Gå direkte til innhold [access key = i] Gå direkte hovedmeny [access key = h] Gå direkte til kontaktinformasjon [access key = k]

Forskjellene mellom riksmål og bokmål

Historien om forskjellene mellom riksmål og bokmål begynner egentlig i 1917 – 12 år før "bokmål" ble offisielt målformnavn. Men for ikke å gjøre historien for lang og vanskelig starter vi i 1938. Også det er jo en god stund siden. De som vil vite noe om riksmålet før den tid, kan lese side 6–16 i heftet "Hva er riksmål" (utgitt av Riksmålsforbundet i 1996), og de som vil vite mye, kan ta for seg Einar Haugens bok "Riksspråk og folkemål" (1968) og lese fra side 68 og utover.

1938

I vår sammenheng er det to ting å merke seg ved bokmålsrettskrivningen av 1938:

1) den utelukket mange levende og dominerende riksmålsformer – ordformer som frem, gjøk, rep, sne, sten(e) og blant bøyningsformer bl.a. endelsen -en i bestemt form entall i ca. 900 substantiver med - a i dialektene, og -ene i bestemt form flertall i ca. 40 intetkjønnsord, og

2) den gav en utstrakt valgfrihet mellom på den ene side en riksmålsform eller riksmålsnær form og på den annen side en nynorskform/nynorsknær form både i ord, f.eks. lav/låg, egen/eigen, selv/sjøl og i bøyning, f.eks. skrev/skreiv, skjøt/skaut, kastet/kasta, damen/dama, husene/husa. Også her dreier det seg om hundrevis av former. Bokmålet anno 1938 faller dermed i (minst) to typer – en moderat (riksmålsnær) form: moren og datteren drev gården selv, og en radikal (nynorsknær) form: mora og dottera/dattera dreiv garden sjøl. Da riksmålsskrivende folk så hvordan dette ble praktisert i skole og offentlig administrasjon utover i 1940-årene, følte de behov for en norm som

1) ikke skapte brudd med tradisjonen fra før 1938, og

2) begrenset valgfriheten, og som – hvis dobbeltformer ikke var til å unngå – bare omfattet former som var levende i riksmål.

En slik uoffisiell norm ble vist eller antydet i Riksmålsvernets ordliste av 1950 og lansert med betydelig kraft i Riksmålsforbundets ordliste 1952. Ordlisten er senere kommet i flere utgaver, sjette og hittil siste i 1994.

Tre hovedforskjeller

Selv om mange riksmålsformer er blitt gjeninnført i bokmålet de siste 15–16 år, er det ikke skjedd noen grunnleggende forandring av normsystemet. Bokmålet rommer fortsatt både moderat og radikalt språkstoff, og derfor er forskjellen i valgfrihet stadig en hovedforskjell mellom bokmål og riksmål når vi ser på normene som helheter. (jf. begge punktene 2 ovenfor). En annen hovedforskjell, som ble særlig tydelig i 1959, er at bokmålet har et system med sideformer (klammeformer) som riksmålet ikke har. Når det i en bokmålsordliste står tjære [tjøre] og murer, -en, -e[r] betyr det forbud mot tjøre og mot flere murerer i lærebøker og statstjeneste, men valgfrihet mellom tjære og tjøre og mellom murere og murerer overalt ellers, f.eks. i elevarbeider. Systemet er altså mekanisk, det er ytre forhold – språkbrukssituasjonen – som bestemmer hva man har lov til å bruke. Riksmålet har ikke noe slikt system, og hvis noen form anbefales fremfor en annen, er det hyppighet, stil eller betydning som avgjør, f.eks. ved ordet stein/sten: Der er det valgfrihet når det er snakk om naturlig eller tilhugget stein, mens sten foretrekkes i figurlig betydning ("ha et hjerte av sten", "få stener for brød" o.l.) foruten i visse andre betydninger ("edle stener", "stenene i en frukt", "galle-, nyre-, tannsten o.fl."). Som antydet ovenfor er det også den hovedforskjell at bokmålet er en offisiell rettskrivningsnormal, for tiden fastlagt av Kulturdepartementet ved Norsk språkråd og påbudt i skole og statstjeneste. Riksmålsnormen er derimot uoffisiell, den fastlegges fra 1953 av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur og kan ikke påbys; den står der som en anbefaling.

Riksmål og moderat bokmål 1959

Når vi nå skal gå mer i detalj, ser vi naturligvis bare på forskjellene mellom riksmålet og det moderate bokmål, det bokmålet som nå i 1997 lyder slik: moren og datteren drev gården selv. I bokmålsrettskrivningen av 1959 ble enkelte påfallende former fra 1938 fjernet og altså forskjellene mellom riksmål og bokmål opphevet; f.eks. skulle drapelig og skjøtesløs igjen skrives med henholdsvis -b- og -d-. Videre ble det tillatt å skrive f.eks. gjøk igjen, og i en rekke svake verb med obligatorisk -a i fortidsformene i 1938 kom nå -et inn som likestilt form; det gjaldt især folkemålsord som kinne og lee. Endelig ble -et gjeninnført i noen svake verb hvor 1938-bokmålet hadde bare -de eller bare -te: dreiet, drønnet, fenget, menget, skjenket o.fl. Alt dette fjernet altså ulikheter.

Men forandringene som gikk den andre veien og helt eller delvis utelukket riksmålsformene, var viktigere. En rekke former som var fullt tillatt i 1938, ble nå forbudt i læreboknormalen og gjort til klammeformer. Det som i 1938 stod slik: sen el. sein, mel el. mjøl, bissel el. beisel, megle el. mekle osv., ble nå seende slik ut i ordlistene: sein [sen], mjøl [mel], beksel [bissel], mekle [megle]. (Klammeformsystemet er forklart ved tjære [tjøre] ovenfor). – Til dette kom noen bestemmelser som begrenset bruken av riksmålsformen der den egentlig var valgfri. I ordlisten stod f.eks. lav el. låg (men en tilleggsbestemmelse sa at låg var påbudt "i visse sammensetninger"; det var forbudt å skrive lavland i en lærebok). I ordlisten stod gård el. gard (men en tilleggsbestemmelse sa "helst gard om eiendom på landet"). – Endelig kom noen rent grafiske endringer som betydde forskjeller fra riksmålet: hvalp, hvirvel og hverken skulle skrives uten h, og i verb på -ere dannet av et substantiv som slutter på en dobbeltkonsonant, skulle dobbeltkonsonanten beholdes: fabrikk : fabrikkere, plass : plassere. Denne siste forandringen kom senere inn i riksmålsnormalen (5. utgave av ordlisten 1973). En systematisk og noe nær fullstendig oversikt over forskjellene mellom riksmål og moderat bokmål ble utarbeidet av Brynjulv Bleken og utgitt av Det Norske Akademi i 1973.

Riksmål og liberalisert bokmål 1981

Språkrådets liberaliseringsvedtak for bokmål ble godkjent av Stortinget i 1981. Det gikk ut på å tillate en lang rekke riksmålsformer som hadde vært helt eller delvis forbudt siden 1938 eller 1959. En enkelt, sluppet (av slippe), hadde vært ute av offisiell rettskrivning helt siden 1917.

Vi kan dele de liberaliserte formene i fem grupper: – For det første tillot vedtaket godt over 100 ordformer som hadde vært helt forbudt, f.eks. bjerk, bod, frem, glippe, syd, eller forbudt i lærebøker og statstjeneste, f.eks. dugg, fjær, gulv, lyve, mel, savne. – For det annet ble forbudet mot -en i bestemt form entall opphevet i ca. 400 ord, f.eks. boken, døren, gaten, klokken, solen. – For det tredje ble -ene tillatt i bestemt form flertall av noen få intetkjønnsord hvor -a hadde vært påbudt, f.eks. dyrene, garnene, trollene. – For det fjerde ble -et tillatt i fortidsformene av ca. 140 svake verb, f.eks. gruet, klippet, ranet, ruvet. Endelig ble det gjort klart at en som ubestemt artikkel skal være liktestilt med ei overalt, f.eks. en geit, og at samme prinsipp skal gjelde ved foranstilt eiendomspronomen: min/din/sin geit.

Siden 1981 har Språkrådet sluppet inn enda flere riksmålsformer, f.eks. ved at ben ble likestilt med bein og slukke/slukne med slokke/slokne i 1992 og at drog (latsabb), lompe og knøt (av knyte) ble offisielle former i 1996. Da ble også enkeltbestemt form av statsnavn tillatt, f.eks. Den tsjekkiske republikk.

I 1980-årene ble også riksmålsnormen justert. Det Norske Akademi gjorde en rekke mer perifere detaljvedtak som gav samsvar med bokmål, foruten at det i 1983 likestilte etter, farge, gruve (i egentlig betydning), hage, nemnd, snø og språk med de tradisjonelle formene efter osv. Dermed var det ikke lenger noen nødvendig motsetning mellom riksmål og bokmål i disse ordene.

De viktigste forskjellene finner vi nå i 1997 i et hundretall svake verb, hvor offisiell rettskrivning ikke tillater riksmålets -et i fortidsformene, f.eks. bleket, høvet, oversvømmet, samtykket, sløret, tæret. – Videre er det forskjeller i tallordene hvor riksmålet har syv, tyve og tredve med avledninger og sammensetninger, og ordenstall i brøkbetegnelsene fra og med trettendedel og oppover. Så er det selve "tellemåten" – riksmål enognitti mot bokmål nittien. – Det Norske Akademi er ikke så snar til å skrive fremmedord på norsk som Språknemnda og Språkrådet har vært. Riksmålsrettskrivningen har f.eks. clementin, genever, handicap, schäfer, souvenir og mange flere. – I en del folkemålsord retter riksmålet seg etter hvordan ordene stort sett skrives, f.eks. bånn, juge, køl, smalahove, mens bokmålet har mer etymologiske former og samsvarer mer eller mindre med nynorsk: bonn, ljuge, kol, smalehovud. – Endelig kan vi nevne et punkt som betyr mindre, men som mange legger merke til: Riksmålet har sammenskrivning som eneste mulighet (f.eks. ihjel, tilsammen) eller som valgfri form (f.eks. idag/i dag, ombord/om bord) i en del tilfeller hvor bokmålet bare har særskrivning.

(Tor Guttu er førsteamanuensis ved Avdeling for leksikografi, Universitetet i Oslo.)

Tor Guttu 
Utviklet av Gazette