Gå direkte til innhold [access key = i] Gå direkte hovedmeny [access key = h] Gå direkte til kontaktinformasjon [access key = k]

«Der lå vi et folk bag, et andet berømmeligt rige» Om svesismer i unionstiden 1814–1905

Som kjent er vår ordrike og søte bror i øst raus med sine gaver. I etterkrigstiden har norske (sports)journalister strødd hestelass med svesismer over tekstene sine, og mye av dette ordstoffet er blitt værende. Kjendis er ingen enslig svale.

Språkhistorien rommer iblant paradokser. Hør bare: Aldri har dansk språk i Norge stått sterkere enn i tiårene etter 1814, da foreningen med Danmark ble oppløst – og aldri har svenskpåvirkningen vært sterkere enn på 1900-tallet, etter at de svensk-norske unionsbåndene var løst. (Og hva byttebalansen mellom norsk og dansk angår, så tok dansk opp flere norske ord i annen halvdel av 1800-tallet enn i hele foreningstiden!)

I tidsrommet 1814–1905 var det forbausende lite svensk språkstoff som blåste inn over våre skigarder og slo rot her.

Frykten for språklig amalgamasjon (et politisk moteord på 1800-tallet), altså svensk språkinnblanding i Norge, var de første tiår etter 1814 påtakelig. Det viste seg imidlertid snart at frykten var betydelig overdreven. Svensk ble ikke skriftspråk i Norge, og den «Forvandskning og Sammenblandning» man var engstelig for, uteble, den også.

I år 1900 gjorde forfatterfirmaet Falk & Torp opp status for det gangne århundre og kom til at den svenske språklige innflytelsen innskrenket seg til et par ord, som bolag og sløid!

Om det estimatet kan man si at det er i underkant. Gjennom hele 1800-tallet fantes det svenske nedslag i språkbruken, især i det litterære språk – dels som uttrykk for de romantiske idealer som skandinavismen skapte, dels som en reaksjon mot alt dansk.

«Ikkje lenger med dansken kava»

Da det nasjonalistiske språkstrevet omsider fikk vind i seilene, var dets mål å kaste av seg danske-åket. «Norskt mål vil me i Noreg hava / Ikkje lenger med dansken kava,» sang den norsknorske buldrebassen Ivar Mortensson- Egnund. Noe tilsvarende kraftfullt vers om svesismer skrev han ikke.

Man kunne i 1814 ha utnyttet sjansen til å gjenreise et ekte nasjonalt språk, men 1814 kom for tidlig, mente Arne Garborg, målfolkets ideologiske bannerfører – «Folket sov,» sa han. Da det omsider våknet, var frykten for svensk språkimperialisme avtatt, og selv Ivar Aasen kunne nå spandere noen godord på svensk språk: «[H]eldigviis finde vi dog tæt ved Siden af os et Sprog, som er vel anseet i Verden, uagtet det har meget tilfælles med det norske. […] Hvis man endelig skulde have en udenlandsk Mønsterform, da vilde vort Folk været bedre tjent med den svenske end med den danske.»

«Det Ryggestød vi have i det svenske Sprog»

Selv om jordsmonnet var gunstig, var det altså ikke så mange av de svesismer som 1800-tallsforfatterne tok i sin penn, som ble innlemmet i det alminnelige vokabularet og fikk varig liv her. Blant eksemplene på relativt sikre ordlån fra tidsrommet kan nevnes beslutsom, brist, foretag, ihærdig, indslag, lynne, modsvare – og altså sløid, som Falk & Torp nevner.

I Wergelands folkelige skrifter står de svenske glosene tett (f.eks. Øde, Fosterland, Fønster, Yte, Tidning, Rymd, Berøm, Foretag). Især i Folkebladet, som han gav ut, strør han ut svesismer med ødsel hånd. Og det hele er gjort med plan og overlegg. Den språkbevisste Wergeland talte om «det Ryggestød vi have i det svenske Sprog» – underforstått: i kampen mot det danske.

Wergeland nøyer seg ikke med ordlån, han tyr også til noen svenske orddannelseselementer, f.eks. -ende i ord som Yttrende, og han serverer artikkelløse konstruksjoner av typen vevre Gubben, brune Skjegget.

Hos Ibsen påtreffes kraftige svesismer (bl.a. forskingre, brottsling, tråkig, fjæril, overdrift, uberoende), og likeså hos Bjørnson, som til tider var riktig svak for det svenske (eksempelvis bitræde, føredøme, frågan, skede, snille, utmaning, underbar). Men merk at det her dreier seg om engangsord. Bare få av Wergelands, Ibsens og Bjørnsons svesismer fikk fotfeste i alminnelig språk.

Grunnloven

Ingen av de grunnlovsutkastene som forelå på Eidsvoll i 1814, var opptatt av språket. I den grunnlov som riksforsamlingen vedtok 16. mai, het det riktignok at embetsmenn må «tale Landets Sprog», men det stod ingenting om at landets språk skulle være norsk. Man hadde det skriftspråk man hadde, og slik skulle det naturligvis fortsette.

Situasjonen var en annen etter «kattekrigen » sommeren 1814 og den påfølgende konvensjonen i Moss. Når unionen med Sverige nå skulle etableres, øynet man den fare som truet språket i Norge. «Der lå vi et folk bag et andet berømmelig rike» (Hamsun til Bjørnson på dennes 70-årsdag), og det gjaldt å hindre at svensk språk erobret landet vårt. Under grunnlovsrevisjonen høsten 1814 sørget således Stortinget for at Grunnloven fikk flere bestemmelser om «Det Norske Sprog» (§§ 33, 47, 81). Blant annet ble det grunnlovsfestet (etter forslag fra president Christie) at «Alle Love udfærdiges i det norske Sprog» (§ 81). Også Riksakten fra 1815 hadde bestemmelser om språket; således ble det fastslått at den umyndige konge skulle «gives tilstrækkelig Undervisning i det Norske Sprog» (§ 10).

Man var til å begynne med ikke i tvil om at det skulle stå «norsk». Etter begivenhetene i 1814 gikk det anstendigvis ikke an å snakke om dansk som offisielt språk i Norge. Men danskene begynte snart å mukke og tok forargelse av at nordmennene kalte det gamle fellesspråket for norsk. Ville nordmennene virkelig ha et norsk språk, så måtte de bryte fellesskapet med Danmark. «Dog derpaa kan vel næppe nogen klog Nordmand tænke for alvaar,» sa den berømte danske språkmannen Rasmus Rask.

«Svecismer ærgrer mig mer end alt.»

Mistenksomheten mot unionspartneren var stor i de første årene etter 1814. Da Jacob Aall og Johan Storm Munch begynte å utgi tidsskriftet Saga i 1816 og i oversettelser av noen sagastubber kom til å bruke tre svenske ord (Øde ’skjebne’, Torpare ’småkårsfolk’, Drotning), ble det rabalder.

Stortingsmann og prest Andreas Bonnevie fra Kongsberg så dette som et lumskt forsøk på snikforsvensking og tok opp saken i tinget. Han været amalgamasjon på hver side i Saga, og han avfyrte grusomme salver mot «de svensk-islandske Sprogrensere», som offentlig hadde vist veien «til vort eiendommelige [= særegne] Sprogs Forvandskning og Sammenblanding med Broderfolkets». I en brosjyre fra 1817 påstår han rett fram at dersom «vi først have amalgameret Sprogene», da ville det ikke være «synderlige Hindringer tilbage for den attraaede politiske Amalgamation ». Som man forstår, var Bonnevie «en stram unionsfiende», for å låne Sverre Steens ord.

Diskusjonen bølget att og fram en tid og var meget lidenskapelig. Så dabbet den av. Det ble nemlig tidlig klart at Bonnevie og de andre patriotene intet hadde å frykte fra den svenske unionspartneren i språklig henseende.

Men gjennom hele århundret fortsatte enkelte behjertede nordmenn å holde vakt. En av dem var P.A. Munch, som ergret seg over sine landsmenns tendens til å «svenske». Enkelte skapaktige nordmenn sa nemlig flikka (istf. Pige), tvertom (istf. tvertimod) og nogenting (istf. noget), og det likte Munch dårlig. «Snobbishness,» fnøs han.

Også en annen purist, Arne Garborg, irriterte seg over svesismer, som «ærgrer mig mer end alt», heter det i hans berømte anmeldelse av Hanna Winsnes’ kokebok. Hos Winsnes mente han for øvrig å finne bare én svesisme – og den hadde også Bjørnson brukt: menneskenes alle dumheder i stedet for alle menneskenes dumheder.

Munchs og Garborgs rettlinjede og utholdende antagonist, den skandinavistisk orienterte Knud Knudsen, så med større sinnsro på en eventuell svensk påvirkning. For ham var ordvalget mer et spørsmål om hensiktsmessighet enn om nasjonal renhet: «At Svenskerne er kommet os i Forkjøbet i Brugen f.Eks. af Foretag, er dog vel ikke, som man engang fandt, nogen Grund for os til at vrage denne korte Form eller lignende,» skriver han i 1856.

Svenskene har fløte i munnen

Svensk språk har et særegent fortrinn – derom er nordmenn både på 1800- tallet og i senere tid enige: Det er så estetisk tiltalende – klangrikt og poetisk. Selv Garborg, som altså ergret seg grønn over svesismer, talte om at dets «kraftigere Klang hemmelig tiltaler det norske Øre».

Så hemmelig var det nå ikke, for nordmenn har gang på gang vitnet om det svenske språkets velklang og grandezza. Kristofer Randers talte således på manges vegne i 1896: «Man er fristet til at misunde dets [dvs. det svenske folks] Forfattere at de i sit Sprog – med dets aabne, fuldtonende Endevokaler og dets virtuosmæssige Udvikling gjennem Generationer – eier et Instrument at spille paa, som navnlig i bunden Stil er bøieligt og velklingende som faa, og hvortil i ethvert Fald intet andet af de skandinaviske Folk kan opvise Magen.»

Bort med alle unionsregler

Etter revolusjonen i 1905 sørget man for å justere Grunnloven etter de nye statsrettslige forhold og fjerne minnelser om foreningen med Sverige.

For eksempel hadde § 33 i November- Grunnloven fra 1814 denne ordlyden: «Alle Forestillinger om Norske Sager, saavelsom de Expeditioner, som i Anledning deraf skee, forfattes i det Norske Sprog.» I november 1905 strøk Stortinget uten noe snikksnakk (dvs. uten å følge de regler som Grunnloven selv bestemmer) ordene «om Norske Sager» (og forandret for øvrig «skee» til «ske»), men lot det avsluttende «i det Norske Sprog» stå. Tre år etterpå gjorde Stortinget kort prosess med hele paragrafen. Den var overflødig.

Stortinget pleier ellers ikke å være nøyeregnende med sovende paragrafer, de får slumre i fred. Men i 1908 skulle og måtte § 33 bort. I den stemning av nasjonal begeistring som rådde på denne tid, kunne man ikke være bekjent av at Grunnloven, selve frihetens palladium, beholdt bestemmelser som minte om unionen.

Godt at Bonnevie fikk slippe

Men så igjen, etter noen tiår, og især etter den annen verdenskrig, kom den styrtsjø av svenske ord og vendinger som vi nåtidsnordmenn – aldeles frivillig og uten ideologiske betenkeligheter – har åpnet for. Spør man etter det språklige betalingsforhold, så er det således avgjort i svenskenes favør.

Det er godt at stortingsmann Andreas Bonnevie fra Kongsberg ikke fikk oppleve et slikt svenskeri.

(Finn-Erik Vinje er professor i moderne nordiske språk, Universitetet i Oslo, og
tidligere medlem av Norsk språkråd. Han har 23 år bak seg som språkkonsulent
i NRK og har skrevet mange bøker om norsk og nordisk.)

Finn-Erik Vinje 
Utviklet av Gazette