Redaktører: Jan Terje Faarlund og Dag Gundersen.
Redaksjonssekretær: Svein Nestor.
Signerte artikler står for forfatterens syn.
ISSN 0806-2870 (elektronisk utgave).
ISSN 0333-3825 (prenta utgave).
NORSK OG ENGELSK
Norsk språkråd har i fleire år hatt tiltak for å demma opp for den engelske påverknaden på norsk. Og det er mange som deler otten over "anglifiseringa" av norsk. På den andre sida er det dei som meiner det ikkje er grunn til å overdramatisera; dei viser gjerne til at norsk – som dei fleste andre språk – alltid har vore utsett for framand påverknad.
Dette siste er sjølvsagt rett, men den stoda eit språk er i, og det behovet det har for vern og odling, må sjåast i ein historisk og samfunnsmessig samanheng. Det at eit forhold var uunngåeleg i tidlegare tider, treng ikkje tyda at det er akseptabelt i vår tid. Det gjeld språkpolitikk så vel som helse- og sosialpolitikk. Språket lever ikkje sitt eige liv utanom det samfunnet som bruker det.
Norsk språkråds tiltak mot engelsk påverknad har sjølvsagt ikkje noko med "framandfiendskap" å gjera. Ord er ikkje menneske. Dessutan ser vi heller ikkje språkleg påverknad frå dei asiatiske og afrikanske språka åt dei nye nordmennene som noko problem. Problemet er den unødvendige bruken av engelsk i samanhengar der norsk hadde passa betre. Engelsk må sjølvsagt brukast når vi vil kommunisera med folk som ikkje kan skandinavisk, og det er viktig at nordmenn blir flinke i engelsk. Men tendensen i dag er at engelsk blir brukt meir og meir også når ein vender seg til andre nordmenn, slik vi ser det fyrst og fremst i reklametekstar.
Ein kan skilja mellom to måtar å bruka engelsk på i Noreg. Den eine er å blanda engelske ord inn i norsken når ein talar eller skriv. I moderat form er dette ein vanleg språkleg låneprosess som ein altså finn i dei fleste språk til alle tider. I overdriven form kan det truga strukturen og heilskapen i det norske språksystemet. Den andre måten er å bruka engelsk i staden for norsk i ulike samanhengar, t.d. i næringsliv, forsking og høgare utdanning. Dersom dette blir overdrive, kan det føra til domenetap for norsken, det vil seia at norsk blir heilt borte frå visse samfunnsområde og endar opp som eit reint "kjøkkenspråk". Her ligg det verkelege trugsmålet mot norsk språk i dag.
Jan Terje Faarlund
ENGELSKE LÅNORD I BØLGER OG DRYPP
ANNE-LINE GRAEDLER
I flere år har vi hatt en bred debatt om den rollen engelsk spiller for utviklingen av det norske språket. Både mediene og debattantene skaper av og til det inntrykket at norsk er et truet språk, et språk som står i fare for å bli ødelagt eller i verste fall fortrengt av engelsk. Metaforbruken i debatten illustrerer dette godt; vi finner ofte krigsmetaforer: "en invasjon av engelske ord", eller bilder som gir inntrykk av at engelsk forringer eller ødelegger kvaliteten på det norske språket, jf. Norsk språkråds kampanje for språklig miljøvern. Vi får også inntrykk av at det er svært mange engelske ord som kommer, og at de kommer hurtig og ukontrollert, omtrent som vann i rask og voldsom bevegelse: en bølge eller strøm av engelske ord skyller inn over oss, vi må demme opp for engelsken for ikke å bli helt oversvømt. Vi aner tanken om engelsk som en sterk og potensielt farlig kraft, på linje med naturkreftene, og at vi må mobilisere all vår styrke for å begrense skadene.
Selv om de fleste språkforskere synes å være enige om at det norske språket ikke står i noen umiddelbar fare for å dø ut, og forestillingen om at norsk er et spesielt "rent" språk, uten mange fremmede ord fra før, er lett å tilbakevise, kan det være interessant å prøve å finne ut hvorfor mange nordmenn ser ut til å oppfatte situasjonen som så truende.
Hvor mange ord er "en bølge av engelske ord"?
Det er for så vidt riktig at det kommer mange ord, selv om de engelske lånene utgjør en relativt beskjeden del av det samlede norske ordforrådet (1). Andelen engelske eller engelskinspirerte ord (noe som inkluderer en del norske ord, f.eks. oversettingslånet frynsegode) i standardordbøker som Bokmålsordboka ligger på under 4 %, og i vanlige fremmedordbøker utgjør de engelske lånene under 10 %; resten er lån fra andre språk. Atskillig mer dramatisk blir det om vi ser på bare nyere innlåning: I forordet til Nyord i norsk 1945–1975 antas det at så mye som 80-90 % av alle nye ord med fremmed opphav etter krigen kommer fra eller er inspirert av engelsk.
Men like interessant som å beregne prosenter i ordbøker er det kanskje å se på hvor mange engelske ord vi finner i løpende tekst. I de få tellingene som er gjort for norsk, varierer andelen, avhengig av hva slags tekst man undersøker, fra 2 ord pr. 1000 (i kriminalromaner og kriminalnoveller; se Eriksen 1992) til nærmere 20 ord pr. 1000 (i stoff om pop og rock, og motestoff; se Devenish 1990 og Valberg 1990). I tekster som ikke er fagstoff, er det altså ting som tyder på at innslaget av engelsk må måles i promille. Hvordan kan det ha seg at så mange likevel føler at engelsken er i ferd med å overta?
Engelske lånord er innholdsord
Jeg tror vi kan finne noe av svaret i en forståelse av hva slags ord det er som kommer inn. Om vi først tar for oss ordklassene, ser vi at lånordene nesten utelukkende er ord fra de åpne klassene: substantiv (ca. 83 %), adjektiv (ca. 8 %) og verb (ca. 6 %). Vi finner av og til adverb, og andre leksikalske elementer som er løsere knyttet til setningsstrukturen, f.eks. utropsord som wow! og gosj!, hilsningsord som yo!, eller lengre, faste uttrykk som you name it, big deal o.l., men disse er nokså sjeldne. Blant de ordene som forekommer aller hyppigst i norsk, de såkalte funksjonsordene (bestemmelsesord, artikler, pronomen, konjunksjoner, osv.), finner vi foreløpig ingen engelske ord. Det at engelske lånord alltid er såkalte innholdsord, gjør at vi lettere legger merke til dem enn til funksjonsordene, selv om frekvensen kan være lav – dette gjelder selvsagt også vanlige norske innholdsord. Det at de engelske ordene i tillegg ofte betegner helt nye og aktuelle ting, fenomener og begreper, gjør dem kanskje spesielt merkbare.
Mye engelsk på enkelte områder, lite på andre
Videre er det slik at det først og fremst er på nye fagområder og i ungdoms- og populærkulturen at det "kryr" av engelske ord. En stor del av lånordene forekommer i tekster som har med fritid og underholdning å gjøre: sport (ca. 15 %), (populær-)musikk (ca. 13 %), moter (ca. 8 %) og underholdning (ca. 6 %), og en del forekommer innen fagfelt som har med utviklingen av ny teknologi å gjøre, slik som oljeindustri, data og andre tekniske fag. Det er derimot uvanlig at vi låner ord for ting som tilhører den intime eller private sfære (et interessant unntak er ordet baby), og i den dagligdagse praten hjemme hos "vanlige folk" finner vi sannsynligvis mindre av engelske ord og uttrykk enn i ungdomsgjengen eller blant ansatte i en teknologibedrift. Det at tettheten av engelske ord kan være ganske stor i de sammenhenger der de først opptrer, gjør kanskje sitt til at engelskinnslaget kan virke overveldende i slike tekster.
Men det hører også med til bildet at en god del av de engelske ordene vi finner f.eks. i dagsavisene, er kortlivede; de dukker opp i forbindelse med et spesielt fenomen og blir borte når dette fenomenet forsvinner ut av nyhetsbildet. Likeså kan vi se at enkelte fagområder kan bruke en relativt stor andel engelske ord, men at det etter hvert skjer en gradvis fornorskning av vokabularet, enten etter påtrykk fra myndighetene, som i oljespråket, eller som et resultat av en intern utvikling i fagmiljøet, slik som i dataspråket, der vi kan oppleve at reklamebransjen opererer med engelske ord og uttrykk i mye større grad enn spesialister og ansatte i bransjen.
Engelske ord på godt synlige steder
Mens tettheten av engelske ord kan være viktig nok, er det også verdt å merke seg hvor i teksten vi finner engelsk språkgods. Selv om det ikke har vært spesielt undersøkt, virker det som om engelske ord ofte brukes for å tiltrekke oppmerksomhet. Ikke sjelden finner vi engelsk i overskrifter og slagord, dvs. elementer i teksten som er spesielt uthevet og har en framtredende plass; følgende eksempel er fra en avisnotis i Dagbladet:
READINGS
6 dager med dramalesning av nye amerikanske og norske skuespill.
– men fenomenet er spesielt vanlig i reklameannonser og reklamebrosjyrer. Bruk av engelsk på skilt rundt om i Norge er også godt kjent, bl.a. fra Språknytts spalter. Her er det vel prestisjen og snobbeverdien til engelsk som utnyttes. Men dette at ordene opptrer på steder der de er spesielt synlige, kan også bidra til at det kan virke som om det er flere av dem enn det i virkeligheten er; vi ser dem jo så godt.
Engelske ord har fremmed form
Jeg tror også det er av betydning at de engelske ordenes form og utseende virker spesielt fremmed i norske tekster, og at vi dermed lett legger merke til disse ordene, noe som, i likhet med ordenes plassering i teksten, kan gi inntrykk av at det er svært mange av dem. For det første har vi grafiske signaler som gjør at engelske ord skiller seg ut: lånord forekommer ganske ofte i anførselstegn, og de inneholder en rekke unorske bokstaver og bokstavkombinasjoner, som c, x, z, ch, oo osv., som er lette å få øye på, selv når man bare skumleser en tekst. For det andre har vi ved engelske lånord flere ting som bryter med mønsteret i norsk: den dårlige overensstemmelsen mellom skriftbilde og uttale er én ting, forekomsten av engelsk bøyning en annen: av substantiv i ubestemt form flertall har mer enn halvparten (58 %) den engelske bøyningsendelsen -s.
Følelsen av at vi ikke slipper unna engelsk
Som en følge av moderne teknologi er tilgjengeligheten av engelsk blitt svært stor. Den tradisjonelle engelskdebuten skjer ikke lenger gjennom engelskundervisningen i folkeskolen (se Møller 1996), og skolen er bare ett, og kanskje på langt nær det viktigste, stedet vi møter dette fremmedspråket i hverdagen. Tv, data, Internett, kino og populærmusikk, samt faglitteratur om alt fra rullebrettkjøring til lappeteknikk, er alle kanaler for engelsk språk. Vi slipper ikke unna engelsk, og enkelte ord og uttrykk, som en følge av en stadig og nokså ensidig kontakt med engelsk på spesielle fagområder, kan av og til være de eneste som faller oss inn, som ligger "lengst framme i bevisstheten", selv om det vitterlig fins et tilsvarende norsk ord som burde være like brukbart. I akademiske miljøer snakker man f.eks. ofte om en approach, formodentlig fordi man stort sett leser faglitteratur på engelsk, selv om en tilnærmingsmåte i og for seg skulle være like bra. Slik føler kanskje enkelte at vi mister kontrollen over vårt eget språk, og at norsken vår er i ferd med å bli "ødelagt" av engelsk.
Engelske lånords høye synlighetsfaktor
Jeg har prøvd å finne noen mulige forklaringer på det tilsynelatende misforholdet mellom, på den ene siden, oppfatningen av engelsk påvirkning som massiv og truende, og, på den andre siden, det faktum at frekvensen av engelske ord i norsk allmennspråk er nokså lav. Felles for flere av de forklaringene jeg har skissert, er det vi kan kalle de engelske lånordenes høye synlighetsfaktor: Fordi de skiller seg ut, legger vi spesielt godt merke til dem, og selv om antallet engelske ord i en tekst kanskje ikke er så høyt, virker det likevel som om teksten er "full av engelsk". Det er mange sider ved den engelske innflytelsen jeg ikke har vært inne på, og det fins eksempler på særlig faglitterære områder hvor engelsk virkelig ser ut til å ha overtatt, dvs. vi har fått det som kalles et domenetap (områdetap) til engelsk. Men at en skal være forsiktig med å spå, og særlig om framtiden, viser følgende sitat fra Dagbladet i 1960: "Hvis intet blir gjort, kommer alle nordmenn om 30 år til å lese engelske pocketbøker og intet annet".
Note:
1 Dersom ikke annet er opplyst, er resultater og eksempler tatt fra min avhandling om engelske lånord i norsk (Graedler 1995), der jeg studerte i overkant av 17 000 skriftlige belegg på ca. 3 760 forskjellige ord, i hovedsak fra norske aviser fra periodene 1960–63 og 1988–95. Merk at prosentsatsene viser til antallet belegg, og ikke til antall forskjellige ord.
Litteratur:
Devenish, I.A. 1990. English influence on Norwegian pop music language.
Eriksen, A.K. 1992. English loanwords in some recent Norwegian novels and short stories.
Møller, G. 1996. The acquisition of English among Norwegian children before formal English teaching.
Valberg, I. 1990. 'The Perfect Look': a study of the influence of English on Norwegian in the area of fashion and beauty.
Graedler, A.-L. 1995. Morphological, semantic and functional aspects of English lexical borrowings in Norwegian. Dr.art.-avhandling, Universitetet i Oslo.
NORSKE ORD FOR ENGELSKE
MARIT HOVDENAK
Vi møter det engelske språket både ved at vi høyrer og les det. Etter kvart tek vi mange av dei engelske orda i bruk i norsk. Når vi såleis "låner" frå eit anna språk, kan vi gjere det på to prinsipielt ulike måtar: Anten bruker vi det engelske ordet direkte (baby, team, tights), eventuelt i tilpassa form (jobbe, gir, tøff), eller så finn vi eit norsk ord i staden – eit avløysarord. Avløysarorda er ofte omsette ledd for ledd: blodbank, ikkjevald (blood bank, non-violence). Dei kan òg vere laga på meir sjølvstendig grunnlag: hjørnespark, nakkesleng (corner, whiplash). Å komme fram til gode norske ord er ei stor oppgåve og ein svært innfløkt prosess.
I kvardagen kjem vi i kontakt med nye ting og fenomen som først fekk namn på engelsk. Der vi har fått norske avløysarord, kan desse orda ha slått meir eller mindre godt an blant språkbrukarane. Lesarane kan sjølve vurdere kor vellykka fornorskingane på denne sida er:
Skal vi vaske håret ein morgon, tek vi gjerne i balsam (conditioner) for å få det blankt og fint. På varene vi kjøper i butikken, står det ofte berre strekkode (bar code) og ikkje pris.
For å komme til skule eller arbeidsplass kan terrengsykkel (offroad bike) høve for mange. Har vi ein ny, fin bil, er det kanskje ein med kollisjonspute (air bag) og klima- /luftkondisjoneringsanlegg (air condition(ing)). Det kan vere farleg å bruke mobiltelefon når ein køyrer. Kjem det ein handfri (handsfree) type, blir det tryggare. Ved påkøyring bakfrå er det fare for nakkesleng (whiplash).
I skuleverket har "prosjekt" vorte eit nøkkelord (key word). Til startfasen i eit prosjekt høyrer det idédugnad eller idémyldring (brainstorming). Datamaskinen (computeren) har vorte eit vanleg hjelpemiddel, og for skuleelevar blir det ei fast oppgåve å bruke Internettet og vandre eller streife (surfe) på verdsveven (World Wide Web) etter aktuelt stoff.
På jobben har vi gjerne handbøker (manualar) som følgjer datautstyret. Verkar ikkje skrivaren (printeren), treng vi brukarstøtte (support) frå leverandøren. Sender vi brev til ein viss person, kan vi skrive ved NN (attn. NN) attåt firmanamnet. Personen står kanskje på utsendings- eller distribusjonslista vår (mailinglist, distribution list). Brev blir no oftare og oftare sende som e- post (e-mail). E-postadressa har alltid krøllalfa (at) i seg.
Arbeidsseminar (workshops) er ei vanleg møteform i arbeidslivet. Det ei gruppe deltakarar kjem fram til, kan dei skrive på lysark (overhead) og vise fram på ein skriftprosjektør (overhead projector), eller dei kan skrive det på ei stativblokk (flipover) eller ein plakat (poster).
Populære fritidsaktivitetar er å bruke snøbrett (snowboard), rullebrett (skateboard) og seglbrett (surfboard). Ein type rulleskøyter (roller skates) med hjula på éi linje blir marknadsførte under namnet 'rollerblades'. Ei humoristisk fornorsking er "rulleblad", men det beste er vel heilt enkelt å kalle dei rulleskøyter, for det er då det dei er?
STYRER VI UNNA EIT ANGLOAMERIKANSK DATASPRÅK?
IVAR UTNE
Dataspråk i Noreg har i lengre tid vore påverka av amerikansk engelsk. I denne artikkelen skal eg sjå på korleis den angloamerikanske påverknaden kjem til uttrykk. Det vi seie slikt som stavemåtar, ordval og stildrag, dels òg uttale. Deretter vil eg sjå på kva reglar og praksis som gjeld for styring av denne språkbruken, og til slutt kome med framlegg til kva ein kan gjere med dette. Først nokre fleire innleiande kommentarar.
Dataspråk, eller edb-språk, er eit fleirtydig omgrep. Det omfattar både programmeringsspråk, fagterminologi og allmennspråklege uttrykksmåtar som er påverka av databruk. I denne samanhengen vil eg leggje mest vekt på slik språkbruk som dei fleste av oss møter, dvs dei opphavleg fagspråklege uttrykksmåtane som blir brukte i allmennspråklege samanhengar.
Dessutan har mange tilgjenge til datanett med internasjonale greiner. Her er kunnskapsflyten og vetetrongen stor, og ein kryssar ofte språkgrenser. Det inneber at engelsk språk har stor plass i den noverande databruken i Noreg. Denne kontakten ønskjer vi neppe å stengje oss ute frå, særleg fordi den stør kunnskapsformidlinga. Og så lenge ein brukar norsk mellom norske deltakarar, er denne bruken av engelsk grei nok.
Skrivinga i samband med databruk er i nokon grad styrd av tekniske rammer, dvs av korleis maskin- og programvarene set grenser for språkbruken. Mest synleg er det med omsyn til plass i registreringsskjema på dataskjerm. Elles gjeld det bruken av særnorske bokstavteikn, som æ, ø og å, i ein del program. Slik avgrensing i den språklege kommunikasjonsforma følgjer med maskin- og programvarene, som ofte kjem frå angloamerikansk språkområde, særleg USA. Slik sett har vi påverknad på språkbruk som følgjer av utstyr laga for angloamerikansk språk.
Vi har fått ei demokratisering av skriving, ikkje minst som følgje av databruk, slik at ein større del av folket skriv meir offentleg enn før. Tradisjonelt har det vel vore dei med god skriftspråkskunnskap og skriftspråksdugleik som har skrive offentleg. Det inneber at dei som ikkje skriv det vi kallar "rett norsk", no deltek på ein arena som var mindre før. Det er vel òg noko av forklaringa på at vi ser mange nye og "galne" språkmønster i dataspråk, som manglande mellomrom, feil bruk av store og små bokstavar, feilstavingar og inkonsekvensar. Det meste av dette er ikkje angloamerikanske drag.
I artikkelen er angloamerikansk og engelsk brukt om det same språket. Det framandspråket vi ser smitte av, er engelsk i forma, men eg reknar med at det stort sett har kome hit frå USA.
Angloamerikanske drag i dataspråket?
Framstillinga her byggjer på stikkprøver i ferske tekstar som omhandlar data, og tekstar der data har vore brukt som reiskap. Det er reklame for folk flest, datablad, eitt fjernsynsprogram (Spider i NRK 2), sider på verdsveven og e-brev.
Svært generelt er inntrykket at engelske uttrykksmåtar finn ein helst i namn på produkt både i reklame og i annan omtale. Det finst rett nok nokre engelskspråklege fagtermar innimellom. Men det er mykje meir iaugnefallande at det er vakling i termbruken og i dei norske stavemåtane, og ikkje minst at det er særskriving av ord.
I store norske datablad som Datatid (DT) og ComputerWorld Norge (CW) er det vanleg med norsk terminologi. Eksempel i vevtekstar frå blada er webleser (CW), nettleser (DT) og surfeprogram (nettleser) (DT) for 'browser', lenker (CW) for 'linker', veveinnholdet (CW) og vevehjemmesider (CW) for samansethingar med 'web', og websteder (DT) for 'web-sites' eller 'web-siter'. I Bergens Tidende 24.8.97, s 33, fanst forresten vevtomt for 'website'.
Engelskspråklege termar finn vi òg, som web-site (CW) og linker (DT).
Surfer og surfe er godkjent av Språkrådet, med norsk u-uttale. Eg har ikkje funne alternative termar i det materialet eg har gått gjennom.
Server, og det nynorske servar, er godt innarbeidd på norsk, det alternative tjener og tenar har eg sett lite av.
I reklamen finst òg engelsk for sentrale omgrep som DAK-software (Intergraph i Microsoft magazine nr 2, 1997), rett nok òg programvare i same tekst, og Hardware (Obs!-reklame i Bergen). Stort sett har dei norske programvare og maskinvare eller andre norske uttrykk slått gjennom. Men eg har ikkje sett at vare i desse orda har vanleg norsk ubunden fleirtalsform, som er varer. På engelsk er software og hardware mengdeomgrep utan fleirtalsbøying.
Eksempel på vaklande termbruk i reklame er minne og hukommelse i same tekst (Bonus i Bergen). Dei to norske synonyma for engelsk memory har vore i bruk jamsides lenge i bokmål, og det er ingen som har høve til å fastsetje norm for val av termar i norsk, som eg kjem tilbake til. I reklame frå andre produsentar finst helst minne, men oftast er dette uttrykt berre med tal og mengdemåla Kb og Mb, som er engelskspråklege forkortingar. Dette blir dårleg uttrykt på norsk i praksis, både pga forkorting og fordi det har så mange alternative former. Minne blir helst brukt i samansetjingar som videominne og hurtigminne.
Eksempel på inkonsekvent skrivemåte er Internett med stor og liten i og ein eller to t-ar til slutt i same tekst. Både i reklame og elles ser skrivemåten som Språkrådet har normert, ut til å ha slått godt gjennom, Internett (Årsmelding 1995, s 27). Den utbreidde bruken av stor i kan òg hengje saman med vaklande bruk av store og små forbokstavar meir allment.
I etablerte norske ord finst det rettskrivingsfeil som kan hende følgjer av engelskpåverknad. Eit eksempel er bruken av prefiksa inn- og in-. Vi finn innstallert (Obs! og Telehuset), men òg installasjon i den same trykksaken (Telehuset). Særskriving av ord er eit anna eksempel. Særleg vanleg er det med særskriving av substantivsamansetjingar, som ein finn i dei fleste reklametekstar, som Student tilbud, Student lisens, data/faks modem, ISDN kortet og multimedia PC. At dette er eit vanskeleg punkt, viser andre overskrifter i den same brosjyren som sistnemnde eksempel stod i: multimedia-PC og bærbar-PC (som må skrivast i to ord).
NRK 2 har det siste året (1996/97) hatt ein programserie med utgangpunkt særleg i Internett-bruk, Spider. Språket er merkt av den internasjonale datakulturen blant ungdom, men likevel slik at engelskspråklege termar er tilpassa norsk, både i bøying og uttale. Navigator blei uttalt med trykk på første staving (som i engelsk) og engelskliknande lydar med unnatak av norske e- og r-lydar, browseren med norsk ending og åv-uttale. Eit surf og surfe blei uttalt med u-lyd, slik Språkrådet tilrår. Kor utbreidd slik norskuttale er, er ikkje undersøkt.
På vevsider og i e-brev slepp ei brei brukargruppe til. Vi finn tekstar som er sterkare påverka av angloamerikansk språkbruk enn det som er nemnt til no. Det gjeld fagtermar, forkortingar og morosame engelskspråklege sitat (truleg helst frå amerikanske kjelder). Og den personlege stilen er særmerkt. Særleg gjeld det bruk av førenamn når ein vender seg til ukjende, ein stil som òg breier seg elles, og som eg reknar med har god støtte frå angloamerikansk språkbruk. Ein personleg stil med mykje personleg tiltale, gjerne med pronomen, har vi òg lenge sett i datahandbøker med amerikansk opphav.
Stikkprøver i vevsider hos ein del norske skoleelevar viste lite språkmateriale og mykje bilete.
Stikkprøver på Spiders vevsider sommaren 1997 viste stort sett norsk tekst, men med ein del særskriving av ord, f eks Intel prosessoren og pris antydning. (Her fanst òg mykje anna for ein raud penn.) Og på NRKs åpningsside på Internett fanst 26.8.97 kykelikokos internett sider.
Derimot er språkstyringa i den statlege ODIN-veven langt på veg god.
Men Utanriksdepartementet sine sider for ungdom, Introducing Norway, er på engelsk. Utanriksdepartementet skriv i ei pressemelding 22.8.97 med tittelen Utenriksdepartementets tilbud til unge nett-surfere: "Utenriksdepartementet har siden opprettelsen av internett-serveren ODIN (Offentlig dokumentasjon og informasjon i Norge) i 1995, lagt stor vekt på elektronisk spredning av informasjon overfor så vel utenlandske som innenlandske målgrupper." UD nyttar altså engelsk i veven for utanlandske målgrupper og norske ungdommar.
Private spelesider laga av nordmenn, og med norsk adresse, finst det nokre av på engelsk, vel med tanke på ei stor utanlandsk målgruppe.
Oppsummerande kan eg seie at det stort sett er norsk språk i det meste som er undersøkt, både i blad, reklame, vevsider og e-post. I denne framstillinga har eg lagt vekt på å få fram dei angloamerikanske tendensane, utan at eg meiner at dei er særleg synlege. Det er òg inntrykket mitt at mange av avvika frå god norsk ikkje er angloamerikansk påverknad, men meir allmenne skrivefeil.
Styring?
Etter det eg kjenner til, har vi no i liten grad høve til å stoppe særleg mykje av dei angloamerikanske uttrykksmåtane med grunnlag i noverande lover eller andre offentlege pålegg. Språkrådet regulerer berre språkbruken i offentleg teneste og i skolen, og då særleg skrivemåtar, teiknsetjing og datering. Språkrådet eller noko anna organ har formelt sett ikkje høve til å bestemme kva synonym, dvs alternativt uttrykk, for eit omgrep som skal vere påbode verken privat eller offentleg. Formelt sett kan dei altså ikkje stoppe engelske synonym i norsk tekst.
Største delen av språkproduksjonen skjer, etter det eg reknar med, nettopp i privat sektor, der vi mellom anna finn størstedelen av norske arbeidsplassar, dei fleste media, og heime- og fritidssektoren til kvar enkelt av oss.
Store delar av læremidla i skolen fell utanom Språkrådet si språklege godkjenningsordning. Berre lærebøker og rettskrivingsordlister, lærarane sin bruk av skriftleg norsk og språkbruken i elevane sine skriftlege arbeid er styrde av læreboknormalen, rettskrivinga eller andre vedtak frå Språkråd eller departement. Utanfor regulering er alle arbeidsbøker og hjelpebøker på papir, slik Mållaget har peika på i det siste (1997). Dessutan er alt dataleseleg materiale unnateke, jf Årsmelding 1991 frå Språkrådet, pkt 8.3. Det omfattar f eks øvingsprogram, databasar, tekstbehandlingsprogram, og ikkje minst ordrettingsprogram. For alt som her fell utanom godkjenningsordninga, blir det ikkje stilt krav til målform, rettskriving, og heller ikkje til at det må vere norsk.
At Språkrådet kan styre rettskriving, men ikkje terminologi (dvs val av synonym), inneber at det, saman med Kulturdepartementet, kan fastsetje at Internett skal skrivast med stor i og to t-ar til slutt, at innputt skal skrivast med to n-ar og to t-ar, og utputt slik som dette. Men dei kan ikkje bestemme at det må heite inndata eller innputt eller noko anna som nokon kan finne på å skrive, og heller ikkje fastsetje om memory skal heite minne, hukommelse eller memory. Dataordboka, der Språkrådet deltek i redigeringa, er rådgjevande og ikkje normerande.
Dessutan har Språkrådet neppe ressursar til å dekkje meir enn allmennspråket. Dataspråket er i all hovudsak eit fagspråk, med uklare grenser mot allmennspråket.
På denne bakgrunnen kan altså forlag og lærebokforfattarar, om dei ønskjer å presse på, bruke engelsk langt på veg. Og om dei ønskjer det, vil dei kunne stø seg på juridiske argument. Dette vil vel vere særleg aktuelt i samband med val av termar. Men marknadsomsyn set ofte i praksis grenser for framandspråkleg terminologi.
Trass i dette gjer Språkrådets sekretariat ein stor innsats for norske uttrykksmåtar i norske lærebøker. Dette dreier seg om rådgjeving og om utbreidd godvilje for bruk av norsk språk, utan at Språkrådet formelt kan setje makt bak mange av rettingane dei foreslår. Problemet eg tek opp, gjeld minst der norske uttrykksmåtar er innarbeidde, som handbok for manual, men meir for nye omgrep. Rådgjeving frå Språkrådet og lærebokretting er svært sannsynleg ein av grunnane til at norsk vinn fram i dataspråket. Det kan òg sjå ut til at Språkrådets sekretariat har god støtte i eit datamiljø som ønskjer, og som gjerne brukar, framlegg til gode norske avløysarord.
I offentlege dokument som gjeld skolen, blir det lagt lite vekt på at det skal vere norsk språk i norske dataprogram. Det blir lagt vekt på kompetanse i bruk av utstyr (maskinar, nett og program), at ein kan bruke dette for å tileigne seg kunnskap, og at programma skal vere bygde på norsk tenkjemåte. (St.meld. 24 (1993–94) Om informasjonsteknologi i utdanningen, St.meld. 48 (1996–97) Om lærarutdanning). Norsk språk blir nemnt i den innstillinga der stortingskomiteen tek opp St.meld. 24, dvs Innst. S. 135 (1993–94), pkt 2, sitert etter vevversjonen: "Flertallet forutsetter at deler av den pedagogiske programvare som utvikles i regi av NLS, vil være tilgjengelig på nynorsk, bokmål og samisk."
Norsk læremiddelsenter (NLS) skal organisere tilbodet av dataprogram i skolen. Sjølv om det i dei styrande dokumenta for NLS ikkje går heilt eintydig fram at programma skal vere på norsk, blir det "i all hovudsak" (opplyst frå NLS) stilt krav om norsk (anten bokmål eller nynorsk) i programvareavtalar som NLS gjer på vegner av skolen. Det gjeld kontorstøtteprogram, dvs tekstbehandling, rekneark og databaseprogram, og øvingsprogram. Desse blir til vanleg ikkje kontrollerte språkleg i høve til rettskrivingsreglar. Vidare har eg fått opplyst hos NLS at dei har ein del avtalar som omfattar engelskspråklege program. Det gjeld program som særleg blir brukte i yrkesutdanningar, som teikne-, konstruksjons- og grafikkprogram. Dette er program som elevane òg vil møte i yrkeslivet seinare, som er omfattande, spesialiserte, og som endrar seg ofte. Desse avtalane gjev svært låge prisar. Mangel på slike avtalar vil få svært negative følgjer for skolen, og vil neppe føre til at dei same programma blir utvikla på norsk.
Norsk språk i yrkesfaglege program i samfunnet som heilskap er blant emne som er tekne opp i ei utgreiing frå Kulturdepartementet i oktober 1996 med tittelen Skape – Bevare – Formidle – Grunnlagsmateriale for en IT-plan for kultursektoren. Der lyder mål 2.17: "Norsk språk skal være et fullverdig og naturlig bruksspråk i alle sentrale IT-anvendelser i yrkesliv, kulturarbeid/kulturproduksjon og til privat bruk." Sjølv om dette ikkje har status som politisk vedtak, skriv Åse Kleveland i forordet om "bruk av norsk språk i IT-området": "Her er det mange aktører som må samhandle for å sikre at våre to skriftspråk ikke bare overlever i IT-samfunnet, men kan bli styrket som det viktigste uttrykksmiddelet vi har." Liknande politiske utsegner finst i fleire dokument. Etter det eg kjenner til, er det sistnemnde dokumentet grunnlag for vidare politisk handsaming.
Dette vil seie at mange politikarar og utgreiarar ønskjer at norsk språk skal vere bruksspråket på alle felt i Noreg. Derimot kan eg ikkje sjå at det finst lover som heimlar at ein kan krevje det, slik Frankrike har fått i seinare tid. Eg har heller ikkje lagt merke til krav om strenge lover. Viktige grunnar kan vere kostnadene og vilkåra for internasjonal kontakt.
Vegen vidare
Konstruktive framlegg finst. I Skape – Bevare – Formidle blir det bl a nemnt å gjere eksisterande og komande norske tekstar lettare tilgjengelege på data, og å stimulere, vel med økonomiske midlar, til at det blir utvikla norske språkreglar og ordlister i kontorstøtteprogram. Og vi har den oppmuntringsstrategien som Språkrådet har nytta for namn på verksemder. Noko liknande må ein kunne gjere for namn på dataprodukt og nye fenomen, språket i dataprogram og for språket i datareklame og i lære- og hjelpebøker.
I KUFs IT i norsk utdanning. Plan for 1996–99 finst eit tiltak nr 19 om "Norsk IT-ordbok". Ordboka er meint å bli ein reiskap for å løyse det problemet at "de ulike leverandører [ikke] benytter [...] de samme oversettelser av engelske faguttrykk", som ein vil vurdere å gjere tilgjengeleg på Internett. Det er meininga at den betre enn Dataordboka kan føre til terminologisk styring. Det er ikkje klart kva normeringsstatus boka får. Eg trur rask fremjing av slike føretrekte termar, frå fagfolk innanfor databruk og språk, vil fremje bruken av norsk terminologi.
Alt dette inneber tilrettelegging og oppmuntring. For å lette kommunikasjonen krevst òg styring både av skrivemåtar og termval. For alt dette er det viktig at offentleg og privat sektor er med på det same laget.
Styrer vi unna?
Vi har styrt godt unna eit angloamerikansk dataspråk med mykje god vilje. Det bør vi halde fram med, kan hende i nye former.
BRUK AV NORSK OG ENGELSK SPRÅK I NORSK REKLAME
Jan Løvfall
Svein Nestor fra Norsk Språkråd ringte meg og spurte om jeg kunne skrive om norsk og engelsk i reklameverda . Vi snakket en del sammen, for jeg trengte å få vite mer om hva som lå i utsagnet hans. Etter Svein Nestors brief , takket jeg ja til oppdraget, men la til at jeg trengte litt tid på research.
Brief og research er typiske engelske ord som brukes som arbeidsspråk i reklamebransjen. Alle byrå har minst én AD, art director (– som om kunsten kan dirigeres). Faguttrykk er hentet inn i bransjen fra engelsktalende land les: USA. I denne artikkelen vil jeg reflektere rundt bruk av engelsk og norsk språk i reklame som vises i norske medier. Det blir for snevert å forholde seg til reklame laget i Norge. Grunnen er at mye reklame som vises i Norge, er bearbeidet på grunnlag av utenlandsk materiell. Deklamere betyr som kjent å si ting på en kunstnerisk måte én gang. Reklamere er å rope gjentatte ganger. Problemstillingen er om det da lønner seg å rope på engelsk.
Språk og reklamespråk
Hva språk er for noe, er ikke godt å svare på innerst ute. Jeg skal ikke begi meg inn på den oppgaven, men reklamespråk er ikke språk som kan transkriberes. Reklame som kunst(ig) produkt bryter den vanlige norske språkforståelsens grenser. Er det skrift-/talespråk i reklamen, er teksten/røsten som oftest satt inn i en sammenheng der bilde og/eller lyd også spiller med i det reklamespråklige uttrykk. Jeg vil ikke her problematisere dette noe mer. Tvert imot vil jeg foreta en grov forenkling ved å gjøre klart at i denne artikkelen forholder jeg meg til at reklamespråkets oppgave uten tvil er konnotativ. Jo mer mening og presis språkbruk (denotativ) knyttet til et utsagn, jo mindre reklame. Positive tilleggsverdier knyttet til et produkt eller en virksomhet er uten tvil reklamespråkets oppgave. Og gir engelsk språk de beste assosiasjonene?
Internasjonal reklame
Min påstand er at det ikke er så mye bruk av engelsk språk i norske reklamemedier. Vi har et viktig unntak, og det er at store merkevarer kjører lik reklame over hele verden. Worldwide kjører produsenten samme pay off. Pay off er reklamenorsk for fordrende sluttord. Uten å ville reklamere for idrettssko er det mange som vet hvilket merke som så vel i Japan som i Norge kjører med "djøst du itt". Og etter trening er det "ålveis" en brun drikk. Man kan kalle det språklig imperialisme, eller man kan kalle det branding. Branding er reklamenorsk for merkevarebygging. Har du fått prentet inn en logovinge i bevisstheten til forbrukerne, kan du fly verden rundt på den og gjøre deg forstått på ditt eget språk.
Makt, språk og konnotasjoner
Høsten 95 sprengte mellom andre Thorvald Steen fra Forfatterforeningen, Svein Fjæstad fra Hotell- og restaurantarbeiderforeningen og jeg et fransk ord i luften. Ordet var pommes frites. Sprengningen var en protest mot de franske (prøve)sprengningene av atomvåpen i Stillehavet. Vår aksjon hadde som mål at franske matord skulle sprenges vekk fra matkart over hele verden. Da ville franskmenn oppdage at fransk innflytelse i verden ville snarere bli mindre enn større gjennom uvettige atomsprengninger, siden deres menyer med velkjente franske retter forsvant. I en underparole krevde vi at diktningen måtte få sin rettmessige plass i hodene til folk. Dette anså vi som sterkt nødvendig for å fylle det språklige vakuum som oppstod når franske lånord forsvant.
Navn
Jan Tore og Vidar fra "Lille-lørdag" og jeg hadde en lengre polemikk gående i Agderposten. (Øystein sa ikke ett galt ord i saken.) De forsvarte ordet pommes frites med at det gav dem en duft av den store verden - verden bak rutebilstasjonen i Arendal, forbi Froland. Vår aksjons forslag til erstatningsord, potetved, luktet flis og svette tømmerhoggere. Kanskje de har rett. Men det er forstemmende i dag å se hvilke døpenavn norske poteter får etter at de er skåret opp og senket ned i frysediskene: Pommes light, Pommes gourmet, Pommes strips. Oppkuttete poteter blir til pommes. Det er analogt med oppkuttete norske kyr; de blir okser.
Mange nyslåtte foreldre sliter med hva barnet skal hete. Selv brukte kona og jeg seks måneder på å diskutere navnet til eldstemann – for så å endre det tre måneder etterpå. Navn har makt. Navn er ikke likegyldige. Navn gir assosiasjoner. Jeg så en figur lik en yngre utgave av Cowboy-Laila i City Syd, kjøpesenteret utenfor Trondheim. Hun hadde to småunger i kjølvannet. Idet hun passerte meg, snudde hun seg og ropte: "Skynd dokk no, Rita Peggy og Kåre Roy!" Jeg så for meg faren, jeg så for meg bostedet deres, jeg så for meg platesamlingen ... jeg så for meg Rita Peggy og Kåre Roy sine neste femten år.
Hva forbinder du med kvinnenavnet Gunda-Sofie? En høyerotisk figur med kjøtt langt ut i hårtuppene? Eller forbinder du det med trausthet, solid akterende, basarer, melk som har stått til syrning – og kanskje til nød lokalpolitikk? Har du noen gang møtt Gunda-Sofie i et (myk)pornoblad? Nei, der møter du mørke Natasha, blonde Linda, spretne Camilla og Frank med brødet.
Produktnavn
Produktnavn er viktige. De må også gi de rette konnotasjoner. Biler får ofte nummer som egennavn. Med det assosierer bildøperen teknisk trygghet. Ellers er kraftige dyr og populære stedsnavn også gangbare bilnavn. Det ble produsert noen biler i Norge en gang. Selvfølgelig het de Troll.
Norge er et lite land i verden
Norge lager ingen verdenskjente produkter. Norge lager få produkter i det hele tatt. Vi importerer mye. Jeg har jobbet en god del med kunder som skal selge løsninger og produkter innen høyteknologi. Svært mange ingeniører innen dette området er utdannet i engelsktalende land. Det er naturlig at de tar med seg sine innlærte engelske termer hjem. Fremmedgjøringseffekten inntrer når de skal erstatte sine termer med norske ord. Flere ganger har det bydd på navneproblemer når en ny løsning skal lanseres. Løsningen er vanligvis sammensatt av produkter, med hver sitt varemerke, fra flere underleverandører. Som oftest har jeg prøvd å lede leverandøren inn på et norsk navn som beskriver løsningen. Resultatet har blitt at smørbrødlister på over femti norske navneforslag blir saumfart, men assosiasjonene til norske navn er mye klarere enn til utenlandske navn. Derfor blir et forlokkende utenlandsk navn valgt; et navn som gir ingen klare assosiasjoner bortsett fra "that it sounds nice". I enkelte tilfeller kan søken etter velklingende engelsk lyd føre til totalt misvisende og/eller latterlige navn om en tar engelsk språk på alvor.
Navn som lokkemiddel
Det samme gjør seg gjeldende innen andre bransjer. Norske navn gir for direkte og klare assosiasjoner. Så da velges det vage, eller for den saks skyld det meningsløse, så lenge det virker forlokkende. Dette gjelder særlig innenfor underholdnings- (gå ut) og livsstilsmarkedet (ta seg ut). Jeg skal belyse det med noen eksempler: Hvor vil du helst spise, på "Internasjonal Matstove" eller "La Maison Provençale"? – på "Olas Grill" eller "L.A. Megaburgerbar"? De sistnevnte alternativene gir en duft av og fra den store verden. Navnene dufter av cappucino, timian, kapers og real ketchup. Alternativene minner om ens eget kjøkken hjemme. Det er som å gå på kino du går ikke ut for å se ditt eget liv i "action replay". Det er reklamefolks oppgave å gjøre produktet eller tjenesten forlokkende, eksotisk, spennende. Av og til er det da nødvendig å ta i bruk utenlandsk språk. Jeg synes i hovedsak at norske produktnavndøpere er flinke, men som jeg har påpekt, det forekommer meningsløshet "that sounds nice".
Postmodernisme
Et trekk ved postmoderne tider er at lyduttrykket ofte betyr mer enn innholdet eller meningen. Ting brytes ned. Ting byttes ut. Venner, koner, menn, biler, barn og språk er utbyttbare og nedbrytbare. Vi opplever en nivellering; ingenting betyr noenting lenger. Yo man! Slik sett tror jeg vi vil oppleve mer meningsløs reklame, sett fra språkmenneskers side, men ikke meningsløs sett i et reklamefaglig perspektiv.
Norge, et bananmonarki i USAs vinterhage
Ungdomskulturen er blitt mye mer internasjonal de siste årene. Unge over nesten hele verden språker i cyberspace, ståker med Play Station og bråker med techno trash music. Underholdningsindustrien, inkludert sport, ser verden som ett marked. Språket i cyberspace er engelsk og ikonsk. USA er trendlandet. Min sønn på fjorten kjører snowboard og sagger. Det hjelper lite å si at han står på snøbrett i sidrumpa bukse. Han sier aldri "snøbrett". Han og jeg har hele cyberspace og milliarder av reklamedollar mot oss. Men jeg ser ingen fare for at Norge skal bli et bananmonarki i USAs vinterhage. Til det er norsk reklamebransje med på å utgjøre et bolverk mot anglifiseringen ved i utstrakt grad å bruke et nyansert, lekende og godt norsk språk.
Norsk husmannsånd og samnorsk
Jeg husker ikke riktig hva som har samlet flest underskrifter i Norge om det var mot utdeling av kondomer til norske soldater i Tysklandsbrigaden, eller om det var aksjonen mot samnorsk. Aksjonen mot samnorsk tror jeg er betegnende for det som går som en rød tråd gjennom norsk historie: norsk distriktspolitikk, utlagt: By og land, mann mot mann. Det er en språklig bevissthet i Norge rettet mot sammenblanding av våre to skriftspråk som er mye sterkere enn mot anglifisering.
I Norge blir det ofte snakket om norsk husmannsånd. Jeg vil si østlandsk husmannsånd. På Vestlandet var det gjennom tidene mange færre husmenn, men større kontakt med utlandet gjennom fiske og sjøfart. Nå har vestlendingene også oljen – offshore. Jeg tror ikke at det er husmannsånden som gjør at engelsk har en viss plass i norsk reklame. Det skyldes andre ting som internasjonalt styrte kampanjer. Men det er en del produkter og tjenester innen høyteknologi og opplevelsesindustri der det engelske språk fyller døpefonten hvor navnet bekreftes.
Sluttord
Engelsk språkbruk i norsk reklame består stort sett av navn, slagord og kulissepregede sangtekster. Norsk reklame bruker norsk språk og er rik på språklige nyanser og ordspill. Jeg mener at norsk reklame har en trygg bolig i norsk språk, og at reklamebransjen er med på å holde norsk språk i hevd. Og det trengs om ikke flere skal følge i Rita Peggys og Kåre Roys fotspor gjennom City Syd i Trondheim, der de tusler ut i en verden der stadig færre forstår språk.
NY GRAMMATIKK
DAG GUNDERSEN
Forskertrioen Jan Terje Faarlund fra Universitetet i Trondheim, Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo fra Universitetet i Oslo gikk i vår over mål med Norsk referansegrammatikk (heretter NR). Den har vært i arbeid siden 1992; manuset har vært stort sett ferdig et par år, og overalt der grammatiske emner flyte kan, har en mer eller mindre informert jungeltelegraf i årevis vært opptatt av hvordan "referansegrammatikken" kunne tenkes å se på saken. Den har vært etterlengtet, og det er stor glede over at den nå ligger på bordet og ruver med sine 1223 sider. Tilsvarende grammatikker er under arbeid i Sverige og Danmark. "Referanse-" betyr at grammatikken foruten å gi en sammenhengende beskrivelse av bokmål og nynorsk er ment som et oppslagsverk i norsk språkbruk. Dette ble sterkt framhevet i en presentasjonsfolder for NR i 1992.
Til et oppslagsverk hører en inngang i form av et godt register, og register har denne boka, selv om jeg stusser når jeg finner fonem, men ikke morfem. Grunnen til at det mangler i registeret, er selvsagt at det også mangler i kapitlet "Grammatiske grunnbegreper". Når et så opplagt grunnbegrep mangler, vil leseren først tolke det som at det har gått ut av moderne terminologi. Men det har det ikke; det står f.eks. i R.T. Endresen og fl.: Innføring i lingvistikk fra 1996. Termer som kollokasjon og syntagme mangler også. Når en ser at gjengse termer mangler, kan en mistenke at forfatterne kjører kjepphest og lar andre velbrukte ridedyr stå på stallen, og det gjør de nok, f.eks. når "moderat bokmål" heter "konservativt". Men jeg kan ikke si at dette preger boka som helhet. I så måte skiller den seg heller ut fra de mest sammenlignbare forgjengerne, Knud Knudsens Haandbog i dansk-norsk Sproglære (1856), August Westerns Norsk riksmåls-grammatikk for studerende og lærere (1921) og Olav Næs’ Norsk grammatikk (1965, 1972). – Registeret må også roses i den utstrekning det både er alfabetisk og spesifisert under hovedord; en kan slå opp pronomen, personlig eller personlig pronomen. Derimot kan en bare slå opp preposisjon – avledet, – enkel, – sammensatt og ikke tilsvarende under A, E og S. Slik er det mange steder, og jeg vet ikke hvordan det skal tolkes, neppe som et skille mellom sterk og svak grad av terminologisering, og neppe av plasshensyn – en bok på 1223 sider ville tålt et par til. En leser som venner seg til at det går an å slå opp typen personlig pronomen, vil helst at det skal gå an overalt. Når jeg gjør et sånt nummer av registeret, er det fordi boka uten tvil kommer til å bli brukt som oppslagsverk mye mer enn som lesning fra s. 1 og utover. En annen viktig ting ved oppslagsverker er henvisningssystemet. I NR blir det vist til sidetall i registeret, men til avsnittsnummer i selve teksten. Det siste kan være en fordel fordi henvisningen ofte gjelder avsnitt på flere sider. Men det er en ulempe ved at det selvsagt er sidetallene som står i kolumnetittelen øverst på siden. Også avsnittsnummeret burde stått der fortløpende, slik at en like lett som med sidetallshenvisning kunne sett om en begynner å nærme seg henvisningsstedet.
For de fleste av oss er ordklassene selve grunnlaget for all grammatisk inndeling. I NR fins ti ordklasser, men ikke trekk noe lettelsens sukk av den grunn. Artikler og tallord er borte; to nye kategorier er determinativer og subjunksjoner. Den ubestemte artikkelen er blitt determinativ sammen med tallord og en del gamle pronomener. Den bestemte artikkelen er i NR bare et suffiks. Å finne ut hvor den tidligere adjektivets bestemte (foranstilte) artikkel har tatt veien (det røde huset), er ikke lett; min beste gjetning er at den er blitt påpekende pronomen, nå demonstrativt determinativ. Jeg skulle gjerne sett at når forfatterne avliver en kategori, hadde de sagt tydelig fra hvor de har begravd den. Subjunksjonene er de tidligere underordnende konjunksjonene, det tidligere relativpronomenet som – som fortsatt innleder relativsetninger, men nå som subjunksjon – og dessuten det jagede dyr i ordklasseinndelingen, infinitivsmerket å. Til preposisjonene hører nå også en del tidligere adverb, f.eks. her, der, oppe, hjemme. Også ellers byr NRs ordklasseinndeling på enkelte nye trekk i underkategorier og inventar, nye i forhold til den vanlige skolegrammatikken, om ikke nye i dagens lingvistikk. Det er uråd å forlate dette uten å gjøre seg tanker om hvilke nedslag det kommer til å få i grammatikk for skoleverket. Med mindre Norsk språkråd gjør det til et godkjenningskrav at NRs inndeling blir fulgt, ser jeg for meg forholdsvis lange utsikter.
Språknytt er ikke stedet for en utførlig gjennomgang av NR; det har vi ikke plass til. Jeg velger å ta fram noen få detaljer som det ofte er spørsmål om, og se om de er behandlet i NR. Utgangseksemplene er mine. Jeg leter i registeret; hvis jeg da ikke finner noe fordi det står et annet sted enn de(t) som registeret viser til, er det ikke min skyld.
Sin eller hans? Eksempel: Dette styrker pasientens ansvar for sin/hans egen helse. Se "Binding", særlig "Småsetning som bindingsdomene", 13.2.2.3.
Kan en fravike samsvarsbøyning i nynorsk i tilfeller som Stilen er skrive? Ja, som sideform (klammeform), 5.1.2.2.1.1, men du må bla fra s. 367 til s. 383, og en grense mellom predikativ og infinitt del av sammensatt verbal burde vært trukket, i det minste som henvisning (hvor?). I bokmål ser en ganske ofte nå feil samsvarsbøyning i setninger som "De ble ekskluderte" – som om det var predikativ; det kunne vært drøftet her. Kanskje det ikke er feil?
Hvorfor heter det Mat er godt, men Maten er god? Se "Predikativ", 8.5.4.2.1.2.
Politiet var hjelpsomt - kan det hete Politiet var hjelpsomme? Se "Predikativ", 8.5.4.2.1.3.
Nærvær/fravær av ubestemt artikkel: Per er slakter/Per er en slakter (når han melder konserter); Avtalen vil føre til (en) større åpenhet; hvorfor heter det Vi må oppnå enighet uten artikkel, men Vi må oppnå en enighet som blir varig med artikkel når det kommer en etterhengt relativsetning? Ja, si det.
Heter det I middelalderen trodde folk at jorda var flat eller er flat? Det dekkes av 7.3.2.4.1.2: "Ved fakultativ tempusforskyvning i indirekte referat kan det forekomme at preteritum foretrekkes framfor presens for å signalisere at avsenderen ikke går god for gyldigheten i utsagnet: ...Han påstod at det var liv på Mars". Mer om tempusforskyvning under 7.3.1.5.4.
Det heter jo (eks. fra NR): Du må kjøpe både ost og vin. Kan det også hete: Du må både kjøpe ost og vin? Jo, 12.3.2.2, med begrunnelse: "Når det koordinerte leddet er utfylling, kan både også stå føre kjernen."
Slik kan en fortsette; mye får en gode svar på, noe får en trolig svar på en vakker dag når en leser NR på langs og ikke går inn fra registeret. Jeg vil imidlertid problematisere det siste eksemplet, det med både. Jeg er nemlig i tvil om forfatterne bare vil registrere at begge bruksmåter forekommer, eller om de oppfatter begge som jamgode. Hva betyr "kan", eller "kan forekomme" lenger oppe? Ifølge innledningen er NR "i prinsippet deskriptiv". Men forfatterne sier så at de også vil avgrense ting som nok er normbrudd, men så vanlige at de må regnes til "språket slik det faktisk er", mot ting som må regnes "som en glipp og et engangstilfelle". Innenfor det de regner til språket slik det er, har de "lagt vinn på å beskrive alle eksisterende varianter på lik linje". Videre sier forfatterne at når "regel" brukes i en deskriptiv grammatikk, er det omtrent som "regelmessighet", språkbrukerne ordlegger seg "som regel" slik. De tar også andre forbehold. Men, som de selv sier, "en deskriptiv grammatikk [har] i seg selv en normerende effekt. Det at en uttrykksform er tatt med i en deskriptiv grammatikk, gir den en slags autorisasjon."
Alt i alt blir dette noe diffust, og hvis en synes at NR mangler svar på et eller annet, er det nok helst på spørsmål som "Hva bør det og det hete?". Der er forfatterne forsiktige eller på sitt mest deskriptive. Da får også brukerne være forsiktige, både med å utnevne vanlige uttrykksmåter til feil fordi om de ikke stemmer med skjemaet, og med å utnevne hittidige normavvik til riktig norsk fordi om de er tatt med i NR. Å innrette seg slik krever kunnskaper også hos brukerne. For å se hvem som utgjør målgruppa, er det best å gå til presentasjonsfolderen fra 1992: studenter og lærere, forfattere av grammatikker og lærebøker, leksikografer, språknormerere og oversettere, journalister, forlagsfolk og folk i mediesektoren, andre forfattere osv. foruten andre interesserte.
Med de forbeholdene som jeg har tatt i avsnittet ovenfor, er NR en nyttig bok. Den er interessant og er et stort arsenal for kunnskap om norsk. Og dette er autentisk norsk fra den generasjonen som er aktiv i dag, for NR bygger på et omfattende tekstmateriale med 1945 som bakre grense, i tillegg til forfatternes introspeksjon, som en gjerne kaller det når en tar det ut av sitt eget hode, i dette tilfellet tre førsteklasses. Etter at NRs norsk ikke lenger er samtidens, vil den bli tilsvarende verdifull som historisk kilde. De som regner med å arbeide med norsk språk framover, har derfor både en samtidig og en framtidig grunn til å skaffe seg Norsk referansegrammatikk.
Jan Terje Faarlund, Svein Lie, Kjell Ivar Vannebo: Norsk referansegrammatikk, Universitetsforlaget 1997. 1223 s. Pris kr 795.
NORDTERM 97
JOHAN MYKING
Nordterm er namnet på det nordiske samarbeidsorganet for terminologiarbeid. Dei nordiske terminologiorgana er partnarar, og i nettverket er det representantar både frå privat næringsliv, offentlege instansar og frå ymse forskingsmiljø i Norden. Annakvart år arrangerer Nordterm eit kombinert arbeidsmøte og seminar, og dette går på omgang mellom dei nordiske landa.
Symposiet i år vart arrangert i Kautokeino 24.–28. juni av Rådet for teknisk terminologi og Nordisk samisk institutt. Eitt av måla med å leggja symposiet til Kautokeino var å dra det samiske språkarbeidet tettare med i nettverket. Det deltok rundt 80 personar, hovudsakleg frå Noreg, Sverige og Finland. Dei fleste deltok òg på eit eindags intensivkurs i terminologisk teori og metode den første dagen av symposiet.
Det var mange norske innlegg på symposiet. Mary Miller fortalde om terminologisk sprik og standardisering innanfor Norsk Hydro, og Håvard Hjulstad om internasjonal standardisering av spesialteikn innanfor det latinske alfabetet. Utvikling av norske terminologiske databasar var emne for to innlegg: Bjørn Buan presenterte planane for ein nasjonal database for medisinsk terminologi, og Paul Meurer og Øivin Andersen frå Universitetet i Bergen la fram det nye prosjektet "Norsk terminologisk database". Dette er eit prosjekt som tek sikte på å utvikla nye elektroniske formidlingsformer for terminologisk informasjon, og er ein del av det nye forskingsprogrammet Humanistisk informasjonsteknologi.
I innlegg frå andre nordiske land vart det mellom anna fortalt om utvikling av svensk dataterminologi, om ideologiar bak islandsk terminologiarbeid, om haldningar og språkpolitikk i dansk medisinarmiljø og om skilnaden mellom slang og terminologi i eit tospråkleg finsk-svensk miljø.
Dei innlegga som likevel truleg vekte den største interessa, handla naturleg nok om samisk språk- og terminologiarbeid. Ole Henrik Magga presenterte hovudliner i dette arbeidet. Eit punkt som kanskje har spesiell interesse for nordmenn, galdt standardisering av rettskrivingsvariantar. Magga la sterk vekt på at det er viktig for små språk å streva etter å få ei så einsarta og konsekvent rettskriving som mogeleg, dersom dei skal klara konkurransen frå dei dominerande fleirtalsspråka. Nils Øivind Helander fortalde om samisk terminologiarbeid. Dette arbeidet er i si emning, men det allmennspråklege arbeidet har hatt prioritet. Ein samisk ordbank er snart ferdig utvikla og klar til bruk.
Nordterm er eit viktig nordisk kontaktorgan mot internasjonalt prosjektarbeid innanfor terminologi og språkleg informasjonsteknologi. Prosjektet Nordisk termbank, som vart presentert på symposiet, viser at dei nordiske språka kan vera med og tevla om midlar frå EU-baserte forskingsprogram som tek sikte på å styrkja dei små språka i Europa. Det vart nemnt at dei såkalla "EFTA-språka", dvs. norsk og islandsk, nett no kan dra spesiell nytte av denne språkpolitikken.
Nordterm er likevel først og fremst eit verdfullt formidlingsorgan mellom språkfaglege miljø og brukarmiljø i Norden. Kanskje er Nordterm-symposiet den nordiske språkkonferansen som har sterkast kontakt med brukarar av terminologiske og leksikografiske produkt. Men dei siste symposia har vist ein uheldig tendens til isolasjon mellom terminologimiljøet og andre fagmiljø. Kontakten med det leksikografiske miljøet og med nordiske datalingvistiske miljø er nett no liten. Dei fleste av dei nasjonale språknemndene i Norden prioriterer heller ikkje deltaking i terminologiske forum særleg høgt. Det nyskipa Nordisk språkråd var likevel representert, og vi fekk ein nyttig presentasjon av det. Verken språkrøktarbeid eller andre fagområde innanfor anvendt språk er tente med at terminologimiljøet vert snevra inn til spesielt interesserte, og det bør arbeidast på fleire plan for å motverka denne tendensen – internt i Nordterm-miljøet òg.
Å kunna delta på eit fagleg arrangement med den praktfulle Finnmarksnaturen som ramme, var for mange deltakarar sikkert ei oppleving for livet. Dei lokale arrangørane hadde òg laga eit framifrå kulturelt opplegg rundt symposiet, så dagane i Kautokeino gav utbyte på mange plan.
N Y O R D
kjevesleng fikk kjevesleng etter en bilulykke og må leve med store smerter. Aftenposten 3.8.1997. – Etter mønster av nakkesleng.
nettsjekking, nettsjekker Nett-sjekking har eksplodert Dagbladet 16.5.1997. Nett-sjekkere avslørt. 1500 kontaktsøkende lagt ut på Internett Arbeiderbladet 29.7.1997.
orkidéfag Norsk regnes ikke lenger som et orkidéfag ved tyskspråklige universiteter. [...] Ordet brukes åpenbart om fag som har få studenter – kanskje klinger også eksotisk, jfr. orkidéens posisjon i floraen. Aftenposten aften 8.8.1997.
– Etter tysk Orchideefach.
ruspulver Bland pulver og vann og du har en fiks ferdig rusbrus på syv dager. Pulveret er i salg i Norge uten aldersgrense. [...] Alkoholloven åpner for regulering av ruspulveret på samme måte som man kan regulere vinråstoff Aftenposten 19.7.1997.
– I svensk: alkoholpulver.
statsbudsjettsimulator På folk for Jaglands nettsider som åpnet igår kan surferne gå inn og komponere sitt eget statsbudsjett ved å endre på postene ved hjelp av en såkalt statsbudsjettsimulator.
Dagens Næringsliv 22.7.1997.
stønnedame Offisiell tittel var konsulent og sentralborddame. Men i realiteten tjenestegjorde hun som stønnedame og rådgiver for desperate menn på intens sexjakt etter mindreårige eller egne døtre.
Dagbladet 30.7.1997.
såkornkapital den såkalte såkornkapitalen – det vil si kapitaltilskudd fra idéutvikling til ferdig produkt.
Aftenposten 17.8.1997.
turneringsteori Er det en fordel eller ulempe for vår konkurransedyktighet at lønnsforskjellene i Norge er blant de minste i verden? Økonomisk turneringsteori belyser disse spørsmålene. Teorien sier at høye lederlønninger ikke har noe med grådighet å gjøre [...] Teorien sier altså at en arbeidstagers lønn ikke har til hensikt å virke motiverende på arbeidstageren selv, men derimot å virke motiverende for ansatte på lavere nivåer i bedriften. [...] Turneringsteori er myntet på alle bedrifter der hovedmålet er best mulig økonomisk resultat, uavhengig av land og kultur.
Aftenposten 31.7.1997. – Trolig etter engelsk tournament theory.
umami Amerikanske forskere er nå sikre på at menneskene er utstyrt med en femte smakssans i tillegg til søtt, salt, surt og bittert. Den femte smaken kalles umami, et japansk ord som betyr "velsmakende" eller "appetittvekkende".
Arbeiderbladet 16.7.1997.
verifikasjonsreise reise som foretas for å framskaffe riktige opplysninger: Det såkalte "gatefoto-beviset" ble innhentet under en verifikasjonsreise til Quetta i desember 1994 der Terje Tune fra UDI, Sidsel Wiborg fra Justisdepartementet og en representant fra den norske ambassaden deltok.
Klassekampen 24.5.1997.
FORFATTERNE
Anne-Line Graedler er dr.art. og har blant annet vært ansatt som amanuensisvikar ved Institutt for britiske og amerikanske studier ved Universitetet i Oslo
Dag Gundersen er professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Oslo
Marit Hovdenak er førstekonsulent i Norsk språkråd. Hun har vært medlem av redaksjonen for Nynorskordboka og var hovedredaktør for Nynorskordlista
Vigleik Leira er førstekonsulent i Norsk språkråd. Han har blant annet skrevet Nyord i norsk 1945–1975 og Ordlaging og ordelement i norsk
Jan Løvfall er tekstforfatter i KI reklamebyrå
Johan Myking er førsteamanuensis ved Nordisk institutt og knytt til forskingsprogrammet Humanistisk informasjonsteknologi ved Universitetet i Bergen
Ivar Utne er bestyrer på Nordisk institutt ved Universitetet i Bergen