
Upopulære oversettertanker om det utvidede bokmålsbegrep
HERBERT SVENKERUD
Skjønnlitterære oversettere er som kameleoner. De tar overalt hvor de ferdes i det litterære landskap, farve av sine omgivelser. Og når de på hjemlige trakter opptrer under sine egne, anes ettergløden av farvene utefra i deres aura som en påminnelse om det fremmede, en fornemmelse av det eksotiske.
I sitt arbeid må de raskt kunne gjøre seg fortrolig med de særeste miljøer og personer, presentert på et språk som i utgangspunktet ikke er deres eget, og dertil ofte vanskelig og per definisjon mangetydig. Og de må kunne gjengi på sitt eget språk så å si i samme åndedrag ikke bare innholdet i de tekstene de oversetter, men især også slikt som ikke alltid er så lett å definere, så som ordenes klang, setningenes rytme, formen, stilen, atmosfæren det som anes bak ordene, mellom linjene.
Er norsk språk rikt nok til å favne hele dette spekteret? Det kan se tvilsomt ut mange ganger. Men da er det alltid oversetteren som er kommet til kort, og vi kan gjerne innrømme at det skjer oftere enn vi liker å tenke på. Men om mange dårlige oversettelser til norsk har sett dagens lys, har vi også såpass mange fremragende oversettelser at vi trygt kan si det aldri er norsk språk som kommer til kort.
Egentlig er spørsmålet om rikdom i en slik sammenheng meningsløst. Det går i beste fall vesentlig på fortiden, den delen av språket som er dokumentert og registrert i ordbøker, grammatikker og annen lingvistisk hermetikk. Der ligger det som en statisk og statistisk oversikt over hva ordene og språket er blitt brukt til og hvordan. Og skulle en ut fra en slik statistikk likevel insistere på å måle rikdommen i antall ord, kan norsk slik det er brukt av våre fremste forfattere godt tåle sammenligning med verdensspråkene. Ibsen skal for eksempel ha brukt rundt 29 000 ord, Wergeland det dobbelte.
Utgangspunktet for dagens språkbrukere skulle med andre ord være inspirerende nok. Iallfall behøver ingen å klage over språklig fattigdom. Men om potensialet er aldri så lovende, må det likevel utløses på nytt av hver enkelt bruker, og rikdommene graves møysommelig frem; norsk er ikke nettopp noe lettbrukt språk. Og det er ikke bestandig det akademisk korrekte som teller mest. Den slags kommer etterpå, når det nyskapte er fordøyd og beskrevet, ordbøkene revidert, grammatikken og statistikken ajourført.
En Hamsun eller for den saks skyld en Solstad ville av nidkjære filologer utvilsomt fått mange spørsmålstegn og røde streker i manuskriptene sine. Når det gjelder skjønnlitteratur, kreativ skrivekunst overhodet, er poenget nemlig ikke for enhver pris å skrive akademisk korrekt, men å få gitt det en har på hjertet – budskapet, tankene, fortellingen, skrønen – den formen som gir optimal uttelling i møtet med leseren. Det er dette poenget, denne intensjonen hos forfatteren, det er oversetterens fremste oppgave å ta vare på. Kan det skje innenfor rammen av det som er opplest og vedtatt som korrekt språk, er det vel og bra – hvis ikke, får normene vike.
De som normerer bokmålet, har klokelig innsett at normer er til for å brytes, og tennerskjærende kompromisset seg frem til så mange sideformer med og uten klammer at det etter hvert kan brukes av de fleste til det meste – til forargelse for de prinsippfaste og forlegenhet for de vankelmodige. Oss bekymrer det ikke det ringeste. Isteden gleder vi oss over at dagens bokmål, som en upåregnet bonus av språkstrid og styrt språkutvikling, er blitt så overlegent at det ikke bare har råd til å legge seg vidåpent mot både høyre og venstre, men i overmot også flørter skamløst med beilere utenfra. Det sjenerer seg ikke engang for å ta opp ord og impulser fra minoritetsnaboene riksmål og nynorsk, og legger så unorsk som bare det overhodet ikke skjul på at det står i gjeld til dem begge.
Jeg ser nå at jeg i iveren er kommet morgendagen i forkjøpet. Dagens bokmål lar seg dessverre ikke beskrive i slike vendinger. Jeg må ha blitt revet med av det faktum at for de fleste av landets skapende skribenter – unntatt, naturligvis, dem som skriver på nynorsk – er bokmålet ikke bare det naturlige utgangspunkt, men også det som har det verktøy for videre utvikling som faller dem lettest i hånden. Jeg snakker om bokmålets moderate variant, som også foretrekkes av flertallet av befolkningen for øvrig, skjønt praktisk talt ingen, hverken profesjonell eller amatør, synes å ønske eller ville – for det kan vel ikke være fordi de ikke kan? - bruke det etter boka.
Det er især denne siste observasjonen, og det faktum at avvikene som regel ikke gjør språket dårligere – snarere tvert imot – som får meg til å bruke betegnelsen det utvidede bokmålsbegrep. Det er nemlig ikke bokmål i vanlig, snever forstand, det språket som ligger i bunnen hos folk flest – herunder også flertallet av norske skribenter – når de i dag uttrykker seg skriftlig. Heller ikke får det en til å tenke på stiv og steril boklighet; tiden har forlengst løpt fra den tankegangen som lå bak navnet bokmål.
Språket er hva brukerne gjør det til, og blant de mest bevisste finner vi forfattere og oversettere av alle slag og innen alle genrer. For oversetterne er situasjonen dessuten den at de befinner seg i permanent konfrontasjon med det fremmede – det ypperste av fremmedspråklig litteratur, samtidens så vel som tidligere tiders – en situasjon som gjør at de daglig utfordres og inspireres til å utnytte sitt eget språk til det ytterste og om nødvendig sprenge dets grenser, skape nye normer, nytt språk.
De fleste har bokmålet som basis – ureflektert, som en selvfølge – og tøyer det i de retninger som passer dem selv og ikke minst det de skriver om, enten det er i såkalt radikal eller såkalt moderat retning – rett betenkt, ganske tøvete betegnelser i vår sammenheng! - eller de uhemmet lar dagsformen være utslagsgivende for smak, gehør og andre idiosynkrasier. At det stort sett går i «moderat» retning – skyldes tyngden i påvirkningen fra hovedstrømningene i våre språklige og litterære tradisjoner, som især Riksmålsbevegelsen har tatt vare på. Deres arbeid – oppdaterende i egen leir, modererende i andres – har gjort at vårt utvidede bokmålsbegrep nærmest må betraktes som riksmålets tvilling. Og den dagen de to blir lyst i kull og kjønn som eneggede – en begivenhet kameleonene forlengst har forskuttert – vil prefiksepoken være en kuriøs episode i vår nyere språkhistorie. Vi vil fortsette å skrive som før, etter vårt eget hode, men da vil det også hete norsk ganske enkelt.
FORFATTERNE
Ruth Vatvedt Fjeld er førsteamanuensis ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, Universitetet i Oslo
Jan Terje Faarlund er professor i nordisk språkvitenskap ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim
Ola Haugen er direktør for Cappelen forlag og leder i Norsk språkråd
Marit Hovdenak er førstekonsulent i Norsk språkråd. Hun har vært medlem av redaksjonen for Nynorskordboka og var hovedredaktør for Nynorskordlista
Vigleik Leira er førstekonsulent i Norsk språkråd. Han har bl.a. skrevet Nyord i norsk 1945–1975
Asgeir Olden er redaktør i Nynorsk pressekontor
Kjell Venås er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo
Geirr Wiggen er professor i fagdidaktikk (nordisk språk) ved Universitetet i Oslo